Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ser på bilder av folk som har flere hunder, at de ligger tett inntil hverandre, oppå hverandre og koser med hverandre. Mine hunder er ikke nære med hverandre i det hele tatt.. Ikke sover de sammen, eller ligger nært inntil hverandre. De er så og si ikke borti hverandre engang.. Jeg føler at de ikke er glade i hverandre :P

Hvorfor er det sånn at noen hunder koser og er nære, mens andre bare er hver for seg i huset? Har det med forholdet til hundene å gjøre?

Nitro og Hera var heller ikke tett, Hera ville ikke ha han i nærheten av seg, men naturlignok var det pga hun var syk.

Hundene kan ligge på gulvet å leke og fekte med tennene og labbene, men ikke ligge tett eller kose på noe vis.

Hadde jo håpet at to hunder skulle bli litt sånn, men de er vel forskjellige..

Flere som har det sånn?

Skrevet

Amiga og Issi ligger krøllet sammen og vasker ører og steller med hverandre og ligger ofte sammen.

Foxi og Amiga har aldri gjort det, Foxi vil ikke selvom Amiga ofte prøvde å snike seg bort til henne.

Skrevet

Så lenge de ligger på gulvet og gnager på hverandre, fekter og småleker litt, er det å kose på hundsk :D Her i huset ligger de også stort sett slik at de kan breie seg i fred. Akkurat nå har jeg èn på sofaryggen bak meg èn ved siden av meg og èn i fotenden. Alle er nær meg, men ingen er nær hverandre. For fem minutter siden lå de og smågnagde litt på hverandre etter tur alle sammen. Jeg tror de liker hverandre, jeg :icon_redface::wub:

Skrevet

Jeg har slike hunder som ligger i stabler.. før ungene kom til og jeg bodde i nabohuset til mine foreldre, så når vi var hos dem sov hundene tett i tett sammen alltid. Man hadde Doffen i bunn, sissi ved siden av hodet, en kineser på ryggen hans og en liten italiener på toppen der igjen :P Og ved siden der igjen lå en amstaff og en rottis. det var ikke så mye plass til mennesker i den sofaen, så de fikk en egen.. jeg vet ikke hvorfor de gjør slik, men jeg har altid hatt dyr som ligger tett i tett og sover... Men tror det er litt sånn rasemessig også, myndene, iallefall whippet og italieneren er slike som liker godt og sove tett sammen.

Skrevet

Noen liker 'klenging', andre ikke - ikke ulikt oss mennesker det ;)

Selv håpet jeg på samme med våre 2 katter og når hund kom i hus. Ser andre som har katt der katt og hund storkoser seg sammen. Sover og leker sammen. Dessverre ble det ikke slik hverken med den vi har nå eller hunden vi hadde før.

Skrevet

Her er det sjelden at Rottweileren og AB'en ligger tett innpå eller oppå hverandre, men det har forkommet av og til. Dverpinscheren bruker nesten alltid å ligge tett inntil en av de andre, og det gjør katten også. DP' ligger nok mest slik fordi han liker å ha det lunt og varmt, og kan av og til bli hissig og gå til angrep om hundene flytter på seg når han ligger slik.

Skrevet

Jeg liker heller ikke andre folk klint oppå meg når jeg sover, selv ikke junior, men det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem.

Guttungen kommer ofte opp i senga mi på morgenkvisten (dvs ved 04:30 tiden) og da skal han sove tettitett. Jeg venter til han har sovet dypt, så flytter jeg han unna. De eneste som får sove inntil meg er katter av en eller annen grunn...

Loke og Lyra lå heller ikke inntil hverandre, Jonas har prøvd å bruke Loke som varmepute noen ganger, men da har Loke flyttet seg. Han aksepterte også bare puser inntil seg underlig nok *ler* Tror det er rase og individ- avhengig jeg, tror ikke det har så mye med løøøv å gjøre ;)

Skrevet

Her er som regel hundene alltid nært inntil et menneske.

Og siden begge vil være helt inntil mennesket og mennesket kan ha et armlene eller noe ved siden av seg ligger de på samme side..

Saken løses da enkelt ved at den ene ligger oppå den andre..

Om natta ligger de ved siden av hverandre i senga mi, tispa legger seg på rygg, mens hannen legger seg på magen ved siden av henne.

Er hannen først opp i senga legger tispa seg oppå han.

