Gå til innhold
Hundesonen.no

Utrydd syke hunderaser


Iago

Recommended Posts

Det henger også sammen med rasen, anatomi osv.

Tror nok det skal svært mye til for at f.eks en dvergpinscher får åndenød av å gå opp en trapp, selv om de har fått aldri så lite morsjon.

At mops som er bra trent ikke har noen problemer er kjempe bra! Skulle ønske de bare kom til eiere som gav dem et verdig liv, der de ikke blir hemmet av sin anatomi, størrelse og fasong.

Heter det ikke "better safe than sorry" forresten :)

Jo, egentlig.. men passet bedre slik som jeg skrev :)

Nå er det mange mopseeiere som påstår mopser ikke trenger mosjon.. Så de blir runde, feite, tungpustede og rett og slett dårlige raserepresentanter.

Vil nok tro at om en dvergpinscher fikk så mye mat den ville, ingen mosjon og plutselig skulle gått opp en trapp, overvektig og fæl så hadde du sett tegn på at den var lettere sliten når den kom til "veis ende".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Regner med du også ser poenget mitt. Mops er en rase som har lett for å bli overvektig, få problemer med pust, osv, og det har ikke bare å gjøre med lite morsjon og mye mat å gjøre.

At noen mopseeiere tror at mopsen ikke trenger morsjon er kjempetrist å høre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Regner med du også ser poenget mitt. Mops er en rase som har lett for å bli overvektig, få problemer med pust, osv, og det har ikke bare å gjøre med lite morsjon og mye mat å gjøre.

Enig her.

Jeg synes virkelig at det er et trist syn å møte overvektige mops(og lignende raser). De peser jo som besatt bare de står eller går få skritt.

Jeg mener at noe er galt når en rase er så grotesk at den blir søt. Jeg har erfaring med mops og franske bulldoger som er i normalt hold, og i fin form for å være rasen. Det tar likevel ikke lang tid før de må legge seg ned for å puste og pese i lek med andre hunder, mens de andre hundene av andre raser leker videre uten å pese i det hele tatt. Jeg synes heller ikke det er søtt når hunder grynter omtrent konstant fordi nesen er så inntrykket i skallen at de har problemer med pusten.

Når det gjelder temaet her, så hadde det ikke gjort meg noe som helst om det hadde blitt satt en strek for raser som engelsk bulldog, mops og pekingeser som har en slik lite helsemessig gunstig fysikk. Hvis ikke bør det virkelig veklegges andre ting i avlen. Ville det virkelig skade å gi mopsen 3 cm mer nese, og gi pekingeseren mulighet til å bevege seg litt bedre? Er dessverre redd de fleste som driver avl av disse rasene ikke ønsker å innse at rasen de driver med har et problem eller flere.

Ja, det dukker opp sykdom på mange raser, men det er ikke til å stikke under en stol at noen raser er mer utsatt enn andre, og at dette har en sammenheng med rasens ytre, og mange generasjoners avl med utelukkende fokus på utseendet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det dukker opp sykdom på mange raser, men det er ikke til å stikke under en stol at noen raser er mer utsatt enn andre, og at dette har en sammenheng med rasens ytre, og mange generasjoners avl med utelukkende fokus på utseendet.

Egentlig er jo dette to ting (som i noen tilfeller dessverre sammenfaller i samme rase):

1. Avl på hemmende eksteriøre trekk (f.eks. flate fjes)

2. Avl med ensidig fokus på noe annet enn helse.

At jeg ikke sier "utseende", er at ensidig fokus på andre trekk i avlen også medfører risiko for at helsen blir skadelidende. Kappløpsgreyhounds er f.eks. overrepresentert når det gjelder beinkreft, men siden den gjerne inntrer etter at hundens løpskarriere er over, er det ikke noe som har vært fokusert noe særlig på.

Jeg ser at flere nevner standardendringer. Ja, for noen rasers vedkommende ville nok dette kunne bidra til sunnere hunder.

