Gå til innhold
Hundesonen.no

Skille innad i rasen( show/bruks/etc.)


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Er ikke det du sier her litt motstridende i forhold til det du sier tidligere i tråden, om bla dobermann? En dobermann er avlet med tanke på å være en habil vakthund, men show (off) - avl og skrantende helse gjør at rasen knappast er å se i forsvarsarbeid. At en riktig bruksdober er for mye hund for fru Johansen som bare vil sprade rundt i nabolaget er så sin sak, men jeg kan ikke se at å tilpasse hunden til fru Johansen er med på å gjøre dobermann som rase mer funksjonell i forhold til hva den er avlet opp til. Ei heller spiller snutespisshet eller ørestilling noen rolle når man har kommet såpass skjevt ut at bikkjene ikke lenger har nerver til å brukes i skydds og/eller dauer før de er ferdigutdannet. First things first!

Heia KORAD-systemet! :cheer:

Nei for jeg mener at det burde kunne være rom for begge deler. Ser man på gamle bilder av dobermann, så ser de ikke så værst ut. Og det finns også pene hunder med god mentalitet som er godt brukende (ja feks med gode korad res.). Men problemet ligger vel i at noen bare går etter utstillingstitler, uten noe mer enn det. Det er uhelig på en sånn type hund. Jeg har hørt om de som vi ha hunden slik dem var på 60-70 tallet (gemyttmessig), og mener dobbere nå er ødelagte. Men da går vi over i en ny debatt om dette med gemytt. Det var jo diskutert tidligere angående dette med "labradorisering" av raser. Og der mener jeg at det er greit å få et mildere gemytt på noen raser, pga det samfunnet vi lever i. Da må man endre litt på det rasen opprinnelig er avlet til, ellers må man bare kutte ut hele rasen, evnt. forbeholde den til et fåtalls stykker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 249
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva med de som ønsker seg begge deler? En hund som gjør det bra i utstillingsringen og innen annen hundesport? Må det alltid bli enten eller? Jeg synes i alle fall at det er flott at det fremdeles er

Ja, for border collie er det full krig. Men utseende messig er det ikke alltid så stor forskjell. Man finner gode gjeterhunder som ser veldig like ut som show-variantene, men i brukslinjene kan man i

Hvis ikke dette er gjeting, så vet ikke jeg! Gjeterkaninen sin det tenker jeg, den har iallefall predatoradferden sin i orden.

Litt går det på det at utseende har blitt mer ekstremt på show-variantene, gemytt lider også tidvis under det (noe jeg har hørt en del om doberman ihvertfall - skal du ha en som er god i hue, se på brukslinjene), og en del fordi jeg synes det er viktig å bevare rasens opprinnelige preg og bruksegenskaper.

Samme føler jeg om aussien. Utseendet forandrer seg sakte men sikkert, hundene blir større og mer klumpete, og får berner sennen preg. Og mentalt ser man mer hunder som er redde for høye lyder (skuddredde), utagerende (nervøse), og/eller utrolig daffe hunder som ikke har sjangs til å bli brukt til noe "fornuftig" ... Aussie som ikke liker å gå tur ??! Ikke riktig i min bok. :P

Tja, jeg vet ikke hva jeg synes om det egentlig.. Hadde det bare vært litt forskjell i drifter så hadde det kanskje vært greit, men slik det ser ut nå så blir show variantene gjerne forandret mye i fysikk og utseende og det er i de fleste tilfeller lite heldig.. Malamuten begynner og få et slikt skille og de show avla hundene ser jo ikke ut, ikke er de spesielt funksjonable heller.. Lå jo ut et par bilder av mindre pene dachs som var CH i en tråd her tidligere i dag. Og schæferen vet jo alle hvordan har blitt.. Når jeg var på utstilling sist så hadde jeg berner sennen i synsfeltet mens jeg ventet på min tur og det var aldeles ikke alle der som så helt bra ut i mine øyne iallefall, lang rygg og korte føtter.. De show mallene jeg har sett så langt har vært regelrett schtøgge og ser ut som de går på stylter, altså lite effektivt ganglag... Clumber spaniel er det jo også så som så med, samt blodhund og napolitansk mastiff.. Så nei, jeg er skeptisk..

Kanskje jeg hadde blitt med på det om det kun hadde vært snakk om driftighet, men igjen så har man jo så mange raser og velge i så hvorfor skal det være nødvendig og 'labradorisere' de aktive rasene? (ikke noe galt med labradorer altså, bare så det er sagt) ;)

Enig mtp på min rase. Akkurat det samme der. Store ufunksjonable showhunder, og "stygge" brukshunder.. Jeg vil ha en aussie som har hodet til en brukshund, og kroppen til en OK utstillingshund - ikke de som vinner alt, men de som er rasetypiske og ser ut som det de skal se ut som. Også skal de ha lystene, motivasjonen og driftene til å jobbe hele dagen om det skulle trengs.

