Gå til innhold
Hundesonen.no

Om det å låne bort hunden sin ...


Symra&Pippin

Recommended Posts

*flir* ja tulip, har lagt merke til litt "pimping" i det siste :) nesten så jeg kunne ønske jeg bodde i trønderlag igjen, da ville jeg veldig gjerne lånt henne litt, gd er en av drømmerasene :)

Som labbis sier, jeg har heller aldri lånt en hund for å bli kjent med rasen, leste endel om dalmatiner, spurte på forum og sånn, og gikk rett på sak. Casper er vel den andre dalmatineren jeg noen gang har tatt på om jeg ikke husker feil, og mammaen hans den første.

Jeg tror heller ikke Casper hadde blitt "ødelagt" av å være hos noen andre ett par dager eller en uke. Men for min del er jeg liksom litt redd for hva som kan skje, jeg vil ikke at han skal ha uheldige møter med hunder, eller at han skal være den som gjør det uheldig, så og si. Jeg vil ha full kontroll over ham, vite akkurat hva han opplever, hvordan han taklet det osv... litt kontrollfreak, hadde det ikke vært den første egne hunden min, så ville jeg kanskje sett litt annerledes på saken, og slappet mer av. Det er jo ingen tvil om at han er en utrolig grei hund, omgjengelig og tilpasningsdyktig, om enn litt mammadaltete. Så han ville nok taklet det veldig fint, verre med min seperasjonsangst :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Jeg synes det er veldig fint at andre synes det er greit å låne bort sine egne hunder, enten bare for en tur eller en litt lengre periode. Tenker bare på alle de hundene jeg har fått gå på tur med, ha med på trekkhundsamlinger, trene osv før jeg fikk meg en egen hund. Uten disse eierne er sannsynligheten ganske stor for at jeg ikke hadde hatt hund i dag, så jeg kan jo ikke annet enn å være kjempetakknemlig.. Men likevel er jeg ekstremt skeptisk til å overlate mine egne hunder til andre. Jeg har i siden jeg fikk hund prøvd å snike meg unna alle ferier som har gjort at jeg har måttet sette bort Ella til andre enn mamma, for selv om jeg stoler på de som har passet henne sliter jeg veldig med å sette henne bort. Men jeg skylder på at hun er en Ella, og selv om hun kan virke som en enkel hund skal det ikke så mye til før hun får ett eller annet Ellatraume. Men jeg tror ikke jeg blir noe bedre med Opsis akkurat..

Så om noen hadde spurt om de kunne lånt en av mine for å prøve å ha hund en periode, så hadde nok dobbeltmoralske meg sagt blankt nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det slo meg aldri inn å låne en corgi, vi var derimot på utstilling, og hos en oppdretter og møtte flere voksne og valper,for å se om vi likte størrelsen etc.

Foxi kunne jeg aldri lånt bort pga gemytt, Amiga kan jeg nok låne bort om det er snille folk men ikke så lenge gitt, hun er jo en håndfull også, så passer ikke før hun blir en del eldre :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Låner ikke Elwira bort til folk jeg ikke kjenner, men til folk jeg kjenner går det somoftest helt fint. Skal låne henne bort til et par om kort tid for å sjekke om de reagerer på golden i heimen (allergi). Ellers låner jeg henne bort for kortere tid (noen dager, turer osv) til folk som vil ha golden retriever eller bare vil ha litt selskap. Elwira syns det bare er kos å være hos folk som vil kose! :hmm: Meen, klarer nok ikke å låne hu bort for lenge av gangen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne aldri tenkt meg å lånt bort Felix,men folk er hjertelig velkommen til å være med oss på tur o.l for å få et inntrykk av rasen.

Samtidig er det jo fint at noen er villige til det :) Kunne tenkt meg å hatt en sheltie noen dager selv jeg :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvorfor ikke? Ikke til hvem som helst, såklart. Men så lenge hunden er grei, og folkene oppegående (nok til at man kan stole på at de følger dine instrukser i tillegg til å kunne bruke sunt vett) så er det vel ok å få noen hundefrie dager iblant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan forsåvidt forstå at det kan være nyttig for noen å "låne" en hund for å teste allergier, føle på at de faktisk er klare for hund, være sikker på at de har valgt noenlunde riktig rase og så videre. Eventuelt at det er noen som har veldig lyst på hund, men rett og slett ikke har mulighet til å ha hund 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, men likevel vil ha gleden av hundeliv av og til.

