Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvem skal ha hunden om eier dør?


Wednesday

Recommended Posts

Er det noen her som har en plan for hunden deres dersom dere skulle dø? Kanskje et helt teit spørsmål, men tanken slo meg her om dagen, og har tenkt en del på det siden.

Selv aner jeg virkelig ikke. Er ingen i familien som kunne overtatt engang. Men hva skjer egentlig med hunden i slike tilfeller? Om jeg dør i morgen for eksempel, hvor havner Tuf da? Når ikke familie eller venner kan ta han?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

hmm har ikke tenkt no serlig på det, men vil tro storesøss Ailostaff kunne tatt godt var på ho for meg :):) hvis ingen andre ville ha ho, har oppdretter sakt at vi skal kontakte dem hvis hunden ikke passet oss, eller hvis den skulle selges, slik at de kunne ta den tilbake å bestemme hva som skulle gjøres...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke noe jeg har tenkt spesielt mye på egentlig...men dersom jeg skulle dø regner jeg med at samboeren min hadde tatt godt vare på den lille klumpen min...dersom han ikke ville/kunne hadde jeg håpet på at søstersen hadde tatt seg godt av han...Han er jo så utrolig glad i "tanta" si...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, jo det måtte vel blitt oppdretter som fikk jobben med å finne noen nye eiere til han da. Men er det noen spesiell rutine politi e.l. har for slikt? Sender hunden på kennel eller hva?

Hunden blir vel en del av døsboet. Og om slekt ikke synst boet er "intresangt" eller ikke vil ha det så mener jeg politi/rettsystem tar over det og selger det om det er noe av verdi(f.eks ved gjeld) og så kan slekt ta de de måtte ville av dte som er igjen. Eller slekt selger det selv.

Ellers så mener jeg å huske at dødsboet blir fordelt likt mellom slekt(eller alt etter testamentet) som de selv vil ha det. Så da er de vel slekt som bestemmer videre hva som sjer med hunden.

Nå husker jeg ikke presis hvordan dette var da jeg var ganske ung når min onkel døde. Mine tanter og min mor "overlot" boet til politi/rett, men de fant ingenting av interesse så da fikk slekt gjøre som de ville med det. Da slapp de ette eller annet. (Gjeld eller noe slikt. Husker ikke)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min hadde enten havnet hos oppdretter eller hos Mamma. Mest sannsynlig hos Mamma fordi at Helene har så mange hunder.

Mamma´s hunder hadde havnet hos meg :)

Om Helene skulle falle bort så hadde det nok blitt jeg som satt igjen med oppgaven om å få alle hunder tilbake til oppdrettere / omplassere de andre. Det hadde vært litt av en jobb ... så vi håper det aldri skjer! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma hadde fått han :) Var jo hun som kjøpte han til meg og hun står som deleier og han vil jo være endel hos henne når jeg flytter ut også. Jeg har ingen tvil om at det er hos henne han ville hatt det best og de kunne trøstet hverandre!

Nei nå ble jeg litt sentimental her! Ikke søren om jeg skal dø på mange mange år :P Og på mine eldste dager skal jeg bare ha en hjemmeboende hund og den skal mine barn/barnebarn få lov til å ta seg av :) (de er jo klart at jeg har super hunde elskende barn og barnebarn den dagen det skjer) ideelt sett så dør jeg både jeg og hunden fredfullt inn på en luftetur i hagen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg dør så arver broren min Sølve (om Sølve lever da), hvis min bror ikke har mulighet da vil mine foreldre ta han. Jeg føler meg i grunn trygg på at enten min bror eller foreldrene mine har mulighet når den tid kommer, så hva som skjer om noen av de ikke kan ha Sølve har jeg i grunn ikke tenkt på. "Arvegangen" ble avklart før jeg kjøpte Sølve, det er trygt vite at det kjæreste jeg har er "sikret" når jeg dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok Tinka hadde gått til samboeren min. Han er så utrolig glad i henne, og tror det er veldig gjensidig. Ellers ville nok Mamma og Pappa tatt henne, for selvom de håpet jeg hadde valgt en fuglehund så er de blitt skikkelig glad i henne!

Men vi får vel alle krysse fingrene for at noe sånt ikke skjer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg eller min samboer skulle dø, er det en selvfølge at den av oss som sitter igjen har hunden. Vi eier henne sammen :) Om vi skulle bli borte begge to, tenker jeg at moren (eller søsteren) til samboeren min tar henne, de kjenner henne godt og er glade i henne. Men det er ikke noe vi har avtalt, riktig nok..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hadde nok havnet hos familie eller venner :blink:

Hadde de solgt han eller levert han tilbake til oppdretter, så hadde jeg blitt sint nedi grava :ahappy:

Haha! Jeg ville heller foretrukket at han kom tilbake til oppdretter, enn at familien hadde tatt han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, tja tanken slo meg her om dagen, og jeg vet ærlig talt ikke. jeg har jo samboer, så da hadde han tatt dem begge, men hvis han også ble med meg, så spørs det. Ingen i min familie vil ha dem, og ikke i hans heller.. Så deres sjebne hadde vært usikker ja.. Syns det er litt rart å skal snakke med foreldrene mine om dette også :ahappy: Tror ikke foreldrene våre hadde brydd seg særlig om hundene hvis de hadde mistet barna sine, liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vel noe de færreste er forberedt på... men hvisomattedersomatte så hadde samboer tatt bc'en om jeg hadde dødd. Han er utrolig glad i den hunden. Flatt'en er det usikkert om han ville hatt, men der tror jeg nok oppdretter/tispeeier hadde vært mer enn behjelpelige med å finne han ett nytt hjem og dette vet også samboer og hadde nok latt dem overta.

Om vi begge hadde dødd samtidig så er fremtiden til hundene mer usikker da familien ikke har kjennskap til hunder i det hele tatt og egentlig ikke bryr seg stort om dem. Usj, det var en ekkel tanke :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellie er like mye Øivind sin hund, så hun hadde nok blitt hos han.

Neste på listen er mamma / pappa / søsken som har hatt hund i alle år, og er veldig glad i Ellie.

Skulle det ikke blitt noen av dem hadde hun nok hatt det fint hos hvem som helst som ville bruke henne og behandlet henne godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh den var lei... aner faktisk ikke om noen vil ha dem jeg :lol:

Dvs.veldig mange er glade i dem,men det er når de bor her...

En søster har jo Tjukken og Rumba,den andre bor på boligfelt og har to katter som nok ikke hadde jubla :ahappy:

Nei,det er nok om å gjøre å holde meg i live tenker jeg :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...