Gå til innhold
Hundesonen.no

Endret syn på raser du liker/ikke liker og hvorfor.


Recommended Posts

Skrevet (endret)

I det siste har jeg fått øynene opp for et par raser jeg aldri har vurdert som annet enn rimelig uinteressante for meg tidligere.

I vinter hørte jeg en liten bjelle fra skogen, da jeg gikk opp bakkene etter jobb. Klingklanget kom stadig nærmere og jeg stoppet jo for å se hva som dukket opp. Ganske snart kom den strihårete dachsen Helga (vi er nå introdsert på en skikkelig måte) tuslende fra stien og diltet rett bort til meg. Hun holdt seg sånn ca en meter bak meg videre opp veien, så jeg snudde meg og spurte om hun var sliten. Joa, det var hun, så jeg løftet henne opp og bar henne de lange femti meterene hjem (ja, hennes hjem, da) og smeltet totalt. I dag hadde jeg hennes mer berømte samboer Rabalder på fanget hele veien til NKK (matmor til disse dachsene + en del andre hunder sin jobb og like ved min jobb) og for en hund! :wub:

I dyrebutikken i Storgata på Lillehammer kom det trippende inn ei snerten DSG i vinterferien. Hun var litt forsiktig, smekker og bare fantastisk nydelig :wub:

Ja, så nå ser jeg på strihåra dachs og DSG med helt nye øyne :D Snålt av en halvgammel dame å få øynene opp for raser som jeg har sett rundt meg "bestandig".

Endret av ida
  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er litt sånn at hvis jeg bare får møte en rase jeg ikke er spesielt glad i, så blir jeg som oftest hodestups forelska i de Som for eksempel da jeg møtte schæferen Fenris på påskefjellet. Rasen

Amstaff og pitbull er raser jeg var fryktelig skeptisk til. Men så møtte jeg så mange herlige hunder av rasene mens jeg bodde i USA. De var nydelige hunder med fantastisk gemytt. Den ene var så snill

Riesenschnauzer! Av den enkle årsaken Kahlo! Når jeg var liten, sånn 7-8'ish ble jeg og noen venner jaget av to riesen, den ene lå rett bak meg, jeg kunne kjenne labbene treffe meg med jevne mellom

Skrevet

Labrador retriever har gått litt ned på lista mi av den helt enkle grunnen at når man er på tissetur i parken er det nærmest utelukkende labradorene som løper inn i buskene for å spise uteliggerbæsj. Vet ikke om alle er slik da, men nok til å få meg vekk fra rasen ;)

Mops har jeg alltid vært negativ til pga nesa etc, men etter at venninna mi fikk en så har jeg tatt en helomvending. Kunne ikke tenkt meg en selv, men jeg er veldig kjapp til å ta de i forsvar.

Skrevet

Åh, fikk øynene opp for noen raser da jeg jobba litt på et hundepensjonat :) Luzernstøver. Nyyyyydelig hund :wub: Masse sutrelyd i den ene, men den var så fantastisk nydelig. Også var det et par kjemperedde små jack russel-tisper (to forskjellige) som greide å knytte seg til og stole på meg :) Aldri likt terriere noe særlig, men de kunne jeg lett tatt med meg hjem. Også likte jeg veldig godt rasepresentasjonen i siste Hundesport, og fikk litt lyst på tibetansk terrier :)

Skrevet

Første gang jeg så en Bedlington klarte jeg nesten ikke å slutte å le...Styggeste bikkja i manns minne liksom. Så feil kan man ta, de er jo kjempesøte, og elegante og sjarmerende, og myke og og og...

Jeg snublet over rasen når jeg googlet hund + allergivennlig og falt brått pladask. Angrer ikke :P

Puddel har aldri vært en hund jeg har vurdert en gang, etter å ha lest meg opp på rasen og sett utallige morsomme youtube - videoer er jeg dypt sjarmert. 2nes lobbyvirksomhet har også hjulpet på.

Fransk Bulldog var for meg et vandrende sykdomsbilde og et levende eksempel på at mennesker ikke bør få tukle for mye med naturen, men nå er jeg sjarmert,.. Tror ikke det er en rase jeg ender med, men herregud så søte :wub:

Pomerian er supersøte. Før så jeg de ikke, de var bare små hårballer liksom, jeg har flere års erfaring i å ignorere hybelkaniner, men nå har jeg begynt å se hunden bak pelsen og den er supertøff!

