Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund og barn sammen alene


Akita
 Share

Recommended Posts

Lar dere hund og barn være sammen alene? Isåfall hvor lenge og hvor store må barna være?

Eg lar Akita være sammen med min bestevennines datter på 1 og et halvt. ( selvfølgelig når vi er på besøk der, og det er greit for moren.)

Vi sitter i stuen og de løper frem og tilbake og gjerne inn på rommet hennes. Når vi ser inn til de på rommet, kan de gjerne ligge i sengen samme og se på pippi.

Bare lurer på hvor deres grenser går?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke mer enn jeg ikke kan unngå.. Dvs, gjør jeg noe på kjøkkenet og Ask og Mozza dilter ut i stua så nekter jeg de ikke, men jeg hører etter hva de driver med, og jeg sjekker ca hvert minutt.

Ask er en mammadilter som liker å " hjelpe til" så det skjer svært sjelden..

Når han legger seg pleier hun å legge seg sammen med han, men selv om han sover sjekker jeg ofte da også.

Hun er aldri alene med søskenbarna.

Jeg stoler på bikkja, men ikke på unger og enda mindre på barn som ikke kjenner spillereglene like godt som Ask.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv ikke barn, men har veninner som har og jeg lar aldri Nitro være alene med dem. Han er så stor at de har ingen sjangs å ha kontroll på han. Så jeg er ganske forsiktig med barn rundt hund. Nitro har ofte lyst å leke med dem og så er han fæl til å dytte med kroppen for å få oppmerksomhet og når han er ivrig. Det blir en skikkelig kroppstakling for små mennesker. Og så er det den store piska som lett kan slå dem i ansiktet. Så han er ikke så barnevennlig, selv om han er vennlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, har aldri tenkt over det siden vi har åpen kjøkken stue gang løsning, og soverommene har alltid dørene oppe, og jeg kan se inn til alle soverommene fra både kjøkken stue og gang ;) Hundene mine dilter etter meg, så har aldri vært noe issues. Oliver dilter etter Soph, men det er jo ikke noe sted de kan være alene, hehe. Jeg har alltid alle hundene løse, og Soph på gulvet- Og følger ikke med haukeblikk, det gjør jeg ikke- Men jeg er her :)

MEN jeg hadde aldri latt de være alene, eller hatt den friheten med andre barn som de har med Soph. Aldri. Fordi Sophia har vært endel av gjengen her hjemme fra dag 1, hun leser kroppspråket dems bedre enn det vi voksne gjør, de har en kommunikasjon seg imellom og hun vet hvordan behandle dem. Det stoler jeg ikke på at andre barn vet, så hundene kommer aldri til å få lov til å være alene med barn som ikke er mine egne.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

MEN jeg hadde aldri latt de være alene, eller hatt den friheten med andre barn som de har med Soph. Aldri. Fordi Sophia har vært endel av gjengen her hjemme fra dag 1, hun leser kroppspråket dems bedre enn det vi voksne gjør, de har en kommunikasjon seg imellom og hun vet hvordan behandle dem. Det stoler jeg ikke på at andre barn vet, så hundene kommer aldri til å få lov til å være alene med barn som ikke er mine egne.

Det er jeg helt enig i. Jeg ser at Ask som er hundevant ( og godt oppdratt av en Jrt * kremt* ) har en helt annen oppførsel rundt bikkja en feks nevøen min som er 4 år eldre og ikke vant med hund. Han er faktisk flinkere med hund enn de fleste voksne jeg kjenner ( Ask altså, ikke nevøen, han er håpløs )

Her blir det heller aldri til at de er " alene" av den enkle grunn at leiligheten er liten og soveromsdørene er lukket hver gang de ikke er i bruk. Tror faktisk aldri Ask har vært alene på rommet sitt, han har ingen interesse av å være der jeg ikke er. Ikke bikkja heller...