Hva med de som ønsker seg begge deler? En hund som gjør det bra i utstillingsringen og innen annen hundesport? Må det alltid bli enten eller? Jeg synes i alle fall at det er flott at det fremdeles er mulig innen mine raser å oppnå både NUCH og NJCH på samme hund f.eks.

Hos aussien ser man fler og fler oppdrettere som prøver å gjøre begge deler. Noe jeg syns jeg er kjempe bra. My har en bestefar som er WTCH, og som har gjort det bra på utstillinger. Det gjelder forsåvidt mange av hundene i stamtavla hennes. Så er det noen få renavlede show og brukshunder spredt utover og.

camdenbait.jpg

camden.jpg

Tolleren er ikke delt som rase, enda. Det er nokså store typeforskjeller innen rasen, og avlsformålene show vs. jakt/bruks etc blir ofte lagt som begrunnelse for det. Det jeg synd er syns med at raser blir delt, er at man fort får ytterpunkter. Fra de såkalte "showhundene" som vinner hva det skal være på utstilling, men som på veien mot et perfekt eksteriør kanskje mister en del av rasens arbeidsegenskaper etc - til de såkalte "Jakthundene" som gjerne er supre arbeidshunder, men som kanskje mangler et godt eksteriør. Og så har mang selvsagt alle de hundene midt mellom ytterpunktene. Jeg vil gjerne ha mellomtingen - en hund som er en god raserepresentant både eksteriørt og arbeidsmessig.

Signerer denne :) Akkurat slik tenker jeg om aussien. Syns det er trasig at rasen blir/er delt, men syns det er kjempe moro å følge med på diverse oppdrettere som prøver å få til begge deler! :) Skal jeg noen gang avle, kommer jeg til å prøve å strekke meg etter hyggelige og pene brukshunder (potethunder)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt off-topic kanskje men kom til å tenke på en video jeg så på you-tube for en stund siden når jeg leste gjennom denne tråden. Det er en ganske interessant video om hvordan avlen av showhunder innen enkelte raser har blitt til rene dyreplageriet. Dette er show-hunder av det ekstreme så klart, men det viser jo hvor langt mennesker lar avlen gå for å få den perfekte show-hunden.

http://www.youtube.com/watch?v=fQ9xKKXXZRk&feature=share

.

Edit; Ser at det er an annen tråd her inne som handler om denne videoen ( leser ikke sååå ofte her inne :( ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enkelte raser burde det sluttes å avle på, rett og slett. Jeg hadde besøk av en bøling av en slik rase. Det var stress, pust og pes, oppkast, gnåling og grynting, i tillegg til at i hvert fall en av hundene hadde eksem og utslett. Det var ikke noe pent syn, og dette var godt meritterte utstillingshunder. Eieren hadde derimot en forklaring på alt. Det fantes ikke feil med rasen, skulle vi tro henne. Da Crufts ble nevnt, og at et individ fra rasen hadde blitt diskvalifisert kom frem, så mente eieren at hundeverdenen var imot denne rasen, at de ikke skjønte seg på den og dens opprinnelige bruksområde. Jeg forstår ikke dette annet enn at enkelte rasemiljøer er fullstendig blinde for de problemene som finnes, og at lukkede miljøer som ikke vil ta innover seg realitetene, er destruktive for hundenes utvikling.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utseendemessig synes jeg det blir mest ekstremt i utstillings retningen, fordi bruksretningen helst er brukande iallefall, ettersom det avles på brukandes hunder. Men det kan bli ekstremt der også både utseendemessig og det 'psykiske'

Nja. At det brukes, betyr ikke nødvendigvis at de har et sunt eksteriør. På belgeren er det f.eks stort sett på mallen man finner ryggproblemer. Om du ser på BC, så er det langt mellom BC'er som er godt bygget. At en hund jobber, betyr ikke at den er sunn eller bra mentalt, det betyr bare at den jobber.

Jeg heier fortsatt på en hund som både er pen og brukbar, jeg. Det er det jeg ønsker meg i en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er skadelig for rasen er ekstreme varianter i begge ender.

Jeg kjører stort sett på det de fleste ville kalle utstillings/showlinjer, men jeg har også fokus på at hundene skal være funksjonelt bygget.

