Knurrer mot min datter

[Helma]

Hei. Jeg har en labradortispe på 6,5 år. Har hatt henne siden hun var valp. For to år siden fikk vi ei datter ogfikk i høst en gutt. Det har fungert bra fram til i høst. Min datter er naturligvis interessert i hunden. Hunden er av en "myk" usikker type fra før og denne situasjonen med småbarn gjør det ikke bedre. Det skal veldig lite til for at hun knurrer mot min datter og vi ser på hunden at hun er usikker/ikke slapper helt av. Jeg synes igrunn at hun skal tåle litt mer enn dette før hun knurrer for min datter driver ikke å plager henne av nevneverdig grad, men det har jo vært episoder der hun har vært litt hardhendt med hunden før jeg får tatt henne vekk. Jeg kjefter ikke på knurringen, men det har hendt da det kommer som en slags reaksjon før jeg tenker meg om, jeg har tatt vekk min datter. Dette fordi jeg er redd hun da vil "hoppe over" knurringen og gå rett i angrep... Hun har aldri bitt, noe jeg ikke for alt i verden vil hun skal gjøre. Med oss voksne og med større barn er hun verdens "godeste" og elsker oppmerksomhet.

Jeg skjønner at hunden føler seg litt tilsidesatt, men synes hun skal tåle litt mer enn hun gjør.

Situasjonen gjør at jeg på vegne av mine barn blir utrygg på at hunden vil kunne skade de.

Har snakket med oppdretter og vi skal nå prøve ut å stenge hunden ute fra oss om vi merker det blir for mye for henne så har laget til en seng til henne i kjelleren der min datter ikke kommer til. Hun har hatt et sted der hun skal ha fred, men så lenge min datter kan komme i nærheten selv om hun ikke får ta på henne har ikke fungert. Hunden vil ha fred for henne overalt uansett. Min datter kan fint klappe henne om jeg sitter rett ved siden av. Jeg prøver også å la min datter være med på å leke med hunden inne og ute noe som fungerer fint.

Tenker flere ganger på omplassering...

Et litt rotete innlegg, men vil gjerne ha noen innspill, tips o.l

[Grim]

Jeg har ikke noe godt tips, men å ekskludere bikkja fra familien gjør neppe situasjonen noe bedre.

[TonjeM]

Hvis hunden din er usikker/engstelig av natur, så kan du ikke forvente/kreve at hun bare skal "tåle" et lite barn i "verste" alder. Og som Grim påpeker, å ekskludere gjør det neppe bedre, snarere tvertimot. Såvidt jeg kan forstå, har det forekommet episoder hvor datteren din har hatt"tilgang" til hunden før du rakk å stanse det. Og så er hunden av en slik natur at hun fikser det dårlig, og har begynt å advare i forkant "jeg vil ikke det skal skje igjen og sier ifra om at dette er jeg ukomfortabel med".

Antagelig vil forholdet til barnet bli greiere etterhvert som barnet blir eldre og forstår ting - og så fremt at slike tett-på-før-man-rekker-å-stanse-det-episoder overhodet ikke forekommer (men hånden på hjertet, er det realistisk å tro?). I tillegg har dere nå en liten gutt som etterhvert også vil komme i den alderen hvor de ikke har vett å være greie med hunder, er veldig mobile og kjappe og det kan fort bli episoder hvor hunden kanskje må tåle litt uvettug behandling.

Men hunden din tåler ikke det. Om hun er aldri så mye labrador og snill og god.

Å forsøke å ekskludere synes jeg bare er slemt mot hunden. Dette kan fikses vha å bygge opp hunden i forhold til barnet (la barnet gi hele skurer av godbiter etc, en lang prosess) samt at uheldige episoder aldri aldri forekommer igjen. Men er det praktisk gjennomførbart? Og med et barn til også.

Jeg synes omplassering til en god familie/gode mennesker uten helt små barn og som heller ikke omgåes for mye helt små barn, hadde vært det mest fornuftige, både for hundens skyld og for deres skyld.

[soelvd]

Huff, for en vond situasjon dere må være i.

Jeg sier meg enig med de over, det kan da ikke være noen løsning å dele det opp. I alle fall ikke et varig et. De jeg kjenner med små barn og hund har en seng eller lignende som hunden kan gå og legge seg i som er 100% barnefri uansett. Og ja, det krever at du passer på. Dit går de når de synes det er for mye. Men om hunden uansett stresser eller ikke klarer slappe av helt så høres det jo ikke noe godt ut for hunden? Det er vanskelig å være uegoistisk med sånt, men still deg selv spørsmålet: hvor vil hunden ha det best?

