Hvor langt er du villig til å strekke deg?

[MonicaT]

Som overskiften sier, hvor langt er du villig til å strekke deg for å lykkes i konkurranser/hundesport.

Tenker ikke at man skal "banke" hunden og bruke ufine måter.

Jeg mener selv at jeg har en hund med kjempe potensiale, men har ikke lykkes så langt. Det er alltid noe ... jeg har trent mye mer dressur enn jeg egentlig synes er morsomt (jeg synes lydighet er gørr kjedelig), han har sovet i bur om natta noen uker for å se om det hjalp og jeg har vært strengere enn normalt. Hadde det ikke vært for at jeg har så innmari trua på at han kan bli bra hadde jeg aldri orket.

Kjenner at jeg er villig til å strekke man ganske så langt for å lykkes.

[Malamuten]

Tja, jeg bryr meg vell ikke så hardt om hundes potensiale, men heller hva jeg har lyst til og holde på med. Hadde lydighet vært min greie hadde jeg ville trent hardt for og komme så langt som mulig, med den hunden jeg har. Utover det så synes jeg hund skal være gøy, så jeg ville stoppet når jeg ikke synes det er gøy lengre. Det samme gjelder forøvrig for hunden. Liker ikke hunden det vi driver med får den slippe.

[Gjest]

Man må nesten akseptere hundens begrensninger. Jeg hadde litt håp om å konkurere innen agility med Aisha, og har gått på ett par agility kurs, osv. Men hun er veldig forsiktig av seg, og blir stresset i situasjoner med mye folk og spesielt fremmede, og klarer ikke konsentrere seg. Dessuten så er hun litt uinteressert i å trene generelt (noe som sikkert har å gjøre med at hun blir litt stresset), og viser liten glede over det. Vi trener henne jo så klart for at hun skal fungere i hverdagen, og hun takler helt fint byturer osv. Etterhvert kommer vi sikkert til å ta noen flere kurs med henne og kanskje prøve å se litt hvordan hun takler konkuranser etterhvert. Hun er en helt fin og velfungerende hund ellers, og elsker turer og å være med på alt vi gjør. Men noen stor konkuransehund kommer hun aldri til å bli, og det er helt greit. Jeg synes det er viktigere at hunden har det bra, enn at jeg skal presse henne til noe hun ikke trives med. Så jeg er ikke villig til å strekke meg så langt at hunden min ikke trives, fordi jeg selv vil konkurere med henne (og det sier jeg selv om jeg egentlig har veldig lyst til å drive aktivt)...

[Anette]

Tja...Jeg har veldig lyst til å gå NBF-spor med Amiga, men hun er ikke verdens lydigste og det er en immari stor jobb å lære henne alle øvelsene og få noe motivasjon og at hun i det hele tatt har lyst til å gjøre de. Spore gjør hun som en gud. Vi har trent masse og i høst etter om og men har jeg funnet ut at vi får bare satse på blodspor. For hun synes lp er gøy i 3 sekunder også er jeg bare teit. Men hun kan spore en hel dag og være superlykkelig. Så det blir jo å satse på blodspor selvom det ikke helt var drømmen. Men ting endrer seg.

Issi skal jeg fortsatt drive LP og bruks med, selvom folk mente hun aldri var noe emne til noe så har vi jo alt startet et par ganger og vi jobber med det vi har. Syntes det var mer viktig å gi henne et godt liv enn å kjøpe en hund bare for konkuransens del, nå lærer vi sammen og utvikler oss sammen og neste hund blir nok en mer renspikka konkuransehund fra tidlig alder

Det har vært mange begrensninger i henne hittil, men vi har kommet over en haug med barrierer og ting løsnet og plutselig var hun ikke så håpløs "alle" ville ha henne til å være.

Men jeg kan jo f.ex dra frem Foxi, hun får vi ikke til å spore, samme hva vi gjorde, flere kurs og instruktører prøvde og hunden bare vettu hva dette skjer ikke og vi sa greit nok, og fortsatte med noe hun likte altså lp og ag.

