Gir par for lett opp?

[jaktlykke]

Jeg har vært i to lange forhold - et som gift og et som samboer. Tilsammen ble det 25 år - det er vel mer enn flere av dere her inne er i alder

Så nei - jeg vil ikke si for min egen del at jeg / vi gav opp så lett.

[Djervekvinnen]

Jeg har vært sammen med min første kjæreste i snart 10 år. Det er ikke bare en dans på røde roser. Man må gi og ta, samarbeide, kommunisere, gi rom, ha rom, og sist men ikke minst: akseptere den andre akkurat slik den er, med de feil han/hun har. Ingen er perfekte, man må bare være realistisk. Man MÅ ikke ha alt tilfelles, men det er en fordel at litt er felles ihvertfall.

Det er ikke enkelt, og noen har værre for å tilpasse seg enn andre. Noen har veldig sterke personligheter, og mikser man to av slike kan det bli trøbbel. Noen går bare etter utseendet, noe som sjeldent lønner seg. Man må utfylle hverandre.

Jeg har veninner som har like lange forhold som meg, noen gifte også. Noen går igjenomm en krise i hjemmet, men det er ingen som har gitt opp. Ikke uten å virkelig prøve først.

Og ja jeg kjenner også de som klarer max 1-2 år, før de er single igjen, lever som de skulle vært tenåringer, fester på byen hver en helg og ligger rundt med folk. Folk er på ulike stadier i livet og man har ulike ønsker.

Jeg personlig tar ikke lett på et forhold. Det er alvorlig for meg. Man deler så mye sammen, ja man har skapt et liv sammen. Det er ikke noe man gir lett opp.

Det kan virke som at noen gir lett opp, men jeg vet jo egentlig ikke hva som foregår blant husets fire vegger. Klart, er det kræsj finner man det ut ganske kjapt, gjerne etter man har flyttet sammen. Da kan det raskt bli slutt igjen.

[PsychoLynx]

Individuelt, føler jeg er et stikkord her. Ja, noen gir opp altfor lett og tåler ikke motgang i det hele tatt. Et lite tramp på en tå, og god hjelp fra andre, så er det forholdet over, mens andre igjen kanskje prøver for lenge.

Finnes det egentlig noen fasit?

Men ja, JEG føler vel kanskje at det er blitt enklere å gi opp nå enn det var før. Nettopp fordi skilsmisser/samlivsbrudd er blitt mye mer dagligdagse...

[Aya]

Jeg er enig med det Poter skrev om forventninger. Vi skaper oss et bilde av kjærligheten som en drøm, som en fantastisk rus, et bånd som er så sterkt at man fysisk kjenner det, osv osv. Samtidig er det mye snakk om at man ikke skal bli i et forhold som ikke er bra. Jeg tror at mange på min alder, begynnelsen-midten av tjueårene, lett faller til konklusjoner om at dersom man ikke lever Disney-drømmen i forholdet sitt, så er det ikke den rette, og da bør man gjøre det slutt. Jeg tror vel ikke folk gir opp for lett, men kanskje at fokuset blir litt skjevt? Det er jo forøvrig også i tiden at man skal være LYKKELIG, man skal realisere seg selv, følge sine drømmer, gjøre slik og slik og sånn, og målet er hele tiden lykke! Jeg tror mennesker før kanskje hadde en litt mer jordnær holdning til livet. Man kjente ikke hele tiden etter hvor lykkelig man var, man hadde kanskje en forventning om at livet kunne være vel så hardt som enkelt i lange perioder. Da blir fallhøyden litt mindre og. Kanskje det er nok at man har det jevnt over greit, at det er godt nok. Da er man iallefall ikke mislykket om man ikke går rundt på rosa skyer og er LYKKELIG hele tiden, enten det nå er i et forhold eller i livet generelt.