Gå til innhold
Hundesonen.no

Når utstilling biter folks hjerner...


ipadda

Recommended Posts

De aller fleste er jo klar over at en championtittel ikke er arvelig, å de aller fleste vet også at for å få frem hunder i champion kvalitet så skal hannhund og tispe matche hverandre på flere områder. Den siste tiden har jeg bitt mer merke i at det innad flere raser blir veldig populært å bruke en og samme hannhund OM OG OM IGJEN, å da står man jo plutselig ovenfor et problem noen år senere, når man skal finner hanner til tispen etter en mye brukt hannhund osv.

Det gjør jo også noe med genepolet når 3-5 hanner ligger bak nesten alt av avlsmaterial.

Jeg finner det besunderlig å bruke en mye brukt hannhund, å hvis jeg skal snakke for meg selv, så bruker jeg heller noen ekstra lapper for å reise å parre tispen med en hannhund som faktisk har noe å bidra med til tispen, både eksteriørmessig, helsemessig og gemyttmessig. Jeg er også ekstremt opptatt av å bruke noe "ikke alle andre har brukt" nettopp fordi jeg da har noe å bruke videre i avl, å det åpner seg litt flere muligheter med tanke på fremtidig avl. Men jeg har funnet ut at jeg er ganske alene i tankegangen virker det som, for de aller fleste vil ha "the hot news" å når de har brukt opp gårdsdagens "hot news" så kaster alle seg over den neste "hotte nyheten" til den er brukt opp, å sånn ruller ballen....

Jeg stiller spørsmålstegn til tankegangen rundt dette med å bruke "the hot news" å jeg ser ikke helt behovet for å bruke det alle andre allerede har kastet seg over, fordi jeg rett å slett tenker fremtidsrettet, å ikke bare på hva jeg vil ha "idag". Det er en stygg trend, at når en stor oppdretter innad en rase bruker en hannhund, så er det den neste "hotte nyheten" og alle kaster seg over denne spesifikke hannen fordi en av de "O'store" har brukt ham. Jeg er også meget skeptisk til innavl, som nå ikke virker å være uvanlig på min rase.

Så tenker jeg litt sånn at, er jeg egentlig alene om å mene dette? Er jeg på bærtur når jeg ikke ser behovet for å kaste meg over det alle andre har brukt, har jeg missforstått noe? Jeg skjønner ikke poenget med å bruke de samme hannene som alle andre bare fordi det ga et bra resultat med den ene tispen, for det er jo også noe å tenke på, hannhund og tispe skal som jeg skrev lenger oppe i innlegget, matche hvernadre på ganske mange områder, å ofte ser jeg at "hot news" blir brukt på tisper jeg ikke syns passer til hannhunden i det hele tatt, å det bare fordi han er "hot news". Er jeg den eneste som ser at dette er galt? Eller er det ikke det??? :icon_confused:

For meg virker det som om folk har begynnt å tenke mer på å avle "champion" valper en noe annet, å dette kjenner jeg blir for mye for mitt bløte hjerte. Jeg tenker at helse og gemytt skal være på plass, er hunden fin så er det en bonus, å selvfølgelig vil vi jo avle rasetypiske hunder, men skalaen for hva som er rasetypisk å ikke er jo milelang, å kan dras i alle rettninger. Det skremmer meg med fokuset på å få frem utstillingshunder, det er sjeldent du hører folk sier at "hunden min er en super familiehund med godt gemytt og er frisk" de fleste annonserer sine valpekull med "Forventes valper av championkvalitet" (satt litt på spissen ofc) .... er jeg gal som ikke klarer å se det sunne i en slik trend?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du beskriver er "matadoravel" der en hannhund blir brukt til å dekke maaange tisper. To av mine har samme far og oldfar, og den tredje har faktisk samme hanhund som bestefar.

Det er et problem, men folk beynner å bli stadig mer obs på riktig avel iforhold til genmangfold og hindring av innavlet sykdom.

Nå er det naturlig for hunder at den sterkeste hunden dekker flere tisper, men ikke til den grad som det kan fårekomme tildags.

Husker et opptak der en reporter spurte folk om slik avel på Crufts, var morsomt å se hvordan folk reagerte når de ble konfrontert med det.

http://documentaryheaven.com/bbc-pedigree-dogs-exposed/

EDIT: Det heter ikke "machoavel" men nå husker jeg ikke hva det heter:P

EDIT 2: Takk Marianne=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, du er ikke på bærtur. Dette er jo blitt et stort problem på mange raser, og min egen er i ferd med å ødelegges av det. Matadoravl, fokus på titler og antall sløyfer i riktig farge og utstrakt bruk av "linjeavl" generasjon på generasjon for å forsøke å skape enda mer ekstreme varianter.

