Gå til innhold
Hundesonen.no

Saarloos Wolfdog: Crying Wolf Orion of Ulveblikk


AG79
 Share

Recommended Posts

Romantisk variant !

Realiteten med Orion er nok en annen..

Orion er ikke spesielt sky så lenge det er mat inn i bildet.. og han er en notorisk tyv, så det kjøttet hadde han nok snappet til seg og fortært uten så mye deling.. Han liker også å vekke folk ved å tråkke de i skrittet, magen eller ansiktet med de spisse labbene sine.. så det hadde ikke blitt en god natts søvn heller..

Men han viker aldri fra min side.

Nå snakker du om din hund, jeg snakker om min. Han hadde vært alene i skogen kjempelenge og og og, Miiiin hund :baby:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 473
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Halla ! 

Fint i fjellet nå[emoji108]

Posted Images

Guest vivere
Du spør hva det viktigste å fokusere på under valpetiden er .. Her kan nok Vivere bidra med gode innspill også,

men jeg vil si sosialisering. Sosialisering av en Saarloos er veldig viktig, og det kan ikke bli for mye.

Sosialisering, samt å sørge for at du selv får etablert alpha-rollen i flokken.

Nåvel :) om jeg kan bidra med noe er kanskje vel overdrevet, jeg er ikke noe "Saarloos-menneske" akkurat :) Jeg har prøvd å få et par Saarloos-eiere inn i tråden men har ikke hatt hell med meg i det.

Jeg er enig med AG79 at tidlig sosialisering og miljøtrening kanskje er det viktigste m h t rasen. Etter min mening er det den absolutt mest "ulvete" av de to FCI-godkjente ulvehundrasene - både av utseende og mentalitet. Mens tsjekkoslovakisk ulvehund karakteriseres som reservert og avventende i forhold til mennesker, må vel Saarloos karakteriseres som sky - sånn i sin alminnelighet. Mitt inntrykk er at Saarloos også kan være noe "uvennlig" eller unnvikende i møte med hunder den ikke kjenner - men det er min høyst personlige mening :)

Ulv har en fluktavstand på mellom 30 - 50 meter, d v s at føler ulven seg ubekvem eller truet forsvinner den før noe kommer innenfor fluktavstanden. Til sammenligning har hund en fluktavstand på mindre enn en meter. Mitt første møte med en Saarloos var en noe underlig opplevelse. Sammen med eieren sto jeg ute på et jorde mens hunden sirklet rundt oss på en ca 15 - 20 meters avstand, tydelig i villrede om hva den skulle gjøre. Eieren lokket den inn men hunden bare sirklet og så på oss før den plutselig skjøt fram og kom inntil eieren. Der ga den eieren et kort trykk med snuten og forsvant ut igjen. Ikke så uvanlig fikk jeg senere bekreftet.

Som AG79 skriver er det ganske få SW i Norge. Kanskje rundt 20 - 25? og det er få eiere som bor slik til at det finns noe Saarloos-miljø å snakke om. At det er et lite miljø og store avstander er klart en ulempe om man ønsker å diskutere sykdom eller atferd med andre eiere. Om det idag finns noen norske oppdrettere vet jeg ikke.

P g a sitt "eksotiske" utseende er kan SW være en hund som enkelte tiltrekkes av og som mener at utseende er viktigere enn atferd og eventuell bruk.

Det er ikke til å komme fra at p g a en liten skandinavisk genpool forekommer det arvbare sykdommer hos SW som både går på fysikk og mentalitet. Skjeler man til utlandet finns det også der flere fora som skriver om bekymringer med hensyn til f eks HD (en arv fra schäferhund), PRA og MD. Å gå utenlands for å hente inn en SW kan derfor være en risikosport om man ikke gjør nøye forarbeid, det er langt fra gloria i utlandet heller.

Siden det nordiske SW-miljøet er lite, er de som er opptatte av å bevare rasen som den unike rasen den er, stort sett orientert om hva som foregår, både i eget land og våre naboland. Blant annet er det kjent at en ung "ulvofil" norsk jente uten noen som helst erfaring med hund ganske nylig importerte en saarloos/inuit blanding fra en engelsk "puppy-mill" som designer hunder nærmeste på bestilling. Denne blandingen kaller jenta bevisst for saarloos - selv om hun vet den ikke er det. En slik blanding er noe som jeg ikke ville hatt mellom hendene - både av hensyn til mentalitet, jaktinstinkt og fordi den ifølge loven er en ulovlig import til Norge. En annen sak er at slike blandingshunder kan være høyst uforutsigbare m h t atferd. Med en SW vet man stort sett hva man har å "bale med" - med en SW/inuit eller tilsvarende blandinger vet man i verste fall ingen ting som helst.

