Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting dere hører folk forteller om å tillegge hunder menneskelige egenskaper.


Recommended Posts

Skrevet

At Eine blir homofil av å ha på seg rosa halsbånd :|

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy :D

  • Svar 91
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes det er mye såkalt menneskeliggjøring som ikke har noe som helst med menneskeliggjøring å gjøre jeg. At hunder blir matleie er et eksempel (men den store majoriteten er vel såpass matglade at

Møtte en mann som mente at tispa hans ble så godt likt av hannhunder fordi den var så tynn og hadde fin kropp...

Personlig elsker jeg å tillegge hundene mine menneskelige egenskaper. Jeg og mamma går gjerne på tur og dubber hundene våre. Scilos har en dritkul gresk aksang, og sier ikke stort annet enn "Jai bar

Skrevet

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy :D

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa :aww:

  • Like 1
Skrevet

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa :aww:

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

Skrevet

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

Jeg kjøpte lilla body til en gutt en gang. Det ble IKKE tatt godt i mot. Skjønner ikke der jeg :thumbsdown:

Skrevet

På animal planet i går kunne damen fortelle at hunden hennes er veldig glad i klær med leopardmønster, silke og organisk(!) bomull. Også hadde hun røde, lange negler!! Elsket visst å gå til manikyren...

Ellers så er jeg oversetter for Mir hele tiden :thumbs:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Mamma spurte meg en gang om hvorfor jeg ikke sa jeg var mammaen til Monti. Spurte om hun da var bestemoren hans - og nei, da var jeg visst ikke mammaen hans allikevel.. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Absolutt!

Tre dager etter at jeg fikk Tinka begynte hun å skakke på hodet hver gang jeg sa ordet "mamma".

Det søteste jeg vet i hele verden er dyr som skakker på hodet. Heldigvis har hun fortsatt med det, og nå bruker jeg "mamma" hele tiden, fordi hun er så nydelig. Det er så søtt at moren min rammet inn et bilde av det som jeg fikk i bursdagspresang.

37.jpg?w=500&h=333

Klart jeg er mamma'n hennes!

Skrevet

Hehe.. Selvfølgelig er jeg mammaen til dyra mine! Svigers (som ikke var hundevante) ble fort Besta og Besten, så har vi tanter og onkel. :D Og min mor er mormor. Jeg har med hele familien på det her jeg. :P Bortsett fra pappa kanskje. Han synes nok bare det er litt teit. :P Hvis du spørr Boris "Hvor er mamma?", så løper han til meg. :wub:

Skrevet

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem. :ahappy:

Dette er jeg veldig enig i, og klart at hundene tenker og lurer og funderer på alt mulig. Og ønsker seg både det ene og andre, og kanskje kunne tenke seg en stilling på Rema1000. Det vet jo ikke vi noe om!

Skrevet

Jeg er mamma S, samboer mamma C :D Og mamman og pappan min er besta og besten og mora til samboer er også besta. Alle mine søsken er tanter og onkler, søstra til samboer er tante. Søskenbarnet til samboer er også gudmor til Bamse :lol:

Men herrefred, jeg vet jo at det ikke er sånn i virkeligheten, men jeg synes det er koselig, så da så *glis*

I tillegg er jeg og samboer dyrenes talerør hele tiden! men vi vet jo at de ikke mener det vi sier xD Bare gjør det hele så sabla moro :lol:

Jeg føler overhodet ikke at jeg gir de mennesklige egenskaper, men at jeg menneskliggjør dem i hverdagen på gøy, det legger jeg ikke skjul på! :D

Skrevet

Selvfølgelig er jeg mamma, og Christian er pappa. Foreldra mine og hans er besteforeldre, og de forteller hele tiden om hva som foregår med barnebarna dems :lol: søstra mi er tanta dems (hu tuller hele tiden med at de er de eneste tanteunga hu noengang får, hun har ganske rett foreløbig) Det står også på julegavene dems at det er fra besteforeldra og tanta og søskenbarna dems. Tilogmed farmor skriver fra oldemor på julegaven dems :lol:

Så ja, kanskje litt menneskeliggjøring, vi bruker kun mamma og pappa i hverdagen når vi prater om den andre til dem. Huff, herregud sååååå crazy catpeople liksom :lol:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Sånn er det her også, jeg går titt og ofte å kaller mamma for mormor og pappa for morfar, og søster for tante :P Snakker for Aro hele tiden jeg, er litt skrullete :rofl:

red: må bare slenge på den her ;)

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Eh.. nei. Jeg syns sånt er helteit.

