Hva velger du i kullet?

[Benedicte]

Jo, jeg skjønner godt at du ønsker en som er skuddfast, men det er fort gjort å gjøre en feil og påføre valpene redsel for skudd om du ikke vet 100 % hva du gjør - og ikke minst hva du skal se etter.

Jeg ville faktisk, som Katja-Kai sier - heller klappet litt i hendene, kanskje mistet ned nøkkelknippet på gulvet - og så sett hva valpen gjør ? Det er liksom lov å skvette og bli redd, men det er tida fra de blir redd og til de er over redselen som kanskje er viktigere .

Ja, jeg får gjøre det

[LeneG]

Det var 4 tisper i kullet som Bonnie kommer fra.

Så det var jo ikke så mange å velge imellom.

Hadde fått streng beskjed av Margrete om å ikke ta den som var mest energisk og ei av tispene virket veldig sky så hun ville jeg ikke ha. Men Bonnie derimot var litt frempå og opp på fanget til alle i familien.

[Aussieglis]

Jeg tror at hvis man vil unngå å få en skuddredd hund, så må man gjøre enormt med research og finne en oppdretter som kjenner linjene sine og linjene på hanhundene de bruker enormt godt. De burde ha mentaltestet de fleste kullene sine, og man burde kunne finne frem eller forhøre seg om mentaltestene til slekten til valpekullet også. Hvis det er gode resultater på skudd-øvelsene i de diverse mentaltestene som er, så har du en god sjanse for å få en valp som ikke er skuddredd.

Finn ut hvordan avkommene til begge foreldredyrene har blitt tidligere, forhør deg med folk som kjenner hunder fra oppdrettet eller eier en selv. Forhør deg med flere oppdrettere også, men ikke ta alt for god fisk..

En hund kan godt være skuddredd/berørt selv om foreldredyrene ikke reagerer på torden, raketter eller andre lyder...

[Inustaff]

Folk er jo forskjellige.Jeg vet at det som føles rett for meg er ikke det for andre.

Det er egentlig vanskelig å forklare hva man velger,fordi på stedet så er det så mye som spiller inn.

Hele observasjonen er umulig å gjenta..

Jeg ser jo på flere ting..som feks hvordan de er sammen med søsknene og moren,og hvordan de oppfører seg mot menneskene de bor sammen med.

Jeg foretrekker å ta den som ikke krangler mest over leker,eller den som henger mest over rygg/nakke eller mage på kullsøsken for å plage til tross for at de andre ikke vil være med på leken og utrykker det klart med å være avvisende og snu hodet vekk og rumpa til.

Om de er frekke og "uhøflige med mamma" ser jeg også på.Hvordan hun behandler hver enkelt..

Det er alltid noen som er slik at hvis en annen valp har en leke,eller potensiell leke så kommer det en fykende med "misunnelse i blikket" og stjele det.Så ser man kanskje kampen dem i mellom..og hvordan de takler det.

Så er det alltid noen som drar mors tålmodighet for langt og blir irettesatt ofte..hehe

Jeg liker den valpen som ikke lar seg tirre så lett,men som vandrer videre og finner en annen leke dersom den blir fratatt funnet sitt,og den valpen som på merksnodige måter holder seg unna endel bråk.

En sånn oksen ferdinand valp.

Den heelt rolige typen er ikke min type,så jeg velger vel fra midt på treet.

For meg er det viktig at valpen tar kontakt med meg og virker så tilstede som en valp kan.

Det vil si at sånne villstyringer som bare skal tygge og styre og dra i deg,uten å ha giddet å gi deg et "personlig blikk" eller noen annen form for normal kontakt er uinteressante.

En valp som vandrer bort til oppdretterne,blir tatt opp i sofaen og har ro nok til å ligge på rygg å bli klødd på magen er midt i blinken.Det er mange av dem som vrenger seg som mark og ikke orker å holde seg i ro,de skal bite deg i hendene,i håret og i det hele tatt ta hele deg.

Det er jo helt klart en helhet jeg søker.

Jeg handler nok mest utifra hva magefølelsen sier,og normalt sett så fester jeg meg ved en valp fra tidlig stund og føler den nøye...

Tror faktisk også det kan være nyttig å prøve en "ny type" valp..for å se om den utvikler seg slik man forventer,og for å lære om forskjellene.Hva får man utav bøllen i kullet liksom?Det er jo ikke sikkert den er mindre passende...Men man går vel etter vanen??Hva man har erfaring med..?