Jeg har jo vært bortskjemt med at stamtispen min er en "dundre", så jeg kan bruke litt "lettere type" på henne uten at det går utover kontstruksjonen. Så at alle hunder fra "showlinjer" er dysfunksjonelt bygget er tullete. Men jeg er heller ikke blind, og skjønner meg ikke alltid på hvorfor folk gjør som de gjør i begge retninger. Heldigvis så skal man selv kunne stå for det man gjør ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min rase er det krig. Og dundrende uenighet. Jeg har snakket med eiere av showavlede huskyer som sier at 1) hunden ikke er særlig rask, en eier sa at hunden ikke er raskere enn grønlandshundene på samme kennel. Beina er veldig korte. 2) pelsen kladder litt 3) hunden er kranglete. INGEN av disse trekkene skal SH ha. Jeg sier ikke at alle showavlede huskyer er slik, men en del er det. Og det er trist. Det med fart er kanskje det minst viktige. Men rasen har aldri vært en frakthund ala grønlandshund og malamute.

1) Mange showhunder har bein som er lange nok i henhold til standarden (noe lengre fra albue til bakken, enn fra albue til manke), men noen kunne helt klart hatt litt lengre bein. Mange brukshunder kunne hatt litt kortere bein.

og fler showhunder enn det mange er klar over BLIR brukt til trekk.

og så er det jo ikke så rart da, om hundene ikke er kjappere enn grønlenderene når de går i samme spann?

Da kan jo jeg si at bruks SH'ene til en bestemt kjører ikke er raskere enn malamutene hans også.

Men når ikke engang å kjøre hundene 1600km (Iditarod) beviser at de er gode trekkhunder, hva er da poenget?

I alle fall ikke noe annet enn å kose seg på tilrettelagt tur.

2) Det med den klabbende pelsen har ikke jeg merket noe til i alle fall, ei heller et par andre med showhunder som blir utsatt for mye snø i N/S/FIN. Derimot kan flere rapportere at de virker til å tåle lavere temperaturer og har bedre labber.

3) Vel... mer kranglete SH en min første skal du leite lenge etter, og han var av veldig velrenomerte brukslinjer. Den hunden fløy på alt av hannhunder uten engang å mukke. Og han var ikke unik, jeg har hørt om flere fra ulike eiere og ulike linjer. Et par jeg har hørt om har vært så ille at de ikke engang fungerte i et spann. Dette har nok mer med individer enn linjer å gjøre!

Så forstår jeg ikke hvorfor bruksfolk føler så stort behov for å rakke ned på de som har hunder som følger standarden når det kommer til eksteriør? Det er sjelden jeg ser noen showfolk skrive i åpne forum om at brukshundene er dårlige i X,Y, og Z . Er det fordi man som utstillingsmenneske har lært at man holder kjeft om man ikke har noe pent å si, eller tar det i private rom? Eller hva skyldes egentlig dette?

Er det virkelig bedre å avle frem en hund som oppfyller rasens opprinnelige funksjon i konkurranser bedre, men som avviker på mange andre punkt. Enn en hund som følger standarden bedre og kanskje kunne trengt litt bedre arbeidsmentalitet? I begge tilfeller mangler noe.

Og selv om man har en hund av brukslinjer kan den være totalt ubrukelig.

selv om man har en av utstillingslinjer kan den være så dårlig at den ikke ser ut i halvmåneskinn.

Ang det å krysse linjer. Det skjer en del her i Skandinavia på min rase. Sjelden ellers. Når man gjør dette får man litt "hummer og kanari" i første generasjon. Men de som har gjort slike paringer er ofte veldig fornøyd med hva de ender opp med. Kunne godt tenkt meg en slik paring selv, eller valp fra en slik paring. Alle paringene jeg kjenner til er gjort av showfolk, og det gjøres nok kun fordi forskjellene i min rase nok ikke er så store. På tross av hvordan det låter fra enkelte hold.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja. At det brukes, betyr ikke nødvendigvis at de har et sunt eksteriør. På belgeren er det f.eks stort sett på mallen man finner ryggproblemer. Om du ser på BC, så er det langt mellom BC'er som er godt bygget. At en hund jobber, betyr ikke at den er sunn eller bra mentalt, det betyr bare at den jobber.

Jeg heier fortsatt på en hund som både er pen og brukbar, jeg. Det er det jeg ønsker meg i en hund.

