Gå til innhold
Hundesonen.no

Å velge valp etter farge


TonjeRA

Recommended Posts

Har kopiert dette innlegget fra et annet forum! Er egentlig ikke noe jeg har tenkt spesielt over...Hva mener dere?

Mange hunderaser finnes jo i forskjellige fargevarianter, og det hender at man finner en farge man liker bedre enn andre.

Synes dere det er helt greit å velge hund utifra farge (etter at man har satt seg inn i rasen selvsagt)?

Dere som er oppdrettere - blir dere skeptisk hvis folk som virker oppegående, som har satt seg godt inn i rasen, sier at de kun vil ha én spesiell farge? Eller er det helt greit, og kanskje ganske vanlig også?

Er litt nysgjerrig siden jeg ikke har peiling på hundeopprett :)

Det er jo lett å tenke at hvis folk virkelig har lyst på akkurat den rasen, så er det samme hvilken fargevariant den er. Men hvis de faktisk er villige til å vente helt til det kommer et kull med en valp i den fargen, så må jo det være et godt tegn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er greit jeg, har man funnet rasen man virkelig vil ha, og man først skal bruke mange penger og binde seg i mange år fremover, er det greit at alt stemmer, også fargen.

Jeg har valgt etter fargen, jeg kunne kjøpt fra et kull der det var igjen kun brune valper, men jeg valgte et annet der det klaffet helt. (Var mye annet som spilte inn der og da, men uten å ha møtt valpene og forelsket meg, så var det lett å velge bort. Skal det være så skal det være mener nå jeg).

(Bare sånn for å gjøre det helt klart, jeg har ikke valgt hunden jeg har bare pga. fargen, resten måtte jo stemme først)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes absolutt man burde kunne velge farge, ja. Hvis jeg ønsker f.eks en blue merle aussie tispe som oppdretter tror kan bli en god agility-hund, får jeg bare vente til hun får et kull med en valp med disse egenskapene. Det er jo ikke noe galt i å være tålmodig og vente på valpen som har alt man kan ønske seg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For all del, man kan gjerne velge valp etter fargen, men da synes jeg dette skal være det minst prioriterte på listen over egenskaper man ser etter/har behov for hos hunden. Det er mye annet enn farge som burde klaffe før man skaffer seg valp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns igrunnen det er greit å velge etter farge. Jeg fikk spørsmål av oppdretteren om jeg hadde noen spesiell farge jeg ønsket meg, og først sa jeg at jeg hadde det, men så fant jeg ut at det ikke er så viktig allikevel, for det viktigste er at valpen er frisk, at vi passer sammen, også hade det vært fint om det ikke var noen utstillingsfeil. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det blir helt feil om man velger kun etter farge...

edit: altså, for å utdype litt; Jeg ville aldri valgt etter farge. Gemytt og Lynne er mye viktigere enn hvilken farge hunden har på pelsen sin...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som uppfödare tycker jag att en riktigt bra hund har ingen färg = låg prioritet

Som hundägare älskar vi vår din hund oavsett färg så varför inte välja en hund som du tycker har "rätt" färg också :)

Jag har själv aldrig opponerat mig mot sådana önskemål utan snällt skickat folk vidare till valphänvisning om jag inte haft "rätt" färg på valparna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har kopiert dette innlegget fra et annet forum! Er egentlig ikke noe jeg har tenkt spesielt over...Hva mener dere?

Mange hunderaser finnes jo i forskjellige fargevarianter, og det hender at man finner en farge man liker bedre enn andre.

Synes dere det er helt greit å velge hund utifra farge (etter at man har satt seg inn i rasen selvsagt)?

Dere som er oppdrettere - blir dere skeptisk hvis folk som virker oppegående, som har satt seg godt inn i rasen, sier at de kun vil ha én spesiell farge? Eller er det helt greit, og kanskje ganske vanlig også?

Er litt nysgjerrig siden jeg ikke har peiling på hundeopprett :)

Det er jo lett å tenke at hvis folk virkelig har lyst på akkurat den rasen, så er det samme hvilken fargevariant den er. Men hvis de faktisk er villige til å vente helt til det kommer et kull med en valp i den fargen, så må jo det være et godt tegn..

Synes det er veldig greit at valpekjøper er bevisst på hvilken farge som ønskes. I den rasen jeg har, er det 3 fargevarianter, Sobel, Tricolour og Blue Merle. Selv var jeg meget bestemt at jeg ville ha en tricolour da jeg anskaffet meg rasen. Mesteparten av oppdretterne avler sobelt :) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

For meg er fargen revnende likegyldig, jeg har aldri valgt en hund pga farge, jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det noen gang også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som langt over middels fargenørd har jeg god forståelse for at valpekjøpere (meg selv inkludert) har preferanse på farge, men det burde det ikke overskygge viktigere kriterier så valpekjøperen ender opp med den "riktige" valpen i kullet.

Det sagt - og med mindre man har spesifike planer om avl, særlig i de raser hvor visse farger ikke kan krysses, er vel farge og andre utvendige egenskaper viktigst før man velger valp og ikke så viktig når man først har fått godklumpen hjem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I "min" rase er det bestemme seg for farge gjerne startkriterie når det skal letes etter oppdrettere. Puddeloppdrettere har som oftest spesialisert seg på en eller max to farger og siden rasen er så tallrik er det nok av oppdretter å velge mellom. Ved å velge seg en bestemt farge så bestemmer du samtidig hvilke oppdrettere som er aktuelle. Videre utvelging går da selvfølgelig på linjer, størrelse, gemytt og helse hos avlsdyr osv osv..

For meg er det naturlig å starte med fargevalg for å snevre inn oppdretterbasen, men jeg ser godt at det ikke fungerer på alle raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt et ønske om farge/tegninger når jeg har kjøpt hund.Men i to av tre tilfeller har jeg endt opp med noe annet fordi den valpen jeg og oppdretter mente passet best ikke så ut som "drømmen". Men skulle jeg kjøpt en puddel f.eks. hadde jeg selvsagt ikke sett på hvite hvis svart var ønsket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når/hvis jeg skal ha ny pyrre en gang vil jeg helst ikke ha fawn farge, men ettersom det skjelden er gode og interessante kombinasjoner tilgjengelig hadde jeg nok "nøyet" meg med en fawn hund så lenge resten stemte.

På raser med mer avlsmatriale kunne jeg nok muligens valgt bort valper/kombinasjoner fordi fargen var "feil".

Feks på shelti elller aussie, hvis noen av de blir aktuell noensinne, så styrer jeg muligens unna merle farger.

Men helt klart først og fremst mentalitet og helse, farge er en uviktig sak i den store helheten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...