Gå til innhold
Hundesonen.no

Beardis baby-boom 2012


SusanneL
 Share

Recommended Posts

Sitter her og er oppriktig urolig, jeg...

I fjor hadde vi bare 13 registrerte beardisvalper (bearded collie) - noe som helt klart er meget få. På 90-tallet lå registreringstallet på både 150 og nærmere 200 enkelte år, men så har tallet dalt ned til rundt 50 pr år de siste årene. Helt greit, forsåvidt - alle valpene får seg gode hjem (stort sett), det er "rom" for flere oppdrettere og man får en grei bredde i avlsmaterialet. (Ingen vil ha eksplosiv vekst, liksom)

I fjor var det rekordlavt - faktisk bare to små og ett middelsstort kull som ble registrert. (+ noen importer). Troligvis var det et resultat av at endel tisper gikk tomme, så oppdrettere som faktisk planla og prøvde å produsere kull mislykkes med det.

Men konsekvensen er jo nå at folk "prøver igjen" så fort de kan og det har resultert i ganske skremmende fremtidsutsikter akkurat nå.

Raseklubben har tre fødte kull til formidling - totalt 20 valper (endel er allerede solgt av disse). I tillegg har klubben til formidling 4 parringer akkurat nå, og jeg vet om i hvertfall et par/tre andre oppdrettere som planlegger kull når tispene kommer i løpetid.

Vi har normalt sett et kullgjennomsnitt på 5-6 valper, så HVIS alle tispene tar seg kan vi se tidenes babyboom utfolde seg i rasemiljøet akkurat nå. Det kan faktisk lett bli 50 valper som trenger GODE hjem hos semi-aktive eiere med sans for glade og aktive hunder med masse pelsstell - og alle innen fellesferien...

Good or bad?

Tja, jeg synes jo det er flott å få et litt større miljø, jeg elsker rasen og det meste som følger med den. Men uroen kommer jo snikende for at det raskt kan bli endel problemer, da.

En ting er jo å finne disse nye hundeeierne. Hvordan det kommer til å påvirke miljøet innad sett når folk skal prøve å selge SINE valper, fremfor de 20 andre i nærmiljøet..

En annen ting er jo å se til at disse nye menneskene får en positiv start i hundemiljøet - og det ansvaret er jo ikke bare opp til oppdretterne, men også vi andre aktive i miljøet, raseklubben, osv.

Det tredje er jo at uansett hvor søte og snille hundene er så skjer det jo av og til at folk forandrer mening, ikke greier å oppdra de tilstrekkelig, gidder jobben det medførte, etc - vil vi møte "en vegg" med omplasseringshunder i ett års alder neste vår? Kommer da avliving av friske unge hunder være den foretrukne måten å bli kvitt problemet på?

Jeg vet ikke, men uroer meg egentlig ganske mye for dette. Håper såklart at jeg tar helt feil, og at akkurat dette er noe rasen faktisk trenger - nye folk, nytt "blod" og flere aktive til å trekke lasset for å promotere en fantastisk hyggelig hunderase!

Susanne

(som IKKE planlegger valpekull!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Løsningen på det hele hadde jo vært at folk oppdaget hvor anvendelige disse sjarmklumpene er. Jeg leste nettopp en herlig artikkel om bearded collie og gjeting, (kommer i neste Ruff, Susanne). Mange, særlig i Sverige, brukes til lydighet og spor, og mange gjør det godt i agilityringen. Har man planer om å bli verdensmester i noe av dette, så kan kanskje andre raser gjøre det vel så bra, men det finnes en mengde beardiser med lydighets- og andre championater. Og om man ønsker en hoppende glad, ukomplisert og frisk kompis, så bør man vurdere beardis.

Jepp, jeg er ikke så redd for å drive reklame for rasen jeg, den fortjener nemlig mye større utbredelse!

Infofilm om bearded collie:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke jeg, jeg liker disse hundene godt, men jeg vil nok aldrig ha en selv, pga pelsen. Men for de som vil ha en familiehund/turkompis så må det jo være ypperlig. Bare klippe de ned en gang i blant.