Jepp, derfor jeg skrev helst brukende.. De er ikke perfekte, men heller en slik enn en som dør bare du sier trening pga extreme trekk som minner mer om sadisme og dyreplageri. Men ja, Pen og brukandes.. Burde ikke være umulig i det hele tatt.. Men det er vell der extremene kommer inn. De som avler 'skikkelige' brukshunder er ikke så opptatt av utstillingsresultater, kun bruksresultater og omvendt. Så det beste hadde vell vært og hadt noen avls krav som jobber litt 'mot' hverandre krav om både bruks og utstillingsresultater feks, samt en helt ny form for utstilling.. Om utstilling hadde blitt et reint avls verktøy istede for en hjernedød konk, så hadde kanskje flere av bruksfolket møtt opp og det hadde blitt en pekepinn på hvordan hund du har fremmfor alt det fjaset som er i dag som er med på og fremme usunne og extreme hunder i mange raser frammfor og fremme rasen slik det er ment. (ja dere kan mene hva dere vil om det, men scroll gjennom bildene av div champions her da så er det ingen argumenter som taler for lengre.)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1) Mange showhunder har bein som er lange nok i henhold til standarden (noe lengre fra albue til bakken, enn fra albue til manke), men noen kunne helt klart hatt litt lengre bein. Mange brukshunder kunne hatt litt kortere bein.

og fler showhunder enn det mange er klar over BLIR brukt til trekk.

og så er det jo ikke så rart da, om hundene ikke er kjappere enn grønlenderene når de går i samme spann?

Da kan jo jeg si at bruks SH'ene til en bestemt kjører ikke er raskere enn malamutene hans også.

Men når ikke engang å kjøre hundene 1600km (Iditarod) beviser at de er gode trekkhunder, hva er da poenget?

I alle fall ikke noe annet enn å kose seg på tilrettelagt tur.

2) Det med den klabbende pelsen har ikke jeg merket noe til i alle fall, ei heller et par andre med showhunder som blir utsatt for mye snø i N/S/FIN. Derimot kan flere rapportere at de virker til å tåle lavere temperaturer og har bedre labber.

3) Vel... mer kranglete SH en min første skal du leite lenge etter, og han var av veldig velrenomerte brukslinjer. Den hunden fløy på alt av hannhunder uten engang å mukke. Og han var ikke unik, jeg har hørt om flere fra ulike eiere og ulike linjer. Et par jeg har hørt om har vært så ille at de ikke engang fungerte i et spann. Dette har nok mer med individer enn linjer å gjøre!

Så forstår jeg ikke hvorfor bruksfolk føler så stort behov for å rakke ned på de som har hunder som følger standarden når det kommer til eksteriør? Det er sjelden jeg ser noen showfolk skrive i åpne forum om at brukshundene er dårlige i X,Y, og Z . Er det fordi man som utstillingsmenneske har lært at man holder kjeft om man ikke har noe pent å si, eller tar det i private rom? Eller hva skyldes egentlig dette?

Er det virkelig bedre å avle frem en hund som oppfyller rasens opprinnelige funksjon i konkurranser bedre, men som avviker på mange andre punkt. Enn en hund som følger standarden bedre og kanskje kunne trengt litt bedre arbeidsmentalitet? I begge tilfeller mangler noe.

Og selv om man har en hund av brukslinjer kan den være totalt ubrukelig.

selv om man har en av utstillingslinjer kan den være så dårlig at den ikke ser ut i halvmåneskinn.

Ang det å krysse linjer. Det skjer en del her i Skandinavia på min rase. Sjelden ellers. Når man gjør dette får man litt "hummer og kanari" i første generasjon. Men de som har gjort slike paringer er ofte veldig fornøyd med hva de ender opp med. Kunne godt tenkt meg en slik paring selv, eller valp fra en slik paring. Alle paringene jeg kjenner til er gjort av showfolk, og det gjøres nok kun fordi forskjellene i min rase nok ikke er så store. På tross av hvordan det låter fra enkelte hold.

jeg ikke påstått at det gjelder alle- det presiserte jeg. og jeg har ikke påstått at det er bra å avle hunder som er feil i forhold til rasetandarden uansett feil. Siterer meg selv ved å kopiere den delen av innlegget du ikke siterte (siden jeg ikke fikk til å quote meg selv):

"Mens en del showhuskyer avles uten tanke på funksjonellt eksteriør for en trekkhund, avles nok noen brukshuskyer uten særlig hensyn til rasestandard. Personlig synes jeg nok begge deler er feil siden vi faktisk snakker om en rasehund med et gitt arbeidsområde og med en fastsatt standard. Men en pen hund som ikke trekker er virkelig ikke nyttig foran sleden. En stygg hund som gjør jobben sin er i hvertfall mer brukbar :) Men man trenger kanskje ikke avle på noen av disse."

Kranglete hunder er no dritt! Heldigvis er ikke rasen særlig plaget med det. På samlinger kan det være flere hundre hunder. Det er ikke mye, om noe, krangling å spore.

Selvsagt kan ikke en SH på et malamute/grl spann gå fortere enn resten av spannet. Men man ser lett om den har nådd sin maks fart samtidig eller før resten av hundene, eller om den har mer å gå på.