[breton]

Nå er jeg ikke spesielt konkurranseorientert, men for meg går uansett grensen ved hva jeg opplever som et hyggelig hundehold. Hvis ting ikke er hyggelig for meg og/eller for hunden over tid, er det ikke verdt det for meg. Da nedjusterer jeg heller ambisjonene mine (men nå er de jo som sagt ikke enorme i utgangspunktet da ).

[borderen]

Vel, hadde jeg tatt hensyn til hundens begrensninger rent motivasjonsmessig, hadde jeg ALDRI fått noen resultater innen lydighet. Amira syntes lydighet var dritkjedelig de første årene, men etter målbevisst trening synes hun det er "meningen med livet" Det tok omtrent 5,5 år før hun virkelig satte i høygir på trening.

Jeg mener det er min oppgave som hundefører å forme hunden - ta tak i alle de tusen "begrensningene"/problemene som oppstår - slik at jeg kan bruke hunden til det JEG har lyst til. Det er klart at visse begrensninger klarer man aldri å jobbe seg forbi, men jeg synes det er verdt å bruke veldig, veldig mange år på å jobbe med saken.

Jeg mener ikke at de som må gi opp har gjort en dårlig jobb. Alle hunder har jo sine begrensninger, men det er enormt mye man kan gjøre hvis man ikke gir opp.

[Djervekvinnen]

Jeg tror at jeg kunne ha strukket meg ganske langt, hvis motiavasjonen er der da. Jeg tenker ikke så mye på hundens begrensninger, og egentlig får jeg bare mer lyst å lykkes med en "uvanlig" type hund, som feks med Nitro. Men nå er motivasjonen veldig lav, og boforholdene gjør ikke det enklere. Kunne ikke tenkt meg å flytte pga hundeaktivitet, så så langt hadde jeg ikke kunne strukket meg.

Hadde jeg hatt motivasjonen der og mulighetene, ville jeg trent Nitro opp til godkjent søkshund og tatt LP1. kanskje rundering også. Chanti trent mer i lydighet. Dette ville jeg nok jobbet endel med hvis muligheten var der.

[Gjest]

Vel, hadde jeg tatt hensyn til hundens begrensninger rent motivasjonsmessig, hadde jeg ALDRI fått noen resultater innen lydighet. Amira syntes lydighet var dritkjedelig de første årene, men etter målbevisst trening synes hun det er "meningen med livet" Det tok omtrent 5,5 år før hun virkelig satte i høygir på trening.

Jeg mener det er min oppgave som hundefører å forme hunden - ta tak i alle de tusen "begrensningene"/problemene som oppstår - slik at jeg kan bruke hunden til det JEG har lyst til. Det er klart at visse begrensninger klarer man aldri å jobbe seg forbi, men jeg synes det er verdt å bruke veldig, veldig mange år på å jobbe med saken.

Jeg mener ikke at de som må gi opp har gjort en dårlig jobb. Alle hunder har jo sine begrensninger, men det er enormt mye man kan gjøre hvis man ikke gir opp.

TS nevner jo ikke noe om hva som er grunnen til at hun har problemer med hunden sin og det hadde kanskje vært greit å vite. For min del, så har jeg redusert ambisjonene mine fordi hunden er redd, og da ikke har motivasjon til å trene fordi hun blir stresset. Da synes jeg det hadde vært egoistisk av meg om jeg skulle presset henne. Jeg jobber fortsatt masse men henne for å forme henne, og gjøre henne mer trygg, men da er det igjen for at hunden skal ha det godt, ikke fordi jeg håper hun skal hevde seg i konkuranser. Jeg har ikke gitt opp, og går jeg ett kurs og ser at hun gjør fremgang så melder jeg henne på litt konkuranser etterhvert også.

Og så undrer jeg meg litt over en god del inlegg om at hunden skal brukes til det eier vil. En hund er jo faktisk ett levende individ, og som hundeier så mener jeg at det er mitt ansvar å gi hunden min ett godt liv. Dette går foran å gjøre det bra på konkuranser. Selv om jeg synes det er kjempeflott at folk trener hundene sine, og synes det er fantastisk imponerende når folk gjør det bra med hundene sine, så mener jeg at hundens velferd går foran eiers ambisjoner.

