Saarloos Wolfdog: Crying Wolf Orion of Ulveblikk

[bikkjene]

så nydelig hund

[AG79]

så nydelig hund

Takk for det

[Bananen]

Jeg liker innmari godt at du er ærlig om de negative sidene og personlige erfaringer, jeg! DET er det ikke så mange som er, og som oftest er det solskinnshistoriene man hører om. Kudos til deg - og vakker hund!

[Synnikken]

Nyyydelig hund!

Jeg er også en av de som syns det er utrolig positivt at du beskriver hvordan denne rasen er å leve med, på godt og vondt.

[SandyEyeCandy]

Vanskelig rase, ja det vil jeg påstå... det er nok for spesielt interesserte som på forhånd vet at det blir utfordrende.

Man bør nok ha en fasinasjon og interesse for mer enn bare utseende til disse hundene før man vurderer å anskaffe en.[...]

Psyken på min hund er knallhard, og det tok en god stund før jeg lærte hvordan jeg skulle takle han. Jeg har gitt det hele veldig mye tid, krefter og tålmodighet, men jeg føler ikke jeg er i nærheten av der jeg skulle ønske jeg var med tanke på lydighet og oppdragelse, men jeg føler at jeg er på rett spor, og har sett mye framgang i det siste.[...]

Når det gjelder trening og dressur, så har jeg prøvd en del teknikker, men funnet ut at skal han ha noe som helst interesse for det, så må det være matnyttig. Til gjengjeld ser det ut som han storkoser seg med "godbitbasert" trening, og liker problemløsning forbundet med det. Når det er sagt, så skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke er fornøyd med hverdagslydigheten i det heletatt, selv om jeg vet at andre har hatt mer suksess med det enn hva jeg har. [...]

Men så går man på tur da, med verdens beste, mest lojale og hengivne turkamerat.. som har et kroppspråk, instinkter og utseende som gjør hver tur til en episode av Nat Geo Wild.. og da er jo alle fantestrekene og slitet glemt, og man så absolutt føler man får lønn for strevet.

Uten rasesammenligning forøvrig, så kjenner jeg meg veldig, veldig igjen i beskrivelsene dine. Det er en hårfin balansegang mellom det å gi hunden rom til å være akkurat sånn som gjorde at man valgte rasen i utgangspunktet, og samtidig bearbeide den slik at den fungerer som en partner i hverdagen. Jeg omtaler ofte min yngste som et uppdragent naturbarn, og det er nettopp det hun er også, fordi hun er såpass heftig at jeg i henne ser alle de kvalitetene jeg elsker i den lille urhunden og som jeg ikke ønsker å dempe, samtidig som det krever ganske mye forvaltning...

Orion er fantastisk vakker, og jeg trur han er meget heldig som har havna hos nettopp deg.

[Heidihj]

Jeg må si at jeg er veldig fasinert, og blir nysgjerrig av beskrivelsen din. Kjempe bra at du er ærlig og forteller oss om utfordringer, men også det positive. Det hadde vært veldig morsomt å få opplevd rasen skikkelig!

Jeg har planer om hundegård med utehunder etterhvert. Nå har jeg bare en malamute som bor inne (men som skal få flytte ut til våren/sommeren). Kommer nok til å ta en titt på rasen om en stund når jeg har forholdene til rette. Den høres ut som en god håndfull, men en interessang og lærerik rase

[Guest vivere]

Nå tror jeg dere skal være oppmerksom på at AG79 skriver om sin hund, ikke om Saarlooser i sin alminnelighet vil jeg tro?

[tm100006]

Så spennende tråd! Jeg har selv akkurat anskaffet meg en liten Saarloosgutt. Han er 9 uker, og allerede vet han hva han vil. Det er smarte hunder, som virkelig forstår virkningen av delaksepter , haha xD Min lille gutt elsker å jage alt mulig, være med i stallen, dusje, buret sitt, kong og andre hunder.

Han er derimot veldig skeptisk til nye mennesker i huset (mennesker ute er bare kos, men inne blir han " forlegen" som vi sier) Da vil han helst gå å gjemme seg, eller ligge på fanget mitt, eller ved bena mine. Han har vert agressiv rundt maten, men dette har vi jobbet bort.