  • Like 1
Skrevet

Riesenschnauzer! Av den enkle årsaken Kahlo!

Når jeg var liten, sånn 7-8'ish ble jeg og noen venner jaget av to riesen, den ene lå rett bak meg, jeg kunne kjenne labbene treffe meg med jevne mellomrom. Vi kastet oss opp i noen trær for å komme oss unna. Disse hadde en gærn eier. Han pleide ha bikkjene på lasteplanet på bilen, og når han så oss ungene så sendte han hundene etter oss, men stoppet dem alltid etter kort tid, utenom denne ene gangen :blink: Gikk jo bra, og jeg troooor ikke hundene hadde gjort noe, da hadde de jo tatt oss lett liksom. men fy som det satte seg i meg. Så jeg har vært livredd denne rasen siden da. men etter sonen og raksha sine historier om Kahlo, så har angsten dempet seg litt faktisk! Overhodet ikke en rase jeg skal ha, men jeg løper ikke som et piska skinn når jeg ser en lenger :D

Og jeg synes jo til og med Kahlo er skjønn! :D

  • Like 2
Skrevet

Jeg blir nok desverre fort negativ til raser hvis jeg opplever flere dårlige opplevelser med dem. Selv om man vet at kanskje flesteparten er helt greie hunder, så blir jeg skeptisk. :/ Dette gjelder blant annet rottweiler som jeg er blitt ganske så skeptisk til og småredd for. Jeg har også fått dårlig inntrykk av malamute pga flere dårlige hendelser med disse involvert. Det samme med staffer. Kjenner jeg blir litt nervøs når jeg ser noen slike. *tåpelig I know :P* Men det er nå sånn det er. Schæfere er jeg også litt bobbob til. Vet liksom ikke hvor jeg har dem. (på lik linje som de andre jeg nevnte) Etter at jeg kom litt inn i type jaktmiljø har jeg også litt endret syn på jakthunder som ala elghund og laika. Veldig tøffe hunder med veldig mange instinkter og killer instinkt som ikke lar seg pille på nesa. Nå har jeg mer respekt for dem enn før.

Skrevet

Puddel har aldri vært en hund jeg har vurdert en gang, etter å ha lest meg opp på rasen og sett utallige morsomme youtube - videoer er jeg dypt sjarmert. 2nes lobbyvirksomhet har også hjulpet på.

Jeg glemte puddel! Aldri likt dem, men har nå oppdaget at særlig storpuddelen er dødskul. Og de hopper opp på deg og gir deg en god klem med labbene :) Og på pensjonatet ble jeg stygt angrepet av to boxere. Da fikk jeg øynene opp for dem :lol: Men ikke negativt. Ble nemlig god venn etterhvert med den ene som angrep, og nå digger jeg henne :) (Fortsatt litt redd for den andre...)

Skrevet

Riesenschnauzer! Av den enkle årsaken Kahlo!

Når jeg var liten, sånn 7-8'ish ble jeg og noen venner jaget av to riesen, den ene lå rett bak meg, jeg kunne kjenne labbene treffe meg med jevne mellomrom. Vi kastet oss opp i noen trær for å komme oss unna. Disse hadde en gærn eier. Han pleide ha bikkjene på lasteplanet på bilen, og når han så oss ungene så sendte han hundene etter oss, men stoppet dem alltid etter kort tid, utenom denne ene gangen :blink: Gikk jo bra, og jeg troooor ikke hundene hadde gjort noe, da hadde de jo tatt oss lett liksom. men fy som det satte seg i meg. Så jeg har vært livredd denne rasen siden da. men etter sonen og raksha sine historier om Kahlo, så har angsten dempet seg litt faktisk! Overhodet ikke en rase jeg skal ha, men jeg løper ikke som et piska skinn når jeg ser en lenger :D

Og jeg synes jo til og med Kahlo er skjønn! :D

En vakker dag skal du hilse på Snusern min! :ahappy:
Skrevet

En vakker dag skal du hilse på Snusern min! :ahappy:

:D :D Det tror jeg kan være genialt! Jeg vil ikke være redd dem liksom! Det er jo flotte hunder. Og å heller ta en enorm omvei ute på tur, enn å måtte passere er bittelitt slitsomt. Jeg holdt på å bryte sammen da samboer stoppet å snakket med ei med en svær(!) riesenhanne da Shensi var valp. Men han rørte ikke lille Shensi, bare la seg ned å rulla rundt og flørtet med lille valpen :D Mens jeg sto 20 meter lenger borti gata og frika :rofl: Men det har kommet seg altså, og det gir jeg Kahlo cred for, hun har sjarmert meg gjennom div poster her inne :wub:

