Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har du valgt å ikke få barn? Hvorfor?

Og hvis du har barn, hvorfor bestemte du deg for å få de?

Er det å ha barn noe å anbefale?

( :lol: :lol: )

Jeg føler egentlig ikke noen stor trang til å få barn. Jeg kjenner ikke noen biologisk klokke tikke. :P Men jeg trives i familier. Vet ikke helt om det frister å bli gammel uten å ha barn. Det verste må jo være å sitte som 50-åring og angre?

  • Like 1
  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Skrevet

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale. Jeg ønsket meg aldri barn, og så for meg å leve som barnløs.

Men jeg har fint klart å beholde et aktivt hundehold :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg tror det er en del som ikke nødvendigvis bestemmer seg så mye verken den ene eller andre retningen, jeg. :)

Jeg er bare 21 og føler jeg er langt unna å skulle stifte en familie. Det er ikke lenge siden (type to år) jeg var helt overbevist om at jeg aldri skulle ha barn. Nå har jeg et litt mer nyansert syn og tenker som så at dersom det passer seg slik er det nok ingen utenkelighet at jeg får barn om noen år. Men det er ikke noe jeg MÅ ha, i alle fall ikke slik jeg føler det nå (men jeg er fremdeles ung og det kan jo sikkert endre seg).

  • Like 3
Skrevet

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale.

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Har ikke barn og vil ikke ha barn.

Kan jeg spørre hvorfor? :) Er du aldri i tvil?

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Skrevet

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Jeg kan absolutt anbefalle det :)

Jeg kan være dritsliten. Det er helt ****** om jeg var alene, drittrøtt og sitter med en 5 mnd gammel baby som bare gråter og nekter å sove uansett hva du gjør. Så sovner babyen, og du titter ned og begynner nesten å grine av glede at du er så ufattelig heldig å få lov til å være mamma til den skapningen :)

Jeg kan ikke klage, har hatt en utrolig lett baby men selvsagt.. Alle blir slitne, men det er så uendelig verdt det. Det finnes ingen, ingen ting her i verden som slår den første trillende babylatteren til ditt eget barn... Det første smilet, første gang den sier mamma... Osv :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har ikke barn og er sannelig ikke sikker på om jeg vil ha det heller. Mange venninner som lurer på hvorfor jeg ikke har fått barn enda(jeg er blitt 32 tross alt... :P), men jeg kjenner ikke at det rasler i eggstokkene mine akkurat... I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg mest sannsynlig ikke kan få barn uansett. Men det er ikke noe savn for meg heller.

Ikke føler jeg at jeg har økonomi eller den rette livssituasjonen for det heller.

Skrevet

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Skrevet (endret)

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Jeg synes det er så vanskelig med det at ingen planlegger å bli foreldre/ikke bli foreldre. Jeg vil planlegge sånt, men det er jo så vanskelig å bestemme seg!

Edit:

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Jeg skulle ønske jeg var der! Så greit det må være og bare vite. Hvorfor er du så sikker på at det er det du vil? Er du en baby-person fra før?

Endret av :)Kine
Skrevet

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Takk, hehe. Tror han tenker litt likt som meg. MÅ ikke liksom, men greit om en stund, kanskje :P Han er flink med unger da. Vet hvordan man skal snakke med dem og sånn, i motsetning til meg, som overhodet ikke har peiling :lol:

Guest lijenta
Skrevet

Jeg var av dem som aldri planla at jeg skule ha barn da jeg var liten. Nei jeg gikk vel mer i den tanken at kom det noe så skulle jeg i hvertfall være over tredve. Tja det kom en uplanlagt da jeg var 22 med mye sykdom og jeg var alenemor uten jobb. Mange frustrasjoner og gleder senere så kan jeg si ja det har vært bra å oppleve det å få barn men godt at jeg ikke drev og befolket verden.

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha hus, mann, bil, barn og hund(selvsagt). Men så kom jeg i en periode der jeg absolutt ikke ville ha barn, ville bare reise å nyte livet, for så å slå meg litt mer til ro litt utenfor byen med masse dyr, mann var jeg ikke inntressert i heller, tenkte jeg fint kunne klare meg med noen bikjer og katter som løp rundt.

Men så traff jeg min forlovede, ble gravid å vi venter nå ei lita jente i august :) Gleder meg kjempe masse, selv om det ikke var helt etter planen, så ville jeg ikke vært foruten den lille i magen :)

Skrevet

Jeg ønsker meg barn. Så enkelt er det.