Mange adferdsproblemer kan jobbes med. Men å jobbe med at hunden skal like barn er vanskelig i den alderen og når dere allerede har to små, kan jeg se for meg. Man tørr jo ikke tøye grensene der, om du skjønner.

Ja, hun "bør" kanskje tåle mer, men det gjør hun ikke og sånn er det bare.

Det er kjipt og vanskelig, men hunden din er usikker på barn og det høres ikke ut som om den klarer slappe av eller ha det bra med de. Kanskje er da det beste for hunden å få slappe av et sted uten hunder - om du finner det rette riktignok.

Lykke til! Sender deg en

[Justisia]

Hvorfor skal hun tåle mer?

Og hvor mye skal en hund tåle?

[Mud]

For en vanskelig situasjon

Jeg er enig i at hun bør tåle mer. Man skal ikke måtte gå rundt å være engstelige, hverken dere eller hunden. Jeg har ingen gode råd å komme med, jeg har nesten motsatt situasjon : jeg tror bikkja digger 1 åringen mer enn meg. Hun skjønner veldig godt at han er liten og at om han bråker litt, mister en leke på henne eller plutselig løper bort å gir henne en klem ( eller bok i fleisen ) når hun sover så er det ikke vondt ment.

Jeg ville nok omplassert. Småbarnsperioden er slitsom nok om man ikke må vokte barn Vs hund som en hauk oppå det hele.

Det sagt så skjønner barn hundespråk veldig godt. Jeg omplasserte en Jrt til familiemedlemmer når guttungen var 5 mnd pga allergi. De har ukentlig kontakt og Jrt har vist seg å ikke være veldig barnevennlig. Han knurrer lett når han får nok og sønnen min respekterer det og trekker seg unna så det blir aldri farlige situasjoner. Hvordan reagerer datteren din?

Edit:,justicia, en familiehund i en småbarnsfamilie skal kunne tåle normal oppførsel fra barnet. Dvs mye rart.. Det er umulig å forhindre at uheldige episoder skjer, da må man i såfall ansette en person til å følge barnet overalt. Vi tar det som en selvfølge at hundene takler at vi kommer til skade for å tråkke de på labben, klippe en klo for langt inn, stikke fingeren i øyet dems i det den strekker seg mot godbiten etc ( jeg regner med det ikke bare er jeg som kan være klønete ) , hvorfor skal de tåle mindre av barn?

[Margrete]

Bare for å ta mitt skrekkeksempel: Min bet til slutt. Da var barnet langt over alderen til ditt barn. Han tolererte fint lite av mine barn, men jeg voktet over han som en hauk. Dagen det skjedde hadde vært en god dag for han (litt mer historie hos han ) Så jeg lot det passere at min 9 åring skulle inn på kjøkkenet der han lå, to sekunder gikk og jeg hører ett vræl. Det gikk forholdsvis greit, hun fikk skrekken i seg og ett lite rift i ansiktet, hadde hun vært liten og mindre kjapp så kunne skaden blitt større. Veien var kort ned til dyrlegen den dagen. Jeg satt og sitter fortsatt igjen med tanken om at jeg burde tatt han tidligere, han hadde det ikke noe godt. Han var ikke omplasseringsbar, men din høres ut som det

Ekskludere blir fullstendig feil og jeg er enig med de andre her, finn en liten familie med større barn som hun kan få bli gammel hos. Både for hundens del, for barna sin del og for din del!

Så kom jeg til å tenke på noe og litt OT; er vi litt løse i avtrekkeren på dette forumet med å anbefale omplassering? Jeg er stort sett enig, men det er ett par historier jeg sitter med en litt vond smak etter...

[Helma]

Takk for svar. Dette er en kjempelei situasjon for oss alle.

Det oppdretter mente med å stenge ute hunden var ikke ment som permanent, men ved behov. Dette er tenkt på andre siden av trappegrinden ned mot kjelleren. Slik at hunden tilslutt vil gi tegn til å søke seg der den får 100% fred. Jeg også reagerte som dere at dette er jo en familiehund som er en del av familien og vil ikke hunden da føle dette som en slags straff...Ikke vet jeg helt.