[borderen]

TS nevner jo ikke noe om hva som er grunnen til at hun har problemer med hunden sin og det hadde kanskje vært greit å vite. For min del, så har jeg redusert ambisjonene mine fordi hunden er redd, og da ikke har motivasjon til å trene fordi hun blir stresset. Da synes jeg det hadde vært egoistisk av meg om jeg skulle presset henne. Jeg jobber fortsatt masse men henne for å forme henne, og gjøre henne mer trygg, men da er det igjen for at hunden skal ha det godt, ikke fordi jeg håper hun skal hevde seg i konkuranser. Jeg har ikke gitt opp, og går jeg ett kurs og ser at hun gjør fremgang så melder jeg henne på litt konkuranser etterhvert også.

Og så undrer jeg meg litt over en god del inlegg om at hunden skal brukes til det eier vil. En hund er jo faktisk ett levende individ, og som hundeier så mener jeg at det er mitt ansvar å gi hunden min ett godt liv. Dette går foran å gjøre det bra på konkuranser. Selv om jeg synes det er kjempeflott at folk trener hundene sine, og synes det er fantastisk imponerende når folk gjør det bra med hundene sine, så mener jeg at hundens velferd går foran eiers ambisjoner.

Siden dette er under diskusjonsforum regner jeg med at det er en diskusjon på generelt grunnlag - ikke for å løse noe "problem" TS har.

Jeg kjenner meg igjen med det at det kan føles feil/egoistisk å presse en redd og usikker hund. Aussien jeg/familien har er til tider veldig miljøberørt, noe som gjør at jeg skåner henne noe fra utfordrende miljøer. Men så slår tanken meg; er det kanskje latskap å ikke jobbe seg gjennom problemene. Jeg ville lært enormt mye på veien, og når hunden gjør fremskritt vil den fått en enorm mestringsfølelse og et mer innholdsrikt liv.

Jeg kjøper meg hund fordi jeg vil konkurrere i en eller annen hundesport. Det er egoistisk, men ærlig. Jeg kjøper jo da en hund jeg tror vil kunne egne seg. Gjør den ikke det, vil jeg etter beste evne overbevise hunden om at det vi driver med er supermoro! Selv om hunden ikke synes det er så gøy til å begynne med, så har jeg kun erfart at etter mye riktig trening, så elsker de det! Og da er det vel greit? Uansett hva man trener en hund til, vil læring være utfordrende og gi hunden et innholdsrikt liv der den har mulighet til å utvikle seg og sine egenskaper. Det er jo uansett snakk om positiv innlæring der hundene oppnår lek/mat for å gjøre noe. Det tar tid å bygge opp motivasjon på samme måte som at det tok tid før jeg begynte å LIKE å ha på ski eller lese.

[Djervekvinnen]

Selvsagt, jeg ville ikke presset hunden min til ting den ikke syns var moro. Det er ikke snilt å dra med seg bikkja på høyfjellet på ski i mange timer, når man ser hunden overhodet ikke trives. Eller trene lydighet hvis hunden ikke er glad i verken godbiter eller lek og syns det hele er bare helt bortkastet.

Men tror nok de fleste velger seg raser som passer til sine interesser. De som vil til topps i lydighet får seg ikke mynde. Eller en chihuahua hvis de er aktive friluftsfolk som elsker å ligge 2 uker i telt om vintern på fjellet.

Noen igjen får seg raser som gjør at de utforsker de ulike hundesportene som er pga allsidighet.

[MonicaT]

Siden dette er under diskusjonsforum regner jeg med at det er en diskusjon på generelt grunnlag - ikke for å løse noe "problem" TS har.

Det stemmer.

Siden jeg har jakthund og få her inne driver med det, er det ikke mye hjelp jeg kan hente herfra. Bortsett fra generelle tips og råd. Så dette er ment som en diskusjon på hvor langt man vil strekke seg.

I det ligger jo egentlig at hunden har mulighet og evnen til å klare det som skal til. Har man en redd hund er det jo ikke lett, samme om man selv ikke er motivert.