Skrevet

Mine to kan godt ligge og slikke ører og susse hverandre og leke på gulvet, men skal de sove så ligger de ikke inntil hverandre. Har jo filmet de med wbcam og da ligger de i hver sin ende av sofaen, en på gulvet og en i sofaen eller på hver sin dyne på gulvet. De ligger aldri inntil hverandre. Men at de er glad i hverandre er jeg ikke i tvil om. De er så avhengig av hverandre så. Men å ligge inntil meg i senga, under dyna...ja det er en annen sak :wub:

Skrevet

Mitt inntrykk av dobermann, er at de trenger litt plass rundt seg når de sover...min kunne ligge tett inntil andre hunder og kose, men når han skulle SOVE, ville han ligge alene...kanskje de har større intimsone når de sover!? :D

Skrevet

Det virker som om at det er mynden som er mest sær på det området.. Han virker mer gretten og knurrer når hun kommer i nærhet når han skal sove. Men i det siste han hun også vært litt sur og advart han når han går forbi henne i buret når hun har lagt seg. Merkelige greier..

Kan skjønne at de vil sove ifred, men sånn ellers er det jo rart at de ikke "koser" mer sammen og virker mer venner. De er jo begge to helt vill etter oppmerksomhet og kos fra oss eiere, og nærmest konkurrerer om det.

Skrevet

Tror bare du skal være glad for at det er dere de søker til jeg. Ikke så moro hvis de hadde hatt nok med hverandre heller da. Du skal se de hadde savnet hverandre hvis den ene ble borte. Men det med intimsone tror jeg nok det ligger noe i ja..

Skrevet

Mine er jo kroneksempelet på det du etterlyser, som du veit. :) Men Aiko er en hund som vil være nær de hun er glad i, på sine premisser. Hun vasker og steller hunder og mennesker hun anser som "sine", men det har feks tatt to år før hun klarer å ligge i skje med meg mer enn 2 min. Jeg synes det virker kjempesøtt med de digre hundene dine som ligger og tøyser med hverandre på gulvet. :wub: Du må huske på at hunder er like forskjellige som mennesker, og alle hunder har gudskjelov ikke like maniske kriterier for når andre er reine og ikke som Aiko. :P

Skrevet

Jeg ser på bilder av folk som har flere hunder, at de ligger tett inntil hverandre, oppå hverandre og koser med hverandre...

....

...Flere som har det sånn?

Jeg har planer om å skaffe meg hund nr to av samme rase som nr en etterhvert, og jeg må innrømme at den første setningen du skriver der er det jeg drømmer om :-) Håper inderlig at de blir gode bestevenner og gjerne deler soveplass og alt det der.

To hunder i samme hus som bare deler luftrom i all likegyldighet fordi de er plassert sammen av mennesker er liksom ikke det samme...:-)

Har det noe å si hvilket kjønn de to hundene er? Øker det sjansen for å bli bestiser hvis de to er av motsatt kjønn, eller spiller det egentlig ingen rolle? Det har jeg grublet mye på. Skal jeg velge tispe for å få et lettere liv selv (med tanke på å slippe styret med å holde dem atskilte under løpetidene), eller en hannhund som kanskje vil gå bedre overens med min tispe i det lange løp? Det er etter mitt syn verdt styret med å skille dem under løpetiden(stådagene) dersom det er større sjanse for at de blir virkelig glade i hverandre og bestiser, dersom jeg velger hannhund (har tispe fra før).

Hvilket kjønn burde man velge på hund nr to (samme eller motsatt?) for å øke sjansene for å få nettopp det idealbildet du beskriver i setningen din ovenfor, Djervekvinnen? :D

Skrevet

Mine to (hannhund på 4 og tispe på 2) er ikke kjærlige mot hverandre. De kan gjerne leke litt sammen og har aldri kranglet, men utover det er de ikke spesielt knyttet til hverandre. Så lenge de er knyttet til MEG og ikke krangler med hverandre meg spiller det ingen rolle for meg. Forresten har jeg aldri sett dem kjærlige med andre hunder, heller.

Skrevet

Hos meg så er det litt slik at skinnet bedrar. På bilder så kan det jo se ut som om de er perlevenner. De er jo forsåvidt det, men boxeren foretrekker nok å få ligge i fred. Det er salukien som absolutt skal klenge og ligge inntil (helst oppå) boxeren. Og sistnevnte er nok litt for snill som lar hun få lov. Men det ender jo som regel med at boxeren reiser seg opp og legger seg et annet sted.

Men de har veldig mye glede av hverandre, det er helt tydelig. Når jeg skal slippe de ut i hagen så står den ene og venter på den andre før de går ned trappa. På tur så leter Lykke ofte etter Lady når hun løper litt for langt vekk. Lykke passer på "lillesøsteren" sin og jeg må følge med fordi hun kan finne på å gå imellom Lady og andre hunder. Lykke godtar mye mer fra Lady enn fra andre hundevenner.

