Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for hva man skal godta


ipadda

Recommended Posts

Ja, som overskriften sier, hvor mye skal man akseptere fra en hund før man tar valget om å avlive den? Hvor går grensen? Ved første bitt, ved tegn til aggresjon, ved bittskader?

Er det greit at en hund biter i visse situasjoner? Hvor går din grense for hva som er "lov" og ikke "lov"?

Jeg vil ha DIN mening, sort på hvit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

For meg er det greit at valper lekebiter.

Etter det er det slutt, hvis ikke vil det bli korrigert.

Hjelper ikke det få fag folk til og se på det. Så er det å vurdere...

Valpebiting er jo helt naturlig, å det falt meg egentlig ikke inn at det skulle bli tatt opp her.

For å ikke skape missforståelser, så tenker jeg på voksne hunder som er ferdige med valpenykker. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt umulig å si, da alt avhenger av hvorfor hunden bet (situsjonen). Gubben bet aldri et menneske, uansett hvor redd/sint han var, men mange mente han burde vært avlivet fordi han bet flere hunder, ganske alvorlig også etpar ganger. Men, bortsett fra første gangen etter kastraksjonen der alt var MIN skyld (manglende sikring selv om han var i bånd osv osv) mener jeg at de andre gangene fint kunne forsvares.

Det er for meg umulig å si sort/hvitt, da det alltid er en bakgrunn for bitt. De som sier bastant at de ville avlivet uansett etter første bitt forstår jeg rett og slett ikke. At folk gjør det basert på bakgrunnen av bittet skjønner jeg (enten jeg er enig eller ei), men ikke påståeligheten på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så individuelt, man MÅ se an hunden, situasjon osv.. "Før" var tanken min at om hunden biter et menneske tilsynelatende/relativt uprovosert / i en ikke presset situasjon, så ryker den. Jeg tar ikke ansvar for en hund jeg kan være redd skal bite et menneske. På andre hunder går det på alvorlighetsgrad.

Etter den dårlige perioden til Odin i høst vurderte jeg jo om avliving var aktuelt. Rett og slett fordi jeg følte det var spørsmål om tid og en uheldig situasjon før han skadet en annen hund alvorlig. Jeg har enda ikke helt bestemt meg for om jeg mener det er riktig å vente til det faktisk skjer. Hvis du vet at hunden vil skade en annen hund eller et menneske alvorlig hvis den får muligheten, så ville jeg vurdert avliving, også basert på andre data (er det noe man kan trene bort/gjøre hunde tryggere på, er det fysiske ting man kan fikse, osv.).

Helse spiller såklart også en rolle. Men det finnes ingen fasit. Avgjørelsen og ansvaret må man ta selv. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må innrømme at jeg tåler mindre og mindre av drittal oppførsel etterhvert som jeg blir mer erfaren jeg. Livet er for kort til å kaste bort på drittbikkjer, og det er stort sett ingen hund som biter helt ut av det blå, da har det som regel vært ett eller annet i forkant. Jeg er ikke så interessert i å ha en hund jeg tror kommer til å bite engang jeg, så lista for å avlive har nok blitt veldig lav mot hva den var når jeg var ung og naiv og trodde at alle hunder kunne reddes med litt TLC..

Om det er dårlig helse som ligger bak.. Vel, jeg håper jo at jeg slipper å ha en hund som er så syk at biteterskelen dens blir senket. Om den blir så syk, håper jeg det er noe som er fiksbart. Er det ikke det, så har kanskje hunden det også best som død.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som 2ne, jeg har ganske lav terskel for bitt. For meg er bitt alvorlig og jeg ville hatt problemer med å stole på hunden i ettertid. Det er en grunn for at de biter ja, men de godtatte grunnene er svært få. Jeg har kun hatt hunder med veldig god bitehemming, så jeg føler litt at det er sånn det skal være. Om en hund biter et menneske til blods eller river istykker halve ansiktet til en annen hund blir for meg helt feil.. Det er ikke en hund JEG ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunden utgjør en fare for andre mennesker eller hunder, så burde man kanskje se å la den slippe å leve i denne verden. Jeg har lav terskel for hva jeg aksepterer av biting, selv om man må se hunden og situasjonen an uansett. Likevel så bør man tenke tanken om at man synes det er "kjekt" at siste minnet av ens egen hund hadde vært at den skambeit et menneske, eller skadet en hund meget alvorlig. Greit at man er glad i sin egen kjæledegge, men det skal ikke gå på bekostning av andres sikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunden utgjør en fare for andre mennesker eller hunder, så burde man kanskje se å la den slippe å leve i denne verden. Jeg har lav terskel for hva jeg aksepterer av biting, selv om man må se hunden og situasjonen an uansett. Likevel så bør man tenke tanken om at man synes det er "kjekt" at siste minnet av ens egen hund hadde vært at den skambeit et menneske, eller skadet en hund meget alvorlig. Greit at man er glad i sin egen kjæledegge, men det skal ikke gå på bekostning av andres sikkerhet.