MEN: Man må ikke stirre seg blind på de åpenbart dysfunksjonelle rasene og tro at disse er de eneste som sliter. Det er jo f.eks. ikke noe i standarden til cavalieren som gjør at de sliter med en skog av helseproblemer. Nå kjenner jeg ikke rasen godt nok til å si hva årsaken er, men skal jeg gjette, har de sikkert hatt sin del populære hanhunder, ukritisk avl, uvitenhet, og ikke minst ren og skjær uflaks. Med tanke på all den harde inn-/linje- og matadoravlen som har skjedd på mange raser, er det ofte flaks som har gjort at de ikke er sykere enn de er, spør du meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at flere nevner standardendringer. Ja, for noen rasers vedkommende ville nok dette kunne bidra til sunnere hunder.

Tjaja, jeg vet ikke om det nytter å sette så stor fokus på endringer i rasestandarder, til syvende og sist så er det dommerne som bestemmer hvilken hund som plasseres øverst. Schäferhundens standard har for eksempel, ikke endret seg merkbart de siste hundre årene, men det har da vitterlig rasen gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig her.

Jeg synes virkelig at det er et trist syn å møte overvektige mops(og lignende raser). De peser jo som besatt bare de står eller går få skritt.

Jeg mener at noe er galt når en rase er så grotesk at den blir søt. Jeg har erfaring med mops og franske bulldoger som er i normalt hold, og i fin form for å være rasen. Det tar likevel ikke lang tid før de må legge seg ned for å puste og pese i lek med andre hunder, mens de andre hundene av andre raser leker videre uten å pese i det hele tatt. Jeg synes heller ikke det er søtt når hunder grynter omtrent konstant fordi nesen er så inntrykket i skallen at de har problemer med pusten.

Når det gjelder temaet her, så hadde det ikke gjort meg noe som helst om det hadde blitt satt en strek for raser som engelsk bulldog, mops og pekingeser som har en slik lite helsemessig gunstig fysikk. Hvis ikke bør det virkelig veklegges andre ting i avlen. Ville det virkelig skade å gi mopsen 3 cm mer nese, og gi pekingeseren mulighet til å bevege seg litt bedre? Er dessverre redd de fleste som driver avl av disse rasene ikke ønsker å innse at rasen de driver med har et problem eller flere.

Ja, det dukker opp sykdom på mange raser, men det er ikke til å stikke under en stol at noen raser er mer utsatt enn andre, og at dette har en sammenheng med rasens ytre, og mange generasjoners avl med utelukkende fokus på utseendet.

Beklager, men da har du ikke faktisk hatt kontakt med mopser om er i "normalt hold og i fin form for å være rasen". Kan hende du tror det, da det dessverre fins mange overvektige mopser med dårlig kondis. Men min egen tispe kan drive heftig lek lenge (skjønt har hun vokst litt fra det nå), gå fjelltur i kupert terreng etc uten å måtte stoppe for å få igjen pusten. Nå er nok hun i den friskeste enden av skalaen, men de i "normalt" hold skal heller ikke ha problemer med normal aktivitet i forhold til pusten. Hun blir litt plaget dersom det er varmt ute (feks langtur i sol med 20 grader+), men om vi dynker henne med vann holder hun fint tempo uten å pese. Det hun imidlertid plages av, er de korte bena sine. Det vises utrolig godt på henne at hun har sååå lyst å springe fortere, men bena bærer henne rett og slett ikke kjappere. Ikke at hun er så veldig treig heller, men hun synes nok det selv.. Hehe.

Mopsene har så mye større potensiale enn mange eiere gir dem mulighet til å vise.. Det er fryktelig trist at rasen er stemplet som "latmannshund", jeg vil tippe at et stort flertall av mopsene får et minimum av hva de bør ha av aktivisering, et lite mindretall er spreke og slanke og glade..

Forøvrig er jeg helt enig med deg, hva i all verden kunne det skade å avle langsnuta mopser? Jeg falt for rasens gemytt, ene og alene, og skulle så inderlig ønske at trenden blant oppdrettere gikk mer i retning mopser med snute a la tibetansk spaniel, heller enn tykkfalne mopser med store øyne og ekstra hudfolder..

