Gå til innhold
Hundesonen.no

Aktivt hundehold/avl og uteforstående familie


tm100021
 Share

Recommended Posts

Jeg har gitt opp jeg. Prøver å bare nikke og si "jaaadaaa" eller noe, men det hender det koker over og jeg blir forbanna. Sist vi hadde en sånn klinsj var på julaften faktisk, og dere skulle bare visst hvor mange fine svar jeg hadde til dem når jeg kjørte på vei til ei venninne.. hehe

Men jeg hadde reagert som deg, Lill. Hadde aldri spurt de om de kunne være barnevakter igjen om jeg skulle ut på noe hunderelaterte greier. Men jeg er en anelse vrang og steil, det er ikke sikkert at det er lønnsomt i lengden :)

Jeg gjør ganske likt som 2ne. Min familie skjønner ikke hundeholdet mitt.

Når jeg kjøpte Amigo for 2 år siden fikk jeg høre det fra alle kanter - jeg var nesten dødsdømt. Med 2 hunder kom jeg til å ende opp alene og miste jobben ....

Lillesøstra til mamma hadde hunder når hun levde og det gikk litt over styr. Det ble for mange hunder, hun mistet kontrollen og det ble bare kaos. Og da blir det overført til meg - at jeg kommer til å ende opp sånn.

Jeg spør minimalt min familie om hundepass - jeg bruker heller Kennel.

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Familien min er nok glad i hundene, men de skjønner ikke lidenskapen og kraften.

Nå har kjæresten min en hund også, så da blir det tre. Og sikkert fire etterhvert. Så da blir det vel enda verre ...

Kan bare tenke meg når vi får barn hvordan det blir.

Jeg synes det høres ut som en lur ide å sette seg ned alle sammen og ta en samtale. Sånn at de får høres dere versjon av saken og innse at sånn er det. Så kan de slutte med sånne kommentarer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min familie er jo verre enn meg og sitter sannsynligvis med en hund mer enn meg om ikke lenge, så der hører jeg sjelden noe og de stiller opp masse med å passe hundene osv.

Mamma har vokst opp i et hjem der man var mer opptatt av penger, karriere og døde gjenstander og hun fikk aldri ha dyr.

Så hun overkompanserer nesten i sitt voksne liv med 4 barn og masse dyr!

Like glatt gikk det ikke med svigerfamilien. Det startet veldig dårlig.

De hadde hjulpet oss og følte dermed at de hadde noe på oss da vi skulle kjøpe vår første hund sammen.

De prøvde å mene at vi ikke fikk lov til å kjøpe hund. Jeg grudde meg hele dagen men motet meg opp til å ringe svigermor, og det var vel første gang hun fikk se min noe mer stae og bestemte side. Dessverre gråter jeg ofte noe når jeg blir sint (noe jeg hater for jeg fremstår som svak når jeg egentlig er rasende..) så vi diskuterte veldig og gråt begge to.. og hun gav seg egentlig ikke, men Ellie kom jo som planlagt, noe hun ble veldig sint for dengangen tror jeg.

Men med tiden så har det blitt bedre, Ellie har klart å sjarmere seg inn - og de har fått mer respekt for oss og innser at vi faktisk er voksne (eller Øivind da, jeg er jo fremdeles en småpike hehe).

Det har vært noen småproblemer underveis, men i mye mindre skala. Det er også noe mer problemer i forhold til andre i den familien, men de er ikke like nære, altså betyr det mye mindre.

Jeg tror man vinner litt respekt fra folk ved å ikke gi seg på ting som er viktige for en, og jeg har derfor stor tro på at dere tar en samtale der dere er veldig tydelige.

Da vi skulle ha Balrog hørte vi ikke et knyst. :)

Og hvem er det som nå passer Ellie en gang i uken og skjemmer henne bort? Svigermor. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er liksom ingen som bryr seg med om far i huset er fotballgal og mor driver med scrapping eller noe like vanvittig...

Men HUND! Da blir man plutselig Viggo Venneløs og neglisjerer barna da eller? Så teit...