På nyttår var han ikke redd i det hele tatt selvom det smalt mye, dog fikk han et godt isolert rom å være på Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om rasen. Det er en utrolig spennende rase, men en må virkelig ofre en del for å leve med disse dyrene.

Den virkelige baksiden av medaljen er seperasjons angsten. Min kan ligge i buret, eller på et annet rom og ha fullstendig panikk om jeg skal på toalettet, eller kjøkkenet og hente mat. Vi jobber med dette også, og det blir stadig bedre. Her har kong hjulpet en god del

Valpen min er ekstremt lettlært og har allerede lært seg 14 nye triks :-D Han elsker å opptre! Vi har en "agility" bane i skogen, litt trær som har blitt sagd ned, en lekebro som er satt opp for barn, samt kunstgress til ny bane, som ligger lag på lag og danner spennende tuneller, og små hauger, her elsker valpen å utfolde seg

Morro å møte andre med samme rase

[Bananen]

Den virkelige baksiden av medaljen er seperasjons angsten. Min kan ligge i buret, eller på et annet rom og ha fullstendig panikk om jeg skal på toalettet, eller kjøkkenet og hente mat. Vi jobber med dette også, og det blir stadig bedre. Her har kong hjulpet en god del

Han er 9 uker, og i et helt nytt hjem med helt nye folk. Selvsagt vil han ikke bli etterlatt helt alene. Det gjelder nok for alle raser, tenker jeg. Det går bedre med tiden når de blir sikker på sitt nye sted.

[Guest vivere]

Morro å møte andre med samme rase

En liten avsporing, men samme rase?

[tm100006]

Saarloos vel..

ja han er det, men nei det er ikke sikkert det blir bedre med tiden, ligger litt til rasen skjønner du

[Guest vivere]

Saarloos vel..

ja han er det, men nei det er ikke sikkert det blir bedre med tiden, ligger litt til rasen skjønner du

Vel, når du skriver det så...

[tm100006]

vel det er det jeg har hørt så jeg tar det litt med en klype salt, det er jo supert om han blir mindre avhengig, men om han ikke gjør det er det litt som forventet

[AG79]

Nå tror jeg dere skal være oppmerksom på at AG79 skriver om sin hund, ikke om Saarlooser i sin alminnelighet vil jeg tro?

Ja, har forsøkt å poengtere det innimellom at det meste jeg skriver her gjelder min hund, å at jeg vet om andre Saarlooser som er helt annerledes når det gjelder de samme tingene.

[AG79]

Så spennende tråd! Jeg har selv akkurat anskaffet meg en liten Saarloosgutt. Han er 9 uker, og allerede vet han hva han vil. Det er smarte hunder, som virkelig forstår virkningen av delaksepter , haha xD Min lille gutt elsker å jage alt mulig, være med i stallen, dusje, buret sitt, kong og andre hunder.

Han er derimot veldig skeptisk til nye mennesker i huset (mennesker ute er bare kos, men inne blir han " forlegen" som vi sier) Da vil han helst gå å gjemme seg, eller ligge på fanget mitt, eller ved bena mine. Han har vert agressiv rundt maten, men dette har vi jobbet bort.

På nyttår var han ikke redd i det hele tatt selvom det smalt mye, dog fikk han et godt isolert rom å være på Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om rasen. Det er en utrolig spennende rase, men en må virkelig ofre en del for å leve med disse dyrene.

Den virkelige baksiden av medaljen er seperasjons angsten. Min kan ligge i buret, eller på et annet rom og ha fullstendig panikk om jeg skal på toalettet, eller kjøkkenet og hente mat. Vi jobber med dette også, og det blir stadig bedre. Her har kong hjulpet en god del

Valpen min er ekstremt lettlært og har allerede lært seg 14 nye triks :-D Han elsker å opptre! Vi har en "agility" bane i skogen, litt trær som har blitt sagd ned, en lekebro som er satt opp for barn, samt kunstgress til ny bane, som ligger lag på lag og danner spennende tuneller, og små hauger, her elsker valpen å utfolde seg

Morro å møte andre med samme rase

Her ser det ut til at du har gjort deg svært mange erfaringer på de to ukene du har hatt valpen, og det er jo bra,

men som et lite tips så vil jeg anbefale deg å ikke konkludere med ting for tidlig.