Tjaja, jeg vet ikke om det nytter å sette så stor fokus på endringer i rasestandarder, til syvende og sist så er det dommerne som bestemmer hvilken hund som plasseres øverst. Schäferhundens standard har for eksempel, ikke endret seg merkbart de siste hundre årene, men det har da vitterlig rasen gjort.

Sant det. Jeg har hørt av flere forverter for mopser at oppdretterne har gitt beskjed om å holde dem runde, da det er disse mopsene som oppnår beste plasseringene... :)

(ja, jeg dobbelposter, beklager. Visste ikke hvordan jeg skulle få til å quote Emilie sitt innlegg med å redigere mitt..)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt jeg... Møtte en engelsk bulldog i sommer,og for meg som er vant til friske og raske whippeter,var dette et forferdelig trist syn. Hunden snorket i hvert åndedrag og vugget seg fram. Det var ikke tvil om at den hunden ikke hadde klart å vært med på en normal tur uten pustebesvær og ubehag. Hva folk skal/vil med sånne raser er for meg uforståelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller kanskje det er du som nekter å innse sannheten?

Ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener? Om "normal" skal være et uttrykk for hvordan gjennomsnittet på rasen er, blir det feil slik jeg skrev ja. Men jeg mener ikke at flertallet av mopsene er "normale", men tykke/overvektige. Skulle ønske at rasen som helhet var slik jeg mener en mops er når den er normal - sprek og turglad, uten å ha problemer med pusten. Kan hende ordvalget mitt ble litt krøllete, beklager det i såfall.

Edit; krøllete? Mente klønete! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, men da har du ikke faktisk hatt kontakt med mopser om er i "normalt hold og i fin form for å være rasen". Kan hende du tror det, da det dessverre fins mange overvektige mopser med dårlig kondis. Men min egen tispe kan drive heftig lek lenge (skjønt har hun vokst litt fra det nå), gå fjelltur i kupert terreng etc uten å måtte stoppe for å få igjen pusten. Nå er nok hun i den friskeste enden av skalaen, men de i "normalt" hold skal heller ikke ha problemer med normal aktivitet i forhold til pusten. Hun blir litt plaget dersom det er varmt ute (feks langtur i sol med 20 grader+), men om vi dynker henne med vann holder hun fint tempo uten å pese. Det hun imidlertid plages av, er de korte bena sine. Det vises utrolig godt på henne at hun har sååå lyst å springe fortere, men bena bærer henne rett og slett ikke kjappere. Ikke at hun er så veldig treig heller, men hun synes nok det selv.. Hehe.

Mopsene har så mye større potensiale enn mange eiere gir dem mulighet til å vise.. Det er fryktelig trist at rasen er stemplet som "latmannshund", jeg vil tippe at et stort flertall av mopsene får et minimum av hva de bør ha av aktivisering, et lite mindretall er spreke og slanke og glade..

Forøvrig er jeg helt enig med deg, hva i all verden kunne det skade å avle langsnuta mopser? Jeg falt for rasens gemytt, ene og alene, og skulle så inderlig ønske at trenden blant oppdrettere gikk mer i retning mopser med snute a la tibetansk spaniel, heller enn tykkfalne mopser med store øyne og ekstra hudfolder..

Sant det. Jeg har hørt av flere forverter for mopser at oppdretterne har gitt beskjed om å holde dem runde, da det er disse mopsene som oppnår beste plasseringene... :)

(ja, jeg dobbelposter, beklager. Visste ikke hvordan jeg skulle få til å quote Emilie sitt innlegg med å redigere mitt..)

Signerer dette:)

Jeg er selv veldig bevisst på å trene min mops mye og holde den i form, går ca.2timer tur hver dag. Hun er også lett med på fjellturer i høyder som 1000m.o.h og høyeste fjellet hun har vært på er 1800 m.o.h.

Jeg hadde mitt første kull som oppdretter på rasen mops før sommeren og jeg ga klar beskjed til eierene at dette ikke er en sofa hundsom mange tror, men en hund som faktisk trenger mer mosjon enn hva størrelsen tilsier.

