Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvem skal ha hunden om eier dør?


Wednesday

Recommended Posts

Er det noen her som har en plan for hunden deres dersom dere skulle dø? Kanskje et helt teit spørsmål, men tanken slo meg her om dagen, og har tenkt en del på det siden.

Selv aner jeg virkelig ikke. Er ingen i familien som kunne overtatt engang. Men hva skjer egentlig med hunden i slike tilfeller? Om jeg dør i morgen for eksempel, hvor havner Tuf da? Når ikke familie eller venner kan ta han?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

hmm har ikke tenkt no serlig på det, men vil tro storesøss Ailostaff kunne tatt godt var på ho for meg :):) hvis ingen andre ville ha ho, har oppdretter sakt at vi skal kontakte dem hvis hunden ikke passet oss, eller hvis den skulle selges, slik at de kunne ta den tilbake å bestemme hva som skulle gjøres...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke noe jeg har tenkt spesielt mye på egentlig...men dersom jeg skulle dø regner jeg med at samboeren min hadde tatt godt vare på den lille klumpen min...dersom han ikke ville/kunne hadde jeg håpet på at søstersen hadde tatt seg godt av han...Han er jo så utrolig glad i "tanta" si...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, jo det måtte vel blitt oppdretter som fikk jobben med å finne noen nye eiere til han da. Men er det noen spesiell rutine politi e.l. har for slikt? Sender hunden på kennel eller hva?

Hunden blir vel en del av døsboet. Og om slekt ikke synst boet er "intresangt" eller ikke vil ha det så mener jeg politi/rettsystem tar over det og selger det om det er noe av verdi(f.eks ved gjeld) og så kan slekt ta de de måtte ville av dte som er igjen. Eller slekt selger det selv.

Ellers så mener jeg å huske at dødsboet blir fordelt likt mellom slekt(eller alt etter testamentet) som de selv vil ha det. Så da er de vel slekt som bestemmer videre hva som sjer med hunden.

Nå husker jeg ikke presis hvordan dette var da jeg var ganske ung når min onkel døde. Mine tanter og min mor "overlot" boet til politi/rett, men de fant ingenting av interesse så da fikk slekt gjøre som de ville med det. Da slapp de ette eller annet. (Gjeld eller noe slikt. Husker ikke)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min hadde enten havnet hos oppdretter eller hos Mamma. Mest sannsynlig hos Mamma fordi at Helene har så mange hunder.

Mamma´s hunder hadde havnet hos meg :)

Om Helene skulle falle bort så hadde det nok blitt jeg som satt igjen med oppgaven om å få alle hunder tilbake til oppdrettere / omplassere de andre. Det hadde vært litt av en jobb ... så vi håper det aldri skjer! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma hadde fått han :) Var jo hun som kjøpte han til meg og hun står som deleier og han vil jo være endel hos henne når jeg flytter ut også. Jeg har ingen tvil om at det er hos henne han ville hatt det best og de kunne trøstet hverandre!

Nei nå ble jeg litt sentimental her! Ikke søren om jeg skal dø på mange mange år :P Og på mine eldste dager skal jeg bare ha en hjemmeboende hund og den skal mine barn/barnebarn få lov til å ta seg av :) (de er jo klart at jeg har super hunde elskende barn og barnebarn den dagen det skjer) ideelt sett så dør jeg både jeg og hunden fredfullt inn på en luftetur i hagen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg dør så arver broren min Sølve (om Sølve lever da), hvis min bror ikke har mulighet da vil mine foreldre ta han. Jeg føler meg i grunn trygg på at enten min bror eller foreldrene mine har mulighet når den tid kommer, så hva som skjer om noen av de ikke kan ha Sølve har jeg i grunn ikke tenkt på. "Arvegangen" ble avklart før jeg kjøpte Sølve, det er trygt vite at det kjæreste jeg har er "sikret" når jeg dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror nok Tinka hadde gått til samboeren min. Han er så utrolig glad i henne, og tror det er veldig gjensidig. Ellers ville nok Mamma og Pappa tatt henne, for selvom de håpet jeg hadde valgt en fuglehund så er de blitt skikkelig glad i henne!

Men vi får vel alle krysse fingrene for at noe sånt ikke skjer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg eller min samboer skulle dø, er det en selvfølge at den av oss som sitter igjen har hunden. Vi eier henne sammen :) Om vi skulle bli borte begge to, tenker jeg at moren (eller søsteren) til samboeren min tar henne, de kjenner henne godt og er glade i henne. Men det er ikke noe vi har avtalt, riktig nok..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hadde nok havnet hos familie eller venner :blink:

Hadde de solgt han eller levert han tilbake til oppdretter, så hadde jeg blitt sint nedi grava :ahappy:

Haha! Jeg ville heller foretrukket at han kom tilbake til oppdretter, enn at familien hadde tatt han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, tja tanken slo meg her om dagen, og jeg vet ærlig talt ikke. jeg har jo samboer, så da hadde han tatt dem begge, men hvis han også ble med meg, så spørs det. Ingen i min familie vil ha dem, og ikke i hans heller.. Så deres sjebne hadde vært usikker ja.. Syns det er litt rart å skal snakke med foreldrene mine om dette også :ahappy: Tror ikke foreldrene våre hadde brydd seg særlig om hundene hvis de hadde mistet barna sine, liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vel noe de færreste er forberedt på... men hvisomattedersomatte så hadde samboer tatt bc'en om jeg hadde dødd. Han er utrolig glad i den hunden. Flatt'en er det usikkert om han ville hatt, men der tror jeg nok oppdretter/tispeeier hadde vært mer enn behjelpelige med å finne han ett nytt hjem og dette vet også samboer og hadde nok latt dem overta.

Om vi begge hadde dødd samtidig så er fremtiden til hundene mer usikker da familien ikke har kjennskap til hunder i det hele tatt og egentlig ikke bryr seg stort om dem. Usj, det var en ekkel tanke :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellie er like mye Øivind sin hund, så hun hadde nok blitt hos han.

Neste på listen er mamma / pappa / søsken som har hatt hund i alle år, og er veldig glad i Ellie.

Skulle det ikke blitt noen av dem hadde hun nok hatt det fint hos hvem som helst som ville bruke henne og behandlet henne godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh den var lei... aner faktisk ikke om noen vil ha dem jeg :lol:

Dvs.veldig mange er glade i dem,men det er når de bor her...

En søster har jo Tjukken og Rumba,den andre bor på boligfelt og har to katter som nok ikke hadde jubla :ahappy:

Nei,det er nok om å gjøre å holde meg i live tenker jeg :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...