Jump to content
Hundesonen.no

Rare ting du trodde da du var liten?


Guest Yellow

Recommended Posts

Hehe, da jeg var liten trodde jeg en av naboene var Alf Prøysen (bare fordi han var gammal). Og så trodde jeg at det var JEG som hadde funnet opp ulvehund! Så sa til kusina mi at det var ulvehunder i skogen her.

Og så trodde jeg det var hekser ute som om natten kidnappet små barn (det hadde søsteren min sagt). Og at det var et skummelt ovnmonster i kjelleren.

Jeg trodde også at jeg kjente alle fra "Huset med det rare i" (barne TV-program) i virkeligheten. Klarte ikke å skille mellom TV og virkelighet helt.

Og så trodde jeg at når man satt i badekaret og badet, måtte man gå ut FØR man tok ut proppen, hvis ikke kunne man bli sugt ned i sluket :( Og at det kom haier opp av sluket. Var livredd for sluket!

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg trodde at hver gang man satte på en CD, så måtte artisten sitte et sted å synge. Liksom, at artisten satt et sted hvor han eller hun hadde oversikt over alle som eide CD'ene, og da sang den riktige sange når den ble satt på et sted i noens hjem. Men så kom jeg til å tenke på hva som skjedde hvis to stk satte på forskjellige sanger samtidig, og da tror jeg hodet mitt eksploderte litt :P

Link to post
Share on other sites

Jeg hadde akkurat lært hvor høyt/langt en meter var,og hadde i tillegg stor interesse av værmeldingen på radio.Den morgenen de sa det skulle komme snø over tusen METER var det en hysterisk unge som ikke turte gå ut.... :icon_redface:

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Jeg trodde at julenissen på nordpolen gikk i røde klær,og han på sydpolen gikk i blått- vent jeg tror forsatt på det :D

Vi hadde nemlig blå nisse på julaften fordi vi bodde sør i landet :D

Link to post
Share on other sites

Jeg trodde jo som mange andre at Labbetuss var en helt ekte OES. Det vil si, fram til vi hadde en stor oppvisning på kulturhuset hvor Labbetuss skulle være. Jeg skulle være med og danse ballett og ble geleidet bak scenen der jeg fikk mitt livs sjokk. Kostymet til Labbetuss lå nemlig i en haug på gulvet. Det var det mest grusomme jeg hadde sett.

:lol: Stakar!

Eg trudde VELDIG lenge at pastaplatene i lasagne eigentleg var ost. Eg vart like skuffa kvar gong når det viste seg at det ikkje var det, og eg kunne ikkje fatte og forstå kva det kunne vere for noko. Etter kvart hugsa eg frå gong til gong at det jo ikkje var ost, men eg hadde alltid eit lite håp likevel...

Link to post
Share on other sites

Jeg trodde at hvis jeg spiste vannmelon-frø så kom det til å vokse vannmeloner i magen min. Når jeg uheldigvis klarte å svelge et vannmelon-frø fikk jeg totalt panikk, og gråt og gråt. Jeg satt der og trodde jeg skulle dø fordi jeg hadde spist et frø.. For magen min var mindre enn en vannmelon! :cry: :cry:

Takk til mine eldre søsken som lurte meg i 12år :D

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
Guest Michellus

Da jeg var liten trodde jeg at drømmene mine var ekte. Drømte jeg at jeg falt, så var jeg overbevist om at jeg hadde svevet IRL også. Også husker jeg at jeg pleide å ha en ekkel drøm hvor Hufsa sitt søskenbarn kom for å ta meg. Dette var en drøm jeg pleide å ha nesten hver natt en stund, og jeg var overbevist om at det faktisk skjedde.

Ellers veit jeg ikke altså, jeg var vel en kjedelig, men kunnskapsrik liten unge :lol:

Link to post
Share on other sites

Jeg kommer ikke på noen jeg hadde, men må fortelle at den søte 5 år gamle nevøen min trodde de ikke snakket med munnen i gamle dager :lol:

Grunnen er en gammel serie som går på barnetv ( vi i bakkebygrenda el noe) hvor alt er dubet.. Herregud, som vi sleit med å holde oss alvorlige..

Link to post
Share on other sites

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Siden jeg er oppvokst halvannen fotballbane fra fjæra så ble mye av tiden brukt der for å leke. Vi var (i alle fall jeg hehe) overbevist om at det gikk an å erte havet til å komme med større bølger. Så vi stod heeelt i kanten og ropte "æddabædda sjøbåra sjøbåra". Med jevne mellomrom så kommer det jo litt større bølger, og det var jeg helt sikker på var på grunn av oss. :aww:

Link to post
Share on other sites

Jeg så en gang en film, og han ene i filmen, han døde. Jeg ble veldig frustrert da jeg så en annen film hvor samme mannen var med, men konkluderte med at denne filmen nok var laget før den der hvor han døde. Men, så døde han i den filmen og. DA ble jeg forvirret. Men så fikk jeg forklart hvordan det hele hang sammen.

Filmer i svart/hvitt var selvsagt laget på den tiden da man ikke hadde farger, og det må jo ha vært veldig kjedelig å leve da.