Det å utrydde en rase pga problemene de har er ikke løsningen synes jeg, det som derimot er viktig er å avle frem de ønskelige trekkene, men uten å ødelegge det karakteristiske utseendet til de forskjellige rasene. Vi vil jo ikke at alle hunder skal se helt like ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste problemene enkelte raser har er menneske skapt. Med riktig avlsarbeid og ønsker om å fremme rasens helse vil vi også klare å avle dem vekk igjenn.

Jeg mener absolutt IKKE at man skal utrydde enkelte raser fordi vi mennesker har ødelagt dem.

Strengere regler for avlsdyr og flere tester og register hadde hjulpet mye.

Hvem som skal ta på seg den oppgaven, og hvordan det skal være praktisk løselig er en annen historie...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste problemene enkelte raser har er menneske skapt. Med riktig avlsarbeid og ønsker om å fremme rasens helse vil vi også klare å avle dem vekk igjenn.

Jeg mener absolutt IKKE at man skal utrydde enkelte raser fordi vi mennesker har ødelagt dem.

Strengere regler for avlsdyr og flere tester og register hadde hjulpet mye.

Hvem som skal ta på seg den oppgaven, og hvordan det skal være praktisk løselig er en annen historie...

Hvorfor ikke bare sette strek for de mest ekstreme rasene? Hunder som ikke har levd har ikke vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste problemene enkelte raser har er menneske skapt. Med riktig avlsarbeid og ønsker om å fremme rasens helse vil vi også klare å avle dem vekk igjenn.

Jeg mener absolutt IKKE at man skal utrydde enkelte raser fordi vi mennesker har ødelagt dem.

Strengere regler for avlsdyr og flere tester og register hadde hjulpet mye.

Hvem som skal ta på seg den oppgaven, og hvordan det skal være praktisk løselig er en annen historie...

Men hvis man skal redusere antall avlsdyr (som lett kan ble en følge av "strengere regler"), så kan innavl fort bli en problemstilling. Spesielt kjedelig er det jo da at det er innavl som blant annet er årsaken til sykdom hos svært mange hunderaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor ikke bare sette strek for de mest ekstreme rasene? Hunder som ikke har levd har ikke vondt.

Fordi alle raser har sin bestemte oppgave. Som bruks eller selskapshund.

Det er blitt avlet og samlet kunnskap gjennom mange år. Ingen raseklubb ville gått med på å stoppe all avl på sin rase uten å ha forsøkt å gjøre den bedre.

Å det er jo også ganske tydelig at det ikke finnes nok raser for enkelte siden labradoodle o.l har blitt så populært blandt enkelte.

Avkom fra avl som er gjennomtenkt og gjort på riktig måte har heller ikke vondt. At det vil komme enkelt tilfeller er ikke til å unngå. Vi kan leke gud så mye man vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis man skal redusere antall avlsdyr (som lett kan ble en følge av "strengere regler"), så kan innavl fort bli en problemstilling. Spesielt kjedelig er det jo da at det er innavl som blant annet er årsaken til sykdom hos svært mange hunderaser.

Innavl kan bringe med seg like mye positivt som negativt.

Det positive kommer når man vet hva man holder på med og kjenner de linjene man velger å innavle. Selv er jeg egentlig imot innavl (litt dobbeltmoral) men årsaken til diverse sykdommer blir funnet ved bruk av nettopp dette.

Langt ifra alle valper som blir solgt kommer inn under kategorien "avlsdyr". Enten fordi de har feil eller fordi de blir noens kjæledegge og aldri blir testet for sykdommer eller blir eksteriørbedømt. Hadde man gransket "kjæledegge" delen hadde man nok funnet mye brukbart og klart å holde nede innavlsprosenten på et normalt nivå.

Men for å gjøre disse ekstremrasene bedre,så kreves det jo en drastisk endring av utseende på mange av dem,og er det noe raseklubbene vil være enig i?

Enten enige eller ingen rase tenker jeg. Da bør de fleste endre utseende eller så har de ingenting i en raseklubb å gjøre.

