Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lang tid tar det før noen oppdager at du er død?


Recommended Posts

Skrevet

Denne er stjålet fra et annet forum - jeg synes den var litt morsom! :lol: Si du hadde falt død om hjemme en kveld mens du så på tv, hvor lang tid ville det tatt før noen slo alarm? Kom på døren? Ringt politiet? Jeg kopierer mitt svar (hvis noen kjenner meg igjen fra det andre forumet setter jeg pris på om de holder munn om det - jeg er veldig mye mer anonym der enn her ;) ):

Morsom tråd egentlig! Jeg tror nok dessverre jeg hadde blitt liggende et par dager, selv om jeg har både kjæreste, et kobbel gode venninner og tett familie. Men jeg bor alene, og jeg er dessverre litt sløv med å svare på meldinger (huff, dette var dyttet jeg trengte for å bli flinkere der laught.gif ). Jobben hadde reagert først, men jeg jobber bare 60% (student), så hvis jeg hadde falt om på en dag med et par fridager etter, så hadde jo ikke de slått alarm. Jeg og kjæresten sender ikke alltid melding hver dag, men iallefall annenhver, så han hadde nok reagert litt utpå dag nr to. Yikes. Jeg hadde mest sannsynlig blitt funnet etter en tre dager, gjerne med tyggemerker her og der fra hunden som jeg ikke helt stoler på at ville latt 65 kg kjøtt få ligge i fred lol.gif Men en ting er jo om man er død, verre er det om man ikke er død men f.eks har falt og brukket noe i dusjen! Særlig for meg som alltid har på høy musikk mens jeg dusjer. Ingen ville hørt de forpinte skrikene grow1.gif

  • Svar 63
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

No worries dere, sonen hadde nok lagt merke til at dere aktive var borte Neida, men jeg hadde maks blitt liggende død i noen timer så bekymrer meg ikke for det... Spesielt ikke når det er så mye

Jeg og, sånn delvis! Men det avhenger av at vi oppdager det litt tidlig, sånn at vi rekker å komme oss vekk hjemmefra! Har en plan om hvor vi skal dra og hva vi skal gjøre og sånn

Fordelen for oss som ikke har barn er jo at så lenge man er død merker man jo ikke noe til det! Man ligger jo ikke og grubler over hvor lenge man må ligge der før noen finner en - man er tross alt død

Skrevet

Håper da at samboeren hadde lagt merke til det ganske fort :huh:

Men hadde jeg ikke bodd med han, så ville det vel gått maks to dager. Ettersom at jeg alltid sier i fra, og "aldri" er borte fra jobb ville sjefen dratt til meg relativt fort. Men vi har et ganske godt venneforhold også. Så hun ville reagert fort. Ellers så er jeg ikke så sosial av meg at venner eller familie ville reagert med det første. :P :P

Skrevet

Samboeren hadde vel merka det sånn høvelig umiddelbart tenker jeg. Om han var bortreist ville det kanskje tatt litt ekstra tid nå for tida, da jeg er delvis sykemeldt, så jobben hadde ikke savna meg tvert om jeg ikke kom imorgen. Men jeg tror ikke det ville gått mye mer enn et døgn før folk reagerte på å ikke få svar.

Guest Jonna
Skrevet

Tror det antagelivis hadde vært jobben som hadde reagert først. Så om jeg hadde hatt friuke så kunne det nok brått tatt 5-7 dager. Jeg jobber døgnturnus så folk er vant med at jeg "forsvinner" en uke o.l. :P

Skrevet

Dauer jeg på kvelden en hverdag, så oppdager guttungen det morningen etter.

Tar jeg kvelden en helg han er hos faren, så hadde modern funnet meg dagen etter. For svarer jeg ikke på talatutten etter at hun har ringt flere ganger, så står hun plutselig på døra. Sånn er det med henne og, svarer hun ikke etter at jeg har ringt flere ganger og jeg vet hun ikke skulle noe som tilsier at hun ikke kan ta talatutten, så drar jeg kjapt bort for å sjekke henne.

Jeg håper jo da, at om jeg skulle ta repern enkveld, at det skjer en helg guttungen er hos faren så han slipper finne meg ...