I min sak er det sånn at hunden har stort potensiale, men vi mangler noen deler for at ting skal bli 100%. Og det handler ikke at hunden er redd,usikker, ikke arbeidsvillig (er vel for mye vilje i bunn og grunn). Selv kjenner at jeg at er villig til å strekke meg veldig langt for å få han til. Fordi jeg har så stor tro på at han kan bli en virkelig kanon hund. Jeg mener han har mange egenskaper som gjør at han/vi kan nå veldig langt. Hadde jeg sett at han ikke hadde det potensiale så hadde jeg nok lagt meg på en lavere linje.

[breton]

Siden dette er under diskusjonsforum regner jeg med at det er en diskusjon på generelt grunnlag - ikke for å løse noe "problem" TS har.

Jeg kjenner meg igjen med det at det kan føles feil/egoistisk å presse en redd og usikker hund. Aussien jeg/familien har er til tider veldig miljøberørt, noe som gjør at jeg skåner henne noe fra utfordrende miljøer. Men så slår tanken meg; er det kanskje latskap å ikke jobbe seg gjennom problemene. Jeg ville lært enormt mye på veien, og når hunden gjør fremskritt vil den fått en enorm mestringsfølelse og et mer innholdsrikt liv.

Jeg kjøper meg hund fordi jeg vil konkurrere i en eller annen hundesport. Det er egoistisk, men ærlig. Jeg kjøper jo da en hund jeg tror vil kunne egne seg. Gjør den ikke det, vil jeg etter beste evne overbevise hunden om at det vi driver med er supermoro! Selv om hunden ikke synes det er så gøy til å begynne med, så har jeg kun erfart at etter mye riktig trening, så elsker de det! Og da er det vel greit? Uansett hva man trener en hund til, vil læring være utfordrende og gi hunden et innholdsrikt liv der den har mulighet til å utvikle seg og sine egenskaper. Det er jo uansett snakk om positiv innlæring der hundene oppnår lek/mat for å gjøre noe. Det tar tid å bygge opp motivasjon på samme måte som at det tok tid før jeg begynte å LIKE å ha på ski eller lese.

Jeg er helt enig i det du skriver, og vil bare understreke at det ikke var dette jeg mente når jeg snakket om å ha det hyggelig. Jeg vet at det ikke var min kommentar du rettet det mot, men ser at den kunne misforstås. Da mente jeg å gå på bekostning av dyrevelferd, og generelt måtte gjøre ting man er ukomfortabelt med over tid. Å måtte bygge motivasjon eller øve seg på å tåle utfordrende miljøer er selvsagt helt ok i min verden.

[Guest Snusmumrikk]

TS nevner jo ikke noe om hva som er grunnen til at hun har problemer med hunden sin og det hadde kanskje vært greit å vite. For min del, så har jeg redusert ambisjonene mine fordi hunden er redd, og da ikke har motivasjon til å trene fordi hun blir stresset. Da synes jeg det hadde vært egoistisk av meg om jeg skulle presset henne. Jeg jobber fortsatt masse men henne for å forme henne, og gjøre henne mer trygg, men da er det igjen for at hunden skal ha det godt, ikke fordi jeg håper hun skal hevde seg i konkuranser. Jeg har ikke gitt opp, og går jeg ett kurs og ser at hun gjør fremgang så melder jeg henne på litt konkuranser etterhvert også.

Og så undrer jeg meg litt over en god del inlegg om at hunden skal brukes til det eier vil. En hund er jo faktisk ett levende individ, og som hundeier så mener jeg at det er mitt ansvar å gi hunden min ett godt liv. Dette går foran å gjøre det bra på konkuranser. Selv om jeg synes det er kjempeflott at folk trener hundene sine, og synes det er fantastisk imponerende når folk gjør det bra med hundene sine, så mener jeg at hundens velferd går foran eiers ambisjoner.

Med tanke på det siste avsnittet ditt, så trenger det ikke være noen motsetning mellom å bruke en hund til noe den ikke har naturlig anlegg for og hundens velferd. Ingen hund gjør det bra i konkurranse om den ikke trives med det, men om hunden ikke har noe anlegg for det naturlig vil man måtte jobbe mye med bl.a. motivasjon, og veien til konkurranse kan være mye lenger enn med en hund som naturlig anlegg for trening/den aktuelle konkurranseformen. Spørsmålet er om eier er villig til å jobbe så mye med hunden at den vil syns det er moro. Det kan med noen hunder være en ekstremt lang vei og kanskje også urealistisk, men om man jobber rett er det ikke snakk om å gå mot hundenes velferd.