Skrevet

:D :D Det tror jeg kan være genialt! Jeg vil ikke være redd dem liksom! Det er jo flotte hunder. Og å heller ta en enorm omvei ute på tur, enn å måtte passere er bittelitt slitsomt. Jeg holdt på å bryte sammen da samboer stoppet å snakket med ei med en svær(!) riesenhanne da Shensi var valp. Men han rørte ikke lille Shensi, bare la seg ned å rulla rundt og flørtet med lille valpen :D Mens jeg sto 20 meter lenger borti gata og frika :rofl: Men det har kommet seg altså, og det gir jeg Kahlo cred for, hun har sjarmert meg gjennom div poster her inne :wub:

Stakkar! Huff, jeg syns virkelig synd på deg, så håper Kahlo kan fortsette å sjarmere :wub: Så en vakker dag så får du hilse på henne og finne ut at det egentlig er en stk stor kosegris bak skjegget.
  • Like 1
Skrevet

Retrievere har sunket hos meg..da jeg jobbet på pensjonat i sommer så var alle retrieverene der mat vrak, kunne ikke trene dem med godis, da "beit/små nappet" de etter hånden min, leker funka heller ikke, da bare så de dumt på meg. :P

Også har jeg noen goldner i familien som er totalt nervevrak, 3 stk, de tør ikke å gå på tre gulv og en tørr ikke å gå i trapper....:S

(familien som har dem er nervøse de også da, kan ha noe med det å gjøre men!:P )

Fikk øynene litt opp for AH da, kom en der som var slede hund om vinteren og sofa gris på sommeren og han var så utroooolig snill! :)

Også Old English Sheep dog, første jeg traff av den rasen og blei så glad i den hunden, bare snill og morsom! :):)

Skrevet

Jeg har nok flere raser jeg har fått i mot etter å ha blitt kjent med dem, enn raser jeg brått har begynt å like etter å ha blitt kjent med dem... Dessverre er det nok færre og færre raser jeg oppriktig liker - de fleste rasene jeg liker liker jeg nok fordi jeg enten ikke kjenner til noe negativt med dem (= ikke kjenner rasen overhodet annet enn av utseende), eller raser der jeg har blitt kjent med riktig sjarmerende eksemplarer av rasen.

På jobben har jeg en kollega som kjøpte seg storpuddelvalp i fjor, en brun en. Som valp var den litt reservert og litt uinteressert i kontakt. Da jeg traff ham igjen nå her om dagen, så var han blitt en vakker, stort og stolt hannhund som virket mer stolt enn reservert egentlig. Han hadde en egen verdighet over seg, selv om han vel fortsatt ikke har blitt et år ennå. Fiiiineste gutten :).

Skrevet

Nakenhunder var bare stygge, ekle og fæle. Også fikk storesøster en :wub: :wub: Hu er så god. :D Hver gang noen snakker negativt om nakenhund, drar jeg opp det søteste bildet jeg har av henne. Også smelter de også! :wub:

  • Like 1
Skrevet

Norsk Elghund Grå :heart:

Jeg trudde de var gneldrete, stae, umulige, illsinte plugger. Og så traff jeg typen, og han hadde Peik. En langbeint, slank og vakker hund, men litt sint var han da. Han passet godt på familien sin. Men med en liten gåtur ble jeg akseptert, og da var det gjort. En mer lojal hund skal du lete lenge etter. Han var skarp, og når han hadde sine stae øyeblikk, lot jeg gubben ta tak i det. Men vanligvis bare snill og god, og ble du kjent med han var du vennen hans for alltid. Med Peik i nærheten følte jeg meg alltid trygg.

Og så kom bompibjørnen Hera i hus, ei lita lykkepille. Hun elsker alt og alle. Beste historien med henne er vel da en utstillingsdommer satte seg på huk ved siden av henne for å sjekke tenner o.l. Hera så sitt snitt, og velvet seg opp i fanget for litt kos :D Dommeren lo høyt, og sa "du er akkurat sånn dere skal være du" :heart:

Og Arja er bare :jump: hele tiden :lol:

Så mitt syn på NEG har endret seg betraktelig. Nå er de sosiale, kosete, energiske, smarte, lojale hunder, med en dæsj stahet i bunnen.