Tilmed mamma som ikke er superglad i hunder skjønner greia liksom. Og hun har aldri hatt en hobby i hele sitt liv. Bortsett fra å se på sport da, og det bruker hun mer tid på en jeg gjør på bikkjer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første er jeg enig i at dette primært er din (kommende) manns kamp, så lenge dere deler livsstilen.

For det andre må dere få fokuset over på det positive - Soph lærer medfølelse og sympati, lærer ansvar og omsorg. Det er sosialt for deg, du får venner, er i aktivitet, får frisk luft, beriker kropp og sjel. Blablabla, prøv å drei fokuset over på alt det gir dere, ikke alt det koster dere i tid og penger.

For det tredje har sikkert svigers sine hobbier og interesser som sluker penger eller tid eller whatnot's - parer med det.

For det fjerde - ikke involver svigers i alt som skjer, ikke vis dem regnskap og budsjett, ikke fortell hver gang noe skjer. Det er ikke deres business, de har ikke noe med å ha detaljert oversikt over deres pengebruk og tidsfordeling.

Eller så får du gjøre som ei venninne gjorde - løy om hvor mange hunder hun hadde, for ingen klarte å holde helt tellingen uansett (de var for mange til at hun alltid kunne ha med alle, så da var det lett å gi et tall sånn cirka i nærheten av fasiten).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner heller ikke hvorfor så mange skal legge seg opp i andres interesser. Om man driver med hund, hest eller scrapping må man da vel selv få bestemme? Om det er pengene som bekymrer dem så kan jeg lett skrive under på at av mine hobbyer opp gjennom tidene så er det noe så 'uskyldig' som scrappingen som har kostet mest.

Jeg har vel aldri møtt de store problemene med det og ha hund(er) i forhold til familie, men jeg får noen skjeve blikk når jeg drar på ustillinger eller kurshelger. Og jeg har nok hørt noen kommentarer i forhold til at det blir mindre tid på barna. Men jeg prioriterer jo ikke bort barna til fordel for hund! Barna har også en far som er sammen med dem, og de har det ikke noe verre om de er hjemme med han ei helg eller om de er med meg ei helg!

Mannen har tidligere spilt mye i band og vært borte store deler av helga. Det var ingen som mente han nedprioriterte sine barn i forhold til sine hobbyer, men i forhold til hund vil jeg tro mange kan ha noe å si. Nei, folk skal alltid mene så mye, så jeg bryr meg ikke så hardt lenger.

Jeg har fått noen kommentarer på at jeg kun 'snakker' om hund på FB, men da sier jeg at det er et bevisst valg i forhold til at jeg ikke ønsker og oute barna mine så mye på nett, og bloggen min er en hundeblogg og ikke en familieblogg, selv om jeg også kan finne på og legge inn et bilde av familien der.

I trådstarters situasjon så vet jeg ikke om jeg ville sagt at det er hans 'problem' jeg. Han bryr jo seg tydeligvis ikke så mye om det som TS gjør. Så lenge dere to er enige så finner dere ut av det! Men å snakke med de og forklare hvordan dere ønsker å leve livet deres er nok ikke så dumt :) Jeg satte vel ned foten ganske raskt når jeg flyttet inn på gården til mannen, og fortalte hvordan mitt hundehold var annerledes enn deres hundehold med en elghund som eide hele bygda. Svigermor har passet gammelhunden min, men ville og gale Jubi turde hun ikke ha ansvaret for. Nå håper hun at min neste hund skal bli så grei at hun kan låne han med seg på turer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I trådstarters situasjon så vet jeg ikke om jeg ville sagt at det er hans 'problem' jeg.

Det er helt logisk at TS ikke skal "gå i kamp" mot partners familie om han er enig i felles livsstil! Det gir bare den klassiske *oss mot deg som tok barnet vårt fra oss og forandret ham* holdningen! Han må selv ordne opp i hans familie, slik at de ser at det er HAN som vil ha det slik og sånn.