Når det gjelder spørsmålet til TS er jeg litt usikker på hva du tenker på. Jeg er villig til å jobbe meg gjennom mye når det er snakk om problemer med hunden i trening. Så sånn sett er jeg villig til å ofre mye. Er hunden veldig påvirka av forstyrrelser, ulydig, vanskelig og motivere etc, så tenker jeg at det er noe jeg må trene meg gjennom og finne løsninger på så hunden blir tyggere, klarer å konsentrere seg, syns det er moro eller hva det nå er problemet er. Om det er noe som går ut over hverdagen på noen måte er det mulig saken ville stilt seg annerledes helt avhengig av hva problemet er.

Jeg trener med en curly som er veldig usikker på folk. Etter å ha trent rundering, spor og lydighet to år er det som en helt annen hund. Han har vokst og utvikla seg, blitt tryggere og stortrives med å jobbe! Spesielt i skogen. Er det feil å trene denne hunden selv om den i utgangspunktet synes det var ubehagelig? Den mestrer nå situasjoner den i utgangspunktet syntes var skumle og har har en helt annen selvtilit (hehe og dermed tør han også være litt ulydig så de har plutselig fått en ny ting å jobbe med ). Dette drar han selvfølgelig med seg i hverdagen også og resultatet er en mye tryggere hund i forhold til folk i alle situasjoner. Er det da galt å trene den mot konkurranse selv om den i utgangspunktet syntes det var ekkelt? Han er ikke spesielt enkel å belønne, og motivasjon har vært en utfordring, dermed har eiern nå en hund som syns det er mer moro å løse oppgaven, å mestre, enn selve belønningen.

[breton]

I min sak er det sånn at hunden har stort potensiale, men vi mangler noen deler for at ting skal bli 100%. Og det handler ikke at hunden er redd,usikker, ikke arbeidsvillig (er vel for mye vilje i bunn og grunn). Selv kjenner at jeg at er villig til å strekke meg veldig langt for å få han til. Fordi jeg har så stor tro på at han kan bli en virkelig kanon hund. Jeg mener han har mange egenskaper som gjør at han/vi kan nå veldig langt. Hadde jeg sett at han ikke hadde det potensiale så hadde jeg nok lagt meg på en lavere linje.

Det er her våre ulike ambisjoner virkelig kommer til syne, tror jeg. Jeg er fornøyd hvis jeg har en hund som fungerer greit i praktisk jakt, og orker ikke gå gjennom store mengder "ubehag" for å få til prøvene i tillegg. Jeg kan godt trene mot prøver, men det går en grense for når jeg ikke synes det er gøy lenger, og da senker jeg ambisjonene til å synes at jeg har en kanon hund hvis den fungerer på jakt.

[Guest Jonna]

Jeg strekker meg forholdsvis langt, men det viktigste for meg er faktisk hverdagen og jeg hadde nok ikke tuppet hundene ut eller i bur for å begrense deres omgang med meg. Den delen er alt for viktig og en mye større del av livet med hund for meg enn konkurranse.

Men hunder jeg har hatt i jobb sammenheng har hatt ett helt annet liv enn konkurranse hundene mine.

Jeg annser også at mye av problemene som oppstår med en hund som egentlig vil og har potensiale egentlig går på sammerbeid (har den nok av det?), kjemi mellom hund og fører (noen passer rett og slett ikke sammen) og kanskje metodene man bruker ikke passer hunden evt metodene hunder har behov for ikke passer fører.

Jeg er en person som satser, og nei, jeg tror ikke jeg hadde vært like tålmodig som Maren og ventet i 5 år på at hunden skal syntes det er morro å jobbe med meg og det jeg satser på

Da hadde jeg nok funnet noe annet eller latt hunden slippe drive med det den missliker så sterkt.