Mykiser er ihvertfall ikke noe for meg.

Chinese Crested kjøpet ga meg lite valgmuligheter,og derfor fikk jeg en knalltøff liten tulling!

Det var absolutt en jeg ville ha utifra andre kriterier,og selv om han var "busig" så valgte jeg ham,og han er faktisk akkurat det jeg trenger.Noe å bryne meg på.

En ny erfaring,en ny type.Det er ikke en hund som bare gliiiir inn i det voksne liv,Åneidu..det er en fighter!

Det er en hund jeg føler at man må ha et par skarpe og kritiske øyne på for å følge med på at den ikke utvikler seg for mye i den tøffe retningen.Føler jeg er mer påpasselig med utviklingen hans,slik at han ikke får utvikle seg til å bli en liten djevel.

Moahah!Så om han var en stor hund så ville han nok vært en håndfull...full av temperament!hehe...

Men han er og blir en bra hund!Så jeg tror nok at om man er åpen for det så kan man ta hva man vil i et kull..om resultatet blir som man håpet,og er noe man trives med kommer jo an på så mye..

[Maria]

Da jeg kjøpte Chessea fikk jeg vel i utgangspunktet ikke velge hvilken hund jeg ville ha selv, jeg hadde ikke engang sett valpene live før jeg faktisk kom for å hente krølle. Mamma og søster så valpene da de var 7 uker.

I kullet var det 3 tisper å velge mellom, jeg stod vel egentlig som nummer to jeg, da. Oppdretteren skulle ha ei tispe, og valgte den som var mest frampå og "vill", da vi og den andre familien som skulle ha tispe var førstegangseiere. Hun mente at den "ville" tispa ville bli i meste laget for oss nybegynnere. Jeg tror hun gjorde rett i det.

På valpemønstringen de hadde av kullet var begge de to gjenværende tispene veldig like, men Chessea var nok den som var mest kosete og slækk. Og da det viste seg at den andre tispa kunne se ut til å utvikle bittfeil ble det Chessea, siden jeg hadde sagt ja til at jeg var interessert i utstilling. Jeg angrer over hodet på at Chessea ble med oss hjem.

Neste gang jeg skal velge valp tror jeg virkelig det blir vanskelig å bestemme seg - selvsagt litt avhengig av hva som kommer i kullet. Jeg kommer til å legge stor vekt på ekstriør, men like stor vekt på bruksegenskaper og personlighet. Neste hunden skal brukes i agility, kanskje også i lydighet (men agility blir hovedsatsning) og på utstilling/i avl, så sant den egner seg til dette. Dessuten er jeg opptatt av at linjene jeg velger etter skal være så utradisjonelle som mulig, da lde fleste hundene i Norge og Sverige er hunder med veldig like linjer.

Jeg kommer vel til å se etter blant annet:

- Ekstriør: kraftig kroppsbygning, moderate vinkler, bred hodeskalle, kort snuteparti, rett halefeste, kort kropp, kort hals, lange bein og ikke minst bevegelser og sterke haser (det som er Chesseas svakeste side). Selvsagt kan jeg moderere litt og vurdere hva som er viktigst, men det er slike ting jeg kommer til å se etter så godt jeg kan.

- Gemytt: Jeg vil ha en valp med pågangsmot som er sikker på seg selv, men ikke nødvendig vis noen dominerende valp. Gjerne en valp som er litt frampå og viser null skepsis til dagligdagse ting. Det er viktig at valpen er kontaktsøkende og at den lar seg håndtere på en grei måte. Lekelyst og interesse for godbiter og mat er også noe jeg vil legge vekt på.

Det er mye man kan se etter i en valp, og sannsynlig vis blir aldri hunden helt slik du tror eller forventer at den skal bli, både i pos. og neg. retning. Men å vite litt hva man vektlegger er jo greit. Jeg kommer til å ta valpemønstringen oppdretteren har i betraktning når jeg velger valp, og jeg kommer også til å gå etter kjemi. Det må klaffe, gjerne fra første stund. Og superhunden dukker nok opp en gang.

[Guest Jonna]

Hm okei, kanskje det ikke er så lurt allikevel. Jeg er bare innmari redd for å få enda en skuddredd hund, til tross for at begge foreldrene er skuddfaste

*kremt* hadde noen vært valpekjøper hos meg og kommet drassene på noe slikt så hadde jeg faktisk "tuppet" dem på hue og ræva ut

Jeg hadde nok rett og slett sjekket alt som hadde med skuddprøver på søsken/halvsøsken/tanter/onkler osv osv Det vil fortelle deg mer enn at du kommer med en kruttlapp pistol.

