Gir par for lett opp?

[Poter]

I året som gikk var det mange par i vår omgangskrets og i venners omgangskrets som skilte seg eller gikk i fra hverandre. Det har blitt litt snakk om dette og hva årsaken kan være. Gir vi for lett opp nå til dags og hva kan det i så fall komme av?

[Malamuten]

Jeg tror kanskje det. Synes mange virker og tro at 2 personer skal kunne bo og leve sammen og alt skal være perfekt bare sånn helt uten vidre, og når det ikke er det virker det mange ganger som folk synes det er mye lettere og gi opp enn og finne ut av ting.

[Morgaine]

Har også lagt merke til at ting fort blir for mye for par nå om dagen, men vet ikke om det er fordi jeg legger mer merke til det nå enn før eller om mengden faktisk har økt. Hvilekn aldersgruppe man tilhører betyr selvsagt også en del når man funderer over slike ting. Min lille teori så langt er at man føsrt og fremst må skille mellom de som har kun hatt en partneren og de som har hatt flere. Merker at de som kun har hatt en setter grensen for å gå fra hverandre mye høyere enn de som har hatt flere partnere. Tror det kan ha noe med at dersom man har vært sammen med flere så har man lettere for å tenke at "jeg fant jo en ny mann/kvinne sist så hvorfor skulle jeg ikke gjøre det igjen", mens for de med en partner er det vanskligere å se for seg at de klarer å finne det samme en gang til. Folk har kanskje blitt mer kynisk i forhold til hvor lett det er å bytte partner? Eller har man fått det for seg at et forhold skal være hollywood perfekt og dermed faller partneren for kort?

Så har man selvsagt de som kun ofte blander forelskelse med kjærlighet og som lett faller fra når hverdagen innhenter dem. Har selv tenkt alt for mange ganger at dette gidder jeg ikke lenger når jeg og sambo krangler og er uenig om de samme små filletingene om igjen og om igjen. Men da tar jeg meg i sammen og innser at jeg må være en komplett idiot for å gi opp det jeg har i dag fordi at vi f.eks er uenig om hvor lenge ting kan ligge fremme på kjøkkenbenken. Det er tross alt ikke en av de tingene jeg ville bry meg om å skrevet på en liste over hva jeg ønsket i en partner. Og han har jo alle de viktige egenskapene jeg ønsker i min partner. Skal vi først krangle litt med hverandre så foretrekker jeg faktisk å krangle om kjøkkenbenken fremfor noe som faktisk er viktig

[SaraS]

Jeg synes ofte mange holder sammen alt for lenge faktisk. Om det er for at de er redd for å være alene, eller redd for å skuffe den andre, eller hva det nå er som holder folk sammen vet jeg ikke. Men ofte er det tydelig at par ikke har det bra sammen. Jeg har jo selvfølgelig all forståelse for at det kan være veldig vanskelig, men man kan jo ikke holde sammen bare for å skåne partneren sin heller da!?

[Anette]

Så har man selvsagt de som kun ofte blander forelskelse med kjærlighet og som lett faller fra når hverdagen innhenter dem. Har selv tenkt alt for mange ganger at dette gidder jeg ikke lenger når jeg og sambo krangler og er uenig om de samme små filletingene om igjen og om igjen. Men da tar jeg meg i sammen og innser at jeg må være en komplett idiot for å gi opp det jeg har i dag fordi at vi f.eks er uenig om hvor lenge ting kan ligge fremme på kjøkkenbenken. Det er tross alt ikke en av de tingene jeg ville bry meg om å skrevet på en liste over hva jeg ønsket i en partner. Og han har jo alle de viktige egenskapene jeg ønsker i min partner. Skal vi først krangle litt med hverandre så foretrekker jeg faktisk å krangle om kjøkkenbenken fremfor noe som faktisk er viktig

Kjente meg igjen der ja. Vi er vel av parrene som kanskje ble "fort" sammen, men vi hadde vært veldig nære venner i flere år, også et halvt år dating etc så ble vi sammen og flyttet sammen 4 mnd etterpå. Nå har vi bodd sammen i 3 år, ja vi krangler om filleting, men det er lett å finne tilbake til hvorfor man er så himla glad i personen også.

