Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn/ikke barn?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Har du valgt å ikke få barn? Hvorfor?

Og hvis du har barn, hvorfor bestemte du deg for å få de?

Er det å ha barn noe å anbefale?

( :lol: :lol: )

Jeg føler egentlig ikke noen stor trang til å få barn. Jeg kjenner ikke noen biologisk klokke tikke. :P Men jeg trives i familier. Vet ikke helt om det frister å bli gammel uten å ha barn. Det verste må jo være å sitte som 50-åring og angre?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale. Jeg ønsket meg aldri barn, og så for meg å leve som barnløs.

Men jeg har fint klart å beholde et aktivt hundehold :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er en del som ikke nødvendigvis bestemmer seg så mye verken den ene eller andre retningen, jeg. :)

Jeg er bare 21 og føler jeg er langt unna å skulle stifte en familie. Det er ikke lenge siden (type to år) jeg var helt overbevist om at jeg aldri skulle ha barn. Nå har jeg et litt mer nyansert syn og tenker som så at dersom det passer seg slik er det nok ingen utenkelighet at jeg får barn om noen år. Men det er ikke noe jeg MÅ ha, i alle fall ikke slik jeg føler det nå (men jeg er fremdeles ung og det kan jo sikkert endre seg).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale.

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Har ikke barn og vil ikke ha barn.

Kan jeg spørre hvorfor? :) Er du aldri i tvil?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det har heldigvis ikke jeg heller. Det er jeg ikke redd for. Når man først har fått barn, så betyr jo disse såpass mye at man aldri ville valgt de bort. Derfor er det litt vanskelige spørsmål fra den siden.

Jeg får sammenligne det med det jeg kan: Boris! :P Han hatt så mye problemer med både helse og mentalt, at hvis han hadde vært en rasehund, så ville vi ikke kjøpt den rasen igjen. Men han helt fantastisk. Vi er ufattelig glade i han og angrer absolutt ikke på at vi kjøpte han. Men vi ville ikke anbefalt andre å kjøpe klonen hans.

Kan du anbefale å få barn? Føler du at du ikke skjønner hvorfor du tvilte før? Er du ikke sliten? :P

Jeg kan absolutt anbefalle det :)

Jeg kan være dritsliten. Det er helt ****** om jeg var alene, drittrøtt og sitter med en 5 mnd gammel baby som bare gråter og nekter å sove uansett hva du gjør. Så sovner babyen, og du titter ned og begynner nesten å grine av glede at du er så ufattelig heldig å få lov til å være mamma til den skapningen :)

Jeg kan ikke klage, har hatt en utrolig lett baby men selvsagt.. Alle blir slitne, men det er så uendelig verdt det. Det finnes ingen, ingen ting her i verden som slår den første trillende babylatteren til ditt eget barn... Det første smilet, første gang den sier mamma... Osv :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke barn og er sannelig ikke sikker på om jeg vil ha det heller. Mange venninner som lurer på hvorfor jeg ikke har fått barn enda(jeg er blitt 32 tross alt... :P), men jeg kjenner ikke at det rasler i eggstokkene mine akkurat... I tillegg har jeg en sykdom som gjør at jeg mest sannsynlig ikke kan få barn uansett. Men det er ikke noe savn for meg heller.

Ikke føler jeg at jeg har økonomi eller den rette livssituasjonen for det heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid tenkt at jeg aldri noensinne skal ha noen unge :lol: Men nå er jeg straks 27 og har så smått begynt å endre litt mening. Nå er jeg ikke helt anti lenger, hvertfall. Kan sikkert fint klare meg uten, men det gjør ikke noe om det dukker opp en, liksom :lol: Og jeg har aldri, før nå, møtt noen mann jeg kunne hatt barn med.

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Jeg synes det er så vanskelig med det at ingen planlegger å bli foreldre/ikke bli foreldre. Jeg vil planlegge sånt, men det er jo så vanskelig å bestemme seg!

Edit:

Jeg har alltid vært bestemt på å få barn,helt siden jeg fikk mensen.

Men merker nå når det begynner å nærme seg å tenke på å gjøre det,så har jeg vært litt usikker faktisk. Man blir aldri kvitt barnet :P Man bekymrer seg for dem resten av livet ,ikke bare til de er 18år liksom.

Når jeg begynte å tenke på det nå ,så kjenner jeg tydelig at ; Ja,jeg skal ha barn :wub: Så rart. Plutselig ble jeg bare veldig sikker på svaret.

Jeg skulle ønske jeg var der! Så greit det må være og bare vite. Hvorfor er du så sikker på at det er det du vil? Er du en baby-person fra før?

Endret av :)Kine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer med funn av bra fyr? :P Hva synes han om barn?