Selv så valgte jeg Talli som havnet midt i mellom. Har ikke angret ett sekund

Blaze var den stygge i kullet, for hun skulle aldri på utstilling *kremt* vi ser jo hvordan det gikk.

Jeg hadde nok latt det være opp til oppdretter å plukke, også om jeg skulle kjøpt den dag i dag. Begge gangene jeg har kjøpt fra oppdrettere har jeg gitt tydelig uttrykk for hva jeg har ønsket og overlatt valget til oppdretter, det har så langt ikke slått feil.

[Raksha]

Da jeg valgte petiten så hadde jeg to tisper å velge mellom. Det var også en hanhund i kullet som ikke var aktuell siden jeg skulle ha tispe. Kullet var veldig gjevnt da jeg så dem i seks ukers alder (før jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en av dem), forskjellene var større ved ti ukers alder. Da var den største tispa helt klart mest frempå og aktiv, mens den lille tispa var litt mer forsiktig, og hanhunden var rett og slett litt bjeffete. Da jeg kom for å hente da de var 12 uker så var fremdeles den største tispa den som var mest frempå og aktiv, så hun ble med hjem. Den andre tispa beholdt oppdretteren en stund fordi hun hadde utviklet seg til å bli veldig pinglete, noe som rettet seg fint igjen etter en stund.

Kahlo var det ikke jeg som valgte, det visste jeg allerede da valpene ble født. Ene tispa skulle oppdretter beholde selv, og ei skulle til en oppdretter i sverige. Og den siste til meg, som bare skulle ha en aktiv "familiehund". Det var ei tispe som skilte seg ut eksteriørmessig ganske tidlig, ei som var kort og fin i kroppen, men ikke så godt vinklet, og ei som var større og lengre i kroppen, en helt annen type enn de to andre. Jeg forelska meg totalt i sistnevnte da jeg var på besøk da de var seks uker. Hun var vill og gal og bare rett og slett supersøt. Men, de to andre så var det ei som var veldig midt på, stakk seg liksom ikke noe særlig ut på noen som helst måte, annet enn at hun var den helt klart mest feminine og søteste. Oppdretter valgte å beholde den som var best i eksteriør, mens den ville og gale havna i sverige - og lille frøken midt på treet ble min.

Det morsomme er jo at når jeg snakka med hun som har kullebroren - så var hun jeg fikk helt anderledes da de var der, da var hun frempå og aktiv. Så hun var nok bare sliten da jeg var der. Det samme sa de da de henta hannen sin, for jeg spurte om hun kunne se litt på min også, tilfelle hun virket nervøs eller noe, da også sa hun at min var den som var mest kontaktsøkende og sosial. Skulle gjerne visst hvordan den i sverige er, for jeg har sannelig "nok" hund i Kahlo, og tenker at dersom den svenske fremdeles er en god porsjon "mer" enn min er, så er jeg i grunnen veldig glad for at hun ikke ble min.

[Tyfonia]

Jeg hadde 2. valget på hann hund da jeg skulle ha valp. Det jeg tenkte litt på var at jeg ønsker å bruke ham til utstilling og muligens blodspor. Jeg ble fortalt at det var en valp som så og si var død da den ble født, men oppdretteren klarte å få liv i den og flaskefòrte den ettersom den var så liten og hadde 7 andre søsken, som var større enn ham. Han kviknet lynkjapt til og tok igjen de andre i kullet ikke lenge etter. Gangen før jeg skulle hente ham, var han allerede en av de to største guttene i kullet og jeg syntes han så råflott ut. Førstevelgeren hadde (etter mye om og men) sett seg ut den andre store hann- hunden. Min valp hadde et bra ansikt. Stoppet satt pent og snuten var ikke for lang. Kikket etter tegn på ubehag når han gikk. Da tenkte jeg på HD. Har enda ikke sett noe tegn på det. Litt sjenert var han, men det gjorde ikke noe. Han er i hvert fall ikke sjenert nå lengre

Mye kan forandre seg med en valp, så jeg måtte stole på magefølelsene mine. So far, so good

[Helene]

Forrige gang jeg valgte ut valp var det bare ei ledig tispe i kullet, så valget falt naturlig nok på henne. Dog skal det sies at jeg hadde valgt henne dersom jeg hadde hatt førstevalg også, da hun var bedre enn den andre tispa både eksteriørt og i lynnet. Den andre tispa var ei mye tøffere tispe som ikke ga seg i lek selv om de andre hylte voldsomt, og hun har forblitt mye skarpere enn min.

