Når du fikk hunden din...

[Gjest]

Siden jeg sitter her og drømmer om min egen hund / valpekjøp - som jeg ikke har tid til før neste år

Kan ikke dere fortelle litt om da dere var i planleggingsfasen?

Alt fra rasevalg / linjevalg, til hvordan dere kom i kontakt med oppdretter / selger osv ?

Rett og slett, hvordan ble det DIN hund?

Og hvor lang tid tok det fra bestemmelsen var tatt, til hunden var i hus, sånn ca ?

[Mud]

Skjebnen...seriøst.

Loke, da kalt Herman, ble annonsert til omplassering når jeg allerede hadde en annen hund som ikke var av typen man tok en annen hund inn i flokken til. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det var som utløste det, men jeg ticket helt på annonsen. Ringte tilmed søsteren min og prøvde å overtale henne til å ta han mot at jeg trente han, sto for fòret etc

Jeg hadde ingen planer om å få meg en annen hund, hadde egentlig bestemt meg for å aldri ha belger igjen og å gå til anskaffelse av en groenendael hannhund i den alderen er sjelden særlig smart. De er ikke fryktelig sjarmerende som pubertetslus liksom...

Allikevel kvernet han i bakhodet mitt lenge etterpå.

Den dagen jeg brått så meg nødt til å avlive den forrige hunden min gikk jeg inn på nettet for å få klarnet tankene mine før jeg måtte på jobb. Der sto han på ny annonsert til omplassering ( han fungerte ikke der han havnet første gangen jeg så han), jeg ringte og forhørte meg om han på veien til jobb, avtalte å se på han og 4 dager senere var han blitt det viktigste i livet mitt. Kjærlighet fra første blikk fra oss begge

[Guest 2ne]

Sier som Annette - skjebnen

Jeg syns egentlig at Dina var kjedelig jeg, søt og snill og veloppdragen og anonym, hun var liksom bare pen hun. Så skulle Belgerpia "passe" (les: trene) Zarten, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte byttelåne, og jeg sa greit, men jeg skulle IKKE ha noen groenendael! Og jeg levde vel i den troa i 3 uker eller noe, jeg tror det ble nevnt noe om å levere tilbake, og da kunne jeg bare ikke. Frk. Dinersen er veldig min hund, det er vi enige om begge to!

Jeg skulle egentlig ikke ha noen valp heller, ihvertfall ingen groenendael (jeg syns at terven er penest jeg, selv om mine frøkner er de peneste belgerene, åff kårs), men så var liksom hele kullet så bra at det virket teit å ikke ta med en hjem.. Og at det var den valpen som ble født i fanget mitt som var igjen, var jo selvsagt ingen tilfeldighet? *flir*

Men jeg har ikke planlagt en eneste hund, må jeg innrømme. Når jeg fikk Gubbelille, var han en "restevalp" hos oppdretteren som jeg jobbet for, når jeg fikk Herverket var jeg egentlig å så på søsteren hans, og Zarten.. Vel, han sneik seg inn i en ellers tung periode i livet mitt, lille snålingen

Neste hund er forhåpentligvis langt inn i fremtiden, men jeg er ikke sikker på om jeg vil planlegge eller "satse på tilfeldigheter" da og. Den som lever får se

[Kristiin]

Jeg er 15, og familien vår har hatt hund siden leeeenge før jeg ble født, men kan fortelle til likevell.

Mike (var 3 år når jeg ble født)

Pappa hadde hatt jakthunder lenge (kun engelsk settere) og var litt kjent blandt oppdretteren.

Mike var resultate av 2 champion hunder, men uheldigvis født med en hofteskade.. men dette kunne ikke fikses, desverre. Så oppdretteren hadde bestemt seg for å avlive hann. Og rett før hann fikk sprøyta spurte oppdretteren pappa om hann hadde lyst på en kose hund (?) Og pappa ville selvfølgelig ha Mike istede for at hann måte sovne inn! Avtalen ble at hann ikke skulle brukes i avel, og vis hann fikk vondt måte vi ta det med ro! Mike gjorde alt i SITT tempo hele tiden.. Og siden hann hadde champion foreldre var hann en kløper i jakt! Beste jakthunden pappa har hatt!