Selv hunder fra brukslinjer kan være dårlige trekkhunder. Det har vi vel begge personlige erfaringer med ;) Men bruksfolket avler ikke videre på slike hunder.

Når det gjelder iditarod og fullført der- jeg vil påstå det er en dokumentasjon på at hundene kan trekke ja!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, derfor jeg skrev helst brukende.. De er ikke perfekte, men heller en slik enn en som dør bare du sier trening pga extreme trekk som minner mer om sadisme og dyreplageri. Men ja, Pen og brukandes.. Burde ikke være umulig i det hele tatt.. Men det er vell der extremene kommer inn. De som avler 'skikkelige' brukshunder er ikke så opptatt av utstillingsresultater, kun bruksresultater og omvendt. Så det beste hadde vell vært og hadt noen avls krav som jobber litt 'mot' hverandre krav om både bruks og utstillingsresultater feks, samt en helt ny form for utstilling.. Om utstilling hadde blitt et reint avls verktøy istede for en hjernedød konk, så hadde kanskje flere av bruksfolket møtt opp og det hadde blitt en pekepinn på hvordan hund du har fremmfor alt det fjaset som er i dag som er med på og fremme usunne og extreme hunder i mange raser frammfor og fremme rasen slik det er ment. (ja dere kan mene hva dere vil om det, men scroll gjennom bildene av div champions her da så er det ingen argumenter som taler for lengre.)

Nå snakker jeg fortsatt om min rase (eller raser, om jeg får dra inn puddeldyret til datterbarnet), der er det ingen som har så ekstreme trekk at de dør av det. Det mest ekstreme eksteriøre trekket på belgeren er de dårlige frontene og de lange, smale hodene som skylder stopp - det er ikke noe de dør av. Det mest ekstreme hos puddelen, er faktisk bakbeinsvinkler (seriøst, hvorfor snakker de alltid om bakbeinsvinklene til schäferen som om det var noe enestående? Har dere sett en puddel som står oppstilt?) og pels - pels kan klippes, og puddelen har ingen bakbens-relaterte plager.

Det jeg ønsker meg av en belger, er en som kan ta CK på en utstilling (for, jeg syns ikke det er "hjernedød konk" - det er et avlsverktøy, at folk vektlegger resultater feil der blir som i alle andre arenaer - har de ikke egne "agility og LP"-linjer på BC, f.eks? Dvs de som ikke gjetes med, men som har andre resultater. Glem at en god arbeidshund er en god arbeidshund, liksom) på lørdag og opprykket til A bruks på søndag. Om den har lang eller kort pels, stri eller myk, rød eller sort, det er det samme, det er sånn jeg syns at belgeren skal være.

Å skylde på dommerne blir for enkelt. Det er raseklubbene som skal forvalte rasen, og oppdretterene skal forvalte sitt avlsarbeid. Og til sist, men ikke minst - det er vi valpekjøpere som kjøper det som blir produsert. Det er lov til å gjøre en liten bakgrunnssjekk selv om man skal ha valp og ikke nytt kjøleskap, liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå snakker jeg fortsatt om min rase (eller raser, om jeg får dra inn puddeldyret til datterbarnet), der er det ingen som har så ekstreme trekk at de dør av det. Det mest ekstreme eksteriøre trekket på belgeren er de dårlige frontene og de lange, smale hodene som skylder stopp - det er ikke noe de dør av. Det mest ekstreme hos puddelen, er faktisk bakbeinsvinkler (seriøst, hvorfor snakker de alltid om bakbeinsvinklene til schäferen som om det var noe enestående? Har dere sett en puddel som står oppstilt?) og pels - pels kan klippes, og puddelen har ingen bakbens-relaterte plager.

Det jeg ønsker meg av en belger, er en som kan ta CK på en utstilling (for, jeg syns ikke det er "hjernedød konk" - det er et avlsverktøy, at folk vektlegger resultater feil der blir som i alle andre arenaer - har de ikke egne "agility og LP"-linjer på BC, f.eks? Dvs de som ikke gjetes med, men som har andre resultater. Glem at en god arbeidshund er en god arbeidshund, liksom) på lørdag og opprykket til A bruks på søndag. Om den har lang eller kort pels, stri eller myk, rød eller sort, det er det samme, det er sånn jeg syns at belgeren skal være.

Å skylde på dommerne blir for enkelt. Det er raseklubbene som skal forvalte rasen, og oppdretterene skal forvalte sitt avlsarbeid. Og til sist, men ikke minst - det er vi valpekjøpere som kjøper det som blir produsert. Det er lov til å gjøre en liten bakgrunnssjekk selv om man skal ha valp og ikke nytt kjøleskap, liksom.