Derimot blir venner av meg sammen folk etter 1 og een halv date, og det synes jeg blir litt vell fort, og de som blir sammen på facebook også bryter "forholdet" etter en halv uke. Vi brukte jo bare noen år på å få ut fingeren

Hadde ikke noe annet å tilføye

[Guest lijenta]

Noe jeg i grunnen lurer på er Hvorfor er skilsmisser smittsome. Altså er det et par i en venneflokk so skiller seg så kommer det atid noen til flere parr etter og skiller seg?

[Steffen]

Det jeg syns, er at når noen gifter seg eller bare er kjærester så skal de være der for hverandre i gode og i vonde dager, viss de virkelig elsker hverandre.

For viss noen faktisk elsker en annen overalt på jord så gir de ikke bare opp, da vil jo de kjempe for å få forholdet til å fungere, viss ikke liker de ikke hverandre godt nok.

[Wanderlust]

Jeg synes ofte mange holder sammen alt for lenge faktisk. Om det er for at de er redd for å være alene, eller redd for å skuffe den andre, eller hva det nå er som holder folk sammen vet jeg ikke. Men ofte er det tydelig at par ikke har det bra sammen. Jeg har jo selvfølgelig all forståelse for at det kan være veldig vanskelig, men man kan jo ikke holde sammen bare for å skåne partneren sin heller da!?

Dette er litt sånn jeg har inntrykk av, og har vært sånn for min egen del også. Man prøver å fikse opp i problemene, også går det kanskje bra i noen uker, og så er det på'n igjen. Brudd er sjeldent morsomt, så man vil jo også unngå det. Men jeg ser mange par som burde gitt opp for lengst, og jeg skjønner ikke hvorfor man MÅ holde sammen om man ikke trives. Hvorfor? Skal man drøye til man kjøper seg hus sammen, får unger og så får nok av hverandre? Eller skal man på død og liv holde sammen da også?

[Poter]

Om folk gir for lett opp, er jeg egentlig litt usikker på. Jeg har nok før ment ganske bastant at de gjør det, men nå lurer jeg på om det ikke er der problemet ligger. Altså ikke på utholdenheten par har eller hvor lett de går fra hverandre, men heller at det ligger et annet sted. Som f.eks i at samfunnet skaper et bilde av at parforhold skal gå av seg selv og være perfekt. Jeg tror heller ikke vi lærer å tenke "oss", "vi" og "familie", men heller "meg, meg, meg". Vi skal realisere oss selv og alle vet vel hvordan man kan slanke seg, men få hvordan man kan kommunisere på en god måte. Jeg tror rett og slett vi, generelt sett, kan for lite om kommunikasjon og hvordan få et parforhold til å fungere.

I tillegg tror jeg det handler mye om prioriteringer. I en hektisk hverdag er det vel gjerne forholdet som blir nedprioritert. Det er jobb, hobbyer, barn, venner, henting og bringing... men lite eller aldri avsatt tid til forholdet. Det skal liksom bare gå av seg selv. Og jeg tror ikke vi gjør det av vond vilje eller fordi vi er så egosentriske, men rett og slett fordi det bare er sånn det er i samfunnet vårt. Vi skal gjøre alt dette andre først og romantikken og gnisten skal fungere av seg selv.

Det handler vel også om oppdragelse og hvordan vi tidlig lærer at relasjoner skal/kan være. Om det er trygt å være nært et annet menneske og hvordan man lærer seg å uttrykke følelser (og generelt ha følelser).

[Malamuten]

Jeg synes ofte mange holder sammen alt for lenge faktisk. Om det er for at de er redd for å være alene, eller redd for å skuffe den andre, eller hva det nå er som holder folk sammen vet jeg ikke. Men ofte er det tydelig at par ikke har det bra sammen. Jeg har jo selvfølgelig all forståelse for at det kan være veldig vanskelig, men man kan jo ikke holde sammen bare for å skåne partneren sin heller da!?