Vi begynte først og merke hofteskaden i en alder ca9-10år. Da fikk hann bestemme alt selv! Vi slapp hann ut døra, og hann gikk seg enn tur i marka alene (bor i utkanten av skogen) og når hann var slitten kom hann hjem. Dette er noe vi aldri kunne gjordt med noen andre hunder vi har hatt! Da har de bare stukket av! I en alder av14-15år hadde hann så vondt at vi bestemte og for å slippe lidelsene hans. Mike er den beste hunden vi har hatt.

Zorba (vår, nåværende hund) fikk vi når Mike var 8år ca, pga av at Mike ikke var så mye med på fjellturer med oss, pga av hofta. Vi fant en annose i hundesport om en tjuvparring mellom 2 Engelsk settere. Begge hadde bra stamtavle og var fine og friske hunder! Zorba er det stikk motsatte av Mike, sykt aktiv hund! Akkurat som faren sin .

Så vi dro og så på disse valpene og vi falt for Zorba.. En tricolor hann engelsk setter! Den største rampen i kullet:p Og det er han fortsatt! 8år gammel! Det var historien om hundene jeg har vokst opp med..

[Arielle]

vi har hatt hund før, men da den bli gitt vekk fordi vi ikke hadde tid til den så ble det det en del år uten hund. Siden jeg hålt på på et aktivt nivå men hest så måtte det være en hund som kunne være med i stallen og som tålte en del. Jeg har en liten bror som da vi planlakte dette bare var 1/2år. Rasevalgen falt på flat coated retrieveren fordi han jeg var sammen med hadde sånnen hund og den virket helt perfekt til mitt bruk. Jeg leste masse om rasen og kontakten en del oppdrettere. Først så skulle vi ha en valp, men siden min mor ble veldi syk og en av mine hester ble påkjørt gikk det veldig masse tid og penger i hesten så vi bestemmte oss for at en omplaseringhund måtte bli perfekt. Vi lette rundt men fant aldri noe som var rett for oss, helt til vi kom over en hannhund i oslo, Vi kjørte mangen timer for å hente vidunderdyret. Han var bare fantastisk, veldig lettlært og viste en enorm arbeidglede, men lykken varte ikke for bare litt over 1 uke etter at vi hadde henten Sebastian hjem så ringte den forje eieren helt i fra seg, hun måtte hente han hjem igjen.... Dagen etter var hun her og henten hunden, hunden ville ikke være med henne hjem for da hun skulle ta med seg hunden ut snudde den i døren sprang opp på rommet mit der jeg lå og gråt som bare det. Han hoppet opp i sengen og nektet å gå. Så etter litt om å men å noe draing gikk han ned og ble med eieren igjen......

Det ble ganske trist for oss alle for han var en helt utrolig hund som alltid vil bli husket. Så vi lette igjen og fant en del omplaseringhunder men ingen kunne bli som sebastian, men da det ble avklart at hesten ikke kom til og bli bedre og ville forsvinne fra denne jord forsto mine foreldre at jeg måtte få denne hunden ellers kom jeg bare til å ligge inne å sture i månedsvis. De ringte en kennel i samme by som vi bor i og de hadde faktisk valper om kort tid. Mine foreldre innformerte meg og jeg fant vel ut at jeg måtte undersøke dette nærmere. Jeg sjekket ut hannhunden på nettet og tok en telefon til eieren. Tispen kjente jeg godt så det var ikke noen problem. Jeg fikk en god venn til å regne ut på gener, og da han kom og klappet meg på skulderen å sa at jeg hadde gjort et godt valg tok jeg telefonen å ringte til oppdretteren. Jeg fortalte at jeg villa ha en hannhund og den skulle brukes til utstilling, lydighet og så ville jeg prøve meg på litt andre ting som agility og bruks. Oppdrettern var kjempeinntreser og jeg fikk 2 valget i hannhund. (oppdretteren skulle ha 1 valget) Jeg var mye på besøg. Da jeg så valpene bare 2 uker gammel falt jeg helt for den ene, nest største hannvalpen. Oppdretter merket den for meg så vi skulle kjenne den igjen. Jeg sto fast på den lille krabaten hele tiden, og joda det ble den vi henten hjem. Har et veldig bra forhold til oppdretter i dag og stiller hundene deres. Jeg reiser mye rundt med dem på utstilling, lydighet og bruks. De har lært meg å klippe hunden. De passer den når det trengt og ikke minst jeg har altid noen å ringte til som vil svare meg på det jeg lurer på. Så prøv å finne en oppdretter som tar vara på valpekjøperne sine=)