Red: Alfa-rollen har jeg ingen tro på. Du er ikke faren til hunden din :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en av de rasene som er så fantastisk vakre at det nesten er vondt. Men likefullt en rase jeg ikke kunne tenke meg å ha selv. Så nøyer meg med å se på de flotte bildene og herlige beskrivelsene. :)

Jeg var også så heldig å få møte en (ok den samme som margrete) TSU og få både bjørneklem og nuss i forbifarten av den. :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig interesant tråd.

Det er ingen tvil om at Saarloosen er en flott hunderase, men også en rase som det kun er et lite mindre tall av hunde folk som kan ha. De som skaffer seg en slik hund uten å sette seg grundig inn i hva det innebærer kan fort få seg noen utfordringer en ikke kunne ha drømt om. Og de som ofte får den største overraskelsen er de som har erfaring med hund i fra før. De har et bilde av hvordan en hund skal være. Om ikke alle hunder er like, så har en likevel en del rammer en forventer at den skal holde seg innenfor. En Saarloos kan fort bevege seg et stykke utenfor disse rammene. Noe som kan bli både slitsomt og fortvilende.

Ser også at det her er snakk om noen som har importert en SWH blanding. Det å blande en SWH med andre raser er på ingen måten noen god ide, for en vet aldri hva en får. Når en i tillegg bruker Inuit, som i seg selv er en blanding. Blir utfallet svært usikkert. Problemet med Inuit hunder(i tillegg til at de er blandinger) er at det ikke finnes noen klar oppskrift på de. De er ofte en blanding av det oppdretter tror vil gi et mest mulig ulvelikt utseende innenfor det vedkommende måtte ha tilgjengelig av hunder. Noe som også innebærer at raser som er forbudt i Norge(som CsV) kan bli benyttet.

Det er riktig som Vivere skriver, at med en ren Saarloos vet en i mye større hva en får. Men her har det til en viss grad skjedd noen endringer de siste årene. Variasjonen innen for rasen er blitt mye større. Både når det gjelder utseende og mentalitet. Når det gjelder det mentale så har det etter hvert dukket opp enkelt hunder og til og med hele kull som er mer sosial og utadvent enn det som tidligere har vært normalt. Men er ikke noe en kan bestille. For selv om foreldrene sosiale så er det ingen garanti for at valpene blir det. Og selv om de er det som valper kan ikke være sikker på at de forblir det som voksen. For det skifter fort igjennom valpens oppvekst. For de som har en slik utadvendt SWH er det derfor viktig å presisere ovenfor folk en møter at slett ikke alle er slik. Mange er nok mer lik den Vivere traff på.

Når det gjelder utseende og hvorfor mange "Nordiske" hunder ser veldig andreledes ut enn de Nederlanske så er det mange grunner til det, uten at jeg skal ta hele den historien nå. Men det jeg kan si er at med noen få unntak så er de aller fleste SWH som er i Norge i dag kommet via Finnland. Eller født av foreldre som kommer der i fra. Og hovedbestanden der i fra kommer igjen fra Frankrike. Dette gjelder også for SWH i Sverige. Så i den grad det det er en egen stamme å snakke om, så er den Finsk. Eller eventuelt Fransk. Av den grunn er det svært mange hunder i Norge som har samme far, eller på annen måte er nært beslektet. Noe som gjør det vanskelig å avle videre her i landet. Nå må det også sies at en neppe trenger å gå mer enn 4 generasjoner tilbake innen for SWH for å finne at en hvilken som helst SWH er i slekt med en hvilken som helst annen. Og da snakker jeg ikke bare om hunder i Norden, men generelt. Noe som forøvrig kan være et tankekors.

Til slutt vil jeg bare si noen ord til alle de som blir fascinert av å se de flotte bildene AG79 har lagt ut av sin hund, og som sier at de svært gjerne kunne tenkt seg en slik. Tenk på det som et forbruks lån. Se på det beste scenarioet(som Orion nok er et eksempel på), og tenk etter om det er dette du vil. Ta så for deg "worst case" med en kraftig rentestigning. Og se om det er noe du har både råd og lyst til. Og med det så tenker jeg på at du kan få en hund som ikke kan luftes der det er andre folk, kan få panikk fordi naboen har satt opp ny postkasse(for den var der ikke i går). Det kan bli problematisk å få besøk, fordi hunden får panikk og stresser. Du må ha både ausekarr poser og filler for å tømme bilen for sikel, avføring og oppkast etter en biltur. Eller du ender opp med en hund som har separasjonsangst eller isolasjons angst og kan ikke være alene, selv i noen minutter.