[Gjest]

Med tanke på det siste avsnittet ditt, så trenger det ikke være noen motsetning mellom å bruke en hund til noe den ikke har naturlig anlegg for og hundens velferd. Ingen hund gjør det bra i konkurranse om den ikke trives med det, men om hunden ikke har noe anlegg for det naturlig vil man måtte jobbe mye med bl.a. motivasjon, og veien til konkurranse kan være mye lenger enn med en hund som naturlig anlegg for trening/den aktuelle konkurranseformen. Spørsmålet er om eier er villig til å jobbe så mye med hunden at den vil syns det er moro. Det kan med noen hunder være en ekstremt lang vei og kanskje også urealistisk, men om man jobber rett er det ikke snakk om å gå mot hundenes velferd.

Når det gjelder spørsmålet til TS er jeg litt usikker på hva du tenker på. Jeg er villig til å jobbe meg gjennom mye når det er snakk om problemer med hunden i trening. Så sånn sett er jeg villig til å ofre mye. Er hunden veldig påvirka av forstyrrelser, ulydig, vanskelig og motivere etc, så tenker jeg at det er noe jeg må trene meg gjennom og finne løsninger på så hunden blir tyggere, klarer å konsentrere seg, syns det er moro eller hva det nå er problemet er. Om det er noe som går ut over hverdagen på noen måte er det mulig saken ville stilt seg annerledes helt avhengig av hva problemet er.

Jeg trener med en curly som er veldig usikker på folk. Etter å ha trent rundering, spor og lydighet to år er det som en helt annen hund. Han har vokst og utvikla seg, blitt tryggere og stortrives med å jobbe! Spesielt i skogen. Er det feil å trene denne hunden selv om den i utgangspunktet synes det var ubehagelig? Den mestrer nå situasjoner den i utgangspunktet syntes var skumle og har har en helt annen selvtilit (hehe og dermed tør han også være litt ulydig så de har plutselig fått en ny ting å jobbe med ). Dette drar han selvfølgelig med seg i hverdagen også og resultatet er en mye tryggere hund i forhold til folk i alle situasjoner. Er det da galt å trene den mot konkurranse selv om den i utgangspunktet syntes det var ekkelt? Han er ikke spesielt enkel å belønne, og motivasjon har vært en utfordring, dermed har eiern nå en hund som syns det er mer moro å løse oppgaven, å mestre, enn selve belønningen.

Nei, det behøver ikke være noe motsetning, og jeg er egentlig veldig enig med innlegget ditt. Det har aldri vært at jeg ikke har giddet å jobbe med hunden min. Tvert i mot har jeg jobbet masse, gått flere kurs og bevisst hatt henne med over alt. Første gang vi tok henne på kurs lå hun under en stol og skalv i en time. På det siste kurset vi gikk var hun blitt såpass trygg at hun tillot seg å være litt ulydig, slik som du beskriver om den andre curlyen. Hun har hatt stor fremgang. Så om en hund er usikker så er jeg helt for å trene den så den blir tryggere. Det jeg mente var at man skal ha hundens velferd som hovedfokus, og bevege seg på ett tempo hunden takler. Vi har tatt ting veldig med ro, og jobbet gradvis med henne for å få henne trygg. Min fokus har vært at hunden skal være trygg og ha det godt, ikke pushet på med masse agility trening for å få henne god, når dette ikke er noe hun per i dag trives med (selv om jeg helt sikkert kommer til å trene henne litt på dette også etterhvert). Hovedfokusen har ikke vært at jeg skal konkurere med henne, selv om det i utganspunktet var tanken. Når du beskriver at curlyen har blitt tryggere og tatt med seg erfaringer fra trening tilbake til hverdagen så er jo det positiv det, for all del. Det er jo nettopp slik jeg selv tenker når jeg trener med Aisha. Men igjen så er da fokusen på å få en trygg hund, og ikke å bli Norgesmester i Spor liksom. Det er kanskje ikke treningen mot konkuranser jeg har noe problem med, heller det at det blir fokusert feil hvis man er mer opptatt av konkuranseplasseringer enn at man skal få en trygg og god hund. Jeg burde kanskje forklart at jeg ikke synes det skal begrenses på mengden og type trening, men mer presset man lenger på hunden til å bli god.

EDIT: Så gøy at du trener med en curly forresten! Skulle så gjerne ønske vi kjente andre curly eiere vi kunne trent og delt litt erfaringer med!