Og ja, jeg mener det er utstilling som har en god del av skylda, slik systemet er nå ligger det mye prestisje i å vinne, det er en konkurranse fremfor et verktøy for avkomsgranskning. Det er jo som regel gullhannen folk er interessert i å bruke og ikke faren hans, det illustrerer poenget ganske godt.

Helse og gemytt har en stygg tendens til å havne bak sløyfene i prioritet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, tro hvis man og trenger en godkjent helseattest fra vetrinær for å avle og stille hund? Høres lurt ut fra der jeg sitter.

Og så er det ALT for mange raser, men er det noe man kan gjøre med det utenom å velge riktig selv og å opplyse bekjente?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig. Veldig mye fokus på å ta de som har vunnet mest. Jeg har jo en hanne jeg gjerne vil bruke, men han er ikke vist frem så mye, men jeg håper noen klarer å finne han fordet. Hvis de klarer å se bort ifra at han ikke har fått Xantall cert eller Xantall titlter bak navnet sitt. Men egentlig har jeg mine tvil, siden det er noen som ruler markedet. men men.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

faktisk ikke bare utstillingsmiljøet som "sliter" med innavl og matadoravl. Tilogmed i alaskahuskyavlen begynner det å bli mye slektskap nå (og en del sykdommer!), og i min egen rase er det og en del høye innavlsprosenter ute og går...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare klarer ikke skjønne poenget, linjeavl er nyttig det altså, men med måte. Jeg kjenner jeg mister litt respekten for avl og oppdrett når det blir sånn at folk avler, ikke for penger, men fordi de ønsker å vinne med hundene sine. Jeg husker en svensk dommer som holdt et foredrag engang sa at det var sundt å avle på far-datter for å holde homogeniteten på rasen oppe, han brydde seg ikke om han fikk valper med tarmene ute, så lenge han hadde i hvertfall en champion fra kullet.. Er det virkelig alt som betyr noe? For meg er det myyye viktigere med sunne hunder, som har et eksteriør som gjør at de er funksjonable til å gjøre det de skal i hverdagen, og som har et godt gemytt som gjør de til gode familiehunder. Jeg tenker egentlig mest på at det faktisk kanskje er en familie med barn som kjøper (typisk på vår rase) valp, å hvor utfattelig lei seg de vil bli dersom hunden må avlives på bakgrunn av noe som kunne vært unngått. Alle kan avle syke hunder, men her går man bevist inn å avler på en måte man vet kan "lokke frem" den meste skjulte sykdom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, tro hvis man og trenger en godkjent helseattest fra vetrinær for å avle og stille hund? Høres lurt ut fra der jeg sitter.

Tja, det løser jo ikke problemet med matadoravl.

Det ligger jo også allerede i NKKs retningslinjer at kun klinisk friske hunder skal benyttes i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, det løser jo ikke problemet med matadoravl.

Det ligger jo også allerede i NKKs retningslinjer at kun klinisk friske hunder skal benyttes i avl.

Men det er jo ingen som sjekker sånt, så strengt talt kan du avle på hunder med allergi, HD, PL, LP, You name it.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo ingen som sjekker sånt, så strengt talt kan du avle på hunder med allergi, HD, PL, LP, You name it.

Jepp, det vil vi ikke kunne unngå uansett for å tro at veterinærer som yrkesgruppe er 100% redelige og ikke tar penger under bordet er i beste fall naivt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du påstår at veterinærer er korrupte og jukser med attester osv.? Sterk påstand, som du helst bør dokumentere.

Ellers har trådstarter helt rett i sine betraktninger, det er veldig vanlig å følge "main stream" i valg av hanhund. At OStore Opddretter bruker en bestemt hann, betyr ikke at han passer til alle andre tisper! Selv prøver jeg å finne hanner som få andre har "sett", selv om jeg kanskje må reise lenger enn rundt hjørnet , liksom. Lange titler imponerer meg lite, jeg er mer interessert i resten av slekta. Lite poeng i å bruke en superpremiert hann som har bare middelmådigheter i stamtavlen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du påstår at veterinærer er korrupte og jukser med attester osv.? Sterk påstand, som du helst bør dokumentere.

Hehe nei, jeg påstår at å tro at alle veterinærer er ærlige og ikke lar seg bestikke er i beste fall naivt. Spesielt når man vet at noen av dem foretar unødvendige operasjoner og/eller skrur opp prisene på behandling av dyr som er forsikret. De er mennesker som alle andre, og det vil alltid finnes råtne epler i kurven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du påstår at veterinærer er korrupte og jukser med attester osv.? Sterk påstand, som du helst bør dokumentere.