Ble også skuffet da jeg faktisk ikke kunne gå bak tv'n og se hvordan en mann så ut forfra uten klær, han stod med ryggen til mot skjermen, og da må man jo kunne gå bak for å titte. Den gang ei.

Kan signere alt her! :D

Også trodde jeg at du hvite/røde stripete postbilene ble kjørt av tyver og skumle folk, så hver gang jeg så en slik gjømte jeg meg, å jeg var nabo med postkontoret :lol:

Trodde også at vi var kongelige, fordi pappa kalte meg prinsessa si, fikk faktisk problemer i barnehagen pågrunn av det *ler*

Åh, det er så mange slike ting som har gått opp for meg iløpet av årene, ganske sent også noen, som jeg ellers aldri har tenkt på. Men nå kommer jeg selvsagt ikke på noe :aww:

Link to post
Share on other sites

Da jeg var liten bodde det en rød vaskebjørn i skogen bak huset vårt. Så den mange ganger jeg for tenk! :D

Og en mann nede i gata kalte vi for maskemannen. Alle var redd ham. Hvitt ansikt og krokrygget. Han hadde sprøytespisser stikkende ut fra stresskofferten sin, såklart. Også hvit varebil. Han var nemlig både narkoman og kidnapper og hadde hvit maske på seg.

Link to post
Share on other sites

Kom på! Jeg trodde at både Amerika og Norge feiret meg, jeg har nemlig bursdag 4 juli og som trøst for at jeg hadde bursdag midt i fellesferien når alle var borte sa mamma at alle flagget for meg :P

Også trodde jeg pappa var med i 1 og 2 verdenskrig, falklandskrigen og Napoelons hær. Dette fortalte han nemlig meg, og jeg fortalte det jo videre... Han var kokk i marinen liksom. Han lærte å ikke lyve til barn da :P

Link to post
Share on other sites

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

En annen ting var at søsteren min lurte meg til å tro at hun ikke kunne ha sideskill, for da klarte hun ikke rette opp hodet fordi det ble for tungt på den ene siden. Så grunnen til at hun ikke fikk seg sideskill var at hun da måtte gå med hodet på skakke. :P

Link to post
Share on other sites

Da jeg var liten trodde jeg at hver gang en sang ble spilt på radioen, så måtte artisten synge :icon_redface: Jeg husker at jeg syntes veldig synd på en artist, fordi sangen hans ble spilt hele tiden...han måtte jo bli lei av å synge!

Det minner meg om min egen innbildning; jeg trodde hallo-dama på tv hadde et enormt panel foran seg med tusenvis av knapper på. En knapp for hvert program. Jeg var veldig imponert over at hun alltid traff riktig knapp! :)

Jeg var overbevist om at det var rekeøyne i fårikålen..

:lol:

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Haha, det gjorde vi også, ofte. Og ble pissredde! :P

Mine to eldre søsken fikk innbildt meg at jeg hadde en sjelden sykdom som gjorde meg helt rar, som jeg ikke kunne merke selv. Og at alle andre visste om det, og hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke fortelle det til meg. Jeg husket ikke at de hadde sagt det, og gikk rundt med en "Enn hvis..?"-følelse fra tid til annen til langt oppi tenårene :icon_redface: Så plutselig kom det for en dag at det var de som hadde sagt det, at det var der den følelsen kom fra! De har fortsatt litt dårlig samvittidghet for det tror jeg.. :teehe:

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Var nok veldig mye annet rart jeg trodde også, men det var dette jeg kom på i farta!

Link to post
Share on other sites

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Drittunger, liksom? :o

Kommer ikke på noe som jeg trodde når jeg var liten jeg, annet enn at jeg var hellig overbevist om at jeg hadde små mennesker i skapet mitt, sånne lilleputt-mennesker, som i boka "Indianeren i skapet", eller hva den nå het. Mest fordi at jeg så dem når jeg hadde feber (klart det ikke var feberfantasier :aww: ).

Link to post
Share on other sites

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

Folk gikk i tog for mine foreldre, tenk. Begge har bursdag 17. mai :P

Var også redd for nordlyset, for om man vinket til det så kom det og tok deg. Så var ofte jeg løp hjem fra korøvelse.

Også var jeg overbevist om at det var ulv i skogen (i Tromsdalen), så var livredd hver gang jeg skulle hjem fra ei venninne som bodde ganske langt inni dalen.

