Måles kjærlighet til hunden med hvilken operasjoner man velger?

[Djervekvinnen]

Altså, jeg så på noen dyrlege programmer idag, Bionic vet tror jeg det heter det ene programmet. Der har de tipp topp utsyr og utfører krevende operasjoner. Jeg må si at jeg syns jo det er litt ekstremt mye av det folkene utsetter dyrene sine for.. det er skruer og stifter i kryss og tvers, rekonstruksjon av ryggskiver, knær, bekken, amputeringer og operasjoner av diverse svulster. En dame hadde en hund på 7 år som først fikk operert inn jern kne, og så kollpaset ryggskiven og hunden fikk enorme smerter og klarte ikke gå, så da opererte de inn skruer og pinner og sement i ryggen for å rekonstruere den. Damen sa at hunden ikke ønsket å dø, derfor måtte de operere. Fikk ikke vite hvordan det gikk med den, men de hold ihvertfall på med månedsvis av fysioterapaut og trening.

Et annet tilfelle var kreft som hunden ble operert for, og gikk igjennom en lang, krevende behandlig og operasjon for mange titalls tusen for så å vite at hunden kom til å dø uansett om 1-2 år! (det visste de på forhånd)

Noen er villige til å gå mye lengere enn andre. Er de mer glad i hundene sine enn de som ikke gjør slikt??

Jeg er veldig, veldig glad i Nitro, men jeg har mange sperrer på hva jeg kunne ha gjort og ikke. Det betyr jo ikke at jeg ikke er glad nok i han.

Jeg syns mange hunder går igjennom mye smerter og lidelser, for at vi mennesker skal prøve, og prøve.

Jeg så jo med Hera, etter de operasjonene og alt det styret, kom jeg til en grense som sa nå er det nok! Dyrlegen sa at vi kunne fortsette å prøve hvis vi ville, men stakkars hund da.. 6 mnd med lidelser var nok.

Det var ikke lenge siden noen i nærområdet brukte sinnsykt med penger og tid på å fikse på en hund, og noen andre reiste langt ut i europa for å operere en hund..

Hva er deres tanker om dette? Er de som velger å gå så langt mer glad i hundene sine, en "oss" som ikke vil reise langt eller ta opp lån, for å operere hunden?

[Mud]

Nei.

Jeg var fryktelig glad i blandingstispa mi og når hun ble veldig dårlig av Hd så hadde jeg to valg.

Avlive eller å operere først en hofte og la henne leve i bur i 6 mnd før jeg opererte en hofte til.

Ja, det hadde blitt svindyrt, men det var ikke hovedgrunnen til at jeg avlivde. Jeg ville ikke at hun skulle gå igjennom rekonvalensetiden. Fordi jeg var så fryktelig glad i henne.

[Mirai]

Syns absolutt ikke kjærlighet kan måles i hvor mange eller hvor dyre operasjoner man er villig til å la hunden gjennomgå. I noen tilfeller syns jeg det kanskje er å utøve en bedre kjærlighet å ikke la hunden gå gjennom operasjonen, for jeg vil tro at noen ganger er det så egoistiske grunner som står bak (og ikke hundens velferd).

Jeg savner Mona masse masse, og hun døde jo fordi vi valgte en operasjon. Uten operasjonen hadde hun nok ikke levd lenge uansett, og i store smerter, men dyrlegen sa hun kunne fint få 2 år til med operasjon. Dette var å tette et hull i lungen.

Da hun var yngre og vi ikke visste hvordan det kom til å gå med beinet snakket vi om hva vi evt. kom til å gjøre om hun trengte ny hofte,og vi bestemte oss for at det var noe vi ikke kom til å velge. Operasjonen er så megastor, og rehabiliteringen etterpå er grusomt lang.

Så nei, for meg måles ikke kjærlighet etter "hvem kan operere og betale mest og vri så mye ut av livet til hunden som de klarer".

Vi måtte gjøre det samme med shetlandsponnien vår, han ble sparket i bakbeinet og dyrlegen sa det ville ikke være et verdig hesteliv å henge i stropper i stallen i mange mange måneder for å KANSKJE rehabilitere beinet, og anbefalte avlivning. Selvfølgelig vil man jo ha dem der fremdeles, men det er ikke alltid det rette valget.