Neida, ikke klipp ned. Pelsen funker best både mot kulde og varme hvis den får være som den er. Sett av en times tid annen hver uke til en gjennombørsting i stedet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjør den sikert, men jeg ser for meg at det forsvinner en del valpekjøpere der.. Det hadde iallefall ikke vært aktuelt for meg og hadt en hund med slik pels, uansett. Hadde jeg droppa utstilling kunne jeg hadt en beardis, men den skulle isåfall vært nedklipt. Det er upraktisk med lang pels.. Drar med seg en del ekstra dritt inn, buskas som henger i pelsen etter en tur i skogen osv, det er ikke for meg iallefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gjør den sikert, men jeg ser for meg at det forsvinner en del valpekjøpere der.. Det hadde iallefall ikke vært aktuelt for meg og hadt en hund med slik pels, uansett. Hadde jeg droppa utstilling kunne jeg hadt en beardis, men den skulle isåfall vært nedklipt. Det er upraktisk med lang pels.. Drar med seg en del ekstra dritt inn, buskas som henger i pelsen etter en tur i skogen osv, det er ikke for meg iallefall.

Joda, det er klart. Jeg skal på ingen måte bagatellisere hverken pelsstellet eller haugen med rusk og rask som blir med inn. Jeg ville bare slå et slag for beardisen som en anvendelig hund. Folk prioriterer forskjellig, heldigvis. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg tror ikke slike boomer er så bra.

En av årsakene til at jeg mener det er at man fort blir sittende igjen med valper og gjerne også senker kravet på valpekjøpere for at de skal få seg ett hjem. På noen raser fører jo dette til omplasseringshundene, problemhundene, avliving o.l. Men nå tenker jeg med min egen rase som utgangspunkt ;)

Det er en liten slik boom på min rase akkurat nå og det har poppet opp nye oppdrettere, kravene syns jeg ser ut til å være senket i forhold til tidligere også. I mot før når jeg gjerne fant flere kull jeg kunne tenkt meg fra, så er det nå bare kanskje 2 kull. (men det er jo med bakgrunn i hva jeg vil ha, ikke andre :P ) Det er oppdrettere som har gjort samme kombinasjonen 3 år på rad med god str på kullene o.l.

Men denne boomen på din rase, hva ligger snitt alderen på tispene på? Jeg tenker litt om det er flere som nå har "siste" sjanse for kull e.l.?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vært litt tendenser til slik boom på min rase og, og jeg kjenner jeg misliker det. Mange som avler bare fordi de kan, valpene blir jo solgt uansett, og det meste som kan blir avlet på. Jeg syns det er trist og er redd for å "miste" rasen sånn som den er, hvis folk ikke blir kritiske i forhold til både mentale egenskaper og utseende, og selvsagt også helse, men der er de fleste flinke da. Virker nesten som det går "sport" i å få frem flest mulig spennende farger ("å din og min hund har jo samme farge, disse finnes det ikke mange av, da må vi parre de når de blir gamle nok"). Jeg håper det bare er jeg som tolker alt i verste mening og er negativ, da.

Ellers kan jeg ikke forstå at beardiser ikke er mer populære :/ Det er en rase både jeg og samboer ønsker oss en gang i fremtiden, hvis vi har mulighet til det. Men tror dessverre at det er pelsen som er avskrekkende for de fleste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke helt denne boomen. Jeg hørte for en stund siden at oppdrettere av rasen slet med å få solgt valper, og jeg trodde det var grunnen til at det var lite valper i fjor. Men så kommer det masse valper igjen i år? Er det stor etterspørsel som er grunnen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Løsningen på det hele hadde jo vært at folk oppdaget hvor anvendelige disse sjarmklumpene er. Jeg leste nettopp en herlig artikkel om bearded collie og gjeting, (kommer i neste Ruff, Susanne). Mange, særlig i Sverige, brukes til lydighet og spor, og mange gjør det godt i agilityringen. Har man planer om å bli verdensmester i noe av dette, så kan kanskje andre raser gjøre det vel så bra, men det finnes en mengde beardiser med lydighets- og andre championater. Og om man ønsker en hoppende glad, ukomplisert og frisk kompis, så bør man vurdere beardis.

Jepp, jeg er ikke så redd for å drive reklame for rasen jeg, den fortjener nemlig mye større utbredelse!

Infofilm om bearded collie:

Så fin film fra raseklubben. :) Nå ble jeg beardissyk igjen :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så synd at det blir en boom i år - det er ikke alltid positivt med så rask vekst.

2011 var ikke et enkelt år å selge puddelvalper på, jeg vet om oppdrettere som har avlyst kull i år i frykt for at 2012 skal blir like dårlig. Forhåpentligvis rammer ikke det dårlige valpesalget beardis oppdrettere også.