Takk, hehe. Tror han tenker litt likt som meg. MÅ ikke liksom, men greit om en stund, kanskje :P Han er flink med unger da. Vet hvordan man skal snakke med dem og sånn, i motsetning til meg, som overhodet ikke har peiling :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg var av dem som aldri planla at jeg skule ha barn da jeg var liten. Nei jeg gikk vel mer i den tanken at kom det noe så skulle jeg i hvertfall være over tredve. Tja det kom en uplanlagt da jeg var 22 med mye sykdom og jeg var alenemor uten jobb. Mange frustrasjoner og gleder senere så kan jeg si ja det har vært bra å oppleve det å få barn men godt at jeg ikke drev og befolket verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha hus, mann, bil, barn og hund(selvsagt). Men så kom jeg i en periode der jeg absolutt ikke ville ha barn, ville bare reise å nyte livet, for så å slå meg litt mer til ro litt utenfor byen med masse dyr, mann var jeg ikke inntressert i heller, tenkte jeg fint kunne klare meg med noen bikjer og katter som løp rundt.

Men så traff jeg min forlovede, ble gravid å vi venter nå ei lita jente i august :) Gleder meg kjempe masse, selv om det ikke var helt etter planen, så ville jeg ikke vært foruten den lille i magen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ønsker meg barn. Så enkelt er det.

Men jeg tror nok det er mange foreldre som avogtil tenker at livet hadde vært enklere uten, ikke dermed sagt at de ikke elsker barna over alt på jord og eeegentlig ikke ville vært de foruten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

-Jeg har vært mye psykisk syk, jeg er redd et lite vesen skal få mine diagnoser og slite så mye som jeg har gjort... Jada, jeg vet det er hysterisk, men jeg er nå redd for det lell jeg da...

-Jeg er livredd for at barnet skal bli allergisk mot dyr. Jeg vet jeg "lett" hadde omplassert dyrene om jeg plutselig fikk unge, men jeg er litt der at jeg vet ikke om jeg tørr gamble på det.

Så ja jeg vil, jeg elsker barn hinsides! Men jeg har tanteunger jeg kan kose meg med, ha på besøk osv. Blir faktisk tante igjen i juli :jump: Og det holder. At jeg for alltid kommer til å synes det er litt sårt? Helt klart. Men jeg kunne aldri drømt om å skiftet partner heller, hun er drømmejenta mi og jeg kan ikke forestille meg en hverdag uten henne. Og jeg vil ikke risikere mine diagnoser over på barnet.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil absolutt ha barn :wub: Jeg sa alltid når jeg var 14-18ish at jeg ALDRI skulle ha barn, men når jeg tenker over det nå ser jeg ikke for meg ett fremtidig liv uten barn, jeg har så mye jeg har lært av min mamma, som jeg vil lære videre, det er så mange gode minner som jeg vil dele videre og skape nye. Det føles rett og slett bare for meg veldig rett, jeg kan ikke se for meg en fremtid uten barn.

Jeg ønsker dog å være en ung mor, og vil ikke få barn etter jeg er 33, da jeg syns det blir "for gammelt" :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil ikke ha barn, aldri vært en barneperson.

Og uansett om jeg så en dag vil ha så vil jeg ikke sette en unge til live fordi jeg har flere arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få og jeg synes det ikke er riktig å sette et barn til verden når man vet den vil få alvorlige sykdommer som vil påføre de mye smerte i løpet av livet. Så tanken er istedenfor når vi føler for det å adoptere/være fosterhjem osv :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke ha barn, og det har jeg visst sien jeg var 12 tror jeg. Men må innrømme at jeg håper jeg ikke ender opp med å angre på valget mitt når det er forseint. Men om jeg angrer finnes det nok av barn i verden som trenger hjelp så da får jeg "nøye" meg med å bli fostermor/adoptere/bli reserverbestemor.

Troor ikke jeg kommer til å angre meg/endre mening, men det vet man jo aldri. Det er en sjanse jeg bare må ta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner..

-Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente.

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Edit: den gang da som jeg vokste opp så trillet jeg barnevogn fordi veninnene gjorde det men syntes det var kjedelig, jeg skulle heller ikke ha barn før jeg hvertfall fylte tredve og hvis jeg skulle ha da så ble det med den ene. Jeg fikk han nåt jeg var 22 og han har gitt meg gleder og sorger og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Har hele tiden vært alenemor uten støtte fra far

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke vanskelig men for dere så koster det penger gjerne. Foss som gjerne vil ha en mann så er det litt enklere å få barn. Men nå håper jeg helelr på barnebarn en gang i framtiden som jeg kan skjemme bort

Som jeg skrev, ikke vanskelig, men vanskeligere. Kunne vel valgt et bedre ord, helt klart :D Det blir liksom litt mer styr og pes.. :)

Og den biten med at jeg vet ikke åssen fremtiden min ser ut.. Enn om jeg skulle bli syk igjen, da er det lettere om samboer blir sittende her med hundene en periode alene, enn et barn :blink: Næh, altfor mye som taler imot. Men jeg tror jeg hadde elska morsrollen! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ligger nå våken med sønnen som skravler lykkelig, slår og lugger meg. Selvfølgelig er jeg hinsides sliten iblant, men jeg har alltid visst at jeg skulle ha barn, så da kunne jeg jo like gjerne få det nå, siden jeg ikke klarte å finne ut hva annet enn mamma jeg skulle bli når jeg ble "stor".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...