  • Like 1
Skrevet

Beagle. Trodde de var 'kjedelige jakthunder', men den jeg har blitt kjent med er verdens søteste godgutt og har skikkelig personlighet.

Ikke er han noe problem å ha løs i skogen heller, går ikke langt og kommer på innkalling.

Veldig enkel og grei 'familiehund' faktisk.

Skrevet

Jeg liker ikke så godt fuglehunder, jeg kjenner noen stykker og de gjør meg rett og slett stressa. Virrer rundt, peser, jukker på folk og hunder osv. Nå er sikkert ikke alle fuglehunder slik, men det er mitt intrykk av dem. De gjør meg rett og slett litt stressa hehe. Schæfere er jeg ikke fan av, jeg klarer ikke helt stole på dem. Har blitt bitt kraftig i låret av en løs schæfer, og en schæfer har angrepet ene hunden min to ganger. Jeg er rett og slett litt skeptisk til dem, selv om jeg vet de fleste nok er flotte hunder.

Jeg syns alltid ulvehunder var stygge, de så ut som halvskitne rufsete bakgårdshunder syns jeg haha. Men etter venninna mi fikk en, så har jeg sett hvor kjærlige søte hunder det virkelig er under det rufsete utseende, nå syns jeg faktisk de er søte.

Guest lijenta
Skrevet

I det siste har jeg fått øynene opp for et par raser jeg aldri har vurdert som annet enn rimelig uinteressante for meg tidligere.

I vinter hørte jeg en liten bjelle fra skogen, da jeg gikk opp bakkene etter jobb. Klingklanget kom stadig nærmere og jeg stoppet jo for å se hva som dukket opp. Ganske snart kom den strihårete dachsen Helga (vi er nå introdsert på en skikkelig måte) tuslende fra stien og diltet rett bort til meg. Hun holdt seg sånn ca en meter bak meg videre opp veien, så jeg snudde meg og spurte om hun var sliten. Joa, det var hun, så jeg løftet henne opp og bar henne de lange femti meterene hjem (ja, hennes hjem, da) og smeltet totalt. I dag hadde jeg hennes mer berømte samboer Rabalder på fanget hele veien til NKK (matmor til disse dachsene + en del andre hunder sin jobb og like ved min jobb) og for en hund! :wub:

Hils til Eva og Keneth. Dem har spesielle hunder. :banana: Dem er oppdreterne til Urbi.

Har du hilst på Roy Rogers da?

Husker jeg endret syn på kongepuddel da jeg traff to stolte hanner som bar hver sin kløv på ukestur i fjellet

Skrevet

Jeg må nesten svare gruppen Terriere.. Har egentlig aldri vært så fasinert av dem før den siste tiden, og alltid hatt det inntrykket at 'Terriere' på en eller annen måte bare var ganske strie og hissige, men du verden hvor betatt jeg har blitt av en del av de når man blir kjent på nært hold :) Tøffe, arbeidsvillige og selvsikre krabater.

  • Like 1
Skrevet

Jeg syns det er så koselig at det er flere som får opp øynene for puddel jeg :wub: Det er jo en kraftig undervurdert rase, og det ser man jo for man får jo stadig høre om folk som endrer synet på pudler bare de blir kjent med noen!

Kjenner at jeg kanskje må ha storpuddel igjen alikevel :whistle:

Ellers må jeg si at jeg har blitt veldig sjarmert av bedlington terrier etter å ha hørt historiene til Ida og Loke :ahappy:

Rottweiler er desverre en rase jeg blir mer og mer skeptisk til, rett og slett fordi det virker som om det er noe med omtrent alle... Men så skal det heldigvis ikke så mye til å omvende meg igjen da!

Skrevet

Har virkelig begynnt å like Bull terrieren :heart: Vi møter en på tur innimellom, og han er bare glad og så god :) Må være det største lykketrollet jeg har møtt... :D

Før synes jeg de var stygge og jeg kunne ikke forstå at folk ville ha sånne hunder... But not anymore! :heart:

Ellers er jeg ikke så fryktelig begeistret for schæferen. De jeg har møtt har vært gneldrene, smånervøse og temmelig utagerende... Men en eier som går med de i kort, kort bånd og ikke lar dem hilse på andre...

Har heller ikke så sansen for mops og lignende raser, med flattrykt tryne. Ser for meg en masse helseproblemer med dem.