Når jeg nå skal velge ut ny valp ser jeg i grunn på det samme som sist. Et godt eksteriør er avgjørende for at jeg vil ha valp, så det ser jeg først på. Deretter ser jeg på gemyttet (sier ikke dette er mindre viktig enn eksteriøret - tvert om, men det er lettere å danne seg et bilde av eksteriør enn gemytt når en bare er på besøk) jeg ønsker ei kontaktsøkende tispe med mye leke- og apporteringslyst, men som ikke er den aller tøffeste i kullet. Jeg kan danne meg et bilde av dette mens jeg er på besøk, men det er oppdretter som kjenner dem best, og kan bekrefte eller avkrefte det jeg ser.

Tror det er lurt at oppdretter avgjør hvilken valp som skal til hvilke eiere, men kjøper må selvsagt gjerne komme med ønsker, slik at de sammen kan prøve å finne en løsning.

[Peers]

Når jeg kjøpte Orry var det oppdretteren som valgte ut valp til eierne. Den gang var det egentlig helt greit, med tanke på at jeg var ung og uerfaren, og egentlig ikke hadde noen preferanser. Orry var nok ikke den perfekte førstegangshunden, men vi har da klart oss, og han er en søt og grei gutt stort sett Samtidig manglet han mange av de egenskapene jeg så etter når jeg skulle ha hund nr 2.

Jeg var veldig usikker på hvilken rase jeg ville ha som hund nr 2. Jeg var innom mange raser før jeg tok det endelige valget.. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha springer igjen, jeg ville nemlig ikke ha en Orry til. Altså, jeg mener ikke å si at Orry er en håpløs hund, men han har ikke egenskapene jeg lette etter i hund nr 2. Samtidig hadde jeg i bakhodet at ETT individ ikke kunne beskrive rasen godt nok. Jeg liker mange av springerens egenskaper, og jeg klarte ikke helt å rive meg bort fra rasen uten å gi den én sjanse til.

Ergo bestemte jeg meg for å prøve springer igjen, men denne gangen var jeg mye mer selektiv. Jeg fant en oppdretter jeg likte, og fulgte kullet nøye fra ung alder (jeg var på besøk når de var 2, 4, 5 og 7 uker gamle). Jeg ville ha en valp som hadde leke- og gjenstandsinteresse, var glad i mat, sosial og aktiv (uten at den tippet over i "stress"). Dette fant jeg i Norma, hun hadde alle egenskapene jeg så etter. I tillegg kan man egentlig si at hun valgte meg; hun kjente meg igjen fra hun var 4 uker, og jeg satt alltid igjen med henne i fanget før jeg dro hjem.

Jeg angrer virkelig ikke på valget. Hun er førerorientert (nesten litt for mye!), hun elsker å jobbe og er generelt en herlig frøken. Jeg har fått mange kommentarer på at hun er en usedvanlig god springer bruksmessig. Jeg tror faktisk at hunden er bedre enn eieren

[Guest lijenta]

Når jeg ser til bake så har jeg en tendens til å plukke ut den valpen i kullet som er mest aktiv/krever mest/har størst motor. Hvordan jeg har klart det har jeg ingen anelse om men har også snakket ed oppdretter og dem har vært enig i at det var det hunden var.

Med omplassering har jeg gjort en gang og klarte da å plukke ut en som var nærvøs så der var jeg ikke så hedig

[Lola Pagola]

Gutten min var den siste som var igjen, alle andre var solgt. Men fikk hilse på to av søsknene hans da, hadde uansett valgt Casper om jeg kunne velge. Det fordi den ene var tispe, jeg skulle ha hannhund, og den andre hannhunden var brun, jeg skulle ha sort. Casper var også den som sovnet først, slappet best av de gangene jeg var der, og selvsagt var han jo den peeeneste he he

Jeg er litt glad for at jeg ikke fikk muligheten til å velge denne første gangen med egen valp, egentlig får jeg litt frysninger av å tenke på at jeg kanskje må velge engang, fordi jeg føler meg så ufattelig heldig som fikk akkurat den hunden jeg har nå, både utseendemessig og gemyttmessig. Kunne ikke fått bedre hund en gutten min jeg, jeg er virkelig så fornøyd.