Dette sier jeg ikke for å skremme noen, men mer for å gi de et edruelig forhold til hvor stort spenn det er innen for rasen. Og hoved problemet er at utfallet aldri er gitt på forhånd. En vet kort og godt ikke hvor en ender opp, selv om utgangspunktet ser veldig bra ut. Jeg kjenner flere som har Saarlooser og har sett alle de problemstillingene som er nevnt over, pluss litt til. Så det er slett ikke bare hypotetisk.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Veldig interesant tråd.

Det er ingen tvil om at Saarloosen er en flott hunderase, men også en rase som det kun er et lite mindre tall av hunde folk som kan ha. De som skaffer seg en slik hund uten å sette seg grundig inn i hva det innebærer kan fort få seg noen utfordringer en ikke kunne ha drømt om. Og de som ofte får den største overraskelsen er de som har erfaring med hund i fra før. De har et bilde av hvordan en hund skal være. Om ikke alle hunder er like, så har en likevel en del rammer en forventer at den skal holde seg innenfor. En Saarloos kan fort bevege seg et stykke utenfor disse rammene. Noe som kan bli både slitsomt og fortvilende.

Nja, jeg vet ikke om jeg er helt enig. Har man erfaring med hunder vet man at også der kan det være store spenn mellom ytterkantene. Og for Saarloos er det vel omtrent det samme - bare litt ekstra til begge veier men likevel innenfor rammen av rasebeskrivelsen?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt klart stort spenn innenfor mange raser. Og for det meste er en Saarloos innenfor de samme rammene som andre hunder, men det er det lille ekstra som du nevner som er problemet. Og selv om de er innenfor rasebeskrivelsen så ligger mye av utfordringen at det er mange som ikke leser denne eller ikke tar den helt alvorlig. Som når folk sier at de har hatt en Groendal som var skeptisk til folk, så det å ha en SWH skal nok gå greit. For da tror de at den skyheten som står beskrevet i rasestandarden og den erfaringen de har er mye det samme. Og det er det jo selvsagt ikke.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, jeg vet ikke om jeg er helt enig. Har man erfaring med hunder som ligner vet man at også der kan det være store spenn mellom ytterkantene. Og for Saarloos er det vel omtrent det samme - bare litt ekstra til begge veier men likevel innenfor rammen av rasebeskrivelsen?

Beklager OT, men hvorfor går det ikke an å sende deg en melding? Kan du sende meg en, og så kan jeg svare på den isåfall?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåvel :) om jeg kan bidra med noe er kanskje vel overdrevet, jeg er ikke noe "Saarloos-menneske" akkurat :) Jeg har prøvd å få et par Saarloos-eiere inn i tråden men har ikke hatt hell med meg i det.

Jeg er enig med AG79 at tidlig sosialisering og miljøtrening kanskje er det viktigste m h t rasen. Etter min mening er det den absolutt mest "ulvete" av de to FCI-godkjente ulvehundrasene - både av utseende og mentalitet. Mens tsjekkoslovakisk ulvehund karakteriseres som reservert og avventende i forhold til mennesker, må vel Saarloos karakteriseres som sky - sånn i sin alminnelighet. Mitt inntrykk er at Saarloos også kan være noe "uvennlig" eller unnvikende i møte med hunder den ikke kjenner - men det er min høyst personlige mening :)

Ulv har en fluktavstand på mellom 30 - 50 meter, d v s at føler ulven seg ubekvem eller truet forsvinner den før noe kommer innenfor fluktavstanden. Til sammenligning har hund en fluktavstand på mindre enn en meter. Mitt første møte med en Saarloos var en noe underlig opplevelse. Sammen med eieren sto jeg ute på et jorde mens hunden sirklet rundt oss på en ca 15 - 20 meters avstand, tydelig i villrede om hva den skulle gjøre. Eieren lokket den inn men hunden bare sirklet og så på oss før den plutselig skjøt fram og kom inntil eieren. Der ga den eieren et kort trykk med snuten og forsvant ut igjen. Ikke så uvanlig fikk jeg senere bekreftet.