Samtidig hadde jeg neppe lånt ut mine hunder til noen, med mindre jeg kjenner vedkommende veldig godt. Jeg er sær på hundepass bare for et par dager jeg :hmm: Orry er ganske enkel og grei, og kan dermed passes av de fleste, og kunne vel vært en grei "lånehund". Norma derimot har et par smådiller, så det er få og betrodde mennesker som har fått passe henne hittil. Nå hørtes hun kanskje ut som det monsteret - hun er ikke det, men hun er litt snål og trenger noen som faktisk kjenner henne og tar henne for det hun er :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg låner gjerne ut Tinka til noen som vurderer rasen, eller hund i det hele tatt. Nettopp fordi jeg vet at hun er ekstremt tilpasningsdyktig og trives godt med hvem som helst.

En annen hund ville jeg kanskje ikke gjort det samme med.

Nå skal det sies at Tinka ofte lånes ut på treningen med jaktdamene, da jeg trener Chico på de, men har med Tinka for morro skyld. Senest igår var det en annen dame som trente Tinka.

Altså for meg er det helt i orden, men jeg vet også at jeg får samme hunden tilbake da :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det kan ha noe med hvor mange hunder man har selv. Hadde jeg bare hatt en hund hadde jeg aldri klart å låne ut den, da blir jo jeg hundeløs jo :hmm: Samme med to, èn hund blir jo så tomt! Men å slippe å ha tre for en kort stund hadde vært deilig. Jeg kom på at jeg har lånt ut Cita til foreldrene mine når jeg hadde eksamenstid og hadde tre hunder (labrador, malle, aussie).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det virkelig noen der ute som vil låne Fibi? Værsågod :hmm: Bortsett fra et par nabounger som ble avvist på en hyggelig, men bestemt måte, kan jeg ikke si at det har vært noe renn etter mine bikkjer, nei. Scilos har forresten overnattet hos Snorre en gang, slik at jeg kom meg på seminar. Det var helt greit. Tror ikke han ble nevneverdig traumatisert av det. Nei, Fibi er det vel best at Ia eller jeg tar oss av og har vi først èn, kan vi like gjerne ha begge. Men sånn ellers, har jeg ikke noe imot å la hundene overnatte hos folk med stort hjerte, stor seng og gode tursko. Det er bare ikke noen aktuell problemstilling her i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke laant bort mine hunder, men det er av egoistiske grunner. Hvordan skulle jeg klart meg uten hund? :hmm: Kommer an paa hunden da, men eldstemann er virkelig verdens enkleste hund, og hadde sikkert hatt det som plommen i egget hos de fleste, gitt at han fikk nok mosjon og kos selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pragmatisk tror jeg ikke at det hjelper så mye å få låne en hund en helg eller en uke - det gir deg lite innblikk i hvordan det er å ha hund. Alt er fremdeles nytt og spennende, en er entusiastisk og positiv, og må ha hunden en god del lengre enn som så før en får prøvd de negative sidene - lufte diaréhund mens en er fyllesyk, tilbringe natt til mandag hos veterinær før en må dra rett på jobb mens en lurer på hvordan hunden har det på overvåkingen, komme hjem til hund som har makulert alt som var i papirsøpla, måtte gå langturer ni dager på rad i stiv kuling, osv. En må ha hund over tid for å få kjent på alle sidene ved det.

Det å låne en god og trygg femåring sier heller ikke noe om hvordan det blir å ha valp, det er vesensforskjell på det.

Det viktige er at oppdretter forbereder valpekjøper så godt de kan, lar de få se hva slags hundehold de har og hvordan det preger hverdagen, ikke rosenmale, fortelle "skrekkhistorier" og ellers gjøre det en kan for at valpekjøper skal være forberedt på at det er en overgang. Også må en som oppdretter stille opp etter levering, hjelpe med spørsmål og konflikter, veilede og være en støtte og ressurs.