Ble en lang historine om hvordan lille Sebastian entret våres liv med den store sjarmen sin og hvordan lille Ivo kom inn i mit liv for å bli

[Mirai]

Falt pladask for rasen, pga. bilder på nettet. Så da ville jeg ha hund, og jeg ville ha AKKURAT den rasen.

Vi tok kontakt med raseklubben, og fikk vite om aktuelle kull for oss. Bestilte valp og alt var vel. Men, så fikk vi vite at faren hadde HD, og selv om det ikke var sterk grad, var det mer enn B og vi ville ikke ta sjansen. Mamma sa at jeg kunne jo skaffe Hjortehund istedet, siden det var kull ikke langt fra oss. Men, en kjøper seg ikke mopen når en ønsker seg Harley! Så heldigvis fikk vi valp fra et annet kull

Var på besøk hos oppdretterne to ganger i løpet av tiden valpene var der, andre gangen hadde vi med Mona hjem.

[xxx12345]

Freya kom inn i livet vårt fordi mannen her ble sjarmert i senk av hennes mor Uma. Jeg ville egentlig helst ha en manchester terrier, men det var ikke aktuelt ifølge mannen. Men dvergschnauzer gikk han med på hvis Uma fikk valper. Hun fikk ett eneste kull og der var det en tispe så slik gikk det til at hun kom til oss.

Tiden gikk og vi bestemte oss for en til. Samtidig ble det bestemt at Freya aldri skulle få valper selv pga historikk bakover i linjene, så da var det bare og lete etter en annen. Nå hadde jeg blitt bitt av utstillingsbasillen og ville gjerne slå to fluer i en smekk. Etter et halvt års leting sto valget mellom to oppdrettere og tre mulige kull. Den ene oppdretteren ble valgt bort av forskjellige årsaker. Oppdretter nr to hadde to kull i vente hvor jeg egentlig skulle ha fra kull nr en. Der oppsto det komplikasjoner så resultatet ble en liten frøken fra kull nr to.

Så her sitter jeg da med mine to små skjeggete svartinger

[Lemen]

Rasevalg var veldig lett første gangen, drømmen var en sort storpuddel, så verden fineste sorte storpuddel ble det. Utover det kunne det hundekjøpet godt vært mer gjenomtenkt med tanke på linjer osv, men alt i alt angrer jeg ingenting til tross for at vi bare fikk 5 år sammen. Sophus er dypt savnet.

Siden Sophus var kronisk syk visste jeg at jeg på et eller annet tidspunkt måtte sette strek så jeg tittet på ulike oppdrett, linjer og statistikk på dogweb, snakket med valpekjøpere til de respektive oppdretterene, snakket med hundeiere av de respektive rasene det sto i mellom, alt over de siste 2 årene. Så måtte jeg bestemme meg for rase, det tok desidert lengst tid. Det sto mellom en sølvfarget dvergpuddel eller en sort Havanais. Men det var ikke aktuelt å kjøpe en hund nr 2 så lenge Sophus levde.

18 sept 2007 måtte jeg ta farvel med Sophus og i løpet av uken som gikk bestemte jeg meg for at det måtte bli enda en puddel (etterhvert kommer det nok også en Havanais inni flokken..), og tok kontakt med de to oppdretterene som var aktuelle. Heldigvis for meg ble Sushi hos Kennel Escada parret med en flott svenske uken før Sophus døde og 7. november 2007 ble Sølve født. Jeg er er nå stolt eier av verdens søteste Sølve, en artig blanding av puddel, piraya og katt. Han sovner i vinduskarmen, klør i tennene og gnager på alt han ser og er ikke minst er en typisk puddel med alt det innebærer; sær, utolmodig og sta.

