Gå til innhold
Hundesonen.no

Når og hvordan startet interessen for hund, for deg?


marjea
 Share

Recommended Posts

Oppvokst med dyr. Den tok av da jeg var 18 og fikk Boris som krevde ganske mye mer enn det jeg var vant med fra familiehundene. Mye jobbing førte til et sterkt bånd med han. Men han trives med rutiner og jeg vil mer, så nå har jeg fått meg en (litt sta og selvstendig) "potet" som jeg kan prøve litt av hvert med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er oppvokst med hund men begynte med å dra på hundeleir fra jeg var 7 år gammel (årlig, til jeg ble 15 år). Fra jeg var 11-12 begynte jeg på kurs med familiens schæfer og tok bronsemerket. Etter dette passet jeg og trente hunder til familievenner der eierne betalte kurs og kjørte meg dit, mot at jeg trente hunden og passet den i noen måneder (med betaling).

Jeg fikk min første egne hund i mitt navn når jeg var 14 år og var allerede lidenskaplig opptatt av hundetrening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig medfødt..

Tror aldri jeg har ignorert en hund.

Jeg hadde ekstremt hundetekke som liten, til min hunderedde mors store skrekk, hver gang en kjøter i nabolaget stakk av havnet den hos meg. Det samme med jakthunder på vift.

Tror jeg har turet hver eneste hund i nabolaget der jeg vokste opp. Vi har stort sett hatt hund hjemme (mamma liker hunder hun kjenner, men er livredd ukjente), og det var jeg som tok meg av det meste så langt tilbake jeg kan huske. Var på mitt første kurs med en collie når jeg var ca 13.

Egen hund fikk kjøpte jeg ikke før jeg var 22, han er nå snart 14.

Jeg er gammel kjenner jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alltid likt dem, men hest var alltid førstepalssen i hodet mitt. Oppvokst med hund, men han var bare der. Jeg elsket han som en bror, altså, men jeg tenkte aldri noe videre over det :lol:

Den store interessen for hund kom kanskje som en følge av at dragen kom i hus. Nå man som 11-åring blir nødt til å håndtere en total gærning, da er det like greit å like det, liksom! :P

EDIT:

Fikk jo min første egne hund i sommer, da, som sekstenåring. Trives ganske greit med det, altså :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pugget hunderaser fra jeg kunne snakke, egentlig. Mamma må stadig minne meg på at jeg en gang som 3-åring sa til en mann som gikk forbi oss med hunden sin "For en fin riesenschnauzer du har, a!". Hehe. Så jeg har alltid vært ekstremt interessert i hund. Men fordi min far er allergisk ble det aldri aktuelt da mine foreldre fortsatt var gift, så jeg fikk ha kaniner, akvarium og etterhvert ilder i stedet for. Men ingen av dem var heeelt det store. Men som så mange andre så forble de ikke gift, og etter to års venting, da jeg var 16, fikk jeg min første hund. Den portugisiske vannhunden Chessea. Da hadde jeg i forkant av det lest, lest, lest og lest om hund, trening, raser osv. Falt på portis og har aldri angret på det. Hun er familiehund, men interessen for agility ble tent i meg på grunn av henne. Den perfekte læremester!

Nå, i en alder av 23, har jeg 2 hunder. Veldig forskjellige som sådan, og de lærer meg sine ting på hver sine måter. Utfordrer meg og sprer glede begge to. :D Her vil det alltid være hund i huset, det er helt sikkert. Får jeg barn noen gang skal de såklart vokse opp med hund.

En så lenge er alt jeg gjør med hund hobbybasert. Jeg har hverken ambisjoner om å bli champion i brukt, agility eller lydighet. Utstillingschampion satser jeg på med minihunden, fordi jeg tror hun hat potensialet i seg. Ellers lever vi det glade hundeliv, har hundene i senga om natta, går turer og skogen, trener på morsomme triks og trener agility på hobbybasis. Akkurat sånn jeg liker det enn så lenge. Når jeg er ferdig som student er det mulig jeg finner interessen for konkurranse igjen, det vil tiden vise. :) Ellers er jeg genuint opptatt av avl, oppdrett og ernæring på hund, og har tatt kurs rundt dette ved universitetet i Ås. Dessverre skulle jeg også her hatt tid til å lære mye mer. Men det kommer! Ser jeg tilbake på hva jeg kunne om f.eks. foring av hund for 7 år siden er jo forskjellen enorm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel medfødt her å :D i oppveksten min hadde vi en bichon frise mix.

Kjøpte min første hund når jeg var 20, en herlig wheaten terrier, som jeg dro på alt av kurs med. å ble helt agility frelst. Jeg og samboeren min, fikk en Manchester terrier, som bare blei 3 år. og i høst åvertok vi ei Shar pei tispe på 6 år.