Som feks mops. De skal egentlig ha snute og ligne på en liten mastiff, hvem har endret dette?? jo raseklubben... hvorfor??? Av helsemessige årsaker?? Neppe!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men for å gjøre disse ekstremrasene bedre,så kreves det jo en drastisk endring av utseende på mange av dem,og er det noe raseklubbene vil være enig i?

Nei, det hører vel til sjeldenhetene at det er særlig hjelp å hente i raseklubbene.

Men, jeg må spørre - siden mopsen bli omtalt mye her - har den i grunnen så mye helseproblemer? Vet noen blir fort tungpusta - men er det det største problemet de har? Eller er det andre ting jeg ikke vet om? Jeg har hatt svært lite med mopser å gjøre. Men syns liksom aldri jeg hører om noe særlig sykdom på mopsen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det hører vel til sjeldenhetene at det er særlig hjelp å hente i raseklubbene.

Men, jeg må spørre - siden mopsen bli omtalt mye her - har den i grunnen så mye helseproblemer? Vet noen blir fort tungpusta - men er det det største problemet de har? Eller er det andre ting jeg ikke vet om? Jeg har hatt svært lite med mopser å gjøre. Men syns liksom aldri jeg hører om noe særlig sykdom på mopsen?

Tja, iflg. den svenske Mopsordens helseundersøkelse hadde 40 % av hundene i undersøkelsen hatt øyeskader. De kan også ha problemer med ryggraden (hemivertebrae), det er en del hudproblemer, problemer med immunforsvar og (selvsagt) fødselsvansker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, iflg. den svenske Mopsordens helseundersøkelse hadde 40 % av hundene i undersøkelsen hatt øyeskader. De kan også ha problemer med ryggraden (hemivertebrae), det er en del hudproblemer, problemer med immunforsvar og (selvsagt) fødselsvansker.

Du fikk vel frem det meste der:)

Men det verste av alt er at det ikke eksisterer en eneste opdretter som har hatt disse problemene på sine hunder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det hører vel til sjeldenhetene at det er særlig hjelp å hente i raseklubbene.

Men, jeg må spørre - siden mopsen bli omtalt mye her - har den i grunnen så mye helseproblemer? Vet noen blir fort tungpusta - men er det det største problemet de har? Eller er det andre ting jeg ikke vet om? Jeg har hatt svært lite med mopser å gjøre. Men syns liksom aldri jeg hører om noe særlig sykdom på mopsen?

Pustevanskene er mer enn alvorlige nok, selv om det kanskje ikke er definert som en sykdom. Du synes ikke det er så farlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, iflg. den svenske Mopsordens helseundersøkelse hadde 40 % av hundene i undersøkelsen hatt øyeskader. De kan også ha problemer med ryggraden (hemivertebrae), det er en del hudproblemer, problemer med immunforsvar og (selvsagt) fødselsvansker.

Det er såpass, ja... Fødselsvansker visste jeg vel om - men ikke det andre.

Du fikk vel frem det meste der:)

Men det verste av alt er at det ikke eksisterer en eneste opdretter som har hatt disse problemene på sine hunder :)

Nei, ikke sant. Alle oppdrettere har jo kun friske hunder... Like impponerende hver gang det. :)

Pustevanskene er mer enn alvorlige nok, selv om det kanskje ikke er definert som en sykdom. Du synes ikke det er så farlig?

Nå har ikke jeg sagt noe om hvorvidt jeg syns pusteproblemer er noe stort problem eller ikke? Grunnen til at jeg spør er jo at jeg ikke kjenner mopsen nok. Det jeg kjenner til er syringomyelia på griffon og cavalier - der har jeg desverre førstehånds erfaring. Tipper jeg heller ville hatt en hund som blir fort andpusten, fremfor en hund som er sterkt berørt av syringomyelia igjen, any day,

Hence - holder meg unna kortnesa hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan hende at jeg misforstod deg, men stussa på at du skrev "er det det største problemet de har?". Det virket bare ikke så nøye om de slet med dette "ubetydelige" problemet.

Men hvis det var for å få litt utfyllende informasjon om sykdommer på rasen, i tillegg til pustevanskene, så blir det jo noe annet. Skjønte ikke at du må velge mellom syringomyelia og pustevansker :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...