Litt på siden, puddel er jo også en pelsstellrase som beardisen, men de aller færreste har puddel i full pels. Det viktigste for en puddel og puddeleier er at pelsen flokefri og håndterbar, så får heller hunden bruke dekken og dress når vær og vind tilsier det. Er det tabu å kjøpe beardis og klippe den ned? Nå kjenner jeg bare til en beardis mix, den har et herlig gemytt og et happy-go-lucky vesen. Den klippes ned jevnlig og ser kjempetøff ut. :) Jeg tror de aller fleste puddeloppdrettere er inneforstått med at valpene de selger ikke kommer til å trippe rundt i valpeløve resten av livet, men som sagt så lenge pelsen er flokefri og ren er det meste tillatt av klipp og frisyre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, sjekket litt alder på dem, JeanetteH. Ca halvparten av dem (med fødte valper el. parret) er sånn rundt 5 og har gått tom, eller fått ett kull tidligere. Et par er førstegangs og et par kunne godt ha ventet en løpetid.

Det var endel som gikk tomme i fjor, ja. Så de er gjenparret igjen nå på første mulighet, og det kan jeg jo forstå. Men alle vet jo om hverandre, så det er liksom ingen overraskelse for noen at alle kommer nærmest på likt. Alle 4 parringene er foretatt innenfor 2 uker og det var vel kun en som ikke var godt "annonsert" på forhånd.

Og ja, det var vanskelig å selge i fjor, tror jeg - kjente oppdrettere satt i alle fall igjen med en/to, selv med DET stusselige antallet valper å "konkurrere" med. Så markedet er ikke så veldig stort for disse hundene. Og det har absolutt med pelsen å gjøre - alt annet er utrolig "lettsolgt".

Det er ingen tvil om at det er pelsen som er den store negative faktoren for folk flest. Det finnes et hav av hunderaser som kan skryte av mange av de samme egenskapene og type temperament - men som man faktisk slipper den ekstrajobben som pelsen gir. Spesielt hvis man tenker seg at man har lyst til å drive med utstilling - da virker det jo som en formidabel og nærmest umulig jobb. Og det er ikke så lett å prøve å overbevise folk om at det faktisk ER overkommelig å holde en beardis selv i utstillingspels.

Man balanserer på en knivsegg, man kan ikke forringe at det tar TID, selv om det er aldri så koselig, pent, flott og hyggelig å se de ferdig børstet og stelt.

Samtidig VET man at det er mange raser som også trenger spesielt stell for å bli utstillingspotensiale, selv om det for mannen i gata virker sååå mye greiere.

F.eks. enhver trimme/napperase - disse bruker man langt mere tid for å gjøre utstillingsklar. Men hverdagsstellet ansees såklart for mye enklere nettopp fordi man ikke føler at de behøver å se ut som en utstillingshund til hverdags. En beardis i full pels har liksom alltid pelsen sin der, den - ren eller skitten, i sol eller snø. Man kan liksom ikke glemme den et halvår, og så plutselig finne ut at man vil stille ut. (I alle fall ikke hvis man ønsker å gjøre det bra)

Fordelen med den type pels i forhold til andre hunders pels mht utstilling er jo at de skal være naturlige, da. Ikke noe trimming og klipping - så man behøver ikke være proff eller ha noen erfaring for å gjøre den utstillingsklar. (OK, noen småtriks finnes såklart - men de er så enkle at enhver kan lære det)

Noen valpekjøpere "tar" dette med pelsstell hvor enkelt som helst og setter av litt tid en gang i uka og gjør en skikkelig jobb. Andre kjøper den ene kjipe klesbørsten etter den andre og glatter "oppe på" pelsen og kan ikke skjønne at timesvis med "børsting" ikke resulterer i en flokefri (eller pelsløs?) hund...

Det er klart at man kan klippe dem ned, men de færreste oppdr. har jo lyst til å selge valper til folk som ikke ser at det faktisk er endel av rasens særtrekk å faktisk ha en viss pels i alle fall. Javel, man kan klippe den litt kortere, og veldig kort på "problemområder", men hvis hele greia er å ha den helt naken året rundt så finnes det masse andre raser som skulle fungere like godt. Det er en jobb å klippe dem også - og det koster penger å få det gjort professjonelt. Særlig pent blir det heller ikke (det ER en grunn for at korthårede beardiser aldri ble utviklet til egen rase, liksom - for de finnes!). De er egentlig ikke spesielt vakre under pelsen, kan man si... LOL

Et annet "problem" er vel at folk flest faktisk ikke vet hva det er/at de finnes - så man kikker ikke engang etter dem når man vurderer å kjøpe en hund.