Jeg er veldig enig i den der, Nirm. Men likevel vil det alltid bli en vurdering. Når gambler man med andres sikkerhet? Pippin liker ikke å bli overrasket av folk han ikke kjenner. En gang snudde han seg brått mot en person som bøyde seg ned for å klappe, og plutselig hadde han hånda til denne personen i munnen, uten å "bite til". Jeg ble veldig overraska, personen ble skremt, situasjonen var helt pyton. Betyr dette at Pippin bør ha munnkurv når han befinner seg blant folk han ikke kjenner? Han unngår ukjente på alle mulige måter, men folk kan jo komme brått på? Hva om det er en unge neste gang?

Trådstarter lurte vel på hvor grensen gikk for avliving. Det har jeg ingen bastant oppfatning om. Håper ingen mener at det er et alternativ når det gjelder Pippin ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke trengt å se hunden bite hull i noen for å avlive den. Om jeg hadde en hund som ikke tålte normal omgang med vennlige mennesker uten å kunne glefse litt her og litt der, så ville den fått slippe. Hunder skal få lov til å si fra om noe er vondt eller om folk behandler dem bedritent, men også da skal de ha god bitehemning (dvs ikke lage blåmerker eller sår på folk).

Jeg synes ikke aggresjon mot andre hunder er avlivningsgrunnlag i seg selv, men jeg hadde nok ikke orket å ha en som kunne skade andre hunder skikkelig. Dette kommer nok mye an på bosituasjon for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde hund som bet i 12 år og det var ikke gøy. Jeg var redd min egen hund. Den siste gangen han bet sikkelig (gjennom huden) satte jeg ned foten og sa NÅ er det nok dagen etter tok vi han.

Jeg fikk han da jeg var 7år og mamma og pappa har ingen erfaring med hund så det var nok en grunn til at han ble som han ble, jeg dro han jo med på alt mulig rart stakkar, men han var ikke stabil for 5 øre, kunne komme å ville kose og med en gang han fikk nok så satt han i armen på deg. På kennelen han bodde en gang vi var på ferie kalte de han schizofren.

Nå har jeg sikkelig nulltoleranse for hunder som biter mennekser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke man kan svare på noe sånt uten å vurdere situasjonen og alt rundt.

Gamlehunden min bet meg ved en feil da jeg stakk hånden imellom han og en annen hund som slåss - helt og holdent min feil og bikkja slapp så fort han merket at det var meg/ikke den andre hunden. Kampen ble brått slutt også. Fikk et pene bitt hull på hver side av armen. Arr som minner meg på min egen dumskap.

På tross av dette vil jeg si at jeg aldri har hatt hunder som har bitt eller oppført seg truende.

Man vet aldri hvordan man reagerer i en gitt situasjon men min mening er som Nirm så fint sa det: Greit at man er glad i sin egen kjæledegge, men det skal ikke gå på bekostning av andres sikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er vanskelig jeg - har hatt drittbikkje som beit, men da var det ikke min avgjørelse å ta, så hun ble gammel og grå. Hun skadet aldri noen alvorlig, men jeg hadde ikke godtatt det av noen av de hundene jeg har i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er umulig å si men må rett å slett se ann situasjonen..

Når jeg var lærling hos en hundefrisør oppdaget jeg mye hard og brutal håndtering, og noen av hundene glefset tilbake noe jeg syntes hunden rett å slett hadde lov til når frisøren har kjeftet, slått og dyttet hunden nok ganger ned i bordet.. de må jo få utrykkke seg når de har opplevd nok vondt og redsel.. men hunder som biter fordi de ikke liker noen eller grensing for å bite er veldig lav så må man jo vurdere hver enkalt hund og se ann hvorfor dette skjer...