Nå er jo din hund litt spesiell, men for å ta min hund som et eksempel, så er det en helt annen hund jeg har i dag enn jeg hadde den første mnd. Det er forsåvidt en helt annen hund i dag enn hva det var for et år siden også, så bare ha det i bakhodet at her kan ting snu fort. Selv om ting går på skinner nå, så pass på å ikke bli for "avslappet" å ta ting for gitt.

Forøvrig er det flott at du er såpass flink til å sosialisere valpen og ta han med på nye opplevelser hver dag.

Jeg gjorde det samme og har mye igjen for det nå.

Hunden min er nå ett år og ti måneder, og det er først den siste måneden at han har vist tegn til å være sky og skeptisk. Dette er jo ganske etter boka, men jeg ble overasket over hvor fort det kom, det var omtrent over natta at han begynnte å vise tegn til å være skeptisk til "skumle" ting.

Det er kun ting han ved første øyekast ikke gjenkjenner som er nifst. Det kan være en rot etter et veltet tre f.eks som ikke var på samme sted i går, som han opplever som litt spesielt, og da kan han få bust på ryggen å bofse litt. Han henvender seg tydelig til meg og vil ha litt avklaring. Hva som skjer videre vet jeg ikke, for det er omtrent på dette tidspunktet at han skjønner at han har vært skeptisk til et tre, eller en rot, og da blir han tydelig litt flau og skal leke og herje for å vise at alt er i skjønneste orden og at han kanskje til og med bare tullet litt.

[Grim]

Fantastisk nydelig!

[AG79]

Saarloos vel..

ja han er det, men nei det er ikke sikkert det blir bedre med tiden, ligger litt til rasen skjønner du

Benytter anledningen til å spørre..

Fra hvilken oppdretter du har kjøpt hunden din ?

[AG79]

2012 og Orion er fornøyd med nysnø

Også en litt annen vinkel

Og et lite stemningsbilde

[AG79]

Vanskelige lysforhold for en hobbyfotograf i dag.. men Orion er like blid så lenge det er nysnø å kose seg i

[Cams]

Herlige bilder! Han er så flott!

[Margrete]

Vakker rett og slett!

Har vært så heldig å treffe på en TSU, og det sitter brent fast i minnet. Store gode bamsen! Ikke samme rase, men litt samme utseende for en med utrent øye? Skrekkblandet fryd var det lell, når dyret hoppet opp og ga meg bjørneklem!

[AG79]

For en vakker hund! Eller "hulv" som jeg klarte å si til samboeren min da jeg tipset han om denne tråden, haha!

Har Saarloos blitt "litt mer vanlig" det siste halve året, eller er det jeg som legger mer merke til dem ettersom samboeren min har ekstremt lyst på en?

Jeg for min del er ekstremt skeptisk til å kjøpe en slik hund, nettopp av den grunn at jeg er livredd for at ting går galt. Jeg forstår ikke helt psyken på disse og har lest en del i det siste og hører både ekstremt negative erfaringer, og ekstremt positive. Men nå er Saarloos alt samboeren min klarer å tenke på, og siden vi har gjort masse research på de rasene jeg har lyst på så får vel jeg bli med ham i å finne ut om saarloos kunne vært en hund for oss.

Kanskje du har noen tips til oss? Hvor mange timer bruker du hver dag på hunden? Hva var det viktigste du fokuserte på under treningen/valpetiden? Hva bør man forberede seg på ved å ha en slik hund?

Beklager sent svar på denne.

Det har kommet noen nye kull de siste par årene, men om det er blitt en vanlig rase vil jeg ikke påstå.

Pr dags dato er det bare 26 registrerte hunder her til lands, og noen av disse har vel funnet seg nye jaktmarker også, da databasen ikke er like oppdatert på hunder som går bort som hunder som kommer til .

Etter egne erfaringer er psyken hos Saarloosen ekstrem sterk.

Det er en rase som ikke kan domineres, og som har behov for en stabil leder i "flokken".