Nei, man skal selvfølgelig ikke være sammen om man ikke trives. Men det er ikke det samme som at man skal gi opp etter en liten fillekrangel heller da. Tror en del har alt for store forventninger til hvordan et forhold skal være, for noen er gresset alltid grønnere på den andre siden og for noen er det kanskje vanskelig og se hva man har før man har mistet det.

Et forhold skal selvfølgelig være bra, men noen ganger er det oppturer og andre ganger nedturer og i perioder kan det kanskje være vanskelig av div årsaker, men det er jo nettopp da man bør huske på hva man har og hjelpe hverandre igjennom det som er vanskelig.

[Benedicte]

Jeg tviler på at folk gir hverandre opp for lett. Forhold skal faktisk ikke være en byrde, og hvis noen ønsker å gå fra hverandre, hva kan være mer riktig enn det?

Jeg ser ingen grunn til at man skal tviholde på hverandre om man ikke føler at det går bra. De færreste skiller seg pga en fillete krangel liksom.

[madam mim]

I året som gikk var det mange par i vår omgangskrets og i venners omgangskrets som skilte seg eller gikk i fra hverandre. Det har blitt litt snakk om dette og hva årsaken kan være. Gir vi for lett opp nå til dags og hva kan det i så fall komme av?

Vanskelig å vite hva som foregår på innsiden av husets fire vegger og vite hva den egentlige grunnen er til at par går fra hverandre.

Men ihvertfall så tror jeg at en del par er altfor kjappe til å "hoppe i det" og planlegge felles fremtid og flytte sammen i "forelskelens rus" uten å bruke hodet og se an litt. Da er det ikke rart at dét forholdet går på trynet ihvertfall.

[Guest 2ne]

Bare for å ha spurt - har noen av dere som mener det er for enkelt nå om dagen noen gang hatt et alvorlig samlivsbrudd?

[tulip]

Og hva er et alvorlig samlivsbrudd da, 2ne? Barn? Felles eiendom? "Fartstid"? (og nei, jeg har aldri vært igjennom et halvalvorlig brudd engang jeg)

[Guest 2ne]

Gjerne flere års "fartstid", Tulip. Ikke nødvendigvis med barn og eiendom, men at man har vært sammen over tid - og med tid, så mener jeg litt mer enn et år.

[Stine]

Jeg og eksen min gjorde det slutt etter 4 år, da hadde vi bikkjer og hus.

Jeg mener folk får gjøre som dem vil, føler dem ikke at dem ikke passer sammen lenger så er det bare å gå videre. Sjeldent/aldri jeg gidder å legge meg oppi andres forhold og hvorfor det tar slutt.

[Maria]

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt det er vanligere å gå fra hverandre av "dårligere" årsaker nå enn før. Men det jeg kan si at jeg oppfatter er at dette med skilsmisser og samlivsbrudd er veldig mye mer utbredt blant dem som allerede har vært ogjennom et brudd tidligere. Eksempelvis gjelder dette begge mine foreldre, som etter endt ekteskap med hverandre nå har gått i fra hver sin "nye" kjæreste/samboer etter flere år. Begge to, men av ulike årsaker.

På den annen side tror jeg absolutt at man kan være mer heldig andre gang. Mine foreldre ble sammen i tenårene og var gift i 14 år. Og maken til ulike mennesker skal du se lenge etter. Så det er klart at modenhet og alder har mye med saken å gjøre. Min tante, som nå er gift for andre gang, har det bedre enn noen gang..