Uff, blir helt trist og på gråten av å tenke på dette.

[borderen]

Nei. Jeg synes også at det er feil og egoistisk å bruke så mye penger på å operere dyr. Greit nok å rette opp en skade hvis det ikke gjør at hunden har store smerter i lang tid og faktisk blir helt frisk, men det er grenser... Jeg synes det er egostisk både fordi det er VI som ønsker at hunden skal leve, ikke nødvendigvis hunden selv. Det er også egoistisk å bruke store pengesummer på eget kjæledyr isteden for å hjelpe mennesker i nød.

[KarpeSkrotum]

Nei, det måles ikke i det, etter mitt syn.

[Zitka]

Jeg tror det beste man kan gjøre er å være ærlig me seg selv om hva som er best for hunden og om man er villig til å fullføre rehabliteringen 100%. Det er da man gir den beste kjærligheten til sin hund

[SandyEyeCandy]

Da Aiko var ett år fikk jeg forespeila at hun ikke ville få et langt liv, og at jeg nok måtte vurdere operasjon etterhvert, fordi hun har et delvist sammenvokst bekken og lendevirvel som nok kommer til å bli veldig smertefullt på sikt. Jeg bestemte meg da at denne vakre hunden som er så full av livsglede, tull og faenskap fordi livet er en eneste stor lek for henne, skal få slippe å være innesperra i et bur for første gang i sitt liv i mange måneder under rekonvalens, for deretter å kanskje kunne fungere greit noen år til så lenge hun holdes rolig.

Nei, når Aiko er ferdig med å leke, skal hun få bli stedt til hvile med flagget til topps. Det fortjener verdens skjønneste trollbolle.

[Malamuten]

Nei, jeg synes de enten har for mye penger og/eller mangler virkelighetsoppfatning og empati for dyret.. Klart man kan prøve litt, men er man glad i dyret så sparer man det for de største påkjenningene og slutter når nok er nok.

[soelvd]

Nei.

Jeg var fryktelig glad i blandingstispa mi og når hun ble veldig dårlig av Hd så hadde jeg to valg.

Avlive eller å operere først en hofte og la henne leve i bur i 6 mnd før jeg opererte en hofte til.

Ja, det hadde blitt svindyrt, men det var ikke hovedgrunnen til at jeg avlivde. Jeg ville ikke at hun skulle gå igjennom rekonvalensetiden. Fordi jeg var så fryktelig glad i henne.

Men det blir jo i teorien litt annerledes enn om en hund må avlives eller gå igjennom en behandling som feks ikke gir hunden smerter eller plager i ettertid.

Jeg synes ikke det måles i sånt. Men det føles sånn. Synes fint jeg kan trekke inn Fanta. Vi brukte utrolig masse penger på å komme til bunns og kunne sikkert holdt på i en evighet. Men man må liksom bare si til seg selv at nok er nok til slutt fordi du til slutt spiser gråstein til middag fordi hunden skal til enda en adferdsterapeut eller gjennom enda en operasjon. Så nei, i teorien er det ikke sånn men det føles nok sånn. Og det er kanskje de som kjennes best på den følelsen og skyldfølelsen som velger å bruke så mye penger på bikkja. (Nå snakker jeg om de mange titusnene, ikke de pengene vi brukte).

[Trulte70]

Så, om man bruker mye penger på hunden har man skyldfølelse?? For hva da?? Den skjønte jeg ikke...

Jeg er en av dem som har valgt å bruke penger på hunden; vi var så dum å ikke forsikre ham, og han måtte opereres i begge skuldrene for å plukke ut løse bruskbiter... Tilsammen kom det på 30.000,- men jeg hadde glatt lagt ut det ti-dobbelte på den hunden om jeg måtte

Rekonvalesensen var enkel og grei - måtte holdes i ro pga sting og sånt, men hadde lite smerter, og han er 100 % frisk nå...