Rævdiltere, begge to..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Mine har aldri fått være alene med små barn - eldre barn (10 år pluss) har nok hendt, men aldri yngre. Og jeg ville aldri i verden la en halvannet år gammel unge være alene og ute av syne med min hund. Og det til tross for at de er snille mine hunder altså - men aldri i verden.

Er jeg på besøk hos folk med barn så sitter bikkjene i bilen, alternativt ligger der vi er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lar dere hund og barn være sammen alene? Isåfall hvor lenge og hvor store må barna være?

....

Bare lurer på hvor deres grenser går?

Jeg lar barn og hund være alene hjemme kanskje en time en sjelden gang i blant hvis jeg skal noe, fordi gutten er 11 år og stor nok nå.

Vanskelig å si hvor jeg ville satt grensen, men 6-7 år kanskje? Føler at barn under skolealder ikke er "pålitelige" i hva de kan få av innfall osv, så et så lite barn ville jeg ikke latt være alene uten tilsyn med en hund. Alene hjemme med hunden (altså ikke med meg i et annet rom f.eks.) ville jeg ikke hatt dem før barnet var minst 10 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri latt Yaris være alene med søskenbarna mine på 4-6år, men det er fordi han kan være veldig røff og brå, Chico hadde jeg ikke hatt noe betenkeligheter med, han er snill som dagen er lang.

Iver ville jeg heller aldri latt være alene med dem, selvom han er rolig og snill.. han har nemlig en liten usikkerhet (særlig for menn) men en teit aksjon fra barnet kan jo være nok til at han sier ifra, man vet aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en snill og barnevennlig hund, men han overlates aldri alene med barn. I mine øyne ville det gjort meg til både en dårlig mor og en dårlig hundeeier. Barn, spesielt små barn skjønner ikke konsekvenser av egne handllinger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk vel i 4. eller 5. klasse da vi fikk familiehund nr. 2. En svær berner sennen som søsteren min og jeg fikk ansvaret for hver dag fram til foreldrene våre kom hjem fra jobben. Det var aldri noe problem det. Vi var veldig hundevante og ansvarlige(når det gjaldt hund).

Det er utrolig stor forskjell på unger, så det er vanskelig å gi noen ordentlig alder på når barnet kan være alene med hunden synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jenta mi på 9 kommer til å være hjemme alene med hunden i ca 1,5 time før jeg kommer hjem fra jobb. Men hun får ikke lov til å ha besøk av venninner foreløpig. Hun går ikke på sfo.

Jeg jobber 50%, 3 dager en uke og 2 dager neste.

Minste på 3 vil jeg ikke stole på, det må bli et par minutter ved dobesøk. Er ikke redd for at hunden skal skade henne, men omvendt. Med det mener jeg uhell nå som liten valp.

Dette er en liten papillon.

Jeg kjenner barna mine godt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke barn selv. Men er en del småbarn i familien. Lar ikke de være alene med hundene, selv om hundene mine elsker barn. Så vet man aldri hva en unge kan finne på, selv i beste mening som hunden kanskje ikke setter pris på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine barn er 11 og 13, og de er ofte alene med hunden. :hug:

Det blir gjerne en time eller to etter skoletid, før de voksne kommer hjem, og det kan være andre ganger hvor barna (naturlig nok) ikke alltid gidder å være med på det vi voksne skal.

De vet godt hvordan de skal oppføre seg rundt hunden, og det har også hendt at de har geleidet ham ut i gangen (hvor han "bor" når han er alene hjemme), hvis de ser at han kan bli litt "gira".

Han kom til oss da han var ett år, og da han ble husvarm, forsøkte han flere ganger å "hoppe" på jentene :huh: (reiste seg på to bein over dem i sofaen f eks). Dette har jentene løst selv, med vår veiledning, selvfølgelig, og det har gått kjempefint. Han er egentlig ikke særlig "barsk", men syntes vel det var på sin plass å teste plasseringen sin i flokken...