Men jeg tror nok det er mange foreldre som avogtil tenker at livet hadde vært enklere uten, ikke dermed sagt at de ikke elsker barna over alt på jord og eeegentlig ikke ville vært de foruten.

  • Like 1
Skrevet

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

-Jeg har vært mye psykisk syk, jeg er redd et lite vesen skal få mine diagnoser og slite så mye som jeg har gjort... Jada, jeg vet det er hysterisk, men jeg er nå redd for det lell jeg da...

-Jeg er livredd for at barnet skal bli allergisk mot dyr. Jeg vet jeg "lett" hadde omplassert dyrene om jeg plutselig fikk unge, men jeg er litt der at jeg vet ikke om jeg tørr gamble på det.

Så ja jeg vil, jeg elsker barn hinsides! Men jeg har tanteunger jeg kan kose meg med, ha på besøk osv. Blir faktisk tante igjen i juli :jump: Og det holder. At jeg for alltid kommer til å synes det er litt sårt? Helt klart. Men jeg kunne aldri drømt om å skiftet partner heller, hun er drømmejenta mi og jeg kan ikke forestille meg en hverdag uten henne. Og jeg vil ikke risikere mine diagnoser over på barnet.

  • Like 3
Skrevet

Jeg vil absolutt ha barn :wub: Jeg sa alltid når jeg var 14-18ish at jeg ALDRI skulle ha barn, men når jeg tenker over det nå ser jeg ikke for meg ett fremtidig liv uten barn, jeg har så mye jeg har lært av min mamma, som jeg vil lære videre, det er så mange gode minner som jeg vil dele videre og skape nye. Det føles rett og slett bare for meg veldig rett, jeg kan ikke se for meg en fremtid uten barn.

Jeg ønsker dog å være en ung mor, og vil ikke få barn etter jeg er 33, da jeg syns det blir "for gammelt" :)

  • Like 1
Skrevet

Vil ikke ha barn, aldri vært en barneperson.

Og uansett om jeg så en dag vil ha så vil jeg ikke sette en unge til live fordi jeg har flere arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få og jeg synes det ikke er riktig å sette et barn til verden når man vet den vil få alvorlige sykdommer som vil påføre de mye smerte i løpet av livet. Så tanken er istedenfor når vi føler for det å adoptere/være fosterhjem osv :)

  • Like 3
Skrevet

Jeg skal ikke ha barn, og det har jeg visst sien jeg var 12 tror jeg. Men må innrømme at jeg håper jeg ikke ender opp med å angre på valget mitt når det er forseint. Men om jeg angrer finnes det nok av barn i verden som trenger hjelp så da får jeg "nøye" meg med å bli fostermor/adoptere/bli reserverbestemor.

Troor ikke jeg kommer til å angre meg/endre mening, men det vet man jo aldri. Det er en sjanse jeg bare må ta.

Guest lijenta
Skrevet

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Edit: den gang da som jeg vokste opp så trillet jeg barnevogn fordi veninnene gjorde det men syntes det var kjedelig, jeg skulle heller ikke ha barn før jeg hvertfall fylte tredve og hvis jeg skulle ha da så ble det med den ene. Jeg fikk han nåt jeg var 22 og han har gitt meg gleder og sorger og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Har hele tiden vært alenemor uten støtte fra far

Skrevet

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Som jeg skrev, ikke vanskelig, men vanskeligere. Kunne vel valgt et bedre ord, helt klart :D Det blir liksom litt mer styr og pes.. :)

Og den biten med at jeg vet ikke åssen fremtiden min ser ut.. Enn om jeg skulle bli syk igjen, da er det lettere om samboer blir sittende her med hundene en periode alene, enn et barn :blink: Næh, altfor mye som taler imot. Men jeg tror jeg hadde elska morsrollen! :D

Skrevet

Jeg vil ikke ha barn, iallfall ikke egne. Har aldri ønsket meg barn. Men jeg har verdens beste tanteunger :wub:

Det jeg ville vurdere er adopsjon eller å være fosterhjem.

Skrevet

Ligger nå våken med sønnen som skravler lykkelig, slår og lugger meg. Selvfølgelig er jeg hinsides sliten iblant, men jeg har alltid visst at jeg skulle ha barn, så da kunne jeg jo like gjerne få det nå, siden jeg ikke klarte å finne ut hva annet enn mamma jeg skulle bli når jeg ble "stor".

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...