Jeg har sikkert lagt ut nærmere 50.000,- på kurser og seminarer, og synes de pengene er like vel anvendte som pengene jeg brukte på å få ham frisk

[Rottis jentå]

Å bruke mengder av penger på å operere en hund som er syk eller skadet og har det vondt i tilegg til at hunden kanskje er gammel, er som regel for din egen del og ikke for hundens. Det er en veldig egoistisk holdning spør du meg.

Var hos dyrlegen for en uke siden, og på venterommet der satt det et eldre ektepar meg en gammel shæfertispe som de skulle operere for kreft. Det første jeg tenkte når jeg såg hunden var at de skulle avlive henne, for det såg virkelig ut som om hun sang på siste vers. At dyrlegen har sakt ja til å operere henne kan jeg nesten ikke forstå. Jeg vet jo ikke noe om hunden eller folkene, men jeg må si jeg tror og mener det var en operasjon for folkenes beste og ikke for hundens.

En rottweiler familien min hadde for en stund tilbake fikk kreft da han var 5 år. Da ble han operert. Da vi senere fikk vite at det hadde spredd seg før operasjonen og at han nå hadde fått beinmargskreft var det ikke så mye vi kunne gjør. Klart, vi kunne ha amputert foten hans, men dette var en staslig herremann og vi ville ikke gjøre det mot han. Derfor lot vi han leve med kreften, med det løfte til han og oss selv at den dagen han viste at han hadde vondt, da avliver vi han. Slik ble det også gjort. Den dagen han ikke ville mer, samme dag ble han avlivet, i en alder av 11.

[Mirai]

Trulte70: Ja, men som du selv skriver var det dyrt pga. hunden ikke var forsikret, samt rekonvalesenstiden var ikke spesielt komplisert. Jeg ser hvertfall på det som annerledes enn f. eks når hele hunden må byttes ut med skruer og plater (satt på spissen), og må holdes i ro i f. eks mange måneder for å kanskje få en sjans til å bli frisk.

[Argyr]

Når det dukker opp sånne diskusjoner så blir jeg alltid sittende og lure på om disse gamlingene egentlig bør få dyre operasjoner og livsforlengende behandling, det koster jo det offentlige milliarder av kroner og er tydeligvis fryktelig egoistisk av alle oss andre.

Og før dere kommer løpende med menneskeliggjøringsargumentet - forklar meg heller forskjellen, forklar meg hvorfor det er greiere for en hund å dø enn et menneske og hvorfor jeg heller skal bruke pengene mine på "folk i nød" enn mine egne familiemedlemmer.

Personlig tror jeg det er mye vanligere med folk som avliver av egoistiske hensyn enn de som lar det gå for langt, men det er jo ikke lov å si at noen har tatt bikkja for tidlig, for det vet liksom eieren best selv. Men at folk lar det gå for lenge, ja se DET kan gud og hvermann mene noe om.

Til topic: Nei, penger måles det ihvertfall ikke i, for det er ikke alle som kan oppdrive summene som kreves. Det som er en formue for noen er lommerusk for andre.

Men så har man de som sier: "Du kan jo kjøpe en ny i stedet, det er mye billigere". Ja, de er definitivt mindre glad i sine dyr enn jeg er i mine.

[Malamuten]

Når det dukker opp sånne diskusjoner så blir jeg alltid sittende og lure på om disse gamlingene egentlig bør få dyre operasjoner og livsforlengende behandling, det koster jo det offentlige milliarder av kroner og er tydeligvis fryktelig egoistisk av alle oss andre.

Og før dere kommer løpende med menneskeliggjøringsargumentet - forklar meg heller forskjellen, forklar meg hvorfor det er greiere for en hund å dø enn et menneske og hvorfor jeg heller skal bruke pengene mine på "folk i nød" enn mine egne familiemedlemmer.

Personlig tror jeg det er mye vanligere med folk som avliver av egoistiske hensyn enn de som lar det gå for langt, men det er jo ikke lov å si at noen har tatt bikkja for tidlig, for det vet liksom eieren best selv. Men at folk lar det gå for lenge, ja se DET kan gud og hvermann mene noe om.

Til topic: Nei, penger måles det ihvertfall ikke i, for det er ikke alle som kan oppdrive summene som kreves. Det som er en formue for noen er lommerusk for andre.