For hundens beste har jeg heller ikke noe ønske om at mine hunder skal være prøvekluter for kreti og pleti. Besøk oss, kom til hundeklubben, bli med på treff og utstillinger, snakk med oss - plukk opp så mange erfaringer og inntrykk du kan på det viset. Jeg støtter SusanneL, jeg ser ikke at dette er noe positivt for hunden, og da får folk kort og brutalt ta en sjanse som alle andre - så er jeg som oppdretter 100 prosent villig til å ta tilbake valpen om det blir allergi eller viste seg å ikke være deres kopp med te likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det kan ha noe med hvor mange hunder man har selv. Hadde jeg bare hatt en hund hadde jeg aldri klart å låne ut den, da blir jo jeg hundeløs jo :) Samme med to, èn hund blir jo så tomt! Men å slippe å ha tre for en kort stund hadde vært deilig. Jeg kom på at jeg har lånt ut Cita til foreldrene mine når jeg hadde eksamenstid og hadde tre hunder (labrador, malle, aussie).

Jeg har 3 hunder.

Har ingen å låne bort, selv om det er dager da de går meg litt på nervene om stemninga er stor... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg låner gjerne mine til de som vil. Jeg ser jo selvsagt an folkene. Et par vurderte dobermann som sin nye hund, og de fikk låne Hera. De ringte på en annonse jeg hadde hengt på butikken om hundepass. De passet henne jevnlig og tok henne med på helgeturer osv. Det ble ikke dobermann på dem, og det er kjempefint at de fikk prøvd seg på rasen og finner ut at det ikke er rasen for dem, istedet for å kjøpe en valp og så må omplassere og slikt styr, slik som mange desverre gjør!

Man får et flott bilde av en rase hvis man får en i hus og prøvd å ha den litt, iforhold til å se en tilfelig på et hundetreff feks. Selvsagt med en klype salt med tanke på individforskjeller. Hera vil jeg si var en typisk dobermann og var ikke perfekt eller noen problemhund. De syns hun var for mye hund rett og slett, og noen annen dobermann hadde ikke blitt noe mindre hund, så det var riktig avgjørelse.

Om jeg ville sendt hunden avgårde til noen ville jeg nok ikke gjort. Jeg kunne gjort det med folk i nærområdet hvor jeg kunne komme på besøk og bli litt kjent med dem først, og la hunden bli litt kjent med folkene før man lar de passe den. Også ha en trygghet om at hvis det skulle være noe, kan de ringe og jeg kan komme å hente hunden.

Jeg syns det er deilig å ha hundefri, og desverre blir det litt for sjeldent :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man får et flott bilde av en rase hvis man får en i hus og prøvd å ha den litt, iforhold til å se en tilfelig på et hundetreff feks. Selvsagt med en klype salt med tanke på individforskjeller.

Nettopp poenget med individforskjeller er et godt argument for at det er bedre å komme på noen rasetreff enn å låne én tilfeldig representant for rasen.

På rasetreff får en truffet hunder av begge kjønn i ulike aldre, en ser at de kommer i ulike størrelser (i hvert fall på min rase), en får sett at de oppfører seg forskjellig - både av alder og av personlighet, en kan snakke med flere eiere og få ulike erfaringer og historier, tips og råd. Jeg vil heller at en valpekjøper skal bli med på fire tirsdagssamlinger i lokalavdelingen, enn å passe en vilkårlig berner i fire-fem dager. Jeg tror det gir bedre utbytte for å se rasens spekter, slik at en kan være forberedt på at en ikke nødvendigvis får maken til den som grandtanten hadde på 1990-tallet eller maken til naboens evigsnille og rolige hund - eller fetterens arbeidsvillige og lærenemme hund. For å lære om en rase, må en se flere individ av rasen, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn er det svært få som maser om å få låne Knott ... :hmm: Ikke skjønner jeg hvorfor, en elskelig liten innpåsliten hund er hun, og bare litt intens innimellom :) Zima vil folk derimot låne, men henne låner jeg ikke så gjerne bort, for hun trives best her, sammen med oss og Knott. Sistnevnte kunne hvem som helst lånt, men som sagt ... De renner ikke akkurat ned dørene :)

Sånn for å være litt alvorlig ville det kommet helt ann på hvem og hvorfor de ville låne hunden, men i utgangspunktet ser jeg ikke helt poenget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke lånt ut hunder til noe som ville se hvordan siberian husky var. Jeg er nøye med hvem jeg låner ut hundene til i første om gang. Så jeg hadde vært nervøs for å låne de vekk til fremmede.

Det jeg kunne ha gjort er at de kan godt ligge over hos meg en helg, en uke eller 2 for den saks skyld.