Hadde de derimot hatt forskjellig holdning til hundeholdet, måtte TS selvsagt gitt klare medlinger selv om hvordan hun ønsker å ha det, og at partner har gått med på det. To vidt forskjellige scenarier det der.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff jeg har det på samme måte, ihvertfall litt. Foreldrene mine var ganske negative til hele hundeholdet da jeg fikk meg hund. Men etterhvert ble de kjent med hunden og det ble mer koselig. Men så skulle jeg få en til og det forstod de ikke helt, men også det ble de vant til og aksepterer det. Jeg er veldig glad for det, men de har vel strengt tatt ikke noe valg hehe. Men så har jeg en søster som merkelig nok er så anti hund. Jeg skjønner ikke hva problemet er, men siden i begynnelsen har det vært bare klaging og styr om hundeholdet mitt. Jeg har aldri presset på mine hunder på henne, og det er faktisk veldig sjeldent hun har møtt dem, men alikevel er det et SÅ problem for henne at jeg har hund! Beskjeden jeg fikk da jeg sa at jeg skulle få ny hund . "Jeg skjønner ikke at du GIDDER! " Og enda koseligere da min forrige hund var operert og syk og jeg nevnte det til henne at jeg syns synd på hunden, så hadde hun sagt til en veninne av seg : " jeg syns nå synd på søstra mi (meg) som synes synd på en hund!" Det var svært sårende.

Jeg løser dette med å ikke snakke om hund i nærheten av henne, og jeg treffer henne så sjeldent uansett at de gangene jeg er med henne, er jeg uten hund og snakker ikke om hund. Jeg lever mitt liv som jeg vil, og hva hun mener driter jeg i. Hun er sikkert bare misunnelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff.. Jeg føler med deg. I min familie er alle veldig forståelsesfulle og har mye respekt for vår hobby.. Bortsett fra farmor! Og det at denne ene personen, som ikke engang er en av de aller nærmeste, ikke klarer å forstå og respektere våre valg det er grusomt irriterende. Da vi skulle få Kuma fikk vi den reaksjonen! "HÆÆÆ??!? Skal dere ha EN til?? :o :rolleyes2: " Jeg er bare så glad for at det er på min side, og ikke samboer sin at vi får den reaksjonen. For det hadde sikkert bare vært enda mer sårende da.

Ellers så hadde jeg og gjort som deg. Ikke spurt om barnevakt og heller vært sta og klart det på egen hånd. Det er sånn jeg fungerer, og det har vel aldri kommet noe godt ut av at jeg skal være så sta.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Her har jeg etter hvert blitt døv i forhold til kommentarer angående hundene. Resten av familien utenom mine foreldre tar det som en selfølge at jeg har to hunder og når en faller fra så skal det komme en ny.

HVa med å ta det litt andre vegen invitere dem med på en utstilling ikke for å diskutere hvor mye alt koster emn da kan dere jo vise at det går ann å gjøre dette til en familie begivenhet. Tenke litt andre vegen enn bare konflikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sympatiserer. Har en mor som må hinte hele tiden. "Du skal vel ikke ha flere hunder?" "Er det ikke dumt at du er så bundet?" "Du skal vel ikke ha kull?" "Angrer du ikke?" Pakker det inn i sympatiske spørsmål med håp om at jeg skal plutselig innrømme hvilken tabbe jeg har gjort og at jeg hater hundeholdet mitt og egentlig vil bo i byen og reise på fritiden. Men så er hun sånn at så lenge jeg gjør noe som hun ikke er for, så gjør jeg det på trass, tror hun.

Jaja, de mener jo det beste. Jeg prøver å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sympatiserer. Har en mor som må hinte hele tiden. "Du skal vel ikke ha flere hunder?" "Er det ikke dumt at du er så bundet?" "Du skal vel ikke ha kull?" "Angrer du ikke?" Pakker det inn i sympatiske spørsmål med håp om at jeg skal plutselig innrømme hvilken tabbe jeg har gjort og at jeg hater hundeholdet mitt og egentlig vil bo i byen og reise på fritiden. Men så er hun sånn at så lenge jeg gjør noe som hun ikke er for, så gjør jeg det på trass, tror hun.