Som AG79 skriver er det ganske få SW i Norge. Kanskje rundt 20 - 25? og det er få eiere som bor slik til at det finns noe Saarloos-miljø å snakke om. At det er et lite miljø og store avstander er klart en ulempe om man ønsker å diskutere sykdom eller atferd med andre eiere. Om det idag finns noen norske oppdrettere vet jeg ikke.

P g a sitt "eksotiske" utseende er kan SW være en hund som enkelte tiltrekkes av og som mener at utseende er viktigere enn atferd og eventuell bruk.

Det er ikke til å komme fra at p g a en liten skandinavisk genpool forekommer det arvbare sykdommer hos SW som både går på fysikk og mentalitet. Skjeler man til utlandet finns det også der flere fora som skriver om bekymringer med hensyn til f eks HD (en arv fra schäferhund), PRA og MD. Å gå utenlands for å hente inn en SW kan derfor være en risikosport om man ikke gjør nøye forarbeid, det er langt fra gloria i utlandet heller.

Siden det nordiske SW-miljøet er lite, er de som er opptatte av å bevare rasen som den unike rasen den er, stort sett orientert om hva som foregår, både i eget land og våre naboland. Blant annet er det kjent at en ung "ulvofil" norsk jente uten noen som helst erfaring med hund ganske nylig importerte en saarloos/inuit blanding fra en engelsk "puppy-mill" som designer hunder nærmeste på bestilling. Denne blandingen kaller jenta bevisst for saarloos - selv om hun vet den ikke er det. En slik blanding er noe som jeg ikke ville hatt mellom hendene - både av hensyn til mentalitet, jaktinstinkt og fordi den ifølge loven er en ulovlig import til Norge. En annen sak er at slike blandingshunder kan være høyst uforutsigbare m h t atferd. Med en SW vet man stort sett hva man har å "bale med" - med en SW/inuit eller tilsvarende blandinger vet man i verste fall ingen ting som helst.

Red: Alfa-rollen har jeg ingen tro på. Du er ikke faren til hunden din :)

Kjære deg!

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg!

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Nå forstår jeg ikke hva du mener. Det er et faktum at Saarloos wolfhound tiltrekker mange, også slike som etter min mening ikke burde ha. Det er også et faktum at en Saarloos-blanding er importert til landet og utgis som ren rase, noe som ikke bare er uheldig for rasen men også for omdømmet til seriøse Saarloos-eiere, og dessuten er en blanding som er forbudt. Det er også kjent at blandinger mellom ulvehunder og polare hundemixer (som f eks Saarloos/inuit eller Tamaskan dogs med innslag av Saarloos) av gemytt er noe helt annet enn en renraset Saarloos. Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight". Det betyr selvfølgelig ikke at blandingshundene nødvendigvis er "farligere" enn andre hunder, men at man aldri vet hva resultatet av en slik blanding kan bli.

Saarloos er en rase som "lever på nåde" i Norge, og eventuelle uheldige hendelser med Saarloos og/eller Saarloos-blandinger kan få myndighetene til å revurdere rasens fremtid her til lands. Det er noe som seriøse Saarloos-eiere er kjent med og som de forholder seg til - noe som kanskje ikke er like selvfølgelig for "ulvofile" eiere av blandingshunder med innslag av Saarloos fordi de kanskje mer ønsker å se mer "ulv" enn rasehund i dyret sitt, d v s å fremstille hunden mer som en ulv enn det som den i virkeligheten er - nemlig en hund. Å importere en ulovlig blandingshund og utgi den for en rase som har en usikker fremtid her til lands er beklagelig. Da er det etter min mening bedre å kalle den for en inuitt-hund eller Tamaskan, noe som kanskje ikke så "eksotisk" i eiernes øyne men likefullt det de er. Den hunden som jeg omtaler og Tamaskan-hunden som du har skrevet om er uansett like ulovlige fordi de begge har innslag av Saarloos i seg.

At jeg har meninger om import, omsetning og avl av slike ulovlige blandinger burde ikke forundre de som er interesserte i at en såpass sjelden rase som Saarloos skal ha en fremtid i Norge. Det samme gjelder de som har måttet se sin egen amstaff bli forbudt samtidig som det averteres ulovlige amstaff-blandinger på nettet. Det er de useriøse som ødelegger, rett og slett og du som eier en påstått lovlig Saarloos burde etter min mening også være opptatt av en begynnende ulovlig import som i verste fall kan sette på spill rasens fremtid her til lands - samt at disse blandingshundene står på myndighetenes avlivingsliste om de blir oppdaget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(klippet ut mye) Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight"..