Ofte (ikke alltid) er desverre eier årsak at hunden er utrygg og biter av en eller annen grunn.. desverre er det hunden dette går utover.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må innrømme at jeg tåler mindre og mindre av drittal oppførsel etterhvert som jeg blir mer erfaren jeg. Livet er for kort til å kaste bort på drittbikkjer, og det er stort sett ingen hund som biter helt ut av det blå, da har det som regel vært ett eller annet i forkant. Jeg er ikke så interessert i å ha en hund jeg tror kommer til å bite engang jeg, så lista for å avlive har nok blitt veldig lav mot hva den var når jeg var ung og naiv og trodde at alle hunder kunne reddes med litt TLC..

Om det er dårlig helse som ligger bak.. Vel, jeg håper jo at jeg slipper å ha en hund som er så syk at biteterskelen dens blir senket. Om den blir så syk, håper jeg det er noe som er fiksbart. Er det ikke det, så har kanskje hunden det også best som død.

Jeg signerer i grunn bare denne jeg :aww: Kanskje med untak at jeg nok ikke tolererte så veldig mye mer før...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig i den der, Nirm. Men likevel vil det alltid bli en vurdering. Når gambler man med andres sikkerhet? Pippin liker ikke å bli overrasket av folk han ikke kjenner. En gang snudde han seg brått mot en person som bøyde seg ned for å klappe, og plutselig hadde han hånda til denne personen i munnen, uten å "bite til". Jeg ble veldig overraska, personen ble skremt, situasjonen var helt pyton. Betyr dette at Pippin bør ha munnkurv når han befinner seg blant folk han ikke kjenner? Han unngår ukjente på alle mulige måter, men folk kan jo komme brått på? Hva om det er en unge neste gang?

Trådstarter lurte vel på hvor grensen gikk for avliving. Det har jeg ingen bastant oppfatning om. Håper ingen mener at det er et alternativ når det gjelder Pippin ...

Det virker som du passer veldig godt på Pippin og du har også fordelen av at han ikke må omgås barn.

Jeg kunne ikke hatt en slik hund i dette huset. Masse uforutsigbare hendelser hele tiden.

Jeg har tatt livet av en ustabil hund og håper jeg aldri får en slik hund igjen.

Hun måtte forresten bøte med livet første gang hun bet noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Eller at et hundeliv er alt for kort til å kastes bort på dritteiere? Det er nok en del eksempler den veien også

Om jeg var bare litt mindre erfaren og utdannet enn hva jeg er, Ingar, så hadde jeg muligens vært 100 % enig med deg. For joda, en dritteier kan gjøre en drittbikkje verre. Og joda, en hund som i utgangspunktet er bra, kan mishandles til den er en drittbikkje. Men mentalitet er arvelig, mer arvelig enn f.eks HD. Det burde du, en erfaren hundemann, vite. Så selv om en god hundefører kan gjøre en drittbikkje bedre, så er det fortsatt en drittbikkje - det er bare en veloppdratt og veldressert drittbikkje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund kan ikke uttrykke sine meninger og følelser med ord. Mennesker leser ikke alltid hunden (sin) godt nok, slik at de kan fremprovosere/forverre en potensiell bitt-reaksjon.

Men jeg hadde aldri avlivet en hund som vanligvis er forutsigbar og ikke biter (hardt), skulle den bite kort ifra seg i en (for hunden) ekstremt vanskelig/anspent/stresset situasjon. Et bitt eller to er ofte en naturlig fortsettelse (altså - ikke sykelig) når den har uttrykt sitt ubehag med 1000 signaler uten å bli hørt). Veldig mange hundebitt kommer av at eiere ikke leser hundene godt nok - og/eller ikke tenker over det de gjør + presser den for langt.

Jeg er såpass generell for å ikke dra svaret for langt. Men husk - hunder bruker tennene - det er en del av språket. Et "kom deg unna/la meg være" med "hør da for inni granskævven hva jeg forsøker å SI da, matmor/matfar!".

Men man må være oppmerksom på - hva i situasjonen trigget bittet - hvordan forebygge + unngå lignende greier. Gi hunden rom/respekter dens grenser, styrk forholdet dere imellom med aktiviteter/trening - og pass selvsagt på når dere ikke er alene.

Hvis hunden derimot går på og går på og går på når de første kjappe bittene er avlevert, hadde jeg "tatt" den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada.. Det finnes folk som slår når de ikke klarer å gjøre seg forstått også, det er helt naturlig å bruke vold - en del av språket, rett og slett..