Personlig ergrer det meg mest at det er normalt blant folk på min alder (20-årene) å aldri ha tro på kjærligheten. Hvis du selv føler du har funnet drømmemannen/kvinnen får du liksom ikke lov til å tro at du har funnet den rette uten at du får predikert at "det finnes ikke noe sånt som "den rette", og at dere aldri kommer til å klare å være sammen for alltid". Jeg synes den holdningen er utrolig trist at er så utbredt, og igjen snakker jeg av erfaring. Jeg tror det er nettopp her ting har forandret seg litt. Jeg tviler på at folk var mer glade i hverandre i "gamle dager", men jeg tror det å snakke om at samlivsbrudd er et reellt utfall i mange tilfeller ikke er tabu på noen måte lenger. Samtidig tror jeg denne åpenheten er relativt holdningsskapende og nok påvirker folk til å gå i fra hverandre uten å kjempe litt for det. Det er jo på ingen måte menneskelig å gå igjennom livet uten ups & downs, ei heller i et forhold.. Mange opplever nok brudd som letteste løsning!

Og som flere har sagt her.. Årsakene til samlivsbrudd er så uendelig mange. Ting er ofte mer komplekse enn at man ikke har følelser for hverandre lenger eller at man kranger, ofte innebærer det ikke krangel engang. Det er jo enorm forskjell på unge par i begynnelsen av tjue-årene, uten forpliktelser, uten jobb, hus osv. og på voksne mennesker med barn og etablerte familieliv. Og om to personer med barn fra tidligere ekteskap skal prøve å fungere sammen skal jeg love at det på ingen måte er en enkel sak hver gang å få ting til å klaffe.

Og som dere skjønner føler jeg at dette med samlivsbrudd er noe som har preget meg i hele min ungdomstid og at det er et tema som engasjerer meg.

[Bambings]

Jeg har vært gjennom et ganske tøft samlivsbrudd selv, og vet at jeg har det mye bedre nå enn om jeg skulle ha forandret meg selv for å være sammen med noen.

Jeg tenker at problemet ikke er at folk gir opp fort fort, men heller at mange går inn i noe seriøst for tidlig...

[Tinja]

Jeg tror ikke det nødvendigvis alltid er så enkelt som at par gir for fort opp, ved første motbakke. Noen par er ikke sammen av de rette årsaker. Noen mangler det aller mest grunnleggende som må være til stede, kjærligheten. Par som blir sammen mens de er svært unge vet kanskje ikke engang hva kjærlighet er, hvordan man gjenkjenner den. Og blir sammen på grunnlag av noe de tror er kjærlighet. Og noen forhold er ikke sunne, til det gode for de involverte. Og da er det ikke annet enn bra at de oppløses. Mye heller det enn at folk skal bite det i seg og leve i årevis på falske premisser, og kanskje dermed gå glipp av et sunt og riktig forhold i stedet. For ikke å snakke om hva det gjør med et menneske å leve med undertrykte følelser over lang tid.

Det med at det tilsynelatende blir en "farsott" i brudd innen vennegjenger, tror jeg kan ha med at ett brudd kan virke som en trigger for andre brudd. For eksempel kan det hende at en av partene i et par lenge har gått og undertrykket følelsen av at forholdet ikke er bra, det mangler de rette følelsene. Når så venneparet bryter opp, kan dette trekke denne følelsen til overflaten, og kanskje sette mot i den parten som har undertrykket det han/hun vet er sannheten.

Jeg tror man skal være forsiktig med å mene at folk gir for fort opp og gir seg for lett uten at man faktisk vet at dette er tilfellet. Det inntrykket man har av noen sitt forhold kan være svært forskjellig fra hvordan dette forholdet er i virkeligheten.

Ikke det, det er sikkert mange som har urealistiske forventninger til forhold og som gir opp altfor fort også. Mener bare at det ikke nødvendigvis er slik, selv om det kan se slik ut fra utsiden

[Bambi]

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt det er vanligere å gå fra hverandre av "dårligere" årsaker nå enn før. Men det jeg kan si at jeg oppfatter er at dette med skilsmisser og samlivsbrudd er veldig mye mer utbredt blant dem som allerede har vært ogjennom et brudd tidligere. Eksempelvis gjelder dette begge mine foreldre, som etter endt ekteskap med hverandre nå har gått i fra hver sin "nye" kjæreste/samboer etter flere år. Begge to, men av ulike årsaker.