Selv om jeg foreløbig har vært nokså skånet for det selv, så er det rasetypisk at rasen er sky, og jeg vet om tilfeller der det er såpass utslagsgivende at hunden blir regelrett skremt og forsøker å komme seg vekk når den får ferten av ukjente lukter, lyder, etc.

Instinktene sier at det er best å komme seg unna, og da vil de fort prøve på det.

At jeg foreløbig har vært skånet for det, er nok et resultat av både hva slags kull han kommer fra, oppdretters, og min egen innsats.

Valpen ble sosialisert fra dag en, og jeg var selv flink og nøye med å ta han med på alt mulig, i svært ung alder.

I tillegg bor vi sånn til at vi har en trafikkert vei som han har utsyn til. Her er det både biler, mosjonister, folk på rulleski, hunder, hester og det ene og det andre. Så han har fra han var liten blitt vant til både synet av "verden", lydene og luktene av mye rart, og det virker det som han har hatt godt av.

Som jeg har skrevet tidligere er det store hunder som selv om de mener det godt, fort kan være uforsiktige og uvørne, og voldsomme under lek. Så det kan jo være noe å ha i bakhodet.

Jeg lar ikke min hund leke med barn alene hvertfall. Nok en gang, ikke fordi han er agressiv men fordi han er voldsom og man kjenner det greit når 45 kg kommer hoppende. Går man som barn i bakken da, er det veldig naturlig å prøve å dytte bort hunden som da gjerne står på alle fire over deg å smånapper deg i øreflippen samtidig som han egentlig bare prøver å slikke hele deg. Dytter jeg på Orion når jeg ligger på bakken, så tar han det som en invitasjon til lek, siden han da kan bli litt voldsom, vil jeg ikke at han skal leke med unger på den måten.

Saarloosen er i følge ymse kilder på nettet vanskelig når det gjelder lydighetstrening, og selv om jeg har fått til noe ved å bruke godbiter framfor skryt og ros, så er det vel ikke en hund å anskaffe seg om det er lydighet som står i høysetet.

Etter min mening gjør de seg best som turkamerater, og da tenker jeg på turer i skog og fjell, der hunden gjerne kan få løpe fritt, uten at det sjenerer noen, framfor et kvarters kveldstur rundt blokka.

Du spør hva det viktigste å fokusere på under valpetiden er .. Her kan nok Vivere bidra med gode innspill også,

men jeg vil si sosialisering. Sosialisering av en Saarloos er veldig viktig, og det kan ikke bli for mye.

Sosialisering, samt å sørge for at du selv får etablert alpha-rollen i flokken.

Jeg er på tur omtrent to timer daglig på hverdagene, og noe lenger i helgene.

I tillegg kommer jo stell, sosialisering, kos, lek og morro.

Nå er jo min en utehund, så det krever jo at jeg er ut i hundegården å holder på med han.

Har man den som innehund så kommer jo mye av kosen og det å være sosial med hunden av seg selv.

Det er selskapsyke hunder, som gjerne vil gjøre det samme som resten av flokken sin.

Er du på tur, vil Saarloosen på tur. Ligger du i sofaen, så vil Saarloosen helst ligge der også.

Det man kan forberede seg på er at dette blir mer jobb enn man i utgangspunktet hadde tenkt..

Det er litt derfor jeg opprettet denne tråden også, for når jeg prøvde å gjøre research så var de stort sett de to tre samme historiene som gikk igjen og var gjerne en cut & paste. Det var vanskelig å finne ordentlig og god informasjon.

Enten var det skrekkhistorier, flest av de såklart, eller så var det kun positivit.

Jeg ble overrasket over hvor mye rasen krever psykisk, selv om jeg visste på forhånd at det kom til å bli mye jobb.

Den fysiske delen er jo lett å forberede seg på, har man tid og krefter til så mye aktivitet ? Ja eller nei.

Men den psykiske utfordringen er vanskelig å forutse,

og jeg fikk meg hvertfall et sjokk over hvor sta og egen og vrang Orion kan være.

Sett i ettertid var jeg ikke forberedt nok i det heletatt,

men jeg har lært meg å håndtere han slik at han fungerer godt til mitt bruk, og slik som livssituasjonen vår er i dag.