En beardis:

20-25 kg tunge, 50-60 cm høye, utrolig lettlært og glad i alt og alle, null aggressjon mot andre hunder uansett alder/kjønn, hjemmekjære så de stikker "aldri" av, tåler godt både konsekvente og inkonsekvente eiere med letthet, lever lenge, er SUNNE og har ingen spesielle sykdommer man må være spesielt OBS på, er hardføre arbeidshunder hvis det ønskes, eller dølle sofabikkjer hvis det er det eieren er ute etter.

Leker og aktiviserer seg selv lett, er sjeldent spesielt destruktive (mer enn andre valper), har aldri hørt om separasjonsangst på noen og er sånn akkurat passe "dum og deilig" til å formes inn i enhver familie eller miljø.

Litt myke i temperamentet (kan være en fordel for mange mht oppdragelse), lydberørte (problem for noen) som også gjør de veldig lydhørte (fordel mht trening) og har en diger pels som tross alt er lettstelt i forhold til sammenlignbare pelshunder.

Glade i å bjeffe når de leker - men stille som østers ellers..

Selvsagt ikke en rase for alle, men DE vil nok passe inn i de fleste miljøer de blir satt i.

Så, det blir spennende å se - kanskje vi får se 40 juniorer på Lillestrøm...

Susanne

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes disse hundene er ekstremt sjarmerende hunder. Og med tanke på vesenet skulle jeg gjerne hatt en som maskott en gang i den fjerne fremtid. Pelsen er jeg heller ikke så avskrekket av. Jeg synes de er morsomme hunder de få jeg har kjent.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

bearded collie <3 Jeg har tenkt litt på det selv siste halv året. Sett veldig få valper til salgs. Pleier alltid å søke på det bare for å søke og se bilder av søte små bamser..

Håper det tar seg opp litt igjen! Er jo en nydelig rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes beardiser virker som kjempetrivelige hunder, og jeg har tittet på de tidligere, men som flere andre her er det pelsstellet som får meg til å styre unna. Jeg synes pelsstell er dørgende kjedelig og burde nok egentlig hatt korthårshund, men finner ikke noe "perfekt" blant korthårsrasene heller. Så om man må vike på noen krav uansett, er jo liksom ikke pelsstell det verste.

I følge beskrivelsen til SusanneL over her, virker det jo beardis egentlig som en perfekt hund for meg; jeg vil ha en hund som er mer førerorientert og "bruks" enn eurasieren, men vil ikke ha en av de mest krevende bruksrasene. Str er helt perfekt, da jeg kunne tenke meg en som er hakket mindre enn eurasieren på 30kg. Jeg er interessert i både spor, rundering og agility, kunne forsåvidt tenkt meg å konkurrere, men uten de helt enorme ambisjonene. Jeg har sett på storpuddel og engelsk springer, og begge disse rasene er det jo også pelsstell med (en evt puddel vil forresten bli holdt rimelig nedskrelt, og om jeg skal ha noen form for "pelsrase" vil jeg ikke bry meg saerlig med å holde den i utstillingskondisjon). Storpuddel synes jeg egentlig blir litt stor (vil ha hann), men den har stått på ønskeliste hele veien.

Det jeg tenker på med beardisen, er om den krever mye stell når man kommer fra tur, spesielt om man har vaert ute og drevet med spor eller rundering og løpt gjennom kratt og myr og sånt... En ting er å sette av en time her og der til børsting, men om jeg må sette av en halv time til å plukke kvist, spyle og tørke hver gang jeg har vaert i skogen, er det nok andre raser som er mer hensiktsmessige.

Hvordan de er ift fremmedfolk.. Er de "retrieverstyle" eller litt mer nedpå/reservert.. Foretrekker det sistnevnte nemlig ;)

Og så lurte jeg på om noen her har noen formening om aktivitetsnivå på beardis vs springer.. De eneste springerene jeg kjenner blir brukt veldig aktivt, dvs at de konkurrerer i AG, LP og/eller bruks, og har inntrykk av at de har et hakket mer aktivt liv enn jeg har tenkt meg, sånn i utgangspunktet i hvert fall.

PS: Spørsmålstegnknappen på dette tastaturet har tatt kvelden..