På den annen side tror jeg absolutt at man kan være mer heldig andre gang. Mine foreldre ble sammen i tenårene og var gift i 14 år. Og maken til ulike mennesker skal du se lenge etter. Så det er klart at modenhet og alder har mye med saken å gjøre. Min tante, som nå er gift for andre gang, har det bedre enn noen gang..

Personlig ergrer det meg mest at det er normalt blant folk på min alder (20-årene) å aldri ha tro på kjærligheten. Hvis du selv føler du har funnet drømmemannen/kvinnen får du liksom ikke lov til å tro at du har funnet den rette uten at du får predikert at "det finnes ikke noe sånt som "den rette", og at dere aldri kommer til å klare å være sammen for alltid". Jeg synes den holdningen er utrolig trist at er så utbredt, og igjen snakker jeg av erfaring. Jeg tror det er nettopp her ting har forandret seg litt. Jeg tviler på at folk var mer glade i hverandre i "gamle dager", men jeg tror det å snakke om at samlivsbrudd er et reellt utfall i mange tilfeller ikke er tabu på noen måte lenger. Samtidig tror jeg denne åpenheten er relativt holdningsskapende og nok påvirker folk til å gå i fra hverandre uten å kjempe litt for det. Det er jo på ingen måte menneskelig å gå igjennom livet uten ups & downs, ei heller i et forhold.. Mange opplever nok brudd som letteste løsning!

Og som flere har sagt her.. Årsakene til samlivsbrudd er så uendelig mange. Ting er ofte mer komplekse enn at man ikke har følelser for hverandre lenger eller at man kranger, ofte innebærer det ikke krangel engang. Det er jo enorm forskjell på unge par i begynnelsen av tjue-årene, uten forpliktelser, uten jobb, hus osv. og på voksne mennesker med barn og etablerte familieliv. Og om to personer med barn fra tidligere ekteskap skal prøve å fungere sammen skal jeg love at det på ingen måte er en enkel sak hver gang å få ting til å klaffe.

Og som dere skjønner føler jeg at dette med samlivsbrudd er noe som har preget meg i hele min ungdomstid og at det er et tema som engasjerer meg.

Det her diskuterte vi på veiledningen min for en mnds tid tilbake. Vi kom frem til flere ting blant annet at:

- Før i tiden ble man gift og man ble ikke skilt, ferdig! Og de som ble, ja de var ikke vel sett på av samfunnet.

Men det tilhører til at før hadde man nok ikke det samme type forholdet som vi gjerne går inn i idag. Vi viser mere følelser, tilbringer gjerne mere kvalitetstid sammen og tiden vi er sammen er gjerne mere åpent. Det kommer jo av at man er blitt mere likestilte osv.

- I dagens samfunn endrer vi oss også mye mere. Vi er gjerne ikke den samme personen vi var for 10 år siden lengre. Fordi vi kan mye mere, vi har mere daglig frihet så kan vi endre oss. Og når man endrer seg kan det være at man ikke lenger passer sammen med den personen man har giftet seg/flyttet sammen med.

- Vi fant også ut av fordi at verden i dag er mere seksuellt åpent og man gjerne tørr å utfolde sine fantasier skaper det grunnlag for utroskap. (Man vil gjøre ting anonymt osv...)

- Og at vi i dagens samfunn også gjerne går altfor fort inn i ting. Sånn ihnt dagens forventninger av ett forhold vs. før i tiden. Altså som skrevet over, flytter sammen etter halvannen dates osv. Man kjenner ikke hverandre, man vet ikke hvem hverandre er.. Og i dag er det mye viktigere i de fleste tilfeller. At man kjenner til de irriterende små vanene som gjerne dukker opp, at man vet med seg selv at man kan akseptere de.