Guest Gråtass
Skrevet

Det var liksom poenget! :lol:

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Skrevet

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Neinei, jeg synes ikke det er helteit å si sånn eller snakke på vegne av hundene, det er bare morsomt og fjollete! :) Men jeg innser at ikke alle er helt enige i det, derav det betimelige spørsmålet om hvorvidt vi er bedårende eller ikke. :ahappy:
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Haha, såå bedårende. Møtte ei dame i går, godt voksen med en liten chihuahua. Den ble småredd av Montien og hun kastet seg naturligvis over hunden som "alle" eiere av små hunder gjør ogsa noe sånt som "åååååh, stakkars lille vennen til mamma. Komme til mamma du. Stakkars så redd du er. Kooose med mammaen din du." *klippe vekk de ekle susselydene. Jeg så sikkert sånn ut: :blink: Selv om jeg vet det er helt vanlig å oppføre seg sånn :P

Skrevet

Det kunne aldri verden falt meg inn å kalle meg for "mamma" ovenfor hunden min. Det takler jeg bare ikke, og jeg føler det er helt feil. Min mor derimot er "mamma" for Chessea, men ikke med utgangspunkt i hunden. Hos oss heter jo min mor nettopp "mamma", så det er det hunden vet hva er og. Ellers går alle under sine navn hos oss. Chessea skiller veldig tydelig på de ulike navnene og rangerer dem etter hvem hun liker best. Sånn apropos menneskeliggjøring. :P

Skrevet

Mamma'n til Foenix ligger i senga og snorker, og hun heter X'en. Mamma'n til X'en het Lina, men døde på julaften i fjor.

Jeg benevner meg selv som eieren til hundene mine, men når jeg snakker til dem kan jeg si jenta mi, men i de aller fleste tilfellene (hvor en ikke bruker navn, "du" eller tilsvarende) sier jeg vennen. "Vennen min, lille venn". Eller baby, men ikke som i at de er min baby, men som i at de var hundebaby/-valp en gang og ble kalt det da, og det sitter igjen enda. X'en ble kalt valpen til hun var to år, og under det siste kullet sa jeg alltid "hey babyene!" da jeg kom inn til dem og skulle hilse på alle samlet, så da er de forblitt babyene en stund til etterpå også.

Ellers menneskeliggjør jeg sikkert i hytt og pine - som i at de får bursdags- og julegaver, de pleide å gi det til ekssamboeren min, men av en eller annen grunn ga de aldri til meg, de får bursdags- og julegaver av min pappa, mamma og noen ganger søster, og mamma kaller seg "bestemor" til både X'en og Foenix. Mens hun er mormor til min menneskelige nevø :D

Jeg tillegner dem sikkert mer følelser enn de har, og noen ganger forventer jeg at de skal forstå mer enn rimelig er. Jeg snakker masse med dem, men jeg tror ikke at de forstår alt jeg sier. Det er koseprat, eller når jeg trenger noen å tenke høyt med, eller jeg bare synes det er stille.

Min verste akilleshæl i forhold til menneskeliggjøring er nok at jeg av og til tror de blir mer lei seg eller husker negative ting lenger enn de gjør, fordi jeg fremdeles husker på det - særlig hvis jeg har klart å være urettferdig i treningssituasjon, og jeg grunner på om hunden vil være irritert på meg neste gang vi skal trene eller at hun skal bære nag til meg. Min dårlige samvittighet for de urettferdige og dumme tingene jeg gjør mot hundene gjør at jeg tilegner dem og rettferdiggjør en dårlig avreagering... Hvilket ikke er tilfellet, for hunder går videre og glemmer at du tråkket de på poten i går eller ble sint for noe i forgårs.