[Kennel XO]

Jeg er nok en av dem som gjerne velger "verstingen" i kullet. Jeg liker frekke og frempå valper med mye jakt og lekelyst. Og jeg er av en eller annen grunn alltid redd for å få for lite hund, selv om jeg aldri har fått det Nå er jeg oppdretter selv og ser jo at hvordan de er i valpekassen ikke nødvendigvis har så stor betydning for hvordan de blir som voksne så lenge det gode grunnlaget er i valpen. Jeg har for eksempel brent meg et par ganger på at den roligste valpen i kullet har blitt verstingen Heldigvis har de som da har fått "rolig valpen som ikke ble så rolig" utviklet interessen sin med egenskapene i hunden.

Jeg har en gang valgt en valp som i kullet kanskje var helt middels. Det var 4 tisper i kullet og 2 av de utpekte seg til å egentlig være bedre. Også på valpetest. Men denne valpen sjarmerte meg i senk med å være ekstremt lettlært og ha en utrolig god kontakt. Ved 4 -5 ukers alder prøvde jeg valpene litt med hvordan de var å lede med godbiter og førte de inn på fot. Denne valpen gjorde det tre ganger og begynte straks å tilby rett adferd etter at jeg hadde forsterket 3 ganger. I og med at alle valpene var sosiale og trygge, hadde god lekelyst, gode opptak på gjennstand, gode på miljø og lyd valgte jeg denne gangen kun på følelser. Og det ble ikke bom da heller... Hun er den beste lydighetshunden jeg noen sinne har hatt og hun er også en utrolig god brukshund med veldig bra mentalitet. Og egenskapen jeg så i valpekassen har vært med hele tiden, hun lærer utrolig fort og er veldig førbar.

[Benedicte]

Jeg hadde nok rett og slett sjekket alt som hadde med skuddprøver på søsken/halvsøsken/tanter/onkler osv osv Det vil fortelle deg mer enn at du kommer med en kruttlapp pistol.

Ja, sant det, men jeg vet ikke i hvilken grad jeg skal se det etter. Kanskje det burde være en annen tråd, men jeg tar det her siden vi allerede er inne på det. La oss si at begge foreldrene er skuddfaste, og det samme gjelder nesen alle søskene til foreldrene, og nesten alle tidligere avkom til foreldrene. Men hva er greit, liksom? Burde 100% av avkommene til foreldrene være skuddfaste? Eller holder det med 80%? Og hva om 1 av 5 tanter er skuddredde? Hvor skal man sette en grense? Alt må jo sees an, men hvor mange skuddberørte hunder i slekten kan man "tillatte" og allikevel være ganske sikker på å kunne utvikle en skuddfast hund?

[Siri]

Jeg har en gang valgt en valp som i kullet kanskje var helt middels. Det var 4 tisper i kullet og 2 av de utpekte seg til å egentlig være bedre. Også på valpetest. Men denne valpen sjarmerte meg i senk med å være ekstremt lettlært og ha en utrolig god kontakt. Ved 4 -5 ukers alder prøvde jeg valpene litt med hvordan de var å lede med godbiter og førte de inn på fot. Denne valpen gjorde det tre ganger og begynte straks å tilby rett adferd etter at jeg hadde forsterket 3 ganger. I og med at alle valpene var sosiale og trygge, hadde god lekelyst, gode opptak på gjennstand, gode på miljø og lyd valgte jeg denne gangen kun på følelser. Og det ble ikke bom da heller... Hun er den beste lydighetshunden jeg noen sinne har hatt og hun er også en utrolig god brukshund med veldig bra mentalitet. Og egenskapen jeg så i valpekassen har vært med hele tiden, hun lærer utrolig fort og er veldig førbar.

Akkurat det der talte også til fordel for den valpen jeg valgte meg nå sist. Han var utrolig bra på kontaktbiten, og satt stadig og tok kontakt med oss, uansett hvem det var. Han satte de store, brune øynene i oss og der satt han og så og så og så. Nå skal det vel sies at oppdretter også hadde gjort en god jobb der og begynt å trene valpene mye på kontakt, men det var liksom Willy som var den som tilbød den adferden helt frivillig.

