Gå til innhold
Hundesonen.no

Reservert - hva er egentlig det?


Guest 2ne

Recommended Posts

Jeg har diskutert begrepet "reservert hund" i flere omganger med forskjellige folk, og det ser ut til at det er stor uenighet i hva en reservert hund egentlig er. Jeg tolker reservert som i betydningen "kjølig"/uinteressert/arrogant, mens andre igjen tolker det som redd/utilgjengelig/unnvikende. Om du ikke kan se hunden, hvordan tolker du det om noen sier at den er reservert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Reservert for meg er en hund som ikke er redd, men som likevel ikke slipper ukjente for nær uten at eier signaliserer at det er ok. En som lar seg håndtere helt greit uten at den overfaller den som gjør det av lykke. Når det gjelder kjentfolk så skal den være glad og lykkelig over å se disse. Kanskje litt klønete forklart men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er stort forskjell mellom de to måtene å være på som du nevner. Når noen sier "reservert" til meg, tenker jeg skeptisk, litt småredd, altså ditt andre alternativ. Arrogant er for meg noe annet, og jeg kaller det for uinteressert eller kanskje overlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en reservert hund, en som ikke er så himla interessert i folk, men sosial, eller tilgjengelig om du vil, nok til å bli håndtert. En reservert hund er trygg på seg selv og miljøet og trenger ikke bry seg med så mange, her er det nok mange som feiltolker hunden sin og sier at den litt smånervøse hunden er reservert. Jeg mener at den er noe annet enn reservert. Tenker vel kanskje at det er forskjellige tolkninger fra utstillingsfolket og bruksfolket.

Det var mine tanker rundt dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker at en reservert hund kanskje er en hund som er litt skeptisk til andre hunder og mennesker. Kan være forskjellige grunner til at en hund er reservert men kanskje fordi den er litt utrygg på andre, men så går det kanskje greit etterhvert? Men er nok stor uenighet om hva det betyr ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En reservert hund, slik jeg ser det, er en hund som er uinteressert i fremmede, men kan være svært hengiven innen sin "flokk". Den er ikke sky eller engstelig, men liker rett og slett ikke nærkontakt med fremmede mennesker, selvom den finner seg i det. Det kan være rasebetinget, innlært, eller bare slik denne hunden er og det er helt greit i mine øyne. Den kan være nervesterk og solid, likevel.

En som har utfall, glefser, gjemmer seg etc., er en hund med problemer og det er ikke greit i det hele tatt. Det ville jeg ikke kalle en reservert hund, men en usikker hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere
For meg er en reservert hund, en som ikke er så himla interessert i folk, men sosial, eller tilgjengelig om du vil, nok til å bli håndtert. En reservert hund er trygg på seg selv og miljøet og trenger ikke bry seg med så mange, her er det nok mange som feiltolker hunden sin og sier at den litt smånervøse hunden er reservert. Jeg mener at den er noe annet enn reservert. Tenker vel kanskje at det er forskjellige tolkninger fra utstillingsfolket og bruksfolket.

Det var mine tanker rundt dette.

Det er også det jeg legger i begrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har diskutert begrepet "reservert hund" i flere omganger med forskjellige folk, og det ser ut til at det er stor uenighet i hva en reservert hund egentlig er. Jeg tolker reservert som i betydningen "kjølig"/uinteressert/arrogant, mens andre igjen tolker det som redd/utilgjengelig/unnvikende. Om du ikke kan se hunden, hvordan tolker du det om noen sier at den er reservert?

Jeg har en åpen forståelse for "reservert hund", nettopp fordi jeg vet det blir brukt til alt fra: "usikker hund som glefser hvis noen kommer for nær" til "uinteressert og kjølig til fremmedfolk".