Så kunne de sett hvordan rasen var de kunne også prøve å kjøre saccovogn, men ikke slede siden jeg er i innlæringsfasen selv.

På den måten hadde de funnet ut om rasen var noe for dem elller ikke. :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Maria, Susanne, Emma, Siri m.fler og ville ikke lånt bort hundene mine (på nåværende tidspunkt iallefall).

Når det er sagt så ser jeg forskjell i å låne bort f.eks. Cita, sammenlignet med f.eks. Ellie :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp poenget med individforskjeller er et godt argument for at det er bedre å komme på noen rasetreff enn å låne én tilfeldig representant for rasen.

På rasetreff får en truffet hunder av begge kjønn i ulike aldre, en ser at de kommer i ulike størrelser (i hvert fall på min rase), en får sett at de oppfører seg forskjellig - både av alder og av personlighet, en kan snakke med flere eiere og få ulike erfaringer og historier, tips og råd. Jeg vil heller at en valpekjøper skal bli med på fire tirsdagssamlinger i lokalavdelingen, enn å passe en vilkårlig berner i fire-fem dager. Jeg tror det gir bedre utbytte for å se rasens spekter, slik at en kan være forberedt på at en ikke nødvendigvis får maken til den som grandtanten hadde på 1990-tallet eller maken til naboens evigsnille og rolige hund - eller fetterens arbeidsvillige og lærenemme hund. For å lære om en rase, må en se flere individ av rasen, mener jeg.

Ja jeg er enig i det å få med seg flest mulig ulike individer, men jeg tror man får et bedre bilde av å se hunden privat hvis mulighet, utenom 1 time på et hundetreff. Men klart, det hjelper lite hvis hunden man får er perfekt og lydig, da dette gir et litt feil bilde. Svigersøstera mi har husky(hatt to) og hundene er veldig rolige og snille hunder. Ei veninne av henne vil nå få seg husky fordi hun har fått et så godt inntrykk av hennes hunder. Det blir for meg feil, da hennes hunder er spesiellt rolige. Ett individ er for lite å basere et helhetlig inntrykk på. Men en kombinasjon av feks det å passe en hund jevnlig, samt delta på hundetreff og møte flere er det en veldig fin måte på å bli kjent med en rase på.

Da de folkene passet min hund, var jeg veldig obs på å fortelle dem om hvor mye arbeid som var lagt ned i hunden for å få henne slik hun var, og at det ikke er en dans på røde roser bestandig..

Det må være veldig kjekt å velge en rase som det faktisk finnes flere av, hvor man får undersøkt mer og blir mer kjent. Jeg hadde kun sett 1 dobber før jeg fikk en og da jeg spurte han som eide den ene jeg traff om hvordan rasen var, fikk jeg svar: kjeeeempebra. Ikke akkurat så informativt men :hmm:

Og enda vanskeligere med greyhound. Det finns jo ingen å få møtt. Jeg reiste jo ganske langt for å få møtt noen, og det var jo begrenset tid man fikk, men da hadde jeg allerede såpass hundeerfaring at jeg fikk virkelig spurt ut om alt mulig som jeg følte var aktuellt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg låner ikke bort Selma. Foreløpig er det bare mamsen som har fått passe henne også. Jeg er 100% hønemor og så enkelt er det.

Oppdretteren min ønsket å ta med seg Selma på en utstilling for et år siden, og da var det nesten litt flaut å si nei... :hmm::) Men sånn er det. Jeg holdte nesten på å dævve da Linkr lånte Selma med seg på en liten runde på hundefestivalen i sommer også, selv om jeg virkelig stoler på henne. Så sånn er jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det finnes oppdr som gjør det, men for meg høres det aldeles hårreisende ut... ALDRI i livet om jeg skulle ha lånt bort en av mine til folk som vil "prøve" hvordan det er å ha hund.

Det er definitivt mer enn ille nok å selge en valp til ukjente (selv om man jo virkelig prøver å bli kjent på forhånd), men de voksne skal absolutt ikke være kasteball mellom forskjellige hjem så lenge man kan unngå det. For hunden skjønner jo ikke at det bare er på lån - for den er dette nøyaktig det samme som en omplassering. Og hvor mange slike synes man det er greit å gi hunden sin, liksom?