Skrevet

Tror ikke det hadde vært lange stunden, jobben hadde nok savnet meg etter noen timer, men på den annen side usikker på om de hadde dratt hjem til meg for å se..

Men i helgene er det mye besøk så de hadde nok fort oppdaget at jeg ikke var helt i live.

Familien hadde vel vært siste til å vite det omtrent.

Skrevet

Huff, det verste er at jeg har tenkt den tanken noen ganger.. For bor alene, i "ny" by og har ikke det største nettverket rundt meg. Venner og familie er blitt vant til at jeg ikke alltid tar telefonen eller svarer på meldinger på et par dager, og jeg har også stadig vekk en ukes tid fri fra jobb siden jeg jobber litt mer intensivt i perioder. Så det kunne nok fort gått opptil en uke før familie og venner snakker sammen og finner ut at de ikke har hørt fra meg - og ikke vært på facebook(!) :blink:

Heldigvis er bikkja småspist, og forhåpentligvis ville han latt meg være i fred..

Skrevet

Det der er blitt mitt største mareritt...

Ikke fordi jeg er redd for å lukte eller noe, men jeg er livredd for at Ask ville måttet være alene med en død mor. Hvor lenge ville han overlevd? Hvis han hadde overlevd, hva hadde han fått av arr?

Det er ikke så veldig lenge siden en norsk alenemor døde i sverige, datteren hennes døde også fordi ingen reagerte før det var for sent.

Hvor fort ville noen reagert? Vet ikke.. Ikke veldig fort. Det ville tatt minst et døgn i helgen hvis jeg ikke hadde avtaler.

Et døgn alene for en unge som ikke kan være uten oppsyn mer enn i 30 sekunder...

Skrevet

For en underlig og litt makaber tråd!

Hadde nok ikke tatt så veldig lang tid. Bor med fire venner som nok fort hadde reagert på at jeg ikke viste livstegn(evt. hadde reagert på lukten :lol: ), og jeg studerer med dem også, så de hadde merket hvis jeg ikke dukket opp på forelesning. Familien min snakker jeg med hver dag, så de hadde fort reagert om det ikke hadde vært mulig å få tak i meg.

Skrevet

Et par dager vil jeg tro.... Jeg har ikke familie i nærheten og de fleste venner bor ca 3 kvarter unna.

Venninna mi som døde for et par mnd siden, lå død i nesten 4 dager, før hun ble funnet.... :( Da hadde naboer reagert på vond lukt fra leiligheten og hadde ringst politiet...

Jeg merker at jeg har litt skrekken for dette, etter det som skjedde med venninna mi. Men jeg håper at jeg aldri slipper å oppleve det...

Guest lijenta
Skrevet

Foreløpig så bor sønn hjemme så max 12 timer men når han flytter ut da tror jeg det vil gå noen dager.

Skrevet

Litt sær problemstilling ja Mrs. Powers - og jeg håper virkelig ingen blir støtt her, for det er ikke meningen altså! Loke - for din del hadde det ikke gått an å lage en slags avtale om å ha kontakt pr sms til et bestemt tidspunkt hver dag f.eks? Sånn at du hadde sluppet å være redd for akkurat det?

Skrevet

No worries dere, sonen hadde nok lagt merke til at dere aktive var borte :lol:

Neida, men jeg hadde maks blitt liggende død i noen timer så bekymrer meg ikke for det... Spesielt ikke når det er så mye annet å bekymre seg og tenke over som feks zombieangrep :aww:

  • Like 5
Skrevet

Fy flate, jeg tror jeg hadde blitt til jord lenge før jeg ble funnet jeg altså, hvis jeg strøk med i en periode der pappa var i Afrika.

Jeg er håpløs når det kommer til telefon, svar på meldinger og ikke minst er venner og familie vandt til at jeg gjerne kan stikke til andre siden av kloden og være vekke i en uke eller to uten å nevne det for noen. I tillegg bor jeg i et hus med skuddsikre vinduer, pansret dør, og kun 3 par nøkler til døren. Så skulle nok MYE til før noen hadde fått securitas til å komme hit og bryte seg inn... Nei huff, skumle greier!