[Benedicte]

Tja. Jeg tror jeg kan strekke meg ganske langt. Jeg velger jo mine raser fordi jeg vil ha hunder jeg kan nå langt med i konkurranse. Hadde jeg ikke brydd meg hadde jeg hatt tre huskier nå.

Jeg strekker meg langt for at hundene skal trives med lydighet, og i dag er det noe mine tre virkelig elsker. På Cita var det vanskelig å få til, men de to yngste er naturlig engasjert i alt jeg foretar meg, hehe.

Hvor mange tusen kroner jeg har lagt ned i kurs vil jeg helst ikke tenke på engang. Alle timene med trening, all frustrasjonen, alle påmeldingsavgiftene, all terpingen på øvelser jeg syns er gørrkjedelige osv. Selv om jeg har problemer med hunden min så klarer jeg ikke å gi meg, selv om jeg kanskje innerst inne vil det For eksempel klarer jeg ikke å slutte å konkurrere i lydighet med Cita fordi jeg vil ha lydighetschampionatet, selv om det hadde spart meg for tusen grå hår og gitt meg mer tid til lydighetstrening av de to andre.

Ingen av mine hunder har hatt problematferd som gjør at jeg må legge vekk konkurransetrening. Men jeg tror jeg hadde gjort ALT for å unngå det. Jeg har derimot slitt med mye stress og dårlig motivasjon, og konstant dårlig fart, på to forskjellige hunder, men skal man vente på den perfekte hund før man velger å ofre litt for konkurranse så når man ikke så langt.

[Betty]

Kort og greit til det ikke er gøy lengre, eller til det er for mye arbeid til at det er verdt det mot slutten. Sånn som med jakten til Decoy, hadde jeg gått inn for det og brukt et par år-tre år så skulle jeg nok både fått han til å plukke vilt spontant, se vannmarkering uten å komme med lyd, gå ut i vannet uten å snakke om det OG holde kjeft når andre hunder jobber i jakta, men det er alt for mye jobb til at det er verdt det. Han ligger og for høyt i stress til at i eliteklassen hadde vi ikke hatt noe å gjøre uansett, knapt nok i AK om de går i mer enn par. Men samtidig er jeg villig til å legge ned endel arbeid for å komme noe sted, så lenge jeg syns det er gøy og jeg ser hunden og syns det. Det er og morsomt å ha kommet over ei kneik man har slitt med, nådd et mål og fått resultater å vise til. Kjenner enda på god-følelsen da Decoy ble prøvens beste hund tidligere i år på en sporprøve. Men, arbeidet som er lagt ned der har vært morsomt hele veien, på tross av at jeg har måttet jobbe utrolig mye. I jakta har det ikke vært like morsomt, selv om jeg syns jakt med retriever er morsommere enn blodspor.

Pr nå så ville jeg ikke gjort noen endringer i hverdagen for å nå et mål i konkurranser heller. Hundeholdet vi ha nå trives jeg veldig godt med, og ville ikke endret på noe (annet enn å få enda en hund, men det teller ikke ). Noe annet hvis problemene ifh til konkurranse også var et problem med hverdagslydighet, men da er det pga hverdagen og ikke konkurransen at jeg ville gjort endringene.

[simira]

Strekke meg for konkurranser? Jeg har null konkurranseinstinkt (eller, kanskje en liten promille, men ikke mer), og om vi ikke kan gjøre det noe bra i konkurranser, så får det heller være. Så lenge hundene og vi har det bra sammen, så spiller ikke noe annet noen rolle.

[Trulte70]

Målet mitt er alltid å komme til prøve - og bestå...men det viktigste er at både jeg og hunden har det gøy på trening

Akkurat nå har jeg en hund med svært få begrensninger - det er vel bare egentlig èn; hundens fører

Den dagen jeg og hunden ikke har det like gøy på trening, eller jeg må bruke metoder/hjelpemidler jeg ikke står inne for...ja, da slutter vi å konkurrere...

Pr. dags dato er vel den manglende apporten hovedbøygen vår mot å starte IPO1, men om en instruktør f.eks. sa; "Jeg kan lære den hunden å apportere i løpet av 10 minutter hvis jeg får bruke strøm", så hadde jeg heller valgt å ha en hund som ikke apoorterer..