Ellers har trådstarter helt rett i sine betraktninger, det er veldig vanlig å følge "main stream" i valg av hanhund. At OStore Opddretter bruker en bestemt hann, betyr ikke at han passer til alle andre tisper! Selv prøver jeg å finne hanner som få andre har "sett", selv om jeg kanskje må reise lenger enn rundt hjørnet , liksom. Lange titler imponerer meg lite, jeg er mer interessert i resten av slekta. Lite poeng i å bruke en superpremiert hann som har bare middelmådigheter i stamtavlen.

Nå kan jeg bare snakke for raser som jeg kjenner til (avlsmessig) og føler at denne tråden drar veldig mange oppdrettere under samme kam. Da jeg opplever at det blir valgt passende hunder i kombinasjoner.

Hvor det uansett regnes ut avlsindekser på egenskaper man ønsker å ivareta, dette er da basert på søsken og oppover til foreldre og deres søsken. Dette gjelder da i hovedsak stand, jaktlyst og HD, også er det jo noen utstillingskrav, men det er ikke det viktigste.

Det er godt mulig at det rett og slett er litt annerledes med jaktraser som har alle disse kravene for både NUCH og slikt, altså sier faktisk en slik tittel litt mer enn at hunden er pen.

Uansett, inntrykket mitt er at man ønsker å vide ut genpoolen, og at man reiser til utlandet for å finne hunder, selvom mange også utnytter de hundene vi har her til lands. Men nå er det til gjengjeld satt en grense på 3 kull eller 15-20 valper, og uansett vil avlsdyret bli satt på vent etter to kull for å kunne granske avkommene mer nøye.

Jeg syntes det er flott at raseklubben gjør et såpass nøye arbeid, og det er jo da opp til oppdrettere å følge disse retningslinjene, og opp til valpekjøpere å velge godkjente valpekull!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, tro hvis man og trenger en godkjent helseattest fra vetrinær for å avle og stille hund? Høres lurt ut fra der jeg sitter.

Hva ønsker du at denne helseattesten skal si, da? Og hvor gammel/fersk må den være?

Det står allerede i utstillingsreglene at syke hunder ikke får bringes på stevneplass, og med det regnes både hunder som bærer sykdom som kan smitte (lus, kennelhoste, nesemidd, etc) og hunder som er i en slik tilstand at de ikke skal stilles (halt, nyoperert, etc).

Mener du at jeg skal ha helseattest på at min hund ikke har HD eller allergi for å kunne delta på utstilling?

Skal helseattesten også si noe om PL eller øyesykdommer, som INGEN i min rase i Norge sjekker for, og vi særdeles sjelden opplever å finne på rasen?

Og hvorfor er i så fall dette relevant for en eksteriørbedømmelse? Om hunden til tross for PL og HD og AA og OCD klarer å løpe i et godt trav, er psykisk veltilpasset og har eksteriøre kvaliteter - hvorfor skal ikke denne på utstilling?

Høres ulogisk ut fra her jeg sitter...

Og så er det ALT for mange raser, men er det noe man kan gjøre med det utenom å velge riktig selv og å opplyse bekjente?

Dette hører jeg flere si, men jeg har enda til gode å høre et argument om HVORFOR det er problematisk at det er mange raser?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan jeg bare snakke for raser som jeg kjenner til (avlsmessig) og føler at denne tråden drar veldig mange oppdrettere under samme kam. Da jeg opplever at det blir valgt passende hunder i kombinasjoner.

Hvor det uansett regnes ut avlsindekser på egenskaper man ønsker å ivareta, dette er da basert på søsken og oppover til foreldre og deres søsken. Dette gjelder da i hovedsak stand, jaktlyst og HD, også er det jo noen utstillingskrav, men det er ikke det viktigste.

Det er godt mulig at det rett og slett er litt annerledes med jaktraser som har alle disse kravene for både NUCH og slikt, altså sier faktisk en slik tittel litt mer enn at hunden er pen.

Uansett, inntrykket mitt er at man ønsker å vide ut genpoolen, og at man reiser til utlandet for å finne hunder, selvom mange også utnytter de hundene vi har her til lands. Men nå er det til gjengjeld satt en grense på 3 kull eller 15-20 valper, og uansett vil avlsdyret bli satt på vent etter to kull for å kunne granske avkommene mer nøye.