Min datter er en relativt rolig 2-åring og jeg vet jo ikke hvordan min sønn vil bli. i går opplevde jeg noe jeg ble bekymret for. Vi fikk besøk av en gutt på nesten 3 som har et ganske høyt aktivitetsnivå. Hunden ble satt på andre siden av trappegrinden mot kjelleren, noe hun har opplevd før ved besøk også. Gutten sprang frem og tilbake litt mens han snakket høyt. Hunden knurret en gang som hun har gjort før. Mora sier til gutten at han må ikke springe mot hunden for hun liker det ikke og da knurrer hunden, men gutten går mot hunden en gang til og da knurrer hun dypt og ubehagelig. Jeg var i naborommet da dette skjer og hører. Mora er der hele tiden. Hunden trakk seg ikke unna slik oppdretter så fint sa hun ville gjøre. Hun gikk ned da jeg ba henne om det da...

Huff dette er ikke noe kjekt verken for oss eller hunden og jeg kommer til å legge ut en annonse for kjenner dessverre ingen som kan overta henne. Trist, for jeg har egentlig lyst at mine barn skal få vokse opp med hund og vite hvordan de skal behandles for det er jo så mye positivt ved det. Min datter har lært seg å være "nill" med hunden som hun sier og vet at hunden er sint når hun knurrer, men hun er tross alt 2 år...

[madam mim]

klippe langt bekymringsinnlegg

Hvor i landet holder dere til?

[Helma]

Sogn og fjordane.

[rusken]

Det skal veldig lite til for at hun knurrer mot min datter og vi ser på hunden at hun er usikker/ikke slapper helt av. Jeg synes igrunn at hun skal tåle litt mer enn dette før hun knurrer for min datter driver ikke å plager henne av nevneverdig grad, men det har jo vært episoder der hun har vært litt hardhendt med hunden før jeg får tatt henne vekk. Jeg kjefter ikke på knurringen, men det har hendt da det kommer som en slags reaksjon før jeg tenker meg om, jeg har tatt vekk min datter.

Hvordan skal hunden vite at den gjør noe galt om du ikke sier fra? Du lærer den jo at aggressiv atferd funker bra for å bli kvitt plagsomme unger..? IMO skal hunden flytte på seg når den blir utsatt for noe den ikke liker, om den så skulle ligge i senga si.

Dette fordi jeg er redd hun da vil "hoppe over" knurringen og gå rett i angrep... Hun har aldri bitt, noe jeg ikke for alt i verden vil hun skal gjøre.

Hun er ihvertfall godt på vei. Hvem vet hva hunden finner på den dagen det ikke holder med knurring?

Det positive her er at problematferd som regel kan løses om eieren setter seg litt bedre inn i hundepsykologi. Men jeg vet ikke om jeg hadde turt å prøve med små barn i huset.

Relevante linker, jeg ville startet med den første som er nokså fri for konfronterende handlinger, i tilfelle dere har mindre kontroll over hunden enn du er klar over (og sørg for å vite, på forhånd, hvordan hunden skal takles om den slår seg vrang eller knurrer til deg også):

http://www.dogbreedi...dogbootcamp.htm

http://www.dogbreedinfo.com/topdog.htm

http://www.dogbreedi...topdogrules.htm

[tulip]

http://www.dogbreedi...dogbootcamp.htm

http://www.dogbreedinfo.com/topdog.htm

http://www.dogbreedi...topdogrules.htm

Finn iallefall litt mer anerkjente kilder når du er igang, det lille jeg leste er så utdatert som det går an omtrent når det gjelder hundepsykologi..

[Helma]

Er ikke like lett å vite helt hvordan en skal takle situasjonen når det beskrives måter som er rake motsetninger til hverandre...

[Benedicte]

Huff, dette var en lei situasjon. Jeg støtter forøvrig Loke sitt innlegg, og jeg er enig med TS angående kjefting på knurringen. Kanskje fungerer det ved at hunden slutter å knurre, men det er allikevel stor sannsynlighet for at hunden fortsatt vil føle den samme usikkerheten i nærheten av barn, og dermed hoppe over å knurre som advarsel neste gang. Jeg har sett mange slike hunder, og mange av de biter dessverre uten særlig forvarsel.

[SiriEveline]

Så kom jeg til å tenke på noe og litt OT; er vi litt løse i avtrekkeren på dette forumet med å anbefale omplassering? Jeg er stort sett enig, men det er ett par historier jeg sitter med en litt vond smak etter...