[pippin]

Tja. Jeg tror jeg kan strekke meg ganske langt. Jeg velger jo mine raser fordi jeg vil ha hunder jeg kan nå langt med i konkurranse. Hadde jeg ikke brydd meg hadde jeg hatt tre huskier nå.

Døh! Huskyen fungerer knall i lydighet ass!

Her i gården gjør jeg det jeg må for å klare noe. Siden vi (jeg) har bestemt meg for å prøve lydighet, så gjøre jeg jo det jeg kan for å klare dette. Og så lenge Mana er motivert så kommer jeg til å fortsette. Målet med henne er jo egentlig mest å ha en sprek turkamerat, som trives ute osv. Lydighet blir jo på sida, men fungerer det så fungerer det. Jeg kommer ikke til å strekke meg lengre når hun synes det er kjedelig. Frem til da så satser vi. Det viktigste for meg og Mana er at vi trives med hverandre, samma hva vi gjør. Og vi trives begge BEST på tur i skog og mark.

[:)Kine]

Det blir vel egentlig det samme her som med pippin. Jeg har jo fått meg shiba, så jeg forventer jo ikke å komme langt i lydighet. Men jeg gjør alt jeg kan ihvertfall. Jobber mye med motivasjon og kontakt, og foreløpig går det strålende. Hun er veldig treningsvillig. Hvis jeg etterhvert sliter for mye med kontakten og motivasjonen hennes, så kommer jeg til å slutte. Det skal være gøy! Det er mange andre hundesporter jeg skal prøve, så da blir det det samme der.

Først og fremst så har jeg fått meg en turkamerat og et familiemedlem.

[MegaMarie]

For det første så er jo hovedsporten jeg driver med, en sport hvor hundene kan få mye belastningsskader. Så først og fremst vil jeg ikke fortsette om hunden viser ubehag fysisk. Om hunden misliker det vi driver med så tror jeg heller ikke at jeg ville fortsatt. Det er så mye forskjellig man kan trene med hunden sin at om hunden min ikke liker det jeg liker best, så er det mye annet jeg liker veldig godt som vi også kan trene. Jeg ville heller aldri brukt voldelige metoder for å nå frem til hunden min. Det er noe av det verste jeg ser! Vi skal ha det gøy med hundene våre når vi trener dem, og det samme skal vi når vi er på konkurranse.

[Carina]

Jeg strekker meg så langt jeg kan, så lenge både jeg og hundene har det kjekt. Har jo feks flyttet fra Troms til Akershus, for å ha et større og bedre hundemiljø å trene i. Det er jo både for min egen og hundene sin del, de elsker å jobbe med alt vi driver med, og de har det faktisk aller best når jeg er motivert og vi er på trening flere dager i uken. Men, jeg kommer aldri til å strekke meg dithen at det går utover forholdet jeg har til hundene mine, jeg begynte å trene hund fordi jeg syntes det var gøy, og det å ha det moro med hundetrening vil alltid være det viktigste.

[Gjest]

Jeg er villig til å legge ned ganske mye arbeid i ting som er vanskelig for å få det til, så lenge jeg og hunden tross alt har det gøy mens vi holder på. Per idag har jeg feks en hund som er lett å jobbe med i lydighet og en som er litt vanskeligere. Det viser seg faktisk å være en veldig god kombinasjon. Jeg lærer mye jeg kan ta med meg videre ved å jobbe med ting som er vanskelig med den ene hunden og jeg får utrolig mye motivasjon og treningsglede av å trene med en hund som er så villig / lærer så fort, og den gleden smitter over på treningen til begge hundene.

Jeg har ikke tenkt å gi opp lydighetstreningen med Ellie selv om det er mye lettere med Balrog ihvertfall.

Også er Ellie et naturtalent innefor en gren som passer enda bedre for sin rase, så der må jeg bare jobbe på for å se hvor langt vi kan komme. Men jeg ville aldri gjort noe jeg var ukomfortabel med for å vinne konkurranse. Det måtte jeg med hesten og da sluttet jeg heller og 'pensjonerte' han istedet.