Men så har man de som sier: "Du kan jo kjøpe en ny i stedet, det er mye billigere". Ja, de er definitivt mindre glad i sine dyr enn jeg er i mine.

Hehe, OT, sånn for og snu litt på det så mener jeg nå ikke man skal holde liv i alt av gamle/syke mennesker heller jeg da. De som vil selvsagt, men ikke de som ligger og ber om og få dø(det er ikke bra for dem og det koster sykt mye penger).. Men sånn er det når man ikke har aktiv eller passiv dødshjelp. Ikke skal jeg bli gammal i dette landet!

[Argyr]

Hehe, OT, sånn for og snu litt på det så mener jeg nå ikke man skal holde liv i alt av gamle/syke mennesker heller jeg da. De som vil selvsagt, men ikke de som ligger og ber om og få dø(det er ikke bra for dem og det koster sykt mye penger).. Men sånn er det når man ikke har aktiv eller passiv dødshjelp. Ikke skal jeg bli gammal i dette landet!

Nei, selvsagt skal man ikke tvinge behandling på de som ikke vil ha. Greia er at hunder får ikke lov å velge de, mange får aldri lov å si "nå er det nok", de blir avlivet lenge før den tid fordi eieren ikke vil bruke penger (les: vil, det finnes også de som dessverre ikke kan oppdrive pengene), ikke gidder stresset med ekstra pleie, ikke ser "vitsen" med å ha gammel/syk hund, heller vil ha en ny, vil huske hunden som ung og frisk og avliver før tiden fordi "den skal jo dø snart likevel" (snakk om egoisme, å ta livet av bikkja fordi man ikke vil sitte igjen med vonde minner!), osv.

Jeg forstår heller ikke hvordan folk kan bestemme seg for at de f.eks. ikke skal ha en hund som må ha faste medisiner (uten å ta stilling til hvilke det måtte være), og så kalle det uselvisk og av hensyn til bikkja. Mange av oss her inne ville vært avlivet for lenge siden (i "rette" hjemmet), hadde vi vært hunder.

[KarpeSkrotum]

Nei, selvsagt skal man ikke tvinge behandling på de som ikke vil ha.

Problemet er også at endel mennesker ikke vil være til belastning/utgift og selv om de ikke vil dø, så føler de en forpliktelse til det - de blir nesten tvunget pga samvittighet ... ikke lett

[Djervekvinnen]

Hvor går grensen da egentlig, for å ikke kunne kalles egoistisk? man er ego hvis man bruker 100 000 tusen og man er ego hvis man ikke velger å bruker penger i det hele tatt. Det er ego og prøve og prøve i 1 år, og man er ego hvis man bare prøver i 1 mnd. Ihvertfall slik mitt inntrykk er.

Nei hunder kan desverre ikke si noe, og jeg skulle virkelig ønske at de kunne det! Vi har en kjempevanskelig jobb når man skal vurdere hundens helse og hvor mye man skal tillate.

Jeg har kanskje lavere terskel på hva jeg vil utsette mine hunder for, enn hva andre vil gjøre. Jeg får vondt i meg når jeg ser hunder som går på masse medisiner daglig og alikevel har problemer med å gå i marka uten å ha vondt, en hund som ikke kan løpe uten å bli halt.

Å sammenligne mennesker og hunder er vanskelig. Mennesker kan uttrykke sine smerter slik at vi forstår, og man kan forklare mennesker hvorfor de har vondt og hva de bør og ikke bør gjøre. Å si til en hund:du må ikke belaste kneet ditt og du må ligge helt iro, er umulig.

Her jeg bor er det få muligheter for flere type operasjoner, rønken og rehab, det er nok større sjangs at jeg må avlive pga skade her jeg bor, enn noen som bor i Oslo feks. Jeg har rett og slett ikke mulighet å bare slippe alt jeg har i hendene og kjøre i 2 døgn med hunden for å få den operert. Dette er jeg klar over, men jeg føler ikke at jeg tar noe mindre vare på hunden av den grunn. Jeg kjenner de som har gjort dette, og reist langt for å få operert ei tann på hunden. Har man mulighetene og pengene forstår jeg at de gjør det.