Ja gud forby om et menneske skulle bruke vold for å komme seg ut av en uholdbar situasjon. Om du skulle blitt overfalt av noen og vært drit redd må man nok avlive i etterkant dersom du skulle forsøkt å forsvare deg. Det er akkurat det samme som å slå for å gjøre seg forstått nemlig, mhm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja gud forby om et menneske skulle bruke vold for å komme seg ut av en uholdbar situasjon. Om du skulle blitt overfalt av noen og vært drit redd må man nok avlive i etterkant dersom du skulle forsøkt å forsvare deg. Det er akkurat det samme som å slå for å gjøre seg forstått nemlig, mhm.

Mulig at dette er en sjokkerende nyhet for sonenfolk flest, men det hender forholdsvis ofte at hunder biter uten å ha vært utsatt for vold i forkant. Men for all del, jeg kan godt være ****** spesifikk.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon å ikke få lov til å spise opp en halvkilo margarin i kjøleskapet.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon å få klippet klørne sine.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at man møter en annen hund.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at man får vaksine hos veterinær.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at noen går i nærheten av hunden når den spiser.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at hunden ikke få lov til å fly på nabobikkja bare fordi at nabobikkja stirrer på den.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at noen tar på hunden når den står og girer seg opp over whatever.

Det er ikke en "uholdbar" situasjon at man må børstes.

Må jeg utbrodere mer? Jeg slår ikke til tannlegen jeg, selv om jeg holder på å dø av redslen når han borrer. Jeg slår ikke til sykepleierene som må ta blodprøve av meg, selv om jeg har sprøyteskrekk. Jeg slår ikke til noen bare fordi de kommer brått på. Jeg slår ikke til noen bare fordi at de tar meg på armen eller ryggen eller whatever. Jeg slår ikke til noen om de stjeler mat av tallerkenen min - for meg er IKKE det "uholdbare situasjoner" hvor vold er løsninga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtter 2ne helt i det hun sier! Har jo selv hatt en drittbikkje som mente han hadde rett til å oppføre seg som en dust i alle de situasjonene hun ramser opp her. Ja og pluss noen til, som å bli skubbet bort fra skuffene på kjøkkenet, eller bli fortalt at plassen i sofaen er fortsatt fars slik den var i går og dagen før der og dagen før der igjen, jah faktisk siden du kom i hus din tosk.

Jeg tillater til og med å si at jeg er/var en brukbar hundefører og at den hunden levde til han ble 6 år er kun fordi han var lydig og ikke noe annet! I en uerfaren hånd hadde den hunden enten vært livsfarlig eller død lenge før det. Ja, selv ble jeg tildelt utholdenhetspremie for å ha holdt ut i 6 bortkastede år!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ville dere reagert i denne situasjonen da? Du er på utstilling i utlandet og skal ta med deg en hund tilbake til Norge. Du kjenner ikke hunden så godt, men har tilbrakt noen timer sammen den dagen. Hunden er dønn sliten og sover i buret, men må ut av transportburet for å tisse og bli satt i bilbur før man reiser hjem. Hunden vil ikke ut av buret og man tar tak i halsbåndet for å få den ut. Da hugger hunden, gjentatte ganger! Er dette "ok" fordi hunden var dønn sliten og den ble vekket av ukjente mens den sov i sitt eget bur (terretorie) , eller er det en uaksebtabel oppførsel?? Jeg for min del har ikke klart å like bikkja etter denne oppførselen og hadde blitt meget fortvilet og overasket hvis det var Blondie som hadde gjort noe sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ville dere reagert i denne situasjonen da? Du er på utstilling i utlandet og skal ta med deg en hund tilbake til Norge. Du kjenner ikke hunden så godt, men har tilbrakt noen timer sammen den dagen. Hunden er dønn sliten og sover i buret, men må ut av transportburet for å tisse og bli satt i bilbur før man reiser hjem. Hunden vil ikke ut av buret og man tar tak i halsbåndet for å få den ut. Da hugger hunden, gjentatte ganger! Er dette "ok" fordi hunden var dønn sliten og den ble vekket av ukjente mens den sov i sitt eget bur (terretorie) , eller er det en uaksebtabel oppførsel??

Det er selvsagt ok, Blondiemamma, man har jo tross alt overtrådd en grense når man vekker hunden og prøver å ta den ut av sin trygge hule, og du har helt sikkert oversett advarslene den ga deg, så du kan egentlig bare skylde deg selv - å bruke tenner er tross alt en del av språket til hunden :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...