Ja, sant det, men jeg vet ikke i hvilken grad jeg skal se det etter. Kanskje det burde være en annen tråd, men jeg tar det her siden vi allerede er inne på det. La oss si at begge foreldrene er skuddfaste, og det samme gjelder nesen alle søskene til foreldrene, og nesten alle tidligere avkom til foreldrene. Men hva er greit, liksom? Burde 100% av avkommene til foreldrene være skuddfaste? Eller holder det med 80%? Og hva om 1 av 5 tanter er skuddredde? Hvor skal man sette en grense? Alt må jo sees an, men hvor mange skuddberørte hunder i slekten kan man "tillatte" og allikevel være ganske sikker på å kunne utvikle en skuddfast hund?

Dersom du har valgt en rase hvor skuddredsel er utpreget, så ville jeg kanskje tenkt meg om og heller sett etter en annen rase om det er bruks-emne du er ute etter. Sånn ellers tror jeg du skal følge magefølelsen litt også - det er umulig å si hvor mange hunder i stamtavla og av hel-halvsøsken, søskenbarn etc som kan være skuddredde før det er stor sjanse for at også din blir det, men selvsagt: er det flere hunder som er redde og viser redsler også i andre situasjoner på MH/FA, så ville jeg definitivt skygget unna den kombinasjonen. Sjekk litt på genetica.se og se på spindeldiagrammene der mht rasen du skal ha, og se hvordan gjennomsnittet er der, så får du også en pekepinn på hva som kan forventes.

[Benedicte]

Dersom du har valgt en rase hvor skuddredsel er utpreget, så ville jeg kanskje tenkt meg om og heller sett etter en annen rase om det er bruks-emne du er ute etter. Sånn ellers tror jeg du skal følge magefølelsen litt også - det er umulig å si hvor mange hunder i stamtavla og av hel-halvsøsken, søskenbarn etc som kan være skuddredde før det er stor sjanse for at også din blir det, men selvsagt: er det flere hunder som er redde og viser redsler også i andre situasjoner på MH/FA, så ville jeg definitivt skygget unna den kombinasjonen. Sjekk litt på genetica.se og se på spindeldiagrammene der mht rasen du skal ha, og se hvordan gjennomsnittet er der, så får du også en pekepinn på hva som kan forventes.

Skuddredsel på rasen er ikke veldig utbredt, men det forekommer jo innimellom, men om det er mer eller mindre enn på andre raser vet jeg ikke. Har til nå bare sjekket opp "min" rase på genetica.se (som det var veldig få eksempler av), men kan prøve å sammenligne rasen med andre bruksraser av lignende opprinnelse og bruksområde. Det jeg stusser litt på når jeg leser MH skjemaene til rasen er at i en søskenflokk kan alle hundene ha 1 på skudd, men innimellom dukker det opp en og annen som har 5. Jeg har enda til gode å se noen som ligger på 3 eller 4.

[Kennel XO]

Ja, sant det, men jeg vet ikke i hvilken grad jeg skal se det etter. Kanskje det burde være en annen tråd, men jeg tar det her siden vi allerede er inne på det. La oss si at begge foreldrene er skuddfaste, og det samme gjelder nesen alle søskene til foreldrene, og nesten alle tidligere avkom til foreldrene. Men hva er greit, liksom? Burde 100% av avkommene til foreldrene være skuddfaste? Eller holder det med 80%? Og hva om 1 av 5 tanter er skuddredde? Hvor skal man sette en grense? Alt må jo sees an, men hvor mange skuddberørte hunder i slekten kan man "tillatte" og allikevel være ganske sikker på å kunne utvikle en skuddfast hund?

En skuddberørt hund kan dukke opp en gang i blandt også på raser som generelt er veldig skuddfaste. Det viktigste for meg er at mor er skuddfast og stødig på lyd, hvis ikke er det stor sannsynlighet for at valpene også blir skuddberørt. Og hovedtyngden av avkom og søsken til foreldre bør være skuddfaste. Men dette er jo også ganske rase betinget. I mitt hode bør 90 % av hundene på linjene være skuddfaste. Da ville jeg sagt at de hundene som er berørte kan komme av tilfeldigheter.

[Guest 2ne]

Skuddredsel på rasen er ikke veldig utbredt, men det forekommer jo innimellom, men om det er mer eller mindre enn på andre raser vet jeg ikke. Har til nå bare sjekket opp "min" rase på genetica.se (som det var veldig få eksempler av), men kan prøve å sammenligne rasen med andre bruksraser av lignende opprinnelse og bruksområde. Det jeg stusser litt på når jeg leser MH skjemaene til rasen er at i en søskenflokk kan alle hundene ha 1 på skudd, men innimellom dukker det opp en og annen som har 5. Jeg har enda til gode å se noen som ligger på 3 eller 4.