Fortsetter litt på OT'en, men egentlig for den er ganske on topic. Om en hund mistrives, og kan ha det bedre et annet sted så ser jeg ikke noe i veien for å la den flytte.

I mitt tilfelle med omplassering, så mistrivdes ikke hunden bemerkelig, men forholdet mellom oss var ikke optimalt, og jeg var sikker på at det fantes en annen der ute som kunne få mye mer ut av hunden. Aldri hadde jeg trodd at jeg ville finne sjelevennen hennes, men sonen ordnet opp.

Jeg ville nok brukt litt tid og masse krefter på å finne en så godt som perfekt familie, eller par som ikke tenker barn f.eks. Men jeg ville også følt mye på det, være sikker på at det er det man vil. Kanskje snakke med noen som er flinke på psykologi med hund, men dette kan ofte være kostbart, og hvor mye skal man ofre når sannsynligheten for å fikse problemet er liten.

Det er uansett skummelt å utsette barn for en potensiell fare, som en bitende hund, men man vet jo ikke nødvendigvis om den dagen vil komme.

[TonjeM]

Huff dette er ikke noe kjekt verken for oss eller hunden og jeg kommer til å legge ut en annonse for kjenner dessverre ingen som kan overta henne. Trist, for jeg har egentlig lyst at mine barn skal få vokse opp med hund og vite hvordan de skal behandles for det er jo så mye positivt ved det. Min datter har lært seg å være "nill" med hunden som hun sier og vet at hunden er sint når hun knurrer, men hun er tross alt 2 år...

Jeg synes du er kjempefornuftig nå, og synes inderlig synd på dere. Men er ganske sikker på at det er for det beste,man skal ikke ta sjanser når det er barn med i bildet. Men vent 4-5 år, og så få dere et 4-beint familiemedlem da vet du! Det å vokse opp med hund, såfremt det er et ordentlig hundehold, tror jeg er enormt bra for barn - og foreldre.

[Malamuten]

Fordi om du velger og omplassere(om det kommer dit), så betyr jo ikke det at barna må vokse opp uten hund. De fleste hunder tåler jo barn, og spesielt de som vokser opp med dem. Så som TonjeM sier, vent noen år og skaff dere en ny hund. Enten en trygg og sterk valp fra en god oppdretter eller en omplasseringshund som er vant med barn.

Edit: Det er sikkert mange her inne som kan hjelpe deg og finne et godt og trygt hjem til hunden din om du skulle tenke på omplassering.

[Vimsan]

Stöttar TonjeM sitt inlägg. Jag förstår att det känns väldigt trist men det betyder inte att ni aldrig ska/kan ha hund i familjen. "Bara" vänta ett par år till då barnen blivit lite äldre. Då är det är också lättare att vänja en ny valp i hus till barnen som redan bor där Och jobba upp ett fint och respektfullt förhållande mellan barn och hund från starten av.

Önskar dig lycka till vidare!

[Helma]

Ja om det blir omplassering nå så blir det nok en hund om noen år. Det kverner masse oppi hodet nå. Har gode og litt mindre gode dager med hunden. Noen dager vil jeg ikke omplassere for jeg føler det skal gå bra, men så kommer de dagene der jeg tenker omplassering med en gang... Mannen er ikke så giret på omplassering og sier han aldri tror hunden kommer til å gjøre noe mer enn å knurre. Dessuten mener han at snart så er 2-åringen så pass stor at hun snart blir tryggere på henne for jenta lærer å omgås hunden med mer forståelse...

[Klikkertante]

Ganske så små barn kan lære å ikke forstyrre hunder som hviler, spiser osv. Både ungen og bikkja må ha regler for at det skal fungere. Min erfaring er at ungene da de var helt små ikke var noe problem for bikkjene. Da de kom i 4-5 års alderen fikk de interesse av å trene og vise frem for venner, det ble straks litt mer plagsomt for de voksne hundene og vi voksne måtte bli en god del strengere med ungene. Men gikk seg til det også. Nå har vi ikke så små barn lenger - bare små hunder :-)

[Mud]

Ja om det blir omplassering nå så blir det nok en hund om noen år. Det kverner masse oppi hodet nå. Har gode og litt mindre gode dager med hunden. Noen dager vil jeg ikke omplassere for jeg føler det skal gå bra, men så kommer de dagene der jeg tenker omplassering med en gang... Mannen er ikke så giret på omplassering og sier han aldri tror hunden kommer til å gjøre noe mer enn å knurre. Dessuten mener han at snart så er 2-åringen så pass stor at hun snart blir tryggere på henne for jenta lærer å omgås hunden med mer forståelse...