Opprinnelig før jeg skjønte hvor forskjellig folk brukte ordet, ville jeg nok selv tenkt "uinteressert og kjølig til fremmede". Samme problemstilling har jeg fått på ordet dominant: "Jeg har en dominant hund", som jeg i utgangspunktet mener betyr at hunden har en nærmest overlegen psykisk kraft, og at andre hunder merker seg det. En dominant hund er da en meget sikker hund, med så høy selvtillit at han aldri trenger å vise det. Etter et par år på forum har dette blitt noe utvannet for meg til å kunne være det jeg opprinnelig la i betydningen, men også: *jeg har en meget usikker hund som derfor går til angrep på alt som rører seg, i hvert fall de som er svakere enn ham. Han er dominant...*

Selv om man kanskje ikke er enige i betydningen, er det greit å vite hva andre legger i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en reservert hund, en som ikke er så himla interessert i folk, men sosial, eller tilgjengelig om du vil, nok til å bli håndtert. En reservert hund er trygg på seg selv og miljøet og trenger ikke bry seg med så mange, her er det nok mange som feiltolker hunden sin og sier at den litt smånervøse hunden er reservert. Jeg mener at den er noe annet enn reservert. Tenker vel kanskje at det er forskjellige tolkninger fra utstillingsfolket og bruksfolket.

Det var mine tanker rundt dette.

Enig med deg. Jeg mener jeg har en reservert hund her,han tar sjeldent kontakt med fremmede for å få kos og klapp,men han tåler finfint å bli håndert av dem om han må. En asosial hund egentlig.

Jeg hører også mange unnskylde smånervøse/usikre hunder med at de er reserverte.

Og ifølge den norske ordboka så betyr det; Tilbakeholden og/eller kjølig mot fremmede

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og ifølge den norske ordboka så betyr det; Tilbakeholden og/eller kjølig mot fremmede

Men en redd og nervøs hund kan jo være tilbakeholden og/eller kjølig mot fremmede. Det står jo ingenting i ordboka om grunnen...

----

En reservert hund er for meg en beskrivelse av noe man ser, ikke hva man tolker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tolker reservert på samme måte som 2ne, altså kjølig/overlegen/arrogant. Men, jeg vet at folk bruker reservert om hunder som er alt fra min tolkning, til en usikker og redd hund, så jeg blir egentlig ikke noe "klokere" av at noen sier en hund er reservert. Personlig ville jeg da som sagt tenkt overlegen/arrogant - men det er ikke sikkert personen som karakteriserer hunden som reservert har samme betydning av ordet som meg.

Jeg er enig med Caligula at det blir som ordet dominant, brukes på totalt forskjellige måter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er stort forskjell mellom de to måtene å være på som du nevner. Når noen sier "reservert" til meg, tenker jeg skeptisk, litt småredd, altså ditt andre alternativ. Arrogant er for meg noe annet, og jeg kaller det for uinteressert eller kanskje overlegen.

Jeg tror kanskje det finnes flere forklaringer kanskje? Jeg tenker litt som deg, men også en del som 2ne merker jeg. Aussien kan jo ofte være reserverte. Jeg tror jeg har møtt noen aussier jeg tror kan beskrives som reserverte, men jeg vet jo ikke, siden jeg ikke har truffet dem så mye. Jeg tror ikke My er reservert, men det er kanskje fordi hun kan være litt usikker på folk som hun syns er merkelige?

Jeg tror mitt endelige svar er at jeg tror en reservert hund er den typen som ikke er interessert i å hilse på alt og alle med mindre den tjener noe på det. Fremmede folk er ikke interessante med mindre de har godbiter f.eks. De kan prøve å unngå kontakt men ikke på en redd måte, bare sånn "uinteressert"-aktig - for de mener ikke at de "trenger" å ha noe med alle å gjøre, de er fornøyde med de de kjenner... (?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant diskusjon, jeg har ikke tenkt på at andre har en annen oppfattelse av hva en reservert hund er.

En reservert hund er for meg en som er litt forsiktig, litt blyg, som kanskje og kanskje ikke tar et steg bakover når en fremmed skal hilse, men som deretter aksepterer for eksempel dommers gjennomgang eller hilser på den fremmede. En reservert hund vil vise med kroppsspråket at den finner et visst ubehag eller manglende glede over det som skjer, ved for eksempel små signal fra øyne og ører.

Reservert er et svakt stadie av redsel og usikkerhet.

Jeg skriver av og til reservert i margen av utstillingskatalogen, og det er hunder som jeg skulle ønske mer frimodige i ringen, men det handler ikke om engasjement - det handler om trygghet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså.. Jeg har i alle år sagt at huskyen (Gubbelille) var en reservert fyr - han var kjølig i sin omgang med folk, stort sett totalt uinteressert, men aldri noen gang redd. At folk har tolket det som at han på en eller annen måte hadde problemer med folk, overrasket meg, for det har aldri vært det jeg har ment. For at noe skal være et problem, så er man liksom nødt til å bry seg om dette "noe", og folk betydde ikke noe for han, stort sett.

