Rare ting dere hører folk forteller om å tillegge hunder menneskelige egenskaper.

[AnnChristin]

Terho blir menskeliggjort støtt og stadig! Egen facebook har han og! Men han blir virkelig fornærmet! For hvis jeg er hjemme og f.eks klipper poter, eller smører på potesalve e.l. noe han ikke liker så så forrt han blir sluppet "fri" fra meg går han til kjæresten min, legger seg nesten oppå fanget, tvangskoser han og bråker som bare det! Og Terho er ikke akkurat en fanghund for å si det slik! Hvis vi da skal ut på tur etterpå går han også konsekvent bort til kjæresten min for prøver jeg å ta på båndet bare stikker han!

[Poter]

At Eine blir homofil av å ha på seg rosa halsbånd

[minstemann]

At Eine blir homofil av å ha på seg rosa halsbånd

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy

[Poter]

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa

[soelvd]

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

[Poter]

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

Jeg kjøpte lilla body til en gutt en gang. Det ble IKKE tatt godt i mot. Skjønner ikke der jeg

[Missy-]

På animal planet i går kunne damen fortelle at hunden hennes er veldig glad i klær med leopardmønster, silke og organisk(!) bomull. Også hadde hun røde, lange negler!! Elsket visst å gå til manikyren...

Ellers så er jeg oversetter for Mir hele tiden

[Ia]

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit!

[soelvd]

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit!

Mamma spurte meg en gang om hvorfor jeg ikke sa jeg var mammaen til Monti. Spurte om hun da var bestemoren hans - og nei, da var jeg visst ikke mammaen hans allikevel..

[SandyEyeCandy]

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. Mens min mamma er mommo til hundene. Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke?

[Ia]

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. Mens min mamma er mommo til hundene. Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke?

Absolutt!

Tre dager etter at jeg fikk Tinka begynte hun å skakke på hodet hver gang jeg sa ordet "mamma".

Det søteste jeg vet i hele verden er dyr som skakker på hodet. Heldigvis har hun fortsatt med det, og nå bruker jeg "mamma" hele tiden, fordi hun er så nydelig. Det er så søtt at moren min rammet inn et bilde av det som jeg fikk i bursdagspresang.

Klart jeg er mamma'n hennes!

[:)Kine]

Hehe.. Selvfølgelig er jeg mammaen til dyra mine! Svigers (som ikke var hundevante) ble fort Besta og Besten, så har vi tanter og onkel. Og min mor er mormor. Jeg har med hele familien på det her jeg. Bortsett fra pappa kanskje. Han synes nok bare det er litt teit. Hvis du spørr Boris "Hvor er mamma?", så løper han til meg.

[Hilde&Lotte]

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem.

Dette er jeg veldig enig i, og klart at hundene tenker og lurer og funderer på alt mulig. Og ønsker seg både det ene og andre, og kanskje kunne tenke seg en stilling på Rema1000. Det vet jo ikke vi noe om!

[Sanne]

Jeg er mamma S, samboer mamma C Og mamman og pappan min er besta og besten og mora til samboer er også besta. Alle mine søsken er tanter og onkler, søstra til samboer er tante. Søskenbarnet til samboer er også gudmor til Bamse

Men herrefred, jeg vet jo at det ikke er sånn i virkeligheten, men jeg synes det er koselig, så da så *glis*

I tillegg er jeg og samboer dyrenes talerør hele tiden! men vi vet jo at de ikke mener det vi sier xD Bare gjør det hele så sabla moro

Jeg føler overhodet ikke at jeg gir de mennesklige egenskaper, men at jeg menneskliggjør dem i hverdagen på gøy, det legger jeg ikke skjul på!

[Stine]

Selvfølgelig er jeg mamma, og Christian er pappa. Foreldra mine og hans er besteforeldre, og de forteller hele tiden om hva som foregår med barnebarna dems søstra mi er tanta dems (hu tuller hele tiden med at de er de eneste tanteunga hu noengang får, hun har ganske rett foreløbig) Det står også på julegavene dems at det er fra besteforeldra og tanta og søskenbarna dems. Tilogmed farmor skriver fra oldemor på julegaven dems

Så ja, kanskje litt menneskeliggjøring, vi bruker kun mamma og pappa i hverdagen når vi prater om den andre til dem. Huff, herregud sååååå crazy catpeople liksom

[LinL]

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit!

Sånn er det her også, jeg går titt og ofte å kaller mamma for mormor og pappa for morfar, og søster for tante Snakker for Aro hele tiden jeg, er litt skrullete

red: må bare slenge på den her

[Guest Gråtass]

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. Mens min mamma er mommo til hundene. Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke?

Eh.. nei. Jeg syns sånt er helteit.

[SandyEyeCandy]

Eh.. nei. Jeg syns sånt er helteit.

Det var liksom poenget!

[Guest Gråtass]

Det var liksom poenget!

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

[SandyEyeCandy]

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Neinei, jeg synes ikke det er helteit å si sånn eller snakke på vegne av hundene, det er bare morsomt og fjollete! Men jeg innser at ikke alle er helt enige i det, derav det betimelige spørsmålet om hvorvidt vi er bedårende eller ikke.

[soelvd]

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. Mens min mamma er mommo til hundene. Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke?