Jeg forstår det, men hvor mye bra får man utav utstilling alene? Finnes det noe over hode? For du ser jo hva som blir premiert? Jeg Skylder ikke på noen alene, men slik det er i dag så er det ikke et avls verktøy.. Hunden min fikk excl. på sist utstilling hos to forskjellige dommere, hun er overhodet ikke noen excl hund.. Og hvordan bruker man et championat feil? Et championat bør virkelig stå for noe, det bør være en hund av champion kvalitet, men championat henger virkelig løst for tiden, både i den ene og den andre retningen.. (nå tenker jeg utstilling, resten vet jeg ikke serlig mye om). Og kanskje er det ikke store problemer på belgerne nå, men hva får deg til og tro at de ikke kommer til og havne i den samme utviklingen som brer seg blant flere og flere andre raser?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg ikke påstått at det gjelder alle- det presiserte jeg. og jeg har ikke påstått at det er bra å avle hunder som er feil i forhold til rasetandarden uansett feil. Jeg presiserer gjerne igjen viktigheten av funksjonelt eksteriør og gode bruksgenskaper :)

Nei, men du presenterte det som om disse feilene bare forekommer på showlinjene, det var i alle fall slik jeg forstod det når jeg leste innlegget ditt ;)

Og det er ikke tilfellet.

Mye av innlegget var jo egentlig ikke direkte myntet på deg, men sånt blir fort uklart i internetfora.

Sånn ellers så representerer vel vi på ingen måte ekstremer eller store motsetninger i det store og hele. Litt ulike meninger har vi jo, og ulike hunder. Men det finnes de som er langt "verre" enn oss i begge retninger ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke jeg så vel bevandret i min rases miljø, men noe har jeg snappet opp rundt omkring på nett.

Det er ikke "bruks" og "show" som skiller de to forskjellige typene av Shetland Sheepdog, men hvor de er fra; Amerika eller Europa. Den vanligste sheltien her i Europa er den såkalte britiske typen. Men de amerikanske finnes, de også.

Det er visstnok mange rase-entusiaster her til lands som har lagt den amerikanske typen for hat, og mener den har ingenting her å gjøre; hverken i avl eller utstilling. Jeg har lest på oppdretteres hjemmeside at styre og stell i raseklubben visstnok har sagt de "vil motarbeide den amerikanske typen med alle midler". Videre er det mange oppdrettere som legger ut et standpunkt i form av et ikon på sin side; "Breeder of the true british type", for at ingen skal tro de fifler med de elendige amerikanerne.

I Amerika er typen noe tyngre pga kraftigere beinbygning, f.eks. ser man ofte lett på underkjeven at det er snakk om en amerikaner. De har kraftigere underkjever og snuteparti. De har ofte mer rikelig pels og er generelt mer "tunge" å se til. De kan ha samme str som våre, men blir også gjerne et par cm høyere i mankehøyde da dette er tillatt ifølge den amerikanske standarden.

I USA har de også bevart flere farger enn vi har; de har bi-black (svart og hvit, UTEN tan) og bi-blue (Merlefarget og hvit, uten tan). Fantastisk fine syns jeg da! ♥

Jeg mener det må være smak og behag, og ønsker den amerikanske velkommen :-) Men jeg ser ikke bort fra at hadde man møtt opp på utstilling her i Norge med en sheltie fra amerikanske linjer, ville hviskingen og tiskingen om en sånn frekkhet rundt ringen sannsynligvis vært hørbar...Kanskje, kanskje ikke?

Nå er det jo faktisk en god del shelties med mye amerikansk blod som er vist på utstilling i Norge og det med meget bra resultater. BIR på NKK Bø i år var jo en flott sheltie-hanne med mye amerikansk bak seg. Husker ikke om han ble mestvinnende i fjor men lå ihvertfall høyt oppe på lista. Har også sett noen bi-black i utstilingsringen når jeg har slentret forbi men vet ikke hvordan den fargen gjør det. Så lenge hunden er bra bygget så kan jeg ikke tenke meg at fargen i seg selv er et problem siden det er en tillatt farge i rasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

For å kaste inn en liten brannfakkel! Ikke helt ukjent fenomen herfra kanskje ;)

At utstilling er med på å fremme godt og funksjonibelt eksteriør har jeg fortsatt til gode å se. Mange har en oppfatning om at eksteriørdommere har så god peiling på anatomi og rasestandard? Mitt og en god del andres inntrykk er at det har de ofte ikke. Se bare på så mange hunder med grove anatomiske feil og ubalanserte vinkler, løse ledd etc som blir høyt premiert. Historien har vist at det er brukshundavlen som best ivaretar eksteriøret, ikke utstilling.