Jeg syntes det er flott at raseklubben gjør et såpass nøye arbeid, og det er jo da opp til oppdrettere å følge disse retningslinjene, og opp til valpekjøpere å velge godkjente valpekull!

Så matadoravl i f.eks Gordon setter er uvanlig?? Linje/innavl i Elghund, grå??

Munster er vel en såpass liten rase at de MÅ være nøye, men det er "skit" avl i de større jakthundrasene også, de er slettes ikke unntatt til tross for mangelen på utskrav.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så matadoravl i f.eks Gordon setter er uvanlig?? Linje/innavl i Elghund, grå??

Munster er vel en såpass liten rase at de MÅ være nøye, men det er "skit" avl i de større jakthundrasene også, de er slettes ikke unntatt til tross for mangelen på utskrav.

Jeg nevnte ikke et ord om GS, jeg sa at jeg kan kun uttale meg om de raser jeg har erfaring med (avlsmessig) og der går ikke GS innunder. Elghundavl har jeg ikke peiling på. Eneste jeg sa om de som har jaktkrav, er at NUCH også betyr at de har vist at de fungerer på det området de er avlet for.

Og hva har det med saken at rasen er liten? GS f.eks. har jo flere individer å avle på, der det å sette maks antall kull på 2-3 er mye mer realistisk. Det er høye krav for å nå hannhund og tispeliste i min rase, og klubben har rett til å avvise en parring mellom to godkjente hunder, om de ikke ser hvordan kombinasjonen kan tilføre rasen noe positivt.

Klart finnes det helt sikkert oppdrettere i min rase som bare avler, uten å innvolvere klubben, men det er unntaket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

På min egen rase ser jeg at det er endel oppdrettere som avler "etter titler", men raseklubben har adskillig strengere krav når det kommer til helse og mentalitet enn til utstillingsresultater.

Selv så har vi brukt to forkjellige hannhunder på vår eldste tispe, pappa til det første kullet hadde ingen utstillingstitler, men BH (ferdelsprøve). På det andre kullet fikk jeg beskjed om at jeg paret kun på titler, det de som sa det ikke visste var at han hadde 2 titler da jeg spurte om å få bruke han. Men siden jeg planlegger i god tid hadde han oppnådd mange flere titler inntil paringen skulle skje. Jeg ser ikke på om hannene har titler "i øst og vest", da det for meg er så mye annet som skal være på plass enn en utstillingstittel.

Raseklubben har kun krav om blått på utstilling (blir vel endret til vg nå som det er nye utstillingsregler).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan jeg bare snakke for raser som jeg kjenner til (avlsmessig) og føler at denne tråden drar veldig mange oppdrettere under samme kam.

Da finnes det vel endel oppdrettere under denne kamen da? Jeg sa ikke alle gjør det slik, men at flertallet garantert gjør det slik. Som skrevet før, så er ikke utstillingstitler arvelige, selv om mange ser ut til å tro det. Å si at en titel er mer verdt en en annen er i mine øyner tull, de må ha samme premiering for å åpnå NUCH som mine hunder, du har bare andre krav utenom som gjør at det blir vanskeligere for deg å få lov å stille å få cert, når de tingene er på plass, fungerer utstilling som normalt for deg og din hund. Så nei, akkurat den med at NUCH titelen er mer verdt på noen raser er piss i mine øyner.

Selvsagt har det noe å si at rasen er liten å genepolet enda mindre. På min rase regner man at ca 10% av hundene går i avl, når det da er 400 registrerte dsg i Norge, så sier det seg selv at det er ganske få hunder som skal stå for å videreføre rasen på en sunn måte, da blir det straks vanskeligere.

For oss er det ikke "bare" å reise avgårde for å parre heller. I Danmark HD røntger de ikke, i tillegg er det 3 hanner (kullsøsken) som ligger bak (ny utregning gjort på nyåret) 48% av avlsmaterialet der nede, den suppen der nekter jeg å komme inn i, å da blir stort sett det meste av det danske avlsmaterialet utelukket enten på grunn av manglende HD status, eller på grunn av at de er i slekt med disse 3 nevnte hannene. Akkurat NÅ er det ikke et problem at 3 hunder står for så mye av avlen, men hva skjer når man skal finne hannhund til tispen sin om 2 generasjoner når disse hundene på tross av skummel utregning brukes videre i avl, dobbles på i 2.ledd osv? Det kommer til å bli et mega problem! (For de som har interesse, så kan dere sende meg en PM så skal jeg forklare litt dypere hva det går i)

Men for å komme på "et generelt" nivå igjen..