Så i dag har vi 2 litt eldre hunder Sean (Wheaten terriern som nå er 8 år) og Nita (Shar peien) og vi drar fortsat på de kursene og konkuransene vi har mulighet til (litt mer planleging når man skal ha med barn å)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldrene mine hadde golden retrievere, og hadde et lite oppdrett i Nord-Troms og Finnmark (flytta litt :P ) da jeg var piiiitteliten. Jeg var alltid veldig stolt av å ha hunder, men det var først da jeg var 10 og Snuffa (eldste/siste goldentispa) døde, at jeg tok av. Leste alt jeg kom over av hundebøker, pugga alle 400+ hunderaser og ble generelt usmakelig.

Vi hadde et par hunder til i familien, men for drøyt 2 år siden jeg fikk min første, egne hund. Igjen var jeg generelt usmakelig og kunne alt; det varte i ca 24 timer før jeg innså at jeg kunne ingenting og valpen mest sannsynligvis var håpløs fordi den fungerte ikke sånn som bøkene sa! :blink: Ble da kjent med et par herfra, ble introdusert til lydighet og bruks, og omtrent i samme tempo som pelspuddingen har lært fvf og spor, har sånn ordentlig, praktisk hundekunnskap og -erfaring sivet inn i hjernen min :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke fordra hunder frem til jeg var tyve :lol:

Vi fikk en toller da jeg var 14-15, men den hadde jeg ikke noe interesse for. Den var i veien, plagsom, luktet, det var kjipt å gå tur m.m. Ville ha minst mulig med hunden å gjøre da jeg bodde hjemme. Har alltid elsket katter og fikk meg fort en katt eller tre da jeg flyttet ut. Etterhvert startet jeg å henge på dyreforum og fikk inntrykk at folk var utrolig glad i hundene sine og dette faktisk kunne være gøy! Ble helt besatt av tanken på å kjøpe meg en valp og det endte med at vi kjøpte et hus sånn at jeg kunne få meg en :P Jeg trodde jeg var litt bedre til å trene i hodet mitt enn det jeg var, så den første valpen jeg kjøpte ble omplassert etter tre måneder. Kjøpte den jeg har nå ei uke seinere og kan ikke se for meg å leve uten hverken hund eller katt! :wub: Jeg ser ofte at jeg har litt igjen av det "hunder er irriterende"-syndromet, for veldig mange hunder går meg på nervene og det er mye ved de jeg ikke liker fortsatt. Med unntak av min egen da! Hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har vært interessert i hunder så lenge jeg kan huske, og bestemte meg veldig tidlig for at jeg skulle kjøpe meg hund så fort jeg bodde for meg selv og forholda lå til rette for det. Vi hadde ikke hund hjemme, men andre i familien hadde, og disse pleide jeg ofte å låne og gå tur med. Hadde også en bok med alle rasene i, som jeg fikk da jeg var liten. Og den ble mye lest i, for å si det sånn. :D pøvde hele tiden å finne den perfekte hunden for meg, som jeg ville ha når jeg ble voksen. Gikk fra gordon setter, til sibirian husky til bullterrier, hahaha... Men jeg fikk meg ikke hund før jeg var 20, og fikk interessen for hundesport da jeg var nærmere 21.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble født inn i en familie med hunder. Det startet med 3 dachshunder.

Da dem døde når jeg var 1 år, ble jeg med og hentet hunden som ble min aller beste venn gjennom 16 år - en bordercollie. Han døde da jeg var 17 år, og familien ville ikke skaffe seg ny hund etter dette.

Jeg var fast bestemt på å få hund igjen når jeg flyttet hjemmefra, og det var da min nåværende hund, Casper, kom inn i bildet. Var vel egentlig fast bestemt på å få en amstaff helt til forbudet kom i Norge i 2004. Da måtte jeg se meg om etter en annen rase, og var så heldig å treffe på en Staffordshire Bull Terrier. Jeg fikk lest meg godt opp på rasen og bli kjent med flere individer. Etter 7 år hadde jeg endelig en slikt klovn selv.

Jeg har alltid elsket og forgudet hunder (og dyr generelt) - men det var først som 20-åring og jeg fikk min helt egen hund at jeg ble interessert i å drive aktivt med hund. Nå er det hund som opptar ihvertfall 90 % av livet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfødt interesse for alle dyr, når jeg var barn likte jeg dyr langt bedre enn mennesker. Men "hund er best, ingen protest" kom vel når jeg skjønte alt det bor i hunden. Alt man kan gjøre med dem av hundesporter osv., og DET skjedde vel på slutten av ungdomsskolen engang. Nå håper jeg at det er to hunder i hus resten av mitt liv.