Jaja, de mener jo det beste. Jeg prøver å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

Er din mor i slekt med min? :o

Jeg flirer litt da, jeg har en mor som er og alltid har vært veldig opptatt av kunst. Hun male selv og har vært innom alt fra akvarell til akryl, via silke og diverse greier. Hvertfall, jeg er og har alltid vært veldig overfølsom for maling og kjemikalier, men neida, jeg er vokst opp i oljemaling og whitespritdunst. Har ikke tall på hvor mange kunstutstillinger jeg har vært på. Hvor mange kvelder min mor har vært på "malingen" eller diverse kurs og greier.

Men min hobby, som er hund, nei, den skjønner hun seg ikke på. :lol: Jeg har prøvd å trekke paraleller, hun skjønner ikke. Det toppet seg da jeg mistet Knøttis og hadde bestilt Snusern, og samtidig ordnet så bror fikk hund. Da skjønte hun ikke hvorfor jeg skulle ha hund, jeg kunne jo låne bror sin?! :lol: Sånn for å illustrere hvor på tur det var, han bor i stavanger, jeg bodde da i oslo...

Jeg velger å ikke krangle med henne mer, blir bare "jaaaaaaaaaaada mamma" "jeg vil ha det slik" "jaaaaaaaaaaaaaaaaaa mamma" når hun setter i gang. Og hun prøver stadig å "hjelpe meg" med å si at hun kan ta med Kasko til Nigeria, så kan Lupin dra til oppdrettern sin, så har jeg bare kahlo. Er jo sååååå mye enkler med bare en, og blalblabla. :lol: Men jeg vet at jeg har henne i ryggen uansett hvor mye hun mener jeg kaster bort tid og penger på dyrene mine. :) Heldigvis!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...

Skikkelig OT, men nå ble jeg veldig nysgjerrig. Hvor i Numedal holder du til? kan ikke huske å ha sett shibaer der..

Ellers: familien min har hund selv og forstår det. Svigefamilien derimot... Vi får stadig hint om å kutte ut med hundetullet og få oss skikkelige beibier i stede. Neste gang jeg hører den kommentaren smeller det nok for meg. For det første er hund viktig for meg og for det andre har de ingenting med når vi skal ha beibi å gjøre. De gir også uttrykk for at alt må jo være frykelig styrete med hund, vi kan jo ikke reise på ferie, hunden tar plass i bilen, blabla.

Jeg har bare innsett at vi er forskjellige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Huff, slikt sier man bare IKKE!

Vil forresten legge til at heldigvis er hele familien min veldig glade i min Bajazz, og han er alltid velkommen når som helst, han er et familiemedlem for alle, og det er jeg veldig takknemlig for.

Det eneste er at de nok ikke alle forstår meg eller mitt hundehold helt (snakker ikke bare om familie nå), men det er jo også rett og slett fordi de fleste ikke er "super" hundefolk flest.

Når det er sagt, har jeg vært på en liten familiemiddag tidligere i dag med faren og halvsøsteren min, der jeg fikk skryt av hvor godt jeg tar vare på hunden min, at han ser både fin og velstelt ut og at jeg følger så godt opp med han angående "dietten" hans (råfôring), og det er selvsagt veldig hyggelig å høre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sypatiserer. Må være en veldig kjedelig situasjon.

Foreldrene mine har aldri helt skjønt min hundegreie, men dem godtok den når jeg bodde hjemme med Elwira. Nå i våres bestemte jeg meg endelig for valp igjen, og da turte jeg ikke si noe til familien før det var helt sikkert.

Jeg husker jeg tok en telefon til mamma rundt påsketider og fortalte at jeg hadde vært hos en oppdretter hos alaskan malamute, og stod nå på valpeliste. Hun blei målløs.. Hvordan kan en student ha to hunder?! Også en malamute da..

Men mamma ble med å hilste på oppdretter og valpene flere ganger, og var med på å holde det hemmelig for resten av familien. Pappa fikk en flaske vin og et valpebilde av Mayah 5 dager før henting :P Han innså da at han ikke kunne si noe for å hindre det, men jeg var helt sikker på at jeg ikke var velkommen hjem med begge bikkjene framover.