Når man i tillegg ser HVOR ille enkelte raser har blitt, hvor hardnakket kennel klubbene ønsker å ivareta pengemaskineriet ... ( Man kan jo lure på hvem som har initiert Mattilsynets høringsforslag om å tillate kupering kommer fra...) og hvor "subjektivt" konkurranse delen av missekåringene er så er ikke jeg spesielt i tvil over hva som gagner avlen! Show? Neppe. Bruks? JA!

Vær gjerne uenig, men det er få som har klart å overbevise meg om annet!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

( Man kan jo lure på hvem som har initiert Mattilsynets høringsforslag om å tillate kupering kommer fra...)

Nå er det jo slett ikke snakk om å tillate kupering igjen da. Syns det er et viktig poeng.

Allrounddommere er ofte svært gode på konstruksjon og bevegelser. Det er iallefal mitt inntrykk.

Et av argumentene fra de som driver med "brukstypen" innenfor en rase er ofte at den er sunnere og friskere enn "showtypen". På boxer som jeg kjenner mest til så er det slett ikke tilfelle. De som er avlet mest på brukspremieringer og lite utstilling er akkurat like syk eller frisk som de som ikke har vektlagt bruks så høyt. En annen ting på min rase er at de som virkelig vil jobbe med boxeren sin kan nå like høyt opp på resultatlistene med en avlet på "showlinjer" som brukshundene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et av argumentene fra de som driver med "brukstypen" innenfor en rase er ofte at den er sunnere og friskere enn "showtypen". På boxer som jeg kjenner mest til så er det slett ikke tilfelle. De som er avlet mest på brukspremieringer og lite utstilling er akkurat like syk eller frisk som de som ikke har vektlagt bruks så høyt. En annen ting på min rase er at de som virkelig vil jobbe med boxeren sin kan nå like høyt opp på resultatlistene med en avlet på "showlinjer" som brukshundene.

Nå vet jeg ikke om "brukshundene" er sunnere enn showhundene. Men sist jeg sjekket lignet i hvert fall "bruksboxeren" vi hadde, veldig på en boxer, en pen boxer med gode bevegelser og rasetypiske trekk. Oppdretteren av denne hunden stiller også sine boxere, og de når langt. Meget pene, dugelige hunder er de. Poenget er, brukandes boxere pleier å være pene, men pene boxere med bruksegenskaper, tja, jeg er ikke overbevist.

Det siste utsagnet vil jeg utheve, for der har jeg gjort meg helt andre erfaringer. En god brukshund skal ha en viss gjenstandsinteresse, mot, samarbeid osv. Jeg har registrert at ja, det er mange aktive boxere, men det er ikke synonymt med at de er gode og at de er LETT å jobbe med i konkurransesammenheng.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var vel strengt tatt ingen brannfakkel, da flere her vil påpeke akkurat det samme - også folk som er aktive med utstilling.

Nei det er kanskje ikke det, men dro vel med meg erfaringer fra andre "show" debatter her inne ;)

Nå er det jo slett ikke snakk om å tillate kupering igjen da. Syns det er et viktig poeng.

Allrounddommere er ofte svært gode på konstruksjon og bevegelser. Det er iallefal mitt inntrykk.

Et av argumentene fra de som driver med "brukstypen" innenfor en rase er ofte at den er sunnere og friskere enn "showtypen". På boxer som jeg kjenner mest til så er det slett ikke tilfelle. De som er avlet mest på brukspremieringer og lite utstilling er akkurat like syk eller frisk som de som ikke har vektlagt bruks så høyt. En annen ting på min rase er at de som virkelig vil jobbe med boxeren sin kan nå like høyt opp på resultatlistene med en avlet på "showlinjer" som brukshundene.

Jaha? Kan de nå like høyt? Fortell gjerne hvordan man selekterer bruksdugelige hunder fra showavlen alene? Mentalitet? Driftsanlegg?

Jeg sier ikke at bruksmeritteringer alene er veien til lykke, men det sier hvertfall noe om at hunden sammen med den ekvipasjen har tatt til seg læring, og vist gjennom prestasjon at den innehar et driftsanlegg som kreves for den bruksgren den er merittert i! Hvis jeg skulle valgt meg boxer eller hvilken som helst annen rase og ønsker å nå "like høyt... altså toppen) så ville jeg sett på hva som ligger i linjene mht. prestasjoner, driftsanlegg og meritteringer FØR jeg hadde sett på tildelte utstillingsrosetter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet jeg ikke om "brukshundene" er sunnere enn showhundene. Men sist jeg sjekket lignet i hvert fall "bruksboxeren" vi hadde, veldig på en boxer, en pen boxer med gode bevegelser og rasetypiske trekk. Oppdretteren av denne hunden stiller også sine boxere, og de når langt. Meget pene, dugelige hunder er de. Poenget er, brukandes boxere pleier å være pene, men pene boxere med bruksegenskaper, tja, jeg er ikke overbevist.