Det minner meg om en ting, på en sånn foreldrekonferanse med læreren på ungdomsskolen. Læreren kommenterte at jeg ikke var så veldig mye med de andre elevene på den tiden og jeg hadde svart at "Jeg har hestene, jeg!". Jeg vet mamma hadde vondt av det svaret leeeenge - trodde vel jeg ikke klarte å få venner. Men jeg mente det virkelig, jeg likte hester mye bedre enn mine klassekamerater. Den dag i dag liker jeg fremdeles dyr bedre enn de fleste på min egen alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da lurer jeg litt på, - hvor gammel var du da interessen for hund startet? Og hvordan ble du "introdusert" for hund, og hundetrening?

Jeg var rundt 10 år da jeg begynte å skrive "HUND" med store bokstaver øverst på ønskelistene mine, og tapetserte veggene på rommet mitt med ark fyllt av hundeinformasjon, rasebeskrivelser jeg skrev av fra bøker, hundebilder og ark med "JEG ØNSKER MEG EN HUND!" på... :) Jeg hadde en venninne som eide 3 hunder, så mulig interessen min ble vekket derfra. Vi gikk i skogen på tur med hundene hennes + hunder vi lånte nesten hver dag etter skoletid. Fot-turer om sommeren, vinterstid var det mange skiturer med hundene.

Vi hadde en collie en periode da jeg var barn, tror jeg var rundt 11 da den kom i hus. Dette var på slutten av 70-tallet.

I voksen alder har det liksom aldri passet å skaffe seg en hund. Travelt opptatt med å reise og jobbe og pleie kjæresteforhold :- )

Men så, i 2005, ble jeg uføretrygdet. Det tok meg to-tre år å komme over sorgen over å ha blitt utestengt fra arbeidslivet og miste jobben jeg var så glad i. Men i 2008 begynte jeg plutselig å tenke at "NÅ hadde det jo vært perfekt med en hund som selskap på dagene!" Jeg hadde tid i massevis, og var jo helt alene hjemme om dagene når mann og barn var på jobb og skole.

Etterhvert falt valget på shetland sheepdog, men jeg vekslet mellom den og collie som førstevalg en god stund. Var innom og snuste på et par andre små raser også, men de små ble FOR små, så sheltien var perfekt! :)

Kjøpte hunden min i april 2011. Og jeg planlegger allerede hund nr to - da får jeg en hund i hver armkrok, perfekt! ♥

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk ikke vår egen hund før jeg var rundt 11-12 år. Men hundeinteressen var der, lufta ale naboens hunder. Så glemmer jeg aldri Scott, var collien til min fetter. Han var min aller beste venn når jeg var helt liten. Hunder har alltid vært en stor del av livet mitt og det kommer de alltid til å være , samme med fuglene :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt hund nesten hele livet,altså 21 år. Minus 3 måneder.Pluss noen sauer på hobby og en kanin,så har alltid hatt dyr rundt meg. Sauer på hobbybasis vil jeg en gang ha i framtida. Familien har hatt border collie,engelsk setter og en blanding mellom setter og collie. Blandingen gjorde at jeg ville ha en collie,for jeg så mye av collien i han. Jeg har vel aldri trent noen av hundene noe spesielt,bare morsomme triks. De var familiehunder,som var med på skiturer,fjellturer og nøt å ha stor plass å boltre seg på. Ingen av dem fikk spesielt mye hjernetrim,men var rolige og avslappede hunder. Til og med border colliene!

Så kom collien. Roligheta sjøl, hengiven og bare god,tvers igjennom. Rolig inne og full sprett ute. Liker å trene, jeg ser jo at ho har potensiale,er vel for det meste jeg som som holder ho igjen. Hunder kommer jeg alltid til å ha, og alltid en collie. Så får vi se hva slags andre hunder jeg blir å ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid hatt hunder rundt meg, og så lenge jeg kan huske mast om å få min egen. For 4år siden fikk jeg også det, til slutt.

Interessen for hundetrening kom vel faktisk når jeg så "hundeskolen" på TV, fra Melnes gård. Ble litt inspirert og lærte hunden på 12 år å lukke skapdører og en del andre ting. Jeg har vært med på tur med hundene så lenge jeg kan huske, og det var alltid stas å få holde i båndet.

Vi var også en nabogjeng som lagde en klubb i lekestua mi... Der samlet vi oss hver helg med masse ukeblader og klipte ut bilder av dyr for å lime de inn i permer. I begynnelsen var det allslags dyr, men jeg husker at jeg etterhvert klipte ut bare hunder, også sorterte jeg dem etter rase :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfødt, tenker jeg! Har alltid ville hatt hund, men det var da det ikke var lov til å ha hund i borettslag. Vi hadde derimot katter, også fikk jeg hamstre, ørkenrotter, fugler (usj, de likte jeg ikke. 7 eller 8 stk hadde vi, de bråket fælt). Også fikk jeg ilder, og hun var ganske ålreit, og hun ble med på mange turer, også fikk jeg en til, så da hadde jeg to stk å gå med.