Jeg har også hørt folk kalle redde hunder for reserverte. Eller, hele skalaen fra redd til litt forsiktig har blitt kalt reservert. Jeg må innrømme at jeg har sett på det som en "pen" omskrivning i beste fall, i verste fall at mennesket har vært bittelitt blind for hundens svake sider.

At man får "reservert" på utstillingskritikken når bikkja rygger unna med halen mellom beina, syns jeg er snilt bedømt av dommeren. Men så er ikke eksteriørdommere der for å si stort om mentaliteten til bikkja heller, det eneste de får bedømt er hvorvidt bikkja er håndterbar eller ikke - og det er ofte en treningssak (så sant vi da ikke snakker om veldig store brister).

Jeg er enig i at det blir litt i samme gata som "dominant". Når folk skryter av den dominante hunden sin som bare MÅ sette på plass alle hunder, så må jeg innrømme at jeg stort sett har satt eieren i samme kategori som hunden - usikker, trenger å hevde seg. Også er det de som skryter av hvor tøffe bikkjer de har, som går inn og klyper deg i ræva når du snur deg om du utfordrer den litt.. Den bikkja er neppe så innmari tøff, om den ikke tør å svare på utfordringen før du har snudd ryggen til den..

Jeg spurte forøvrig Sverre Kirkemo i dag (han har dømt mentaltester siden "tidenes morgen"), og han var enig i "min" definisjon av reservert. Jeg tar høyde for at det er feil allikevel, men det er interessant å se hva andre legger i forskjellige uttrykk :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror mitt endelige svar er at jeg tror en reservert hund er den typen som ikke er interessert i å hilse på alt og alle med mindre den tjener noe på det. Fremmede folk er ikke interessante med mindre de har godbiter f.eks. De kan prøve å unngå kontakt men ikke på en redd måte, bare sånn "uinteressert"-aktig - for de mener ikke at de "trenger" å ha noe med alle å gjøre, de er fornøyde med de de kjenner... (?)

Sånn er Sita. Hun er slett ikke redd mennesker, bare uinteressert. Med mindre det ser ut til at det fremmede mennesket har noe godis, da sitter hun der som et lys :getlost: Jeg har aldri tenkt over begrepet reservert, men det er kanskje det som passer? Litt utypisk for mopsen sånn forøvrig.

Jeg er imidlertid enig i de som sier at reservert ikke stemmer for usikre/redde hunder som reagerer på "tvungen" kontakt med for eksempel glefsing. Til det er reservert et for mildt uttrykk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er imidlertid enig i de som sier at reservert ikke stemmer for usikre/redde hunder som reagerer på "tvungen" kontakt med for eksempel glefsing. Til det er reservert et for mildt uttrykk.

Men så er det også forskjell på å reagere med glefsing, og å reagere med litt smalere øyne, litt heisede skuldre eller tilbakelente ører. Jeg vil aldri si at en hund som knurrer og hogger etter dommeren er reservert, det er faktisk en stor skala her.

Muligens vil også reservert bli brukt i ulike sammenhenger på ulike raser - noen raser kani følge rasestandard være litt reservert, mens en berner skal med glede hilse på dommeren og uten noen form for protest akseptere bedømmelse og gjennomgang.

Altså, reservert er forventet og normalt på noen raser, men uønsket og negativt på andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, reservert er forventet og normalt på noen raser, men uønsket og negativt på andre raser.

Ja, det er klart. Men da blir det jo enda viktigere å være tydelig på hva man mener med reservert, føler jeg. Jeg tviler nemlig litt på om det er sånn at enkelte raser skal være redde i følge rasestandarden? :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så er det også forskjell på å reagere med glefsing, og å reagere med litt smalere øyne, litt heisede skuldre eller tilbakelente ører. Jeg vil aldri si at en hund som knurrer og hogger etter dommeren er reservert, det er faktisk en stor skala her.

Ja, selvfølgelig er det stor spennvidde her. Men jeg er egentlig mest enig med Anniken sin tolkning, jeg synes ikke det å være reservert dreier seg om å være utrygg. Som sagt kan kanskje Sita betegnes som reservert overfor mennesker, men hun viser det ikke ved noe annet enn å være uinteressert i å hilse på fremmede mennesker. Unger (og voksne, for den saks skyld) kan finne på å kleppe tak i henne og "tvangskose" litt, uten at hun viser noe ubehag ved det. Hun bare venter til hun blir sluppet og turer videre med sitt.