[PhoNuLi]

Jeg hadde drømt om hund hele livet mitt, men alltid fått et skikkelig bestemt nei fra både mamma og pappa. Mamma likte egentlig ikke så godt hunder en gang..

Den eneste hunden mamma likte var noen venner av oss sin. En hund jeg syntes var lite pen, av rasen shetland sheepdog som den gang ikke interesserte meg en plass

En dag kjørte vi forbi en collie, og jeg klarte å si at det der var en rase jeg i hvertfall aldri skulle ha! Da klarte ikke pappa å holde seg lenger, vennene til mamma og pappa sin hund hadde fått valper- og vi skulle få oss en sånn en (pappa så vel ikke forskjell på sheltie og collie). Jeg var selvfølgelig helt i hundre- selv om jeg var kraftig uenig med rasevalget. JMen, det var enten sheltie eller ingen hund- så jeg sa ikke i mot, selvfølgelig.

Jeg begynte å lese om rasen, så masse bilder, snakket med oppdretter og besøkte valpene en gang i uken- jeg var solgt! Jeg gikk fra å "mislike" rasen til å elske den..tok ikke lang tid før jeg syntes den var perfekt!

Det samme med mamma egentlig, hun gikk fra være ganske likegyldig til hunder, til å bokstavelig talt elske de (les: elske vår hund). Mamma behandler Phoebe som en av oss, holder henne på fanget og duller som om det var en liten baby. Rart å se hva Phoebe har gjort med henne, hehe. Men det er ikke så rart da, hun er jo verdens nydeligste!

Jeg fikk ikke bestemme noe her, men jeg må si mamma gjorde et godt valg. Hun valgte etter utseende og hva hun hadde hørt av vennene våre- så det er klart hun kunne vær uheldig å skaffet oss en rase som absolutt ikke passet oss. Heldigvis passet sheltien perfekt, og Phoebe, oppdretter, linjene, rasen og alt var bare perfekt!

Det gikk 8 (lange) uker fra jeg fikk vite om det- til hun flyttet hjem til oss.

[MariaN]

Har hatt Groenendael for mange år siden. Derfor ville jeg ha den rasen nå også Var også på utkikk etter Chihuahua en periode, men la det fra meg da eksen min ikke likte hunder.

Ble sammen med ny kjærest, og etter to mnd bestemte vi oss for å kjøpe hund etter å ha surfet på Groenendael-annonser. Ventet en mnd før kullet ble født, skulle egentlig ha ei tispe men jeg tror den var bestilt el foravtale.

Hadde ike mye WUHU følelse når jeg fikk se bildene. Hadde nok ikke gått helt opp for meg?

Når vi kjørte inn på gårdsplassern i påska for ett år siden derimot, jeg holdt på å tørne! Like før jeg hoppet ut av bilen i fart når jeg så de søte svarte nøstene

Fem svarte og to brune syv uker gamle valper kom løpende imot meg, og det var bare å velge seg en! Haha, lett? NEI.

Jeg tok den som skilte seg ut, og det var Diesel med sine fire hvite labber

Hadde drømt om hund siden jeg tok mine første skritt. Dyremenneske til de grader. Passet alle hundene i nabolaget.

Hund til konfirmasjonen var stas. Men dessverre så døde han syv mnd gammel etter å ha brekt foten sin. Verden falt i grus. Ny hund i hus etter to mnd, døde to år -epilepsi. Verden raste enda mer sammen og jeg skulle ALDRI ha hund igjen. Tok fem år før jeg var klar for ny

Grunnen til at jeg valgte Groenendael er ganske komisk egentlig. Fordi den lignet på 'Pønky', en hund jeg passet mye. Blanding av lundehund og Schafer tror jeg. Mye mindre enn Groenendael, og nærmeste rasen den lignet var Groenendael. Jeg skulle ha en slik, var ikke snakk om noe annet. Og pina meg fikk jeg viljen min, tre ganger

[Bonitapia]

Jeg satt en kveld på datasalen på internatskolen jeg gikk på for fem år siden. Surfet litt på finn og på nettsider med omplasseringshunder. Kom over ei side med border collie valper som skulle omplasseres. Syntes dem var kjeeeempesøte, og fallt helt pladask. Etter å ha tenkt grundig resten av kvelden og påfølgende dag tok jeg mot til meg og ringte omplasseringen. Etter en lang og interessant samtale med hun som drev med omplasseringen hadde jeg plutselig fått meg valp. Hun skulle til Drammen med et par av valpene, og dermed allierte jeg meg med et vennepar om å hente jenta mi. Typen til venninna mi var i Drammen i det tidspunktet hun fra omplasseringa var i Drammen, og han hentet jenta mi.