Men så snakket min mor med noen i borettslaget, og jeg hadde mast på hund så lenge jeg kunne huske. Også sier mannen at det hadde kommet en ny lov som gjorde at Styret ikke kunne nekte noen å ha hund, med mindre gode grunner talte for det, og at det gagnet personen som skulle ha hund, og at hunden ikke var til sjeanse for noen. Så da gikk vi rundt og samlet underskrifter vedr. at ingen hadde noen ting i mot det (det var veldig viktig i mitt hode :aww::lol:), og ingen hadde det.

Jeg var vel 13-14 år da jeg fikk min første hund, og hun fikk jeg om jeg lot være å konfirmere meg. Og siden har jeg hatt hund. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var født inn i hundeverden. Mamma hadde svarting/belger/groendal da jeg var bebis. Først og fremst brukte jeg hunden til å klatre på for å komme meg opp i sofaen :aww: I senere tid passet jeg litt hunder og var veldig glad i å gå tur og leke med dem. Da jeg var 7 år kom lille svarting/langøre/cockeren i hus og jeg begynte å interessere meg for hundretrening, startet litt barn og hund konkurranser innen agility, og en dag fant jeg ut at jeg ville ha min egen hund. Da var jeg 12 år. 13 år gammel var lille frynsemus/Blondie/papillonen i hus, og jeg startet mitt liv som hundetrener. I dag er jeg 19 år gammel, og interessen har bare vokst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har alltid vært interessert i dyr, inkludert hunder. Har vært oppvokst med hunder ettersom mine foreldre kjøpte seg hund før de fikk barn, og det har alltid vært minst én hund i hus i tillegg til andre dyr. Har gjennom hele oppveksten hatt en stor interesse for dyr, og den har holdt seg til den dag i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Medfødt her og, uten tvil! Min tante og onkel hadde schäfere, en redningshund og to politihunder, og tispen og jeg ble født en uke fra hverandre (så hver gang jeg gjorde noe galt som liten fikk min mor høre "det ville aldri Janka gjort" :lol: ). Første møte med hundetrening må ha vært da jeg fikk leke figurant for henne. Alltid vært fullstendig hundegal, og første hunden (dachs) kom i hus da jeg var 9, første belgeren fikk jeg da jeg var 12.. Så snart 20 år siden jeg ble frelst på den rasen, tiden flyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeinteressen er kommet som en forlengelse av/erstatning for hesteinteressen. Jeg var gaaaal hestejente, og tilbrakte hver ledige stund i stallen fra jeg var 6 år (!) til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Fikk egen ponni når jeg var 10 (etter duknakket trakkasering av foreldrene mine i flere år i forkant), hadde på det meste ansvar for 5 hester samtidig... Men når jeg flyttet alene til byen ble det vanskelig å opprettholde hesteinteressen, så da fikk jeg hund. (Fikk min første egen hund mens jeg bodde hjemme, men det var allikevel "bare" en hund den gang.) Parkvankerhunden min hadde jeg i et par år før han ble påkjørt og avlivet, og etter det har jeg fungert som hundepasser i kortere og lengre perioder. Interessen for hundetrening dukket brått og heftig opp da jeg ved tilfeldigheter ramlet over en morsom boktittel i 2006 eller noe: "Dont't shoot the dog!" Etter å ha lest denne dukket det opp en interesse for å trene hund (før hadde det bare vært snakk om å ha hund), så når jeg ble heltiddstudent igjen for 7 år siden begynte jeg på ny å fable om egen hund (treningshund, weee!), og i 2008 kom shibaen i hus. The rest is history...

Omtrent samme her. Begynte å ri som fireåring, som femåring fant stefaren min meg naken i en boks i stallen hvor jeg lekte hest ("hester har ikke klær på seg"), og hest var ALT som stod i hodet på meg. Jeg trakasserte også mine foreldre i årevis, og fikk egen som tolvåring. Da jeg var fjorten fikk vi hund også, men det var "bare" en hund. Så solgte jeg hesten, flyttet hjemmefra, og tok med meg hunden. Plutselig tok hunder over for hester, og jeg fikk skikkelig øynene opp for hvor flotte disse dyrene er også (selv om man ikke kan ri på de - fattig trøst synes ti år gamle Aya). Da jeg ikke kunne ha denne hunden lenger, fant jeg ut at jeg ikke kunne leve uten hund, og etter det har jeg alltid hatt hund. Har tiårsjubileum som alene-hundeeier neste år og kan ikke se for meg et liv uten. Så kjedelig det må være?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...