Dobermann var jeg litt "redd" for før... Men så møtte jeg en herlig tispe på 6 år, mens jeg jobbet på dyreklinikken. Hunden til hu ene som jobber der. Den hunden er bare godheten selv :heart: Trodde jeg ville møte en veldig reservert hund, som ikke ville ha noe med meg å gjøre... Men der tok jeg veldig feil, for denne dobermannen var bare snill og fantes ikke reservert.... :D

Skrevet

Jeg har skikkelig traumatiske barndomsminner om puddel, derfor har jeg hata de som pesten. Det var helt til jeg begynte og trene sammen med ei som hadde mellompuddel. Han var verdens herligste og så full av sjarm at man kunne ikke annet enn å bli kjempeglad i han. Nå har en i familien kjøpt seg en storpuddel og det er en fantastisk morsom og flott hund :) Og så må jeg bare si, selv om jeg aldri har møtt LivB sin Sølve, så er jo han til å mose istykker. Han er noe av det søteste jeg har sett noen gang :wub:

Jeg har aldri vært særlig fan av oppstoppertryner og hunder man kan se innsiden av ansiktet på, til en hver tid. Allikevel så må jeg jo innrømme at jeg har blitt veldig sjarmert av Peggy til Soppen og Hermine til BP, men jeg ville aldri skaffet en sånn hund selv.

En rase som jeg har blitt veldig skuffa over de senere årene, er schæfer. Før var det drømmerasen min, og jeg hadde en selv for mange år siden, men den utviklingen som har vært på rasen opp gjennom gjør meg bare trist :( Jeg håper at utviklingen er i ferd med å snu, og at det kan bli en frisk og sunn rase, med et positivt gemytt igjen.

Guest Yellow
Skrevet

Jeg likte overhodet ikke Mynder tidligere. Syntes at de virket "jålete", trodde ikke de fantes kosete overhodet, at de trengte enormt mye mosjon, overlegne osv.

Har blitt bedre kjent med forskjellige mynder og forstått at det selvsagt ikke er slik. Reserverte er en del kun mot fremmede, men knytter sterke bånd til sine eiere, mer koseglade hunder finnes kvapt (bare ikke nødvendigvis interessert i kos fra ALLE/fremmde), de er generelt svært bedagelig anlagt og krever ikke mye mosjon, men burde bare få løpe løs og herje fra seg noen dager i uken iallefall.

Nytter ikke å sammenlikne Retriever og Mynder, er man vant til "Retrievergemytt" er det en stor overgang.

Det er rett og slett hunder du må bli litt kjent med for å få et ordentlig inntrykk av, og jeg digger Myndegemyttet. :)

_

Ellers reagerer jeg på hunder som ikke ser funksjonelle ut overhodet, men det har ingenting med hunden i seg selv å gjøre, blir gjerne forelsket i de som alle andre, men det er med litt vemod. Synes det er trist å både se og evt. høre på en hund at han/hun sliter med helseplager grunnet sitt utseende...

Skrevet

Jeg hadde heller overhodet ikke sansen for mynder før (av samme grunner som Havanaiselove), men nå har jeg veldig lyst på både whippet og saluki som maskotter. Syns de er helt nydelige, liker personligheten og de kunne passet godt inn her.

Har endret oppfattning om noen andre raser også etter å fått mer kunnskap om de. F.eks puddel, bedlington terrier, border terrier og portugisisk vannhund. Likte ikke 'jålete hunder med krøller' og syns de to nevnte terrierne var noe av det styggeste i hundeverden. Det har endret seg. Utseendet er visst ikke like viktig lenger. :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg er litt motsatt av Siri, jeg blir gjerne håpløst forelsket i hunder jeg kommer i kontakt med. Enig med Ida i at dachs er fascinerende og ursøte skapninger, enig med Loke i at bedliser er herlige sjarmklumper og enig med Siri i at storpudler er utrolig elegante og flotte. Før likte jeg ingen av disse noe særlig, de to første var bare snåle og pudler var ikke skikkelige hunder.

Skrevet

Har endret oppfattning om noen andre raser også etter å fått mer kunnskap om de. F.eks puddel, bedlington terrier, border terrier og portugisisk vannhund. Likte ikke 'jålete hunder med krøller' og syns de to nevnte terrierne var noe av det styggeste i hundeverden. Det har endret seg. Utseendet er visst ikke like viktig lenger. :)

Men border terrier har ikke krøller. Det er strihåret.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...