(klippet ut mye)

Jeg har siberian husky, og har god kjennskap til alaskan husky, Din beskrivelse av polarhund passer ikke til disse!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med en renraset Saarloos vet man sånn i hovedtrekk hva man får, både av utseende og mentalitet, med en blanding vet man ingen ting som helst - som f eks blanding av to hunder med sterkt jaktinstinkt og kollisjonen mellom Saarloosens instinkt for "flight" og polarhundenes for "fight"..

Med tanke på at polarhunder lever i flokk og ikke minst jobber i flokk, så vil jeg vel ikke akkurat påstå at det er et kjent rasetrekk at disse hundene er slåsskjemper.

Det å baksnakke andre på en tråd slik som dette, er direkte umodent ! mer vil ikke jeg kommentere

Jeg håper du innser at når du ytrer deg på denne måten, er det veldig lett å anta at du er den ulvofile dama. :P
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med tanke på at polarhunder lever i flokk og ikke minst jobber i flokk, så vil jeg vel ikke akkurat påstå at det er et kjent rasetrekk at disse hundene er slåsskjemper.
Det har jeg da heller ikke skrevet.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver at polarhunder heller tyr til "fight" enn å flykte.

Sammenlignet med Saarloos som mest sansynlig vil dra seg vekk enn å gå inn i et slagsmål om den blir utfordret, er det slik jeg har forstått ikke like sikkert at en polarhund vil det? En annen sak er at både Tamaskan og inuit dogs og lignende blandinger kan være mikset med det meste av ulvelike hunder som f eks schäferblandinger, blandinger av ulike belgerraser sammen med ulike polare blandinger. Hvordan den enkelte av disse blandingene (Tamaskan, Inuit o l) vil reagere på utfordringer fra andre hunder er jo mye avhengig av genetikk, sosialisering og miljøtrening.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fight i hvilken sammenheng?

Noen av de større polarhundene kan nok gå i en fight med andre hunder. Men polarhunder egner seg overhodet ikke som vakthunder, det finnes ingen iboende skarphet mot mennesker hos disse rasene.

Den rasen jeg kjenner best til er selvsagt Siberian Husky og de velger mye heller "flight" enn "fight" i de aller fleste situasjoner. De er heller ikke så villige til å sloss med andre hunder.

Det finnes også Siberians som er så sky at de knapt nok lar seg håndtere. Det finnes Siberians som kommer seg løse og er nærmest halvville og sky i løpet av et par dager på frifot. Derimot har jeg ikke hørt om en eneste Siberian som har tippet andre veien. Så "fight" vil jeg ikke si er spesielt karakteristisk for disse hundene.

PS: Jeg synes Saarloos er kjempeflotte hunder. Og skal jeg kun se på hvordan de ser ut ville jeg gjerne hatt en. Men det er absolutt ikke en hund for meg. Jeg holder meg til de langt enklere Siberians ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sammenlignet med Saarloos som mest sansynlig vil dra seg vekk enn å gå inn i et slagsmål om den blir utfordret, er det slik jeg har forstått ikke like sikkert at en polarhund vil det? En annen sak er at både Tamaskan og inuit dogs og lignende blandinger kan være mikset med det meste av ulvelike hunder som f eks schäferblandinger, blandinger av ulike belgerraser sammen med ulike polare blandinger. Hvordan den enkelte av disse blandingene (Tamaskan, Inuit o l) vil reagere på utfordringer fra andre hunder er jo mye avhengig av genetikk, sosialisering og miljøtrening.

Man kan aldri vite, ikke engang med en sarloos som bare "mest sannsynlig" vil dra seg vekk. ;) At utfallet av gemyttet er usikkert med blandingshunder med ulike drifter er jeg definitivt helt enig med deg i!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skriver heller ikke om hva som er karakteristisk for polare hunderaser, at jeg har en bekjent som i sin tid var aktiv hundekjører er liksom ikke noe å skryte av i denne sammenhengen :) men sammenlignet med den vesentlig mer sky saarloosen mener jeg at det er mer sansynlig at en saarloos vil rømme fra et ubehag enn å gå inn i det. Nå er det heller ikke slik at alle saarlooser er like sky, det finns ulik mentalitet også i den rasen, men det mest alminnelige er at den vil unngå "fight", spesielt om man sammenligner SW med "polare" blandinger som Tamaskan og Inuit dog som vel mest er avlet for utseendes skyld?

Jeg synes også at Saarloos er fine hunder å se på, men av ulike årsaker fant jeg ut at det ikke var en rase som passet meg :)

Endret av vivere
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...