Denne hoppingen er det enkelte besøkende venninner som klarer å fremprovosere, men jentene våre har blitt utrolig flinke til å se når det kommer, og klarer faktisk ofte å korrigere ham før han kommer så langt ! :phone:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Her har vi en hund på 8 mndr. og to unger under 3 år.

Her får ikke hunden herje og styre med ungene, verken ute eller inne, og det gjør hun heller ikke. Hun gjør ikke ungene noe, av og til de får seg en suss i ansiktet da ;) Ellers bryr ikke ungene seg så mye om hunden heller, og minste vår er jo bare 9 mndr., så er litt redd for at hunden skal velte henne hvis hun sitter og sånt.

Her kommer de til å være sammen uten at jeg se rpå den 100 % hele tiden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da Furbie kom i hus, var jeg 12. Og da var jeg alene hjemme noen timer i starten for å passe valpen så hun ikke skulle trenge å være alene hjemme. :)

Vi var mye alene sammen med hunden når vi kom hjem fra skole og slikt, og det bød aldri på problemer. Nå må det sies at vi hadde regler og retningslinjer for hvordan ting skulle gjøres, og i tillegg hadde vi to katter fra før, så alle barna hadde mye respekt for dyr. Yngste var da 6 år gammel, men hun var aldri HELT alene med hunden uten at jeg var tilstede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var hundene her før ungene ble født, barna er nå 4 og 6 år og hundene 9 og 10 år..

Og ja de er alene i stuen om jeg gjør noe annet i huset, er i dusjen osv. Hvis ikke kunne jeg ikke hatt hunder om jeg skulle holdt dem adskilt hver gang jeg ikke er i samme rom.. MEN de får ikke ha med hundene på rommet alene, de får ikke ha dem innestengt på noe som helst rom. De får ikke forstyrre hundene om de sover eller spiser, og selvsagt ikke gå tur alene, men det er jo aldri situasjoner der barna må være alene med hundene lenge om gangen, de er fortsatt for små til det... i grunn er det blitt en daglig rutine i hvordan det er her hjemme så tenker aldri over det i grunn, ungene er flinke med hundene og motsatt og de lar hverandre stort sett være i fred. Men om vi har besøk av andre barn er jeg mye mer påpasselig.

Men når mine barn er store nok til og være alene hjemme så ser jeg ingen grunn problem med at hunden/e er også hjemme.. men nå kommer det jo selvsagt ann på hva slags hund vi har når dem blir såpass store da. Men det tar vi som det kommer, ungene er iallefall både flink og lese hundene nå og se an situasjoner så regner med dem er mer "utdannet" når dem er så store dem kan være alene hjemme litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke unger, men jeg kommer nok ALDRI til å la ungene være alene med bikkja - samma hvor snill og god den er. Jeg har lest for mange historier om hunder med hjernesvulst som plutselig klikker....

Men det er sånn jeg tenker nå - så får vi se når ungene kommer i hus :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var kjempekategorisk på dette før jeg fikk barn. Det skulle aldri aldri skje, ikke engang om jeg bare skulle tisse. Nå ser jeg an situasjonen. Hun er aldri alene med andres barn, men hun kan være alene med sønnen min innimellom. Sånn typ jeg er på kjøkkenet og de er på stua som i prinsippet er samme rom bare at jeg ikke kan se de. Eller jeg går en kjapp tur på do og har døra åpen. Hun er en fin og trygg hund, og de to har et godt forhold.

Han er aldri alene med andres hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har hatt hund og barn og vært alene om omsorgen og ja dem har vært alene sammen. HEr var det ikke noe problem, foruten at hunden lærte triks som jeg ikke helt likte. Måtte bytte kjøkkenstoler fordi sønn lærte hunden å hoppe opp på stolene og sette seg der.(stofftrekk er ikke lurt) o. s v. Nei det var heller problemer med andres barn og hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
×
×
  • Opprett ny...