Haha, såå bedårende. Møtte ei dame i går, godt voksen med en liten chihuahua. Den ble småredd av Montien og hun kastet seg naturligvis over hunden som "alle" eiere av små hunder gjør ogsa noe sånt som "åååååh, stakkars lille vennen til mamma. Komme til mamma du. Stakkars så redd du er. Kooose med mammaen din du." *klippe vekk de ekle susselydene. Jeg så sikkert sånn ut: Selv om jeg vet det er helt vanlig å oppføre seg sånn

[Maria]

Det kunne aldri verden falt meg inn å kalle meg for "mamma" ovenfor hunden min. Det takler jeg bare ikke, og jeg føler det er helt feil. Min mor derimot er "mamma" for Chessea, men ikke med utgangspunkt i hunden. Hos oss heter jo min mor nettopp "mamma", så det er det hunden vet hva er og. Ellers går alle under sine navn hos oss. Chessea skiller veldig tydelig på de ulike navnene og rangerer dem etter hvem hun liker best. Sånn apropos menneskeliggjøring.

[SFX]

Mamma'n til Foenix ligger i senga og snorker, og hun heter X'en. Mamma'n til X'en het Lina, men døde på julaften i fjor.

Jeg benevner meg selv som eieren til hundene mine, men når jeg snakker til dem kan jeg si jenta mi, men i de aller fleste tilfellene (hvor en ikke bruker navn, "du" eller tilsvarende) sier jeg vennen. "Vennen min, lille venn". Eller baby, men ikke som i at de er min baby, men som i at de var hundebaby/-valp en gang og ble kalt det da, og det sitter igjen enda. X'en ble kalt valpen til hun var to år, og under det siste kullet sa jeg alltid "hey babyene!" da jeg kom inn til dem og skulle hilse på alle samlet, så da er de forblitt babyene en stund til etterpå også.

Ellers menneskeliggjør jeg sikkert i hytt og pine - som i at de får bursdags- og julegaver, de pleide å gi det til ekssamboeren min, men av en eller annen grunn ga de aldri til meg, de får bursdags- og julegaver av min pappa, mamma og noen ganger søster, og mamma kaller seg "bestemor" til både X'en og Foenix. Mens hun er mormor til min menneskelige nevø

Jeg tillegner dem sikkert mer følelser enn de har, og noen ganger forventer jeg at de skal forstå mer enn rimelig er. Jeg snakker masse med dem, men jeg tror ikke at de forstår alt jeg sier. Det er koseprat, eller når jeg trenger noen å tenke høyt med, eller jeg bare synes det er stille.

Min verste akilleshæl i forhold til menneskeliggjøring er nok at jeg av og til tror de blir mer lei seg eller husker negative ting lenger enn de gjør, fordi jeg fremdeles husker på det - særlig hvis jeg har klart å være urettferdig i treningssituasjon, og jeg grunner på om hunden vil være irritert på meg neste gang vi skal trene eller at hun skal bære nag til meg. Min dårlige samvittighet for de urettferdige og dumme tingene jeg gjør mot hundene gjør at jeg tilegner dem og rettferdiggjør en dårlig avreagering... Hvilket ikke er tilfellet, for hunder går videre og glemmer at du tråkket de på poten i går eller ble sint for noe i forgårs.

Det er kanskje også en viss menneskeliggjøring at jeg gir hundene en enormt stor verdi i livet mitt - det er mange mennesker jeg ikke liker like godt eller er like glad i som hundene. Hundene kommer høyt på min liste over hva som er viktig i livet mitt, og jeg er usikker på om det er en usunn fornektelse av at det bare er en hund, eller om det er en grei konsekvens av denne livsstilen.

Her ligger de i sofa og seng og er en del av inventaret, det er vel ingen steder i huset de ikke får komme til. Noen mener at et dyr ikke skal sitte i møblene, men det må være av mer hygieniske enn menneskeliggjørende bekymringer. Jeg tror ikke hunden blir mindre hund eller mer sjef over meg av å få ligge på rygg og snorke under dyna med meg en kald vinternatt.

[SoppenCamilla]

Mamma (altså, min menneskemamma ) er litt mer sånn at hun er mamma'n til Bella, og mormoren til Nemi og Peggy, og at jeg er mamma'n deres. Jeg har aldri vært helt sånn. Syns (min menneske)mamma er veldig søt når hun omtaler seg selv som mamma til mine hunder, og så får "dårlig samvittighet" og retter seg til mormor, fordi jeg er mamma'n.

[MaritaS]

Mopsen til venninnen min blir lei seg, han.. hele tiden. Jeg er i alle fall sikker på det.. du kan se det på hele hunden: Den sure munnen og de stoooore øynene som ser på verden med "hvorfor?!"-blikk. Hjelper sikkert at hver gang han er lei seg så blir han plukket opp med "nemmen Snoogedoodel! Kom til mamma, var Kuma så slem å ikke ville vaske deg på tassen din?"

Og Kuma er jeg ganske sikker får dårlig samvittighet når han spiser mens jeg ikke er hjemme. Hver gang jeg må ut så gir jeg han en dentastick og et griseøre (eller noe i den duren). Dentasticken forsvinner rett ned, men hver gang jeg kommer hjem så står han der med griseøret og sier "vil du ha det eller er det greit at jeg spiser det?" Skulle ønske jeg en gang kunne komme hjem til en nybakt kake eller et glass med vin, men neeeeida.. her er det griseøre som er tingen.

Han prater også ganske mye til meg, som oftest går det i "så teit du er" "kom igjen, da", "nå har du sittet lenge nok foran dataen, jeg vil gå tur", "gi meg én god grunn til å høre på deg"... etc. Men han er fortsatt verdens fineste selv om han er litt frekk i kjeften.