I dag er familien veldig glad i malamuten, og pappa sier han gleder jeg til resten av spannet kommer sånn at vi kan kjøre slede og få drahjelp med pulk :lol:

Mange i min familie har hund, farmor har vært dommer og aktiv i raseklubben i flere år, og min tante har drevet hundepensjonat. I tillegg har jeg onkel som er sporinstruktør og jeger, og fetter som har flere godkjente ettersøkshunder. Støtte fra disse har hjulpet meg veldig til å gå foreldrene mine til å forstå at det er dette jeg vil!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skikkelig OT, men nå ble jeg veldig nysgjerrig. Hvor i Numedal holder du til? kan ikke huske å ha sett shibaer der..

Ellers: familien min har hund selv og forstår det. Svigefamilien derimot... Vi får stadig hint om å kutte ut med hundetullet og få oss skikkelige beibier i stede. Neste gang jeg hører den kommentaren smeller det nok for meg. For det første er hund viktig for meg og for det andre har de ingenting med når vi skal ha beibi å gjøre. De gir også uttrykk for at alt må jo være frykelig styrete med hund, vi kan jo ikke reise på ferie, hunden tar plass i bilen, blabla.

Jeg har bare innsett at vi er forskjellige.

Vi fikk høre det samme en god stund. Så kom helga da mine foreldre og svigers møttes for første gang, og jeg vitsa med mamma om at det var bare å ta bilder av bikkja mi, fordi de eneste barnebarna de ble å få hos MEG ble å være firbeinte. Rett forann svigers, som vi ikke akkurat har diskutert "vi skal ikke ha barn"-avgjørelsen med. Resten av kvelden var ikke like koselig.

På den andre sida så slipper vi mas nå. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en veldig "av og på" familie.

I min familie har min søster alltid drevet på med hund, det har vært hundepass hele veien gjennom oppveksten, men noen egen hund. Nei, DET var glemmesak.

Når jeg fikk Boris fikk jeg han på betingelse fra at jeg da gikk mer tur og forhåpentligvis gikk ned i vekt, for det mente mine foreldre jeg trengte. Jeg trengte bare nevne mer tur og trim og de sa Ja.. Dette hadde aldri funket for min søster fordi hun har alltid vært tynn... sært men sant.

2 år etter Boris, ble det klart at jeg skulle flytte til nabohuset, jeg fikk da mops nr2. De skjønte ikke hva jeg skulle med den valpen for hun var jo min søster sin (fôrvalp). Jeg tjente jo ingenting på å ha henne...

Nå den dag idag, når jeg har to hannhunder boende hjemme og en tispe på fôr så får jeg veldig av og på dager fra mine foreldre. De spør og graver om når jeg skal ha kull, hvorfor jeg ikke bare kan bruke de hannhundene jeg har på tispene (jeg har rett på ett kull på en solgt tispe) fordi jeg da tjener mest.... Så, de er rett og slett mest opptatt av pengene.

Jeg fikk høre av mine foreldre at jeg var egoistisk som reiser til NKK Bø, for da er min far i alpene på skitur, og mamma alene hjemme. Noe som vil si at min mor kommer til å være alene i 3 døgn. Dette var usselt gjort av meg, og de kunne ikke skjønne at jeg gjorde dette mot de. De innser rett og slett ikke at jeg har FLYTTET UT, selvom jeg er naboen deres. De tror at hundeavl bare er å Smache to hunder sammen, 63 dager og pengene ramler inn, dessverre. Prøver jeg å forklare dette for de på noe vis får jeg høre at jeg kommer til å være alene resten av livet, uten familie og venner.

Jeg vil påstå at 75% av mine venner, er hundefolk fra blandt annet hundesonen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Broren din høres nesten like sjarmerende ut som broren min. Han (broren min altså :P ) ringte på torsdag og spurte: "Døh, har du tatt livet av den der bikkja di, eller?". Jepp, jeg har tatt livet av den der bikkja mi.