Skrevet

Jeg har barn og står alltid opp sammen med dem kl 07.00. Så hvis jeg var dør på natten og Mann min ikke hadde lagt merke til det da han for på jobb (han står opp før meg, og da sooover jeg, hadde ungene stått på døra seinest kl halv ni og hylt at vi har forsovet oss og merket at jeg ikke var mer. Hadde jeg dødd mens de var på skolen, så det ville nok blitt slått alarm til pappa'n ca kvart over to om ettermiddagen vhis jeg ikke var hjemme/tok telefonen (alt ettersom, siden jeg jobber noen dager og andre ikke) Hadde jeg dødd i løpet av arbeidsdagen og ingen kunder kom innom, ville det blitt merket ca kl 18.01 når ungene ringer og lurer på når middagen er klar. (Jeg jobber til 18.00)

Når jeg leste denne tråden, ble jeg glad jeg har barn som liker å vite hvor jeg er til enhver tid. Og hadde ikke ungene vært her, så hadde nok mamma reagert ved to ubesvarte anrop. Snakker med henne iallefall tre ganger om dagen...

Hvis ungene og mamma var bortreist, så hadde mann min enten merket at jeg ikke pustet når han står opp ca kl 06.30 (lite trolig) eller så hadde jeg ligget der til han kommer hjem ca kl 20-21.00 om kvelden. Han jobber masse!

Guest Yellow
Skrevet

Har også samber, så veldig fort forhåpentligvis. :lol:

Hadde jeg ikke hatt det, så kunne det derimot gått noen dager. Ekkel tanke.

Skrevet

Fordelen for oss som ikke har barn er jo at så lenge man er død merker man jo ikke noe til det! Man ligger jo ikke og grubler over hvor lenge man må ligge der før noen finner en - man er tross alt død! Men hvis det tok mer enn tre dager skulle jeg jammen spøkt litt for noen i ettertid altså.

  • Like 1
Skrevet

No som eg bur heime hadde det sikkert blitt oppdaga etter nokre timar om det hadde skjedd når mamma hadde vert ute eit ærend. I feriane når ho ikkje er heime, så hadde det sikkert vert jobben som varsla om at noko var galt. Om både eg og mamma hadde hatt ferie samtidig kan det godt vere eg hadde blitt liggande alt i frå dagar til veker vil eg tru, sånn med mindre nokon hadde ringt huseigar eller politi ang. lukt då :P

Skrevet

hmmmmm, asså samboeren hadde vell reagert ganske kjapt, ellers så hadde vell bonden og kua jeg jobber for reagert ganske kjapt...er ikke populært om kua ikke blir melka gitt..xP

Skrevet

Vel, jeg vil jo tro at samboeren hadde sjekket pulsen etterhvert som han ble sulten eller jeg begynte å lukte vondt, men ellers så kunne det nok gått noen dager før jeg hadde blitt savnet. Vil jo tro at arbeidsgiverne hadde tatt affære dersom jeg ikke kom på jobb og de ikke fikk tak i meg, og i tillegg så hadde nok Ganzie lagd såpass mye leven etterhvert som hun ble sulten at huseierne hadde sjekket. (Om hun ikke hadde spist meg, det ser jeg ikke bort i fra, dyret har nemlig matvett :rofl: )

Skrevet

Litt sær problemstilling ja Mrs. Powers - og jeg håper virkelig ingen blir støtt her, for det er ikke meningen altså! Loke - for din del hadde det ikke gått an å lage en slags avtale om å ha kontakt pr sms til et bestemt tidspunkt hver dag f.eks? Sånn at du hadde sluppet å være redd for akkurat det?

Lar seg vanskelig gjøre. Jeg vet jeg hadde glemt det bort liksom..Det er ikke noe som henger over meg, men jeg merker jeg er mer forsiktig i hjemmet når han er hjemme. Jeg prøver også å huske å alltid ha mobilen i nærheten så jeg muligens får varslet før jeg dør :P

Jeg er ikke redd for å dø, sånn egentlig, jeg er bare redd for å forlate Ask i en hjelpeløs tilstand. Sånn ellers er jeg mer redd for å overleve han enn å dø selv.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...