De tar av og til morgenstellet i lag. Da vasker de hverandre og det er så søtt å se på ;-)

Jeg har i mange år hatt to hunder og de har alltid vært gode venner. Men salukien jeg har nå er desidert mest klengete og vil ha nærhet alltid. Boxerne er ikke helt slik. Da jeg hadde to boxere så var de gode venner men sov stort sett alene hver for seg. De kunne dele tre-seteren, men lå ikke oppå hverandre av den grunn.

Tror slikt er både rase og individavhengig.

Skrevet

Taz syns det var vemlig tidligere at andre hunder klenget.. nå syns han det er heelt greit at Anastasia legger seg åppå eller tett ved siden av, og kan gjerne dele sengeplass :) Dpen til bestevennina mi får også lov til å bli med å haugen(nå skal det sies at vi tilbringer veldig mye tid sammen da, så er ikke hvem som helst som får klenge :P)

Skrevet

Samme her, jeg har alltid ønsket meg hunder som ligger i haug og dunge. Og ofte tenker jeg at det er størrelsesforskjellen og muligens usikkerheten til Odin som hindrer det. De kan ligge ved siden av hverandre og slappe av på hundeteppet når begge er rolige og avslappet, men stort sett velger de å ligge hver for seg.

Guest Belgerpia
Skrevet

Her har vi en av hver.... Hermine vil gjerne ligge så nært Noah som mulig, jeg tror hun drømmer om å bare grave seg ned i pelsen hans å snorke på. Noah derimot vil ikke ha Hermine på kroppen sin når han sover, så han blir sur bare nesa hennes er borti hårtuppene hans. Da mugger han avgårde og legger seg ett annet sted. Rart egentlig, for han er jo en kar som er veldig for kroppskontakt i alle andre sammenhenger - men næææh - ikke til andre hunder ikke nei.

Skrevet

Her er det både og. Når de skal sove, sover de nesten aldri sammen. I hver sin ende i sofaen, eller hos hvert sitt menneske. De sover 90 % av tiden sammen med oss mennesker, men noen ganger i sengene sine rundt omkring. Men når de er våkne, sitter som regel Ophelia oppå Bali og sleiker henne i øra og kooser.

Nå som Nitro har kommet i hus, ligger han som regel oppå fanget mitt sammen med Ophelia. De ligger tett inntil hverandre :) Men når Ophelia vil ha fred, så vil hun ha fred. Da sier hun ifra "åhh, plagsomme drittunge!", også flytter hun seg til ett annet sted :P

Skrevet

Jeg har en av hver.

Orry er verken bråkete, sint eller kranglete med noen, men han har en stor intimsone. Som yngre ville han ikke ligge i fanget, ikke ha "for mye" kos, gikk unna og la seg et annet sted om hunder ville legge seg ved siden av ham osv. Han var aldri sur, men trakk seg rolig bort fra situasjonen både med mennesker og andre hunder. Det siste halvannet året har han forandret seg; han kan "spørre" om å få komme i fanget eller ligge ved magen min i sengen, liker å ligge i fotenden med beina mine inntil seg og ligger nå og snorker bak meg i sofaen med nesa i korsryggen min :wub:

Han kan til nød ligge i samme hundeseng som Norma i et par minutter, mens rompe mot rompe på gulvet eller i min seng er greit.

Ellers leker de godt sammen og går veldig bra overens, det er bare denne ekstra "kosen" de ikke har sammen.

Norma derimot kan godt ligge oppå, inntil og sammen med både hunder og folk hun kjenner, og er generelt KOSETE. Hun får dessverre ikke mulighet til hundekosen så ofte, rett og slett fordi Orry ikke vil. Hun har skjønt at han ikke vil og finner stort sett et annet sted å ligge, men det lyser av hele henne at hun gjerne vil krype oppi der han ligger..

Det er to syn jeg aldri kommer til å glemme med disse to; Norma som lå snorkende i "armkroken" til X'en med trøtt skrukkefjes og Orry som lå med smilerynke langs magen til Emma :wub:

Skrevet (endret)

Mine ligger i nærheten av hverandre men aldri inntil hverandre. Det er bare om jeg ber de gjøre det fordi jeg vil ta bilde etc

Skulle gjerne ønske at de gjorde det. Begge to hadde nok likt det, men problemet er at Amigo er så urolig noen ganger, han legger seg på rygg og sparker med beina i alle retninger. Og Toya blir sur når hun sover og får en labb midt i tryne (og det skjønner jeg).

Men jeg tror de koser seg sammen på sin måte likevel. Om jeg og Amigo har vært borte en helg på konkurranser så blir de alltid glade når de treffer hverandre igjen.

Endret av MonicaT

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...