(At man har et fast feriehjem for hunden blir en helt annen sak. Jeg varierer ikke særlig der heller - men felles for de som passer mine hunder når jeg ikke er hjemme er jo såklart at hundene kjenner folkene veldig godt fra før.)

MEN selvsagt hadde det vært smart å ha for en klubb eller en oppdretter. En sånn "potethund" som er snill og grei og aksepterer alt og alle... Men hvem skal ta ansvaret når den kommer tilbake dårlig behandlet? Eller om den "smaker litt" på en av ungene i huset, bare har klorer dem og foreldrene er hysteriske, osv? Blir syk men eierne er ikke rutinerte nok for å se det...

Deres valp vil jo selvsagt ta lang tid før den blir så grei som "potethunden", og folk ER jo ikke alltid så tålmodige..

Nei, huff... Høres skremmende ut, synes jeg.

Susanne

Veldig enig!

Jeg ville aldri lånt bort hund til fremmede! Men de kan gjerne komme og hilse på, gå tur med oss, være med på trening, osv. Jeg skal være til stede og ha ansvar for min hund, for om noe skjer, er det faktisk mitt ansvar.

Tenker med gru på hvordan det hadde vært om noen fremmede hadde hatt Sari da hun ble påkjørt :hmm: Siden det var familiemedlem visste jeg at de hadde tatt alle forhåndsregler, og at det var et rent uhell at hun kom seg ut. Vi har også pratet mye om det som skjedde, men om det hadde vært noen som lånte henne for å se hvordan en groenendael passet inn i deres liv... Nei, jeg hadde nok hverken tilgitt meg selv eller dem for det som skjedde :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp poenget med individforskjeller er et godt argument for at det er bedre å komme på noen rasetreff enn å låne én tilfeldig representant for rasen.

På rasetreff får en truffet hunder av begge kjønn i ulike aldre, en ser at de kommer i ulike størrelser (i hvert fall på min rase), en får sett at de oppfører seg forskjellig - både av alder og av personlighet, en kan snakke med flere eiere og få ulike erfaringer og historier, tips og råd. Jeg vil heller at en valpekjøper skal bli med på fire tirsdagssamlinger i lokalavdelingen, enn å passe en vilkårlig berner i fire-fem dager. Jeg tror det gir bedre utbytte for å se rasens spekter, slik at en kan være forberedt på at en ikke nødvendigvis får maken til den som grandtanten hadde på 1990-tallet eller maken til naboens evigsnille og rolige hund - eller fetterens arbeidsvillige og lærenemme hund. For å lære om en rase, må en se flere individ av rasen, mener jeg.

Synes du er inne på noe veldig viktig.

For å ta en av mine hunder shibaen LInus, så er han en veldig utypisk representant for rasen.

Linus er mer raselik gårdisen han har vokst opp med enn en typisk shiba som gjerne kan være litt reservert og ikke ha noen stor interesse for fremmede.

Får veldig mange tilbakemeldinger på hvor utypisk han er, noe som jo er veldig hyggelig.

Men hadde jeg trodd at alle shiba er sånn, og fått en i andre ytterkant igjen, da hadde jeg blitt meget skuffa.

Så jeg er veldig eni i at man kanskje bør bruke mer tid til å se på rasen og mange representanter av den, enn å bare låne en og bestemme seg utifra det.

Eller bare gjøre som noen av oss andre, bare kaste seg uti det, håpe på flaks og god kjemi, og jobbe seg gjennom eventuelle problemer underveis... :lol:

Jeg hadde aldri sett en DSG i levende livet da vi henta Hampus.

Når det gjelder shibaen og bostongutten har jeg sett mange representanter av rasen, men aldri "møtt" noen av de.

Hadde dog lest en del om alle tre rasene, litt om str, aktivitetsnivå, stell osv.

Og jeg er strålende fornøyd med alle gutta mine i grunnen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte jeg kanskje skulle spesifisere at jeg heller ikke ville lånt ut til fremmede, men det ville jeg ikke gjort med bilen min heller liksom.

Og eneste grunnen til at Tinka har klarsignal til å lånes ut, er fordi hun er så utrolig enkel. Med min neste hund, så blir det antagelivis ikke så aktuelt nei.

Uansett så er det bare mennesker jeg kjenner, eller kjenner til som får låne henne. I tillegg har jeg mulighet til å ha f.eks. Chico i den uken Tinka er på besøk hos noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...