PPS: Sorry om jeg kupper tråden, kan evt starte en egen tråd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg synes beardiser virker som kjempetrivelige hunder, og jeg har tittet på de tidligere, men som flere andre her er det pelsstellet som får meg til å styre unna. Jeg synes pelsstell er dørgende kjedelig og burde nok egentlig hatt korthårshund, men finner ikke noe "perfekt" blant korthårsrasene heller. Så om man må vike på noen krav uansett, er jo liksom ikke pelsstell det verste.

I følge beskrivelsen til SusanneL over her, virker det jo beardis egentlig som en perfekt hund for meg; jeg vil ha en hund som er mer førerorientert og "bruks" enn eurasieren, men vil ikke ha en av de mest krevende bruksrasene. Str er helt perfekt, da jeg kunne tenke meg en som er hakket mindre enn eurasieren på 30kg. Jeg er interessert i både spor, rundering og agility, kunne forsåvidt tenkt meg å konkurrere, men uten de helt enorme ambisjonene. Jeg har sett på storpuddel og engelsk springer, og begge disse rasene er det jo også pelsstell med (en evt puddel vil forresten bli holdt rimelig nedskrelt, og om jeg skal ha noen form for "pelsrase" vil jeg ikke bry meg saerlig med å holde den i utstillingskondisjon). Storpuddel synes jeg egentlig blir litt stor (vil ha hann), men den har stått på ønskeliste hele veien.

Det jeg tenker på med beardisen, er om den krever mye stell når man kommer fra tur, spesielt om man har vaert ute og drevet med spor eller rundering og løpt gjennom kratt og myr og sånt... En ting er å sette av en time her og der til børsting, men om jeg må sette av en halv time til å plukke kvist, spyle og tørke hver gang jeg har vaert i skogen, er det nok andre raser som er mer hensiktsmessige.

Hvordan de er ift fremmedfolk.. Er de "retrieverstyle" eller litt mer nedpå/reservert.. Foretrekker det sistnevnte nemlig ;)

Og så lurte jeg på om noen her har noen formening om aktivitetsnivå på beardis vs springer.. De eneste springerene jeg kjenner blir brukt veldig aktivt, dvs at de konkurrerer i AG, LP og/eller bruks, og har inntrykk av at de har et hakket mer aktivt liv enn jeg har tenkt meg, sånn i utgangspunktet i hvert fall.

PS: Spørsmålstegnknappen på dette tastaturet har tatt kvelden..

PPS: Sorry om jeg kupper tråden, kan evt starte en egen tråd

Nå høres det ikke ut som det er veldig viktig for deg å konkurrere, men vær klar over at skuddredsel kan gi deg litt vansker med å konkurrere med en beardis i bruks :hmm:. Finnes det forresten noen som tenker på sånne ting i avl av bearded collie i sverige/finnland? De beardisene vi har hatt i familien har ikke vært sånn fryktelig treningsivrige akkurat men, med unntak av hun siste, så vil jeg tippe det hadde kunnet blitt dratt frem litt mer i dem enn de har vist :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om dette er OT.

Jeg valgte OES fordi Beardisen virket stresset heele tiden. er virklig alle valper og voksne slik? eller har jeg bare møtt på noen stressende eksemplarer?

Har sett på tidligere raser som plutslig har eksplodert, det kommer mange rare eksemplarer, og gemytt og helse blir ikke satt først men masse produsering av valper.

Beardis er en herlig hund å se på, men sitter igjen med den følelsen at de er veldig stresset og trenger å være alle andre plasser enn der den er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om dette er OT.

Jeg valgte OES fordi Beardisen virket stresset heele tiden. er virklig alle valper og voksne slik? eller har jeg bare møtt på noen stressende eksemplarer?

Har sett på tidligere raser som plutslig har eksplodert, det kommer mange rare eksemplarer, og gemytt og helse blir ikke satt først men masse produsering av valper.

Beardis er en herlig hund å se på, men sitter igjen med den følelsen at de er veldig stresset og trenger å være alle andre plasser enn der den er.

Jeg har absolutt ikke inntrykk av at beardisene er stresset. Når jeg får besøk er Symra "lykkelig" i noen minutter, så legger hun seg rolig ned, helst i fanget til besøket. Beardiser minner meg om glade barn.

Mitt inntrykk er at de aller fleste beardisoppdrettere er svært opptatt av gemytt og helse. Rasen er derfor frisk, både psykisk og fysisk. Er du ikke enig i det SusanneL?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...