Svaret ligger nok i at de fleste boxeroppdrettere (også de som bruksavler) stiller ut og forsøker å holde seg til rasestandarden. Vi har ikke et like sterkt skille på boxeren som vi har på schæfer, malle, labrador osv.

Men i Sverige er det noen som det kan virke utelukkende vektlegger bruksegenskaper uten å tenke på utseende i det hele tatt. Og ja, de hundene er margstygge. Man har ikke lyst at boxeren skal se ut som noe annet enn det den skal. Derfor kan man ikke glemme eksteriøret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret ligger nok i at de fleste boxeroppdrettere (også de som bruksavler) stiller ut og forsøker å holde seg til rasestandarden. Vi har ikke et like sterkt skille på boxeren som vi har på schæfer, malle, labrador osv.

Men i Sverige er det noen som det kan virke utelukkende vektlegger bruksegenskaper uten å tenke på utseende i det hele tatt. Og ja, de hundene er margstygge. Man har ikke lyst at boxeren skal se ut som noe annet enn det den skal. Derfor kan man ikke glemme eksteriøret.

Den oppdretteren jeg snakker om, er for øvrig svensk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mops:

Amerikansk type. Grovt hode, MYE benmasse, dårlig kjønnspregforskjeller (er det noe som heter det?) NOEN kan se hjulbeint ut forfra, og enkelte ganger har de ekstremt dårlige bakbensvinkler. Høyt ansatte haler, benmasse, farge og "jevnhet" er det vi ser gjennomgående i Amerikansk avl.

Bildet nedenfor ser vi en 13 mnd Ch hannhund.

jokerstandingweingand.jpg

Øst-Europeisk type

De har ingen helhet generelt, får litt følelse av at "alt" kan avles på. Men jevnt over sees det lange hunder, gjerne svært små i størrelse og ofte nervøse av type. Ofte svært mye vinkler og framskutte skuldre, mye pigment og dess mørkere og mer spettet i farge dess penere anses de som.

Hun som eier hunden under, anser henne ikke som noe wow siden hun er altfor lys.

yellow%20v%20modrem.jpg

zondhora%20hlava%20v.jpg

Typisk Øst Europeisk mopshode. Svært markerte rynker, utstikkende øyne og ofte inntrykt.

Europeisk Type:

Jevnere, kortere typer, mer variasjon kjønnsmessig når man ser på både størrelse, benmasse og hoder. Har ofte mer "edel" type da de har mer nakke, noe som gir hakket sunnere uttrykk. Kroppene er som oftest jevnere, og passer til hode og benmasse på hunden.

69227_10150812368590423_647509422_n.jpg

Ikke det beste bildet av henne pga pokalen.

gal_img_fullsize_9166e5ffa3174d04e714dba2331366f3.jpg

Han på siste bildet her har amerikansk pappa, noe som er veldig tydelig på hode og halefeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Mops:

Amerikansk type. Grovt hode, MYE benmasse, dårlig kjønnspregforskjeller (er det noe som heter det?) NOEN kan se hjulbeint ut forfra, og enkelte ganger har de ekstremt dårlige bakbensvinkler. Høyt ansatte haler, benmasse, farge og "jevnhet" er det vi ser gjennomgående i Amerikansk avl.

Bildet nedenfor ser vi en 13 mnd Ch hannhund.

jokerstandingweingand.jpg

Øst-Europeisk type

De har ingen helhet generelt, får litt følelse av at "alt" kan avles på. Men jevnt over sees det lange hunder, gjerne svært små i størrelse og ofte nervøse av type. Ofte svært mye vinkler og framskutte skuldre, mye pigment og dess mørkere og mer spettet i farge dess penere anses de som.

Hun som eier hunden under, anser henne ikke som noe wow siden hun er altfor lys.

yellow%20v%20modrem.jpg

zondhora%20hlava%20v.jpg

Typisk Øst Europeisk mopshode. Svært markerte rynker, utstikkende øyne og ofte inntrykt.

Europeisk Type:

Jevnere, kortere typer, mer variasjon kjønnsmessig når man ser på både størrelse, benmasse og hoder. Har ofte mer "edel" type da de har mer nakke, noe som gir hakket sunnere uttrykk. Kroppene er som oftest jevnere, og passer til hode og benmasse på hunden.

69227_10150812368590423_647509422_n.jpg

Ikke det beste bildet av henne pga pokalen.

gal_img_fullsize_9166e5ffa3174d04e714dba2331366f3.jpg

Han på siste bildet her har amerikansk pappa, noe som er veldig tydelig på hode og halefeste.

Men alle utelukkende showavl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...