Men når 2 åringen er større så er jo også babyen større og gutter ER ofte mer voldsomme altså. Husker en artikkel i nkk om biteskader hsom omhandlet at de som ble bitt oftest var 2 år gamle gutter og " synderen" var stort sett familiens hund.

Jeg ser at min lille gutt (16 mnd) er vanskelig å oppdra på å la hunden være i fred, vi jobber med saken, men er neppe i mål på en goood stund enda. Noen ganger må man faktisk snu ryggen til og da er brått ungen inni buret. ( " Mozza sooover" er mitt mest brukte utrykk for tiden)

Jeg tror dere bare utsetter problemet om dere venter og om et par år kan hun være vanskelig å omplassere.

Jeg fikk inn en voksen omplasseringshund som ikke var barnevant ( men av en barnevennlig rase) for 3 uker siden og hun ser faktisk ut til å like maset hans. Jeg går jo inn og overstyrer hvis jeg synes det blir mye, men hos henne har jeg ikke sett noe tegn til ubehag. Intet stivt blikk, spenning av muskler, demping etc er hun veldig trøtt legger hun seg bare innerst i buret sitt og da lukker jeg døra for å skjerme henne. I tillegg lar jeg han være godbitdispenser, selv om det neppe er bra for lydighetstreningen

Blir spennende å se om dems gode forhold fortsetter, men siden jeg står for alt det " slemme" ( rensing av ører, dusje, klippe klør etc ) og han det gode ( utdeling av mat og godis) ser jeg ingen grunn til at det skal gå over. En god hund - og de finnes det faktisk mange av - klarer fint å dele hjem mrd små barn. Hvis ikke hadde neppe hunden vært menneskets beste venn i mellom så mange år..

[Helma]

Hei igjen. Vi har sett an situasjonen litt nå og de siste dagene virker det som om min datter og hunden har et lite samspill. Virker som om jenta forstår hundespråket og faktisk trekker seg om hunden sier ifra uten at vi må gripe inn. Hunden knurrer på avstand for å si "ikke kom her nå", og jenta ser på meg og går unna/en annen vei. Selvfølgelig stoler vi ikke på dette og er alltid på vakt for å si det sånn slik at hun ikke får komme nær hunden i slike situasjoner. Ellers så har hunden begynt mer på eget initiativ å oppsøke min datter for klapp og kløe, stikker hodet opp i ansiktet hennes og gir henne et lite slikk og legger seg gjerne også på rygg for litt "magemassasje" Jeg tolker dette som gode tegn. Jeg prøver også å la jenta "trene" litt triks med hunden og gi godbiter. Leker også litt gjemsel. Dette er de fornøyde med begge to.

[Helma]

Hei igjen. Det ser dessverre ut som om det ender med omplassering allikevel. Det fungerte bra en periode, men så kommer det episoder der jeg blir veldig i tvil. Jeg vet med meg selv at skal jeg være ansvarlig ovenfor familien min er dette sannsynligvis det beste for alle sammen. Mannen har begynt å innse dette også. Har vært innom tanken på avlivning, men denne hunden vil nok passe supert inn om der ikke er små barn tilstede.

Ute fungerer det veldig bra og hunden og barnet kan fint leke litt sammen på hundens premisser uten tegn til noe særlig usikkerhet, men inne går det heller dårlig. Virker som om hunden vil være sammen med oss (selvfølgelig!) og ikke flytter seg nevneverdig fra barnet uten at vi sier noe, knurrer heller...

Jeg har satt ut en annonse på finn som snart vil dukke opp. Om noen her vet om noen/eller kanskje seg selv der denne hunden kan passe inn så gjerne gi en lyd. Dette er ingen lett avgjørelse, men ganske sikker på at det er den rette.

[SandyEyeCandy]

Jeg har satt ut en annonse på finn som snart vil dukke opp. Om noen her vet om noen/eller kanskje seg selv der denne hunden kan passe inn så gjerne gi en lyd. Dette er ingen lett avgjørelse, men ganske sikker på at det er den rette.

Selvsagt skal du skåne familien din, og faktisk også hunden, tenker jeg. Det er tydelig at noe ved situasjonen gjør henne utilpass. Lykke til med omplassering!

[Vimsan]

Lycka till med omplassering!