Man bør også være klar over at selv om det heter seg at "tross ulveblod, ingen ulv" så er det nå en del gener inn i bildet her.

Er man forberedt, har tålmodighet og erfaring med hund, bor slik til at hunden har masse plass, dere har masse plass og det er enkelt å komme seg på gode turer, samt at man har en interesser for denne type hunder som går lenger enn utseende, så kan man begynne å vurdere om det kan være noe å satse på.

Det beste tipset jeg kan gi deg, i tillegg til å være skeptisk og redd for at ting skal gå galt som du selv skriver,

er å bli kjent med noen som har en Saarloos, og prøve å få møtt hunden i det daglige.

Så får man se hva man får, både på godt å vondt.

Nå var ikke jeg særlig erfaren med hund før jeg fikk en Saarloos, jeg har hatt Golden Retriever og Labrador tidligere, men jeg skal også være så ærlig å si at jeg hadde for meg at jeg kunne mer om hund enn hva det har vist seg at jeg gjorde.

Så fra å gå fra ei Golden Retriever tispe som nesten tisset på seg når jeg brukte utestemmen, gikk jeg altså til en Saarloos

som velger glatt å overse denslags.

Det var dager i den mest rampete valpeperioden, hvor hver dag var et slit og han var skikkelig umulig å ha med å gjøre,

hvor jeg lurte på om jeg virkelig hadde dummet meg ut å valgt en rase jeg ikke kunne komme til å klare å håndtere.

Men så lærer man seg ting dag for dag og plutselig går ting litt bedre og man finner ut litt hvordan hunden tenker også.

De siste 9-10 mnd har jeg sett stor framgang,

og kommunikasjonen oss i mellom begynner å bli slik jeg hadde håpet den skulle.

Så istedet for å lure på om jeg har valgt feil, så leker jeg nå med tanken på å om et års tid utvide flokken med en Saarloos til.

For som jeg skrev i et annet innlegg her, så når man er på tur, sammen med verdens beste turkamerat, som har et utseende, et instinkt, en intelligens, et kroppsspråk og en kommunikasjon som gjør hele turen til en episode av Nat Geo Wild, og i tillegg er så lojal og hengiven som en Saarloos er, så er det verdt alt strevet for min del hvertfall.

[MegaMarie]

Nydelig

[ida]

2012 og Orion er fornøyd med nysnø

I`m in love Jeg vil gjerne møte ham i skogen, jeg. Der sitter jeg på en stubbe med en kjøttbit på en pinne over bålet. Pluitselig ser jeg en skygge i skogbrynet. Nei, det eringen skygge, men en stor hund (eller kan det være en ulv) som har kjent lukten av bål og kjøtt, men som ikke våger seg helt bort, fordi mennesker ikke alltid er det hyggeligste selskap. Jeg vender blikket litt bort, men senker det ikke og ser hele tiden ulvehunden i øyekroken. Etter litt tar han et par skritt nærmere. Jeg strekker meg langsomt mot bålet, river av en kjøttbit og kaster den forsiktig mot hunden. den trekker seg fort tilbake igjen, for så å liste seg vaktsomt bort og snappe kjøttbiten. Neste biten kaster jeg litt kortere, samtidig som jeg spiser selv. Slik lokker jeg ham stadig nærmere og til slutt sitter han ved min side mens vi deler resten av maten. Den natten sover vi sammen under åpen himmel og jeg varmer meg i den tykke pelsen. Fra den dagen er vi alltid sammen og jeg får aldri anledning til å finne ut om han har seperasjonsangst, for han viker aldri fra min side. Etter mange år, sovner han stille inn og jeg begraver ham langt inne i skogen, der vi møttes første gangen.

The end

[AG79]

Romantisk variant !

Realiteten med Orion er nok en annen..

Orion er ikke spesielt sky så lenge det er mat inn i bildet.. og han er en notorisk tyv, så det kjøttet hadde han nok snappet til seg og fortært uten så mye deling.. Han liker også å vekke folk ved å tråkke de i skrittet, magen eller ansiktet med de spisse labbene sine.. så det hadde ikke blitt en god natts søvn heller..

Men han viker aldri fra min side.