Det er kanskje også en viss menneskeliggjøring at jeg gir hundene en enormt stor verdi i livet mitt - det er mange mennesker jeg ikke liker like godt eller er like glad i som hundene. Hundene kommer høyt på min liste over hva som er viktig i livet mitt, og jeg er usikker på om det er en usunn fornektelse av at det bare er en hund, eller om det er en grei konsekvens av denne livsstilen.

Her ligger de i sofa og seng og er en del av inventaret, det er vel ingen steder i huset de ikke får komme til. Noen mener at et dyr ikke skal sitte i møblene, men det må være av mer hygieniske enn menneskeliggjørende bekymringer. Jeg tror ikke hunden blir mindre hund eller mer sjef over meg av å få ligge på rygg og snorke under dyna med meg en kald vinternatt.

Skrevet

Mamma (altså, min menneskemamma :P ) er litt mer sånn at hun er mamma'n til Bella, og mormoren til Nemi og Peggy, og at jeg er mamma'n deres. Jeg har aldri vært helt sånn. Syns (min menneske)mamma er veldig søt når hun omtaler seg selv som mamma til mine hunder, og så får "dårlig samvittighet" og retter seg til mormor, fordi jeg er mamma'n. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Mopsen til venninnen min blir lei seg, han.. hele tiden. Jeg er i alle fall sikker på det.. du kan se det på hele hunden: Den sure munnen og de stoooore øynene som ser på verden med "hvorfor?!"-blikk. Hjelper sikkert at hver gang han er lei seg så blir han plukket opp med "nemmen Snoogedoodel! Kom til mamma, var Kuma så slem å ikke ville vaske deg på tassen din?"

Og Kuma er jeg ganske sikker får dårlig samvittighet når han spiser mens jeg ikke er hjemme. Hver gang jeg må ut så gir jeg han en dentastick og et griseøre (eller noe i den duren). Dentasticken forsvinner rett ned, men hver gang jeg kommer hjem så står han der med griseøret og sier "vil du ha det eller er det greit at jeg spiser det?" Skulle ønske jeg en gang kunne komme hjem til en nybakt kake eller et glass med vin, men neeeeida.. her er det griseøre som er tingen.

Han prater også ganske mye til meg, som oftest går det i "så teit du er" "kom igjen, da", "nå har du sittet lenge nok foran dataen, jeg vil gå tur", "gi meg én god grunn til å høre på deg"... etc. Men han er fortsatt verdens fineste selv om han er litt frekk i kjeften.

  • Like 3
Skrevet

Jeg tror Trym trasser, hvorfor må han alltid presse ut noen dråper når jeg roper på han?? Jeg roper en gang, ingen reaksjon, jeg roper litt hardere, da begynner han å snuse rundt også tisser en skvett før han kommer :lol: Det er som om han tenker at *mamma, jeg MÅ jo tisse, det skjønner du vel* :lol:

Deeempiiing.. (sorry) :wave:

Forøvrig kaller oppdrettern til Gaia seg "bestemor" :)

Og ja, når pelsdotten sliter som verst innimellom her med å få oppdragelse på den j@&%a kattungen som bare aldri vil underkaste seg, hender det hun kommer bort til oss og setter seg ned, ser på oss og suuuuukker sitt tyngste sukk. Da er ikke veien lang til å dubbe a la "uff, nå må dere HJELPE meg, jeg får det jo ikke til!"

Og 2 minutter senere er hun på'an igjen..

Skrevet

Ellers er jeg dypt imponert over enkelte andres hunder evne til å langtidsplanlegge maktovertakelse etc..

Jeg er faktisk helt sikker på at spesiellt Blaze prøver på dette, også henger bare Talli seg på. Desverre så er det like misslykket hvergang.

pinky-and-the-brain.jpeg?w=275&h=320

Ellers er Blaze lesbisk, for hun liker andre tisper bedre enn hannhunder :P

(antagelivis pga hun liker ikke klenging og hunder som er innpåslitene. Tisper pleier ha ett bedre "avstands" forhold :P )

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...