Jeg fikk høre av mine foreldre at jeg var egoistisk som reiser til NKK Bø, for da er min far i alpene på skitur, og mamma alene hjemme. Noe som vil si at min mor kommer til å være alene i 3 døgn. Dette var usselt gjort av meg, og de kunne ikke skjønne at jeg gjorde dette mot de. De innser rett og slett ikke at jeg har FLYTTET UT, selvom jeg er naboen deres. De tror at hundeavl bare er å Smache to hunder sammen, 63 dager og pengene ramler inn, dessverre. Prøver jeg å forklare dette for de på noe vis får jeg høre at jeg kommer til å være alene resten av livet, uten familie og venner.

Jeg vil påstå at 75% av mine venner, er hundefolk fra blandt annet hundesonen!

Så du er egoistisk fordi du skal til Bø, mens faren din er ikke, som skal stå på ski i alpene? Siden de er så opptatt av penger, får du jo si at en tur til Bø øker verdien på bikkjene dine, en tur til alpene øker neppe verdien på faren din - dessuten er det billigere å dra til Bø enn alpene, og vi har tross alt muligheter for å stå på ski i Norge også :aww:

Akkurat det der med venner har ikke min familie brukt mot meg. Noe godt har det kommet ut av å ha vært uten jobb i 7 år, og derfor manglet et sosialt kontaktfelt - jeg har hatt hundemiljøet, de har skjønt at det er min omgangskrets, og at om det ikke var for hundene, så ville jeg neppe hatt noe sosialt liv disse 7 årene i det hele tatt. Det taler til hundehobbyens fordel også at jeg har praksis i en "hundebedrift" *ler*

Men de skjønner ikke hvorfor jeg vil ha to. Det burde holde med en syns de, selv om de under tvil forsto argumentet med å kjøpe Nora for å ha en hund å trene med. De syns egentlig at jeg burde klare meg med Dina, selv om hun ikke likte å trene lydighet, for det var jo bare for meg å gjøre det morsomt for henne. Nå som jeg har en treningshund, får de nesten angstanfall av tanken på at jeg skal ha en hund til, så jeg har ikke fortalt de at jeg ser på mellompuddel utover det at jeg har så vidt nevnt at datterbarnet ønsker seg en til konfirmasjonen sin, og at faren hennes er svært positiv til det. Tipper jeg får høre det når puddelen er funnet og kikket på, jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner jeg blir litt sjokkert over at så mange av deres familie som legger seg opp i ting de ikke har noe med jeg:P

Greit hvis man bor hjemme, har mye behov for hundepass fra familie eller tar med seg ørten hunder som ikke oppfører seg hver gang man drar på besøk. Da på påvirker det jo deres liv også, men utover det har vel ingen noe med hvor mange hunder man har!

Mamma er allergisk og syntes selvfølgelig det var litt leit at hun reagerte på Mozza for det betyr at hun vil se barnebarnet sitt mindre siden hun ikke bare kan svinge innom og hilse på lengre. Nå kommer hun bare til å se han de helgene jeg har han og hvis ingen av oss har andre planer etc. Men hun hadde full forståelse for at jeg ønsket hund , selv om jeg er alenemor.

Hun skjønte at dette er noe jeg trenger for min egen del..

Resten av familien synes bare det var koselig at jeg hadde fått meg hund igjen siden de alle visste hvor ufattelig glad jeg var i Loke og de tenker vel slik at Mozza er et slags plaster på såret. De er ikke alle glad i hunder, de bare skjønner at jeg er det. X svigers er glad i hunder ( spesielt terriere) og de sendte meg tilmed grattis sms når Mozza kom. X'N prøvde seg med noen bemerkninger om det å være alene med hund og barn før hun kom, men jeg bare nevnte at jeg har da vært alene med barn og 2 hunder tidligere... Sånn i praksis.

Når Ask blir stor og flytter hjemmefra skal han få gjøre akkurat hva han vil så lenge det ikke innebærer et utall antall barnebarn med forskjellige damer, dop , kriminalitet eller for mye alkohol :P

Tror også jeg kommer til å slite med å ikke bry meg hvis han ikke gidder å jobbe, men bortsett fra det så er det ikke min jobb å blande meg inn..

Får han en lidenskap blir jeg lykkelig, selv om det er fotball eller langrenn * grøss*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...