[Petra]

Dette ble en litt merkelig tråd, synes jeg. Det aller, aller viktigste må da være hvordan hunden vil få det etter operasjonen/behandlingen (både i rekonvalesenstiden og etterpå), og ikke hvor mye eier er villig til å betale for det?

Det er svært sjelden jeg ser noen her inne komme med etiske motforestillinger mot å bruke penger på hunden mens den er frisk og rask, enten det nå gjelder å kjøpe håndbroderte halsbånd med masse bling-bling på, delta på diverse kurs man strengt tatt ikke har behov for, reise på utstiliinger i inn- og utland (noe som vanligvis innebærer å reise mange mil med fly eller bil, dvs ikke spesielt miljøvennlig), eller alle de andre tingene vi bruker penger på. Men når hunden blir syk er det uetisk å bruke penger på den?

Jeg mener, hadde vi snakket om en defekt vaskemaskin eller noe her, hadde det moralsk korrekte vært å forsøke å reparere fremfor å kaste den og kjøpe en ny. Da hadde vi brukt argumenter som bruk-og-kast-mentalitet og voksende søppelberg og greier. Men det samme gjelder altså ikke for dyr (Igjen: forutsatt at hunden kan bli helt bra og har grei livskvalitet hele veien)

Og hvor mange er det egentlig som ville tatt de pengene de sparte på å ikke operere og donert til veldedighet i stedet for å kjøpe en ny hund for dem?

(Og ja, jeg vet at mange snakker om det uetiske i å la hunden gå gjennom en smertefull operasjon og langvarig rekonvalesenstid i bur. Dette innlegget er IKKE rettet mot disse, siden jeg er fullstendig enig i dette. Men derimot mot de som bruker prisen som argument, uavhengig av hundens livskvalitet etter operasjonen.)

[tulip]

Her jeg bor er det få muligheter for flere type operasjoner, rønken og rehab, det er nok større sjangs at jeg må avlive pga skade her jeg bor, enn noen som bor i Oslo feks. Jeg har rett og slett ikke mulighet å bare slippe alt jeg har i hendene og kjøre i 2 døgn med hunden for å få den operert.

Jeg MÅ bare kommentere akkurat dette. Du har 8-10 timer til Trondheim, det er mange dyktige kirurger her, og du har 6-10 timer til div byer i Sverige som er minst like kompetente som norske veterinærer.

Ei venninna av meg i Fnnmark reiste til hjertespesialist i Sverige med hunden sin, det var det nærmeste for henne (hun måtte kjøre forbi ham for å komme til Tromsø som var nærmeste norrske alternativ), og Agria dekket det uten å mukke.

[SandyEyeCandy]

For meg er det overhodet ikke pengene eller avstander det står på. Det er hva slags liv jeg kan forvente at hunden skal få etterpå. Jeg vil nok sikkert medisinere Aiko på sikt en stund dersom hun vil få bedring av det, men dersom/når lindinger avtar også her, vil jeg forsøke å være nøktern og respektere henne.

Hadde jeg hatt en hund som synes at det beste i verden er å ligge på varmt underlag og sove, for deretter å tusle en runde sammen med meg, ville nok terskelen for operasjoner og diverse vært lavere, fordi rekonvalensen ikke vil være dramatisk annerledes for hunden enn hverdagen ellers. For Aiko (og spesielt Imouto) vil det være helt uutholdelig å ligge i ro og ikke få løpe og leke og utforske på egenhånd. Det merka jeg jo bare de påkrevde 10 dagene etter kastraksjonen hun nettopp gjennomgikk.

[Djervekvinnen]

Jeg MÅ bare kommentere akkurat dette. Du har 8-10 timer til Trondheim, det er mange dyktige kirurger her, og du har 6-10 timer til div byer i Sverige som er minst like kompetente som norske veterinærer.

Ei venninna av meg i Fnnmark reiste til hjertespesialist i Sverige med hunden sin, det var det nærmeste for henne (hun måtte kjøre forbi ham for å komme til Tromsø som var nærmeste norrske alternativ), og Agria dekket det uten å mukke.