Ser man seg etterhvert blind på det å få frem utstillingshunder? For meg er utstilling en hobby, noe jeg gjør sammen med hunden min på lik linje med de som driver agility, eller de som trener lydighet og konkurrerer. Men jeg kan alikvel se feilene til tispen min, å det har blitt tatt hensyn til i videre avl. Det skumle med å følge strømmen er jo nettopp det at jeg syns det blir parret endel hunder som ikke passer hverandre hverken gemytt messig, eller eksteriør messig, for ikke å nevne at de aller fleste glemmer å sjekke HD på tanter, onkler, brødre, søsken. Så lenge "alt" bakover er så noenlunde fritt, så ser det ikke ut å bry dem at broren til nevnte hannhund (bare et eksempel, jeg snakker ikke om EN hund) har gitt HD i alle kull... Det betyr liksom ikke noe, for hundene blir i hvertfall fine :rolleyes2: :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skrevet før, så er ikke utstillingstitler arvelige, selv om mange ser ut til å tro det.

En tittel er selvsagt ikke arvelig, men potensialet for å få en tittel er da i høyeste grad arvelig på samme måte som arvelige sykdommer, adferd etc. Eksteriør er arvelig, det, liksom...

Å si at en titel er mer verdt en en annen er i mine øyner tull, de må ha samme premiering for å åpnå NUCH som mine hunder, du har bare andre krav utenom som gjør at det blir vanskeligere for deg å få lov å stille å få cert, når de tingene er på plass, fungerer utstilling som normalt for deg og din hund. Så nei, akkurat den med at NUCH titelen er mer verdt på noen raser er piss i mine øyner.

Jeg er ikke helt enig i det, jeg. Jeg synes det er mye mer stas å ha en S UCH-tittel på min hund enn en N UCH NETTOPP fordi den tittelen viser at hunden ikke bare er pen nok til et championat, men at vi også har vist at vi - som en ekvipasje - har greid oss gjennom de brukskravene som stilles for å få tittelen. Her har vi ikke bare greid å løpe venstresvinger, men også gått spor og vist fram et lydighetsprogram godt nok til å oppnå en tittel med brukskrav.

Men for å komme på "et generelt" nivå igjen.. Ser man seg etterhvert blind på det å få frem utstillingshunder?

Jeg blir litt sånn :icon_confused: jeg, kjenner jeg. Jeg synes nå det er greit at hundene ser rasetypiske ut samtidig som de fungerer som både familiehunder og brukshunder - og attpå til er friske.

Jeg blir alltid litt småskeptisk til oppdrettere som leter med lys og lykte etter den spesielle hunden som INGEN før har brukt, som finnes ett eller annet bortgjemt sted - BARE fordi man skal gjøre noe annet enn alle de andre. Jeg har egentlig aldri sett noen gode resultater fra slike parringer på min rase - og gjerne forsvinner valpene etter slike kull bare ut i intet også, kanskje fordi de blir solgt til "gud og hvermann" fordi oppdretteren ikke får de aktive valpekjøperne de ønsker seg NETTOPP fordi faren er ukjent? Men da hjelper man liksom ikke rasen videre - for valpene går jo da ofte heller ikke videre i avl og sprer disse "ukjente" genene videre.

Neida, jeg er ikke for innavl heller, men jeg stoler ikke helt på at alle greier å se hva som passer til sin tispe, jeg (jepp - kennelblindhet er sterkt utbredt), og dermed er det kanskje sikrere å parre tispa med den hannhunden som har vist at den har gitt gode avkom i flere kull, enn å parre med den ukjente hannhunden som man ikke aner hva vil gi uansett?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte at utstilling var en avlsbedømming av avkom jeg? At en hunds titler skal si noe om avlspotensialet til dens opphav, ikke om den spesifikke hunden som stilles. Det er vel kanskje her disconnecten ligger?

Ellers kan jeg jo si at jeg ikke er redd for innavl jeg. Om jeg kjenner hunder og linjene godt ville jeg heller tatt en ganske tett avlet hund, enn en hund som har hele spekteret av blodslinjer i stamtavlen. Det er en enkel avgjørelse for meg, jeg liker å så mye forutsigbarhet som mulig når jeg skal velge familiemedlem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da finnes det vel endel oppdrettere under denne kamen da? Jeg sa ikke alle gjør det slik, men at flertallet garantert gjør det slik. Som skrevet før, så er ikke utstillingstitler arvelige, selv om mange ser ut til å tro det. Å si at en titel er mer verdt en en annen er i mine øyner tull, de må ha samme premiering for å åpnå NUCH som mine hunder, du har bare andre krav utenom som gjør at det blir vanskeligere for deg å få lov å stille å få cert, når de tingene er på plass, fungerer utstilling som normalt for deg og din hund. Så nei, akkurat den med at NUCH titelen er mer verdt på noen raser er piss i mine øyner.