Har som sagt ikke reflektert så veldig mye over dette her jeg, men sånn umiddelbart føler jeg at reservert er mest synonymt med uinteressert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som er reservert overfor fremmede er i mine øyne uinteressert i dem. Tar ikke kontakt eller tar såvidt kontakt og er ferdig. Ikke av frykt, men av manglende interesse for sosial interaksjon. Den kan fint være svært lojal og hengiven overfor de den kjenner men er altså ikke videre interessert i å lage nye bekjentskaper, leke/kose med eller lystre fremmede mennesker.

En reelt dominant hund er for meg en hund som bare ved sitt nærvær og kroppsspråk minsker aggresjon og konflikt - den trenger svært sjelden/aldri å være fysisk eller spesielt vokal i sine irettesettelser, og den får andre hunder til å føle seg trygge fordi den utstråler selvsikkerhet og trygghet.

En wannabe-dominant er en som svært gjerne skulle vært dominant, men ikke har selvtilliten til å være det. Ser gjerne spøkelser på høylys dag og skyter spurv med kanon (konflikter overalt) og irettesetter tydelig både her og der.

Jeg hadde en dominant hund i gamle schäfergutt - han var kun i konflikt med andre dominante hanner (2 i løpet av livet), og da var det konflikt til gagns. Nå har jeg en wannabe. Forresten, det er ikke helt sant - wannabe ville svært gjerne ta over tronen (den dusten), og da ble det bråk mellom gutta, for lille wannabe ble større og måtte stadig prøve seg på den aldrende herren. :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke lest igjennom alle svarende enda, men jeg tolker reservert som er hund som trekker seg tilbake, er nervøs/usikker på mennesker, men kan godt like andre hunder veldig godt. Mens reservert til fremmede tolker jeg som at den har flokken sin ala familien/eierene, og er utrolig usikker på andre mennesker og at hunden ikke lar andre mennesker komme inntil og klappe og hilse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en reservert hund en hund som er trygg på seg selv, og som ikke ser noe vits i å bry seg om andre personer. En reservert hund skal også være tilgjengelig og sosial nok til å bli håndtert av fremmede folk uten å være redd/nervøs/trekke seg. Den skal ikke bry seg, det betyr også at den ikke skal bry seg om (den skal godta) at dommeren på en evt utstilling/lp1/MH/FA/K-test tar på den. En reservert hund engasjerer seg rett og slett ikke i fremmede.

Vet at veldig mange sammenligner reserverte hunder med redde/smånervøse/usikre hunder, noe jeg er uenig i. En redd/smånervøs/usikker hund er en redd/smånervøs/usikker hund.

Jeg tror også, som Margrethe også skriver, at utstillingsfolk og bruksfolk nok ser litt forskjellig på dette. De fleste bruksfolk tenker på reservert på samme måte som jeg gjør, mens de fleste "andre" tenker på reservert som usikker/redde hunder.

Kjipt egentlig, da jeg vet om mange hunder som er reserverte, men trygge og stødige på seg selv. Dumt at de blir "sett på" som nervøse og redde bare fordi de blir omtalt som reserverte.

Edit: redigerte noe tekst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det står i standarden til flere raser, at hunden skal være reservert overfor fremmede. Jeg tolker det som rolig avventende, ikke uvennlig, redd eller nervøs. Snarere tvertimot, en trø-meg ikkje for-nære attityde. Jeg tenker på raser som mynder, rottweiler og shiba, f.eks. De hopper eikke i lomma på gud og hvermann, men skal heller ikke være engstelige og nervøse. Det er noe helt annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reservasjon er for meg en manglende vilje til å engasjere seg i fremmede hunder og mennesker. Reservasjon kan både skyldes manglende interesse, motvilje og frykt. Mange mynderaser mangler interesse fordi det rett og slett ikke gavner bruksområdet deres. Andre raser har motvilje mot fremmede fordi de er ment for vokting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Reservert; uengasjert i mennesker men tilgjengelig om nødvendig (lettere påtvunget kontakt). Dette er hva jeg anser som reservert, det mange definerer reservert som, er hva jeg kaller usikkerhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...