Og jeg vil si at jeg jo gjerne har litt bak meg med min eks. Det var jo ett alvorlig brudd og ikke pent heller sånn sett.

[Poter]

- Og at vi i dagens samfunn også gjerne går altfor fort inn i ting. Sånn ihnt dagens forventninger av ett forhold vs. før i tiden. Altså som skrevet over, flytter sammen etter halvannen dates osv. Man kjenner ikke hverandre, man vet ikke hvem hverandre er.. Og i dag er det mye viktigere i de fleste tilfeller. At man kjenner til de irriterende små vanene som gjerne dukker opp, at man vet med seg selv at man kan akseptere de.

Tror mye av stikkordet ligger i forventningene vi har til et forhold. Alle må være i et forhold for å være "vellykket" og vi har ikke lært hvordan man skal få et forhold til å fungere (se det jeg skrev lengre opp). Det kan gies inntrykk av at et forhold skal fungere av seg selv.

[Bambi]

Tror mye av stikkordet ligger i forventningene vi har til et forhold. Alle må være i et forhold for å være "vellykket" og vi har ikke lært hvordan man skal få et forhold til å fungere (se det jeg skrev lengre opp). Det kan gies inntrykk av at et forhold skal fungere av seg selv.

Ja, også det. Husker ikke alt vi kom fram til, men det vi kom frem til var vel egentlig ganske logisk. Men det igjen er jo ikke så rasjonellt, da kjærlighet ikke er logisk eller rasjonellt

Ser på meg selv at jeg har tatt mye av det jeg har lært i mitt forrige forhold inn i det som jeg påbegynt nå. Og erfaringen er veldig god. Men jeg er heldig og har ingen forventninger og vet også at det ikke fungerer av seg selv.

[Zitka]

Om par gir opp for lett, både ja og nei vil jeg si. Nå skal ikke jeg sitte om noen samlivsterapaut, men jeg tror problemet til mange er at de kan ikke å kommunisere eller løse problemer sammen. Veldig mange møter problemer og poff! forholdet er over.

Ellers vil jeg også si at mange er ikke ærlig nok med seg selv. Heller ikke ærlig med partneren sin. Vet om par som kjøper seg leilighet, lever sammen og planlegger fremtiden din sammen. Plutselig hopper ene parten i senga med en annen person. Følelsene forsvant, skjønner dere..

Jeg tror at mange par ville fortsatt vært sammen hvis de bare hadde snakket sammen og løst problemene sammen. Ikke minst vist omsorg for hverandre.

Man må jobbe for å få et forhold til å fungere. Det er det mange som ikke forstår..

[:)Kine]

Noen mangler det aller mest grunnleggende som må være til stede, kjærligheten. Par som blir sammen mens de er svært unge vet kanskje ikke engang hva kjærlighet er, hvordan man gjenkjenner den. Og blir sammen på grunnlag av noe de tror er kjærlighet.

Men hva er kjærligheten da? Hvordan gjenkjenner man den? Jeg tror egentlig bare på forelskelse. Når forelskelsen går over, så har man jo blitt glad i personen etter å ha delt 2(?) år med h*n. (Leste i en bok skrivd av en psykolog at en forelskelse ofte gikk over etter 2 år.) Min mening er at hvis man har havnet sammen med en person med samme verdier som deg, så er det lettere videre. Også tror jeg selvfølgelig at alle personer er forskjellige. Med ulike følelser.

Forelskelse og "kjærlighet" er jo bare en del av flokkinstinktene våre?

I den samme boken som nevnt tidligere så stod det også om de ulike måtene å vise kjærlighet på. Personen som hadde skrevet denne boken mente at grunnen til at det var mange brudd var fordi folk viste følelsene sine på forskjellige måter.

Jeg tror mange gjør det slutt fordi det er stor vekt på selvrealisering i vårt samfunn.

[madam mim]

Jeg tror mange gjør det slutt fordi det er stor vekt på selvrealisering i vårt samfunn.

Hæh? Utdyp, please.