Dette er jeg uenig i på min rase, selvfølgelig er det mulig at det er såpass mange "utstillingsraser" at det er flere oppdrettere som driver med det du skriver i denne tråden, men det er også mange som ikke gjør det.

Men hvem har da isåfall skylden? Er det ikke valpekjøperene som styrer markedet til en stor grad kanskje? Og at det er disse som bør stille høyere krav til andre ting enn bare at begge foreldrene er champions. Men også at kombinasjon faktisk kan videreføre gode hunder.

For oss er det ikke "bare" å reise avgårde for å parre heller. I Danmark HD røntger de ikke, i tillegg er det 3 hanner (kullsøsken) som ligger bak (ny utregning gjort på nyåret) 48% av avlsmaterialet der nede, den suppen der nekter jeg å komme inn i, å da blir stort sett det meste av det danske avlsmaterialet utelukket enten på grunn av manglende HD status, eller på grunn av at de er i slekt med disse 3 nevnte hannene. Akkurat NÅ er det ikke et problem at 3 hunder står for så mye av avlen, men hva skjer når man skal finne hannhund til tispen sin om 2 generasjoner når disse hundene på tross av skummel utregning brukes videre i avl, dobbles på i 2.ledd osv? Det kommer til å bli et mega problem! (For de som har interesse, så kan dere sende meg en PM så skal jeg forklare litt dypere hva det går i)

Om de ikke røntger i Danmark så ber du i det minste om å røntge det avkommet du har tenkt å bruke. Og man trenger da ikke å bruke samme slekta ørten ganger, men man kan da bruke hunden for det om.

Jeg er ikke helt enig i det, jeg. Jeg synes det er mye mer stas å ha en S UCH-tittel på min hund enn en N UCH NETTOPP fordi den tittelen viser at hunden ikke bare er pen nok til et championat, men at vi også har vist at vi - som en ekvipasje - har greid oss gjennom de brukskravene som stilles for å få tittelen. Her har vi ikke bare greid å løpe venstresvinger, men også gått spor og vist fram et lydighetsprogram godt nok til å oppnå en tittel med brukskrav.

Helt enig, og jeg er veldig glad det er krav på min rase (da snakker jeg selvfølgelig om münsterländer). Og både som oppdretter og som valpekjøper bør man lære seg å lese både titler og andre egenskaper/resultater.

F.eks. er Nordisk vinner tittelen til Chico mye mer verdt i mine øyne en verdenstittelen fra WDS Mexico (med få påmeldte i rasen).

Eksteriørmessig er jo hunden flott, men det er jo en god grunn til at han ikke har championatet (vel det norske altså). Og skulle han bli brukt i avl, er det isåfall med en tispe som har vist seg godt på jakt, og som mangler de eksteriøre fordelene som Chico har.

Jeg har ihvertfall vanskelig for å tro at flertallet av oppdrettere på alle raser driver med såkalt matadoravl, og bare tenker titler.

Og kanskje jeg er naiv, som tror det er mest vanlig å se på hele slekten til begge foreldrene og tenke litt over hva de har gitt utover.

Selv satte jeg meg masse inn i alle de kombinasjonene som var annonsert, og slekten oppover og utover. Sjekket hva slektninger hadde gitt, og egenskaper, resultater osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg blir alltid litt småskeptisk til oppdrettere som leter med lys og lykte etter den spesielle hunden som INGEN før har brukt, som finnes ett eller annet bortgjemt sted - BARE fordi man skal gjøre noe annet enn alle de andre. Jeg har egentlig aldri sett noen gode resultater fra slike parringer på min rase - og gjerne forsvinner valpene etter slike kull bare ut i intet også, kanskje fordi de blir solgt til "gud og hvermann" fordi oppdretteren ikke får de aktive valpekjøperne de ønsker seg NETTOPP fordi faren er ukjent? Men da hjelper man liksom ikke rasen videre - for valpene går jo da ofte heller ikke videre i avl og sprer disse "ukjente" genene videre.

Neida, jeg er ikke for innavl heller, men jeg stoler ikke helt på at alle greier å se hva som passer til sin tispe, jeg (jepp - kennelblindhet er sterkt utbredt), og dermed er det kanskje sikrere å parre tispa med den hannhunden som har vist at den har gitt gode avkom i flere kull, enn å parre med den ukjente hannhunden som man ikke aner hva vil gi uansett?