At en og annen har 5, kan like gjerne være erfaring som at den er "utskuddet" i kullet. Altså, da har man to forklaringer, ikke sant. Genetikk er uheldigvis ikke sånn at 1+1 alltid blir 2, for da hadde det jo vært veldig enkelt å drive med avl, så selv om begge foreldrene er stødige som fjell og friske som noen fisker, så kan kombinasjonen være en sånn "freak of nature"-greie som gjør at avkommene blir "utskudd". Det samme innad i kullet, selv om kullet jevnt over er bra, så kan det finnes en som har vært i den litt grunnere delen av genpoolen, og fått "søplegener". Så har du dette med erfaringer, en valp/unghund som har blitt skikkelig skremt av noe - som lynnedslag i huset - vil kunne ha et noe anstrengt forhold til høye smell. De andre søsknene har naturlig nok ikke den erfaringen, ergo reagerer ikke de, selv om denne ene gjør det, ikke sant?

Jeg syns at helheten er viktigere enn enkeltindividene, det være seg lydberørthet/redsel, HD/AA, gemytt eller lignende. Kommer hunden fra linjer som jevnt over er friske, jevnt over er stødige, jevnt over har drifter, så betyr det mer enn at det er valper etter den ene stjerna i kullet, den ene som ikke har HD/AA. En seriøs oppdretter vil kunne fortelle deg hva sånn ca du vil få fra den kombinasjonen - og ingen oppdretter oppdretter bare feilfrie hunder, og ingen hund er perfekt (selv om noen kanskje syns at sin egen er ganske nære - men så er ikke nødvendigvis det du f.eks. syns er en perfekt hund, det samme som jeg syns er en perfekt hund).

Det viktigste for meg når jeg kikket etter valp i sommer, var kjemien eller magefølelsen. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor det ble den valpen fra det kullet, det bare føltes riktig - og det var det viktigste for meg. Jeg var i utgangspunktet ikke interessert i det kullet når jeg dro og hilste på de første gangen (oppdretteren er en venninne), men når jeg kom dit så var det bare "noe" som gjorde meg interessert. Og jeg stoler på magefølelsen min, den har ikke tatt feil til nå

[Djervekvinnen]

Også denne gangen får jeg ikke møtt valpene før jeg henter den på flyplassen. Første gangen fikk oppdretter velge, og det eneste var at jeg ville ha en mer rolig og ikke så voldsom valp. (pga rasen) Fikk jo det, men den ble kanskje litt for mammadalt og ikke så selvstendig som jeg ønsker (selv om det har noen fordeler)

Nå er jeg mye mer bevisst på hva jeg vil ha, og har vært åpen og sagt mine ønsker til oppdretter. Hun vet hva vi vil ha og de problemene vi har hatt med vår nåværende hund og hun sier hun skal prøve å finne den rette valpen. Jeg må stole på henne og at hun er ærlig. Virker sånn ihvertfall. Hun mener jeg burde ha en frempå valp, så vi får se. Bli å få tett oppdatering ihvertfall. Så godt det lar seg gjøre når man ikke får sett dem live.

Skulle absolutt møtt valpene, men penger og avstand er ikke alltid like greit. :closedeyes:

[Benedicte]

At en og annen har 5, kan like gjerne være erfaring som at den er "utskuddet" i kullet. Altså, da har man to forklaringer, ikke sant. Genetikk er uheldigvis ikke sånn at 1+1 alltid blir 2, for da hadde det jo vært veldig enkelt å drive med avl, så selv om begge foreldrene er stødige som fjell og friske som noen fisker, så kan kombinasjonen være en sånn "freak of nature"-greie som gjør at avkommene blir "utskudd". Det samme innad i kullet, selv om kullet jevnt over er bra, så kan det finnes en som har vært i den litt grunnere delen av genpoolen, og fått "søplegener". Så har du dette med erfaringer, en valp/unghund som har blitt skikkelig skremt av noe - som lynnedslag i huset - vil kunne ha et noe anstrengt forhold til høye smell. De andre søsknene har naturlig nok ikke den erfaringen, ergo reagerer ikke de, selv om denne ene gjør det, ikke sant?