Link to post
Share on other sites

Eneste jeg kan huske var at mine foreldre trodde at jeg ikke viste hva "hmhm'n" var. Jeg viste det jeg, for det var bjørn og de snakket om den kun når vi teltet i vassfaret. Mine eldre søsken var blitt enige med mine foreldre om at de ikke skulle si bjørn når jeg var i nærheten. Så jeg spilte med inntil for noen år tilbake og avslørte at jeg hele tiden viste hvem "hmhm'n" var *ler* Mor var sjokkert *ler*

Jeg livredd mørket da, men det er fordi det finnes spøkelser der, og det gjør det jo ennå. Mørket er ikke min venn :baby:

I går fikk jeg forøvrig greie på ett av mine barns fantasier. Vi snakker jo om Ola Beinløs (gjennomtrekken), hun trodde det var en skitten gammel mann med stort skjegg som slamret med dørene :P Stakkars barn, ikke like herdet som moren hun som ikke lot seg avskrekke av digre hmhm'r

Link to post
Share on other sites

En gang da jeg var lita (var nok 4-5) drev mamma på å kokte noe. Da hun gikk ut av kjøkkenet kikket jeg oppi gryta og ble litt overrasket over at det som lå i det kokende vannet var en menneskefot! Det var tydlig at det var det vi skulle ha til middag og jeg var litt sjokkert over at vi spiste andre mennesker... Men fant ut at vi spiste jo så mye rart, så det var sikkert normalt :icon_confused: Så jeg gikk rundt en hel dag og lurte på hvordan menneske smakte... ble ganske lettet da mamma fortalte at det var oksetunge (selv om det også var ganske rart) :innocent:

  • Like 1
Link to post
Share on other sites

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

*ler* Det gjorde jeg også, jeg klarte ikke å se for meg at noe ikke levdew når jeg va liten, så jeg var overbevist om at det mesta hadde følelser osv. Spesielt ting med øyne, da måtte det bare leve jo! *flire*

Jeg trodde forresten også at alle snille menner som ikke var i familie var "lokkemenner", da pappa klarte å si et eller annet om at lokkemenner lata som de var snille, etter jeg hadde blitt med en fremmed mann etter skolen for å hjelpe å lete etter valpen hans.(som faktisk viste seg å ikke ha noe valp... skremmende).

Så en gang jeg var med en jente hjem fra barnehagen, klarte jeg å si til faren at jeg viste han var en lokkemann, for han var jo så snill :lol:

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Fra 2016-2018 ble om lag halvparten av alle registrerte corgis i Finland røntget, og kun ca 10% av cardigan og ca 20% av pembroke var fri, resten har HD. Jeg kjenner jeg er skeptisk til påstanden om at de ikke plages av sin diagnose og at dvergveksten gjør det vanskelig å lese bildene, all den tid man hører om hunder av rasen som har blitt avlivet pga. nettopp HD. Jeg ville nok sett til Sverige eller Finland om jeg var deg, og jeg ville nok ikke kjøpt dersom jeg ikke fant et kull med godt kartlagte linjer som har en relativt pen HD-statistikk.
    • Jeg bruker ikke noe sikkerhetsbelte, men det er kanskje lurt å gjøre dersom du skal bruke den mye og ofte og i mer urbane strøk. Jeg bruker kun å sette mine hunder i sekk ved skader eller i steinur hvis de er slitne. Har aldri opplevd forsøk på å hoppe ut eller andre problemer, og jeg har gått noen lange, røffe etapper med hund på ryggen. Er i grunn mer bekymret for at de ikke skal klare å hoppe ut og dermed bli skadet hvis jeg faller eller sklir med sekken på. Noe lignende denne typen med glidelås er mest funksjonell til å bare bære hund og annet småtteri i. På denne typen lar jeg hodet stikke ut på venstre eller høyre side, ikke foran på sekken slik det er på Kurgo. Med disse kan man bare glide igjen slik at det kun er åpning for halsen, trenger ikke å modifsere den på noen måte.
    • Det burde ikke være noe problem å nevne det ihvertfall, det er ikke uvanlig å vurdere flere kull. Du har jo også et luksusproblem nå som det er så stor etterspørsel. Er det noe forskjell i fôravtalene/vilkårene? Er begge oppdrettere du er trygg på at du kan samarbeide med halve hundens liv? Det er fordeler og ulemper ved å være fôrvert, den største ulempen ligger som oftest på verten. Nå vet jeg ikke hvor mye kunnskap og erfaring du har, men anbefaler deg å søke litt på forumet her og lese noen av trådene om å være fôrvert. I praksis tar du på deg å oppdra og holde noen andres hund, og dersom det blir konflikt så er det i prinsippet oppdretter som har eierskapet og retten på hunden.
    • Hei,  Jeg har et halvveis tilbud om forvalp fra to veldig flinke og anerkjente oppdrettere. Jeg er bare veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå. Ingen av avtalene er spikret, men jeg har vært på besøk hos begge to og begge virker positive. Grunnen til at jeg tok kontakt med to var fordi de begge var usikre på om de hadde en valp ledig til meg og jeg ønsket å helgardere, men nå virker det som om valget står på meg. Har noen her stått mellom flere oppdrettere så sent i prosessen tidligere? Og er det ufint å ikke nevne dette til dem av meg?   takk! 
    • Du får ta litt forskjellige bilder neste gang du har kameraet ute, og sende henne et utvalg av de en gang i måneden. Om han er så stor ser hun vel ikke forskjell på så kort tid. Men oppdatering hver uke hørtes litt slitsomt ut og unødvendig på en voksen hund ja. Kan dere ha en felles facebookside eller annet sted hvor du poster oppdateringer i ny og ne?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...