Fra et oppdretter perspektiv, for en som er helt fersk i gamet som meg, så er det et poeng å bruke en kjent hannhund som har gitt gode avkom, slik at man får de valpekjøperne man ønsker. Jeg ønsker ikke å være nummer 96 som parrer med hannhund superstar, men jeg vil gjerne være nummer fem som parrer med denne hannen som har superstar potensialet. Så jeg ser absolutt poengene til Siri.

Nå slipper jeg å ta hensyn til hva dommere liker i den eksteriøre vurderingen av hunden, men jeg har absolutt et anatomiaspekt som skal passe mot tispa, i tillegg til mentale egenskaper og helse. Jeg har ei tispe som har gitt en valp med Ocd i forrige kull, derfor er det viktig for meg, selv om arvgangen ligger på far, å bruke en hannhund som har gitt lite ocd tidligere, men også hvor det er kjent hva han faktisk har gitt.

Jeg tenkte at utstilling var en avlsbedømming av avkom jeg? At en hunds titler skal si noe om avlspotensialet til dens opphav, ikke om den spesifikke hunden som stilles. Det er vel kanskje her disconnecten ligger?

Ellers kan jeg jo si at jeg ikke er redd for innavl jeg. Om jeg kjenner hunder og linjene godt ville jeg heller tatt en ganske tett avlet hund, enn en hund som har hele spekteret av blodslinjer i stamtavlen. Det er en enkel avgjørelse for meg, jeg liker å så mye forutsigbarhet som mulig når jeg skal velge familiemedlem.

Vet du Mari, det trodde jeg også at det var en avlsvurdering av avkom og ikke en avlsbedømming av individ.

Forøvrig når det kommer til innavl,så er jeg enig med deg på en tallmessig liten rase, men syns det er unødvendig på raser med bred genpol.

Men egentlig så har jeg ikke så mye å bidra med i denne diskusjonen, for jeg føler at det er litt sånn " alle oppdrettere er teite og syns at utstilling betyr mer enn det jeg vil prioritere"- holdning TS presenterer og da er ikke diskusjonen hverken så relevant eller attraktiv for min del. Da har man to valg; enten la være å kjøpe hund av den/de oppdretteren(e) eller begynne å produsere hunder selv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da finnes det vel endel oppdrettere under denne kamen da? Jeg sa ikke alle gjør det slik, men at flertallet garantert gjør det slik.

Her er jeg dypt uenig. Om en ser på flertallet av de kullene som registreres i NKK, så er det "kjøkkenoppdrettere" som har et kull på sin tre år gamle tispe, de beholder en datter etter henne og har et nytt kull om tre år når datteren er voksen.

Slik oppfatter JEG flesteparten av kullene som registreres. De som har flere kull i løpet av et år er faktisk fåtallet av de oppdretterne som sørger for å holde den norske hundebestanden oppe på et visst kvantitativt nivå.

Min påstand baserer jeg ikke bare på egen rase, men på andre raser jeg har fulgt, lesing av utstillingskataloger, og annen hundenerding.

Ja, noen lar seg blende av titler. Men noen vil også ha den hannen som bor nærmest, uavhengig av utstillingsmeritter. Noen bruker den som avlsrådet anbefaler, uten mer vurdering. Noen bruker kompisen sin hund. Noen tenker etter hva tispa trenger. Noen bruker sin egen hannhund. Noen bruker den som ble beste hannhund på sist spesial. Og noen bruker den siste importen.

Men FLERTALLET, over 50 prosent, bruker ikke hannhunder med meterlange tittelrekker.

Som skrevet før, så er ikke utstillingstitler arvelige, selv om mange ser ut til å tro det.

Her er jeg helt på linje med Siri - en hannhund som har klart å få titler er antagelig bedre enn en hannhund som er stilt like mye uten å oppnå titler, og har trolig det lille ekstra. Hvis han preger sine avkom, vil jo hans valper antagelig også bli bra og ha det lille ekstra som gjør at de skiller seg ut i utstillingsringen?

Men, en kan ikke bare ta en gullhannhund og parre med ei gråsteinstispe og forvente at alle valpene blir diamanter. Det er det nok enkelte som tror, og glemmer at tispa bidrar med mer enn melk.

Astrid Indrebø sa det så greit på NKKs oppdretterskole, at målet med oppdrettet må være å få valper som er bedre enn foreldredyrene. Men det er ikke av den grunn likevel anbefalt å parre en ekstremt dårlig tispe med en ekstremt god hannhund, slik at valpene kanskje blir bedre enn mor.