Jeg syns at helheten er viktigere enn enkeltindividene, det være seg lydberørthet/redsel, HD/AA, gemytt eller lignende. Kommer hunden fra linjer som jevnt over er friske, jevnt over er stødige, jevnt over har drifter, så betyr det mer enn at det er valper etter den ene stjerna i kullet, den ene som ikke har HD/AA. En seriøs oppdretter vil kunne fortelle deg hva sånn ca du vil få fra den kombinasjonen - og ingen oppdretter oppdretter bare feilfrie hunder, og ingen hund er perfekt (selv om noen kanskje syns at sin egen er ganske nære - men så er ikke nødvendigvis det du f.eks. syns er en perfekt hund, det samme som jeg syns er en perfekt hund).

Det viktigste for meg når jeg kikket etter valp i sommer, var kjemien eller magefølelsen. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor det ble den valpen fra det kullet, det bare føltes riktig - og det var det viktigste for meg. Jeg var i utgangspunktet ikke interessert i det kullet når jeg dro og hilste på de første gangen (oppdretteren er en venninne), men når jeg kom dit så var det bare "noe" som gjorde meg interessert. Og jeg stoler på magefølelsen min, den har ikke tatt feil til nå

Magefølelsen min har tatt feil før da, selv om jeg kunne ha gjort grundigere research den gangen

Linjene til moren jeg har lyst på valp fra har alt jeg ser etter, men jeg har enda ikke bestemt meg helt for om jeg kommer til å ta valp derfra eller ikke. Flere av søskene til mor er utenlandske og MHene står derfor ikke på svenske hunddata, og resultatene på de må jeg hvertfall få tak i først.

[Margrete]

De gangene jeg har hentet valp, har de alle vært plukket ut til meg, og det gikk ikke så bra Nå har jeg derimot funnet en oppdretter jeg stoler 110% på og jeg vurderer sterkt å legge ansvaret over på oppdretteren. Hun har sett valpene i kassa, hun vet hva jeg vil ha og det er lang reisevei for meg å ta for å se og bli kjent med valpene annen hver uke. Jada jeg skal opp å hilse ett par uker før jeg tar med meg eventuell valp hjem så klart! Selv om jeg stoler såpass mye på oppdretter, så vurderer jeg faktisk å ta med meg en som også kan klaske meg i bakhodet om jeg forelsker meg i mandagsbikkja... som kjenner meg og som vet hva jeg vil passe til. Så kan oppdretter og personen stikke hodet sammen og bli enige om hvilken valp som bør bli min Heldigvis er jeg ikke en krevende valpekjøper

[Fanny]

Jag har fått välja först i flera kullar och även när jag inte fått välja helt fritt så har jag alltid fått mitt förstahandsval. Det har alltid gått på magkänsla och utseende för mig. När jag skulle välja valp nu i höst var jag inställd på att välja med förnuftet, men magkänskan slog till igen och styrde bort alla förnuftiga tankar. Jag känner liksom att "ja, det här blir säkert en fantastisk valp - hos någon annan, för den är inte min valp". Så kände jag med de andra tikvalparna i Squids kull. Nu är jag iofs övertygad om att jag har fått den bästa valpen i hela världen, så magkänsla (baserad på utseende egentligen...) är kanske inte helt fel alla gånger.

[icebluelagoon]

Første gangen fikk jeg beskjed om at jeg hadde førstevalget. Jeg var veldig uerfaren og kunne minimalt. Det viste seg etterhvert at jeg ikke hadde førstevalget alikevel da jeg plutselig bare hadde to valper å velge mellom (mest sannsynlig de dårligste utstillingsmessig). Jeg valgte den hunden jeg syntes var søtest, og det var nok den som var minst frempå også dessverre. Har dog ikke angret på valget for jeg fikk verdens herligste, mest hormonelle sheltiegutt

Andre gangen var det oppdretter og oppdretters oppdrettervenninne som valgte valp til meg. Denne gangen hadde jeg også førstevalget, meningen var hele tiden at jeg skulle ha den valpen som var den beste eksteriørmessig. Hadde tidlig sett meg ut en favoritt ut fra bilder og det var også den valpen jeg endte opp med Kunne selv ikke besøke valpene ettersom de befant seg i Finland. Har endt opp med verdens mest elskverdige hund som jeg gleder meg til å følge videre!

[Argon]

Så etter stort sett det samme hos de jeg har nå. De var de som kom løpende først bort for å hilse, men var også raskt videre for å sjekke andre ting hvis det skjedde noe. Testet ut nye ting fort, bet i og klatret. De mest aktive og rett på typene i kullet. Banket de andre (ja, jeg ser utrolig nok på det som positivt innen rasen toller, golden og aussie) Også hadde de et utseende som skilte seg litt ut.