Så Agria dekker reiseutgfter altså? med bil? Hva med hotellutgift etc? Har ikke hørt eller lest noe om dette i forsikringspapirene så ble litt nysgjerrig.

[tulip]

Så Agria dekker reiseutgfter altså? med bil? Hva med hotellutgift etc? Har ikke hørt eller lest noe om dette i forsikringspapirene så ble litt nysgjerrig.

Nei, selvsagt dekker de ikke det. Men om det er økonomi som stopper deg for å hjelpe hunden din, veeel..

Argumentet ditt var avstand, ikke penger, og det var det jeg kommenterte.

[Gjest]

Jeg synes det blir litt dumt at en del sier at det er ikke penger det står på. Til en viss grad så blir det jo det også. De fleste som kjenner meg vet at jeg ville gjort omtrent alt for hunden min. I juni i fjor var hun inne og tok blodprøver i forbindelse med sterilisering. Samme dag fikk jeg en telefon fra dyrlegen om at blodprøvene viste feil verdier på hvite blodlegemmer, og at de mistenkte leukemi. Det startet en hel serie med prøver, og endte med en beinmargsprøve hvor hunden var lagt i narkose. Fordi vi nylig hadde flyttet hunden fra Norge til Canada var hun ikke forsikret og jeg måtte selv dekke alle utgifter. Tror vi brukte ca. 10 000-15 000, og alt av sparepenger som jeg hadde spart opp frem til sommeren gikk. Jeg ville gladelig gjort dette igjen. Nå var vi heldige, og Aisha hadde ikke leukemi men heller en ødelagt benmarg som ikke produserer nok hvite blodlegemmer. Men det gjør at det da ikke er så lett å forsikre henne i dag, da hun har et svekket immunsystem. Innenfor pengene jeg har vil jeg gjøre alt for henne og betale de behandlinger hun måtte behøve. Men jeg har hverken stor formue eller god inntekt, så klart økonomien vil sette en stopper for hva jeg kan betale. Vanlig veterinær-regninger legger jeg av penger til, og så lenge det er snakk om summer under en viss grense skal jeg nok få hjelp av foreldrene mine også. Men om det skjer noe hvor det er snakk om 50 000, ja, da har jeg bare ikke mulighet. Synes ikke at dette betyr at man ikke er skikket til å ha hund, eller at jeg ikke er like glad i hunden min som mange andre.

[SandyEyeCandy]

Jeg synes det blir litt dumt at en del sier at det er ikke penger det står på. Til en viss grad så blir det jo det også.

Mine hunder er forsikra. Det er en forutsetning for at jeg skal kunne ha hundene og gi dem det beste stellet de kan få dersom en ulykke skjer. Jeg har heldigvis aldri opplevd at jeg ikke har rukket å forsikre en hund før den viser seg å være sjuk.

Men om det skjer noe hvor det er snakk om 50 000, ja, da har jeg bare ikke mulighet. Synes ikke at dette betyr at man ikke er skikket til å ha hund, eller at jeg ikke er like glad i hunden min som mange andre.

Nei, det synes ikke jeg heller, og jeg føler med deg for at du ikke rakk å forsikre henne før ting skjedde. Men det understreker jo bare viktigheten av det.

[Gjest]

Mine hunder er forsikra. Det er en forutsetning for at jeg skal kunne ha hundene og gi dem det beste stellet de kan få dersom en ulykke skjer. Jeg har heldigvis aldri opplevd at jeg ikke har rukket å forsikre en hund før den viser seg å være sjuk.

Nei, det synes ikke jeg heller, og jeg føler med deg for at du ikke rakk å forsikre henne før ting skjedde. Men det understreker jo bare viktigheten av det.

Ja, jeg er veldig enig med deg. Dessverre så tenker man ikke at sånt skal skje med hunden sin, og jeg angrer jo veldig på at jeg ikke gjorde det. Men det er nå sånn det er, og jeg gjør absolutt alt for at hun skal være sunn og frisk, og ha det beste livet mulig. Men ja, kommer alltid til å tegne forsikring med en gang ny valp kommer i hus heretter.