Om jeg ikke husker helt feil, mener vel Indrebø at en skal bruke den beste halvparten av rasebestanden for å strebe etter forbedring. Og en hund med titler har antagelig kvaliteter som gjør at den ligger i øverste halvdel hva gjelder eksteriør (den kan jo fremdeles ha dårlig helse og diskvalifisere seg fra avl i så henseende) - eller så har rasen et ekstremt luksusproblem.

Å si at en titel er mer verdt en en annen er i mine øyner tull, de må ha samme premiering for å åpnå NUCH som mine hunder, du har bare andre krav utenom som gjør at det blir vanskeligere for deg å få lov å stille å få cert, når de tingene er på plass, fungerer utstilling som normalt for deg og din hund. Så nei, akkurat den med at NUCH titelen er mer verdt på noen raser er piss i mine øyner.

Dette har vi diskutert før, vettu, og jeg er fremdeles uenig med deg - ikke alle championat er like lett å få, og er dermed ikke like mye verdt.

For oss er det ikke "bare" å reise avgårde for å parre heller. I Danmark HD røntger de ikke, i tillegg er det 3 hanner (kullsøsken) som ligger bak (ny utregning gjort på nyåret) 48% av avlsmaterialet der nede, den suppen der nekter jeg å komme inn i, å da blir stort sett det meste av det danske avlsmaterialet utelukket enten på grunn av manglende HD status, eller på grunn av at de er i slekt med disse 3 nevnte hannene.

Jeg er ikke så interessert i å diskutere "dere", jeg, uavhengig om det er kennel R eller rasen DSG. Men jeg kan jo komme med et innspill: Om det er en dansk hannhund dere virkelig ønsker å bruke, så si til eier at dere betaler utgiftene knyttet til røntgenfotografering og avlesning hvis hunden viser seg å ha HD. Hvis hunden er fri, har de fått en avlshund oppdrettere i andre land vil kunne tenke seg å bruke, så da kan dere for eksempel foreslå å betale halvparten av utgiftene.

Men om en snakker generelt, så er det for oss som har vært i gamet noen tiår ikke altfor lenge siden at det faktisk ikke var mulig å reise utenfor Sveriges grenser for å parre, fordi det var karanteneregler på hjemreisen. Men vi klarte da å drive oppdrett for det, uten at samtlige raser endte med innavlsdepresjon.

I dag burde det da være enda enklere, om en bare vil, hele Europa ligger for våre føtter, import av sæd er billigere og enklere enn noen gang, og import av valper er ikke særlig vanskeligere enn å hente seg valp i andre enden av Norge.

Men for å komme på "et generelt" nivå igjen..

Ser man seg etterhvert blind på det å få frem utstillingshunder? For meg er utstilling en hobby, noe jeg gjør sammen med hunden min på lik linje med de som driver agility, eller de som trener lydighet og konkurrerer. Men jeg kan alikvel se feilene til tispen min, å det har blitt tatt hensyn til i videre avl. Det skumle med å følge strømmen er jo nettopp det at jeg syns det blir parret endel hunder som ikke passer hverandre hverken gemytt messig, eller eksteriør messig, for ikke å nevne at de aller fleste glemmer å sjekke HD på tanter, onkler, brødre, søsken. Så lenge "alt" bakover er så noenlunde fritt, så ser det ikke ut å bry dem at broren til nevnte hannhund (bare et eksempel, jeg snakker ikke om EN hund) har gitt HD i alle kull... Det betyr liksom ikke noe, for hundene blir i hvertfall fine :rolleyes2: :rolleyes2:

Ok, så du trenger ikke å stille dine tisper med tanke på avl, fordi du klarer å se deres feil uansett? Mens nybegynnere som ikke er like erfarne i å bedømme hunder og derfor velger en hannhund som har fått titler for å være sikre på å bruke en god hannhund, driter seg ut? Hva mener du de skal gjøre, om de rett og slett ikke har nok kunnskap enda, og vil lære? Du skrev lenger opp at for liten del av populasjonen brukes i avl, men det kan vel ikke være noe fristende å starte en oppdrettergjerning, om en møtes med slike holdninger fra de som har hatt 10-15 kull?

Og for oppdrettere som har holdt på en stund, og gjør ting du ikke er enig i - kan det tenkes at de likevel har en tanke og mening med det de gjør, at de har en bevissthet rundt sitt oppdrett, og et mål de jobber mot? Kanskje er de riv ruskende uenig i det du gjør, og synes et eller annet jeg ikke gidder finne fiktivt eksempel på er hårreisende hos dere?

Hvem har rett da?

Så tror jeg at jeg skal stoppe der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...