Første møtet med nusket husker jeg den dag i dag. Der hun kom springende mot meg på ustødige bein. Og så lita og sjarmerende hun var. Jeg smeltet fullstendig. Det var så vidt jeg fikk med meg jenta mi For venninna mi og typen hennes villa ha henne selv for dem fallt fullstendig for henne også.

Men hun er en ypperlig første hund.

Men hund nummer to blir mer planlagt. Leter etter aktuelle oppdrettere, linjer osv... Har litt mere krav denne gangen i og med at jeg vil ha en border collie med papirer.

[Peers]

Jeg hadde ønsket meg hund hele livet, og fikk endelig min første når jeg var 15. Han var til en viss grad planlagt; jeg visste hvilken rase jeg ville ha, men selektiv valg av oppdretter var ukjent for meg på den tiden, med tanke på linjer og annen bakgrunnsinfo. Heldigvis, til tross for min uvitenhet, endte jeg opp med en flink oppdretter og en flott hund. Orry er en sær og merkelig skrue, men likevel en herlig gutt

Hund nr 2 er resultat av en lang prosess, med tanke på oppdretter, helse, linjer, egenskaper osv. Med henne planla jeg LENGE, så hun er intet "impulskjøp". Foreløpig lever hun opp til mine forventninger! Angående det andre her nevner, så har skjebnen spilt inn når det gjaldt hvilken valp jeg skulle ha fra det kullet. Norma skilte seg ikke ut i begynnelsen, men det var hun som søkte seg til meg på alle valpebesøkene (det ble en del gitt, fra de var 2 - 8 uker...). Hun vokste seg rett og slett på meg, og som oppdretteren sa; "den valpen valgte Anette, så sånn må det bli". Gjensynsgleden når jeg hentet henne var bevis nok på at hun var den rette.

[Stina]

Jeg har i flere år visst at den dagen jeg skulle få hund, måtte det bli en dvergpuddel. Jeg ble kjent med rasen da noen venner av familien fikk en dvergpuddel for 12 år siden. Jeg har siden blitt kjent med flere dyr av samme rase, og jeg synes at de rett og slett er fantastiske. Et relativt viktig poeng er også at dette er den eneste rasen jeg kjenner som jeg ikke er allergisk mot.

Så når jeg nå skal være hjemme i et halvt år (skriver hovedoppgave), var tidspunktet perfekt for en valp. Jeg har sjekket en god del kenneler, og endte opp med den samme som den hunden jeg forelsket meg i for 12 år siden kom fra. Brukte overraskende kort tid på letingen, halvannen uke (full tid). Nå er det bare å vente og forberede meg på å hente hunden om to uker.

[Sigrid Meese]

Skulle egentlig ha en liten hund, eller en samojed.

Men så ringte det en dame som bare måtte fortelle om hunden hun hadde tatt til seg for omplassering da hunden ikke hadde det bra og da måtte vi jo bare ta han til oss selv om han er litt mer aktiv enn det vi ville ha.

Tok litt tid i begynnelsen med meg, men nå er jeg så glad i han atte

Lillegutten vår er han, selv om han er inne i en meget egenrådig fase.

[Rabalder]

Føste hunden "min" planla vi i to år, valget fallt på leonberger. Vi hadde hatt besøk av en leonberger flere år i forveien og midt under rasevalget ble gamle bilder fra denne leonbergeren funnet frem. Vi ringte raseklubben og fant en hyggelig oppdretter som ikke var lengre enn en liten flytur unna. Var på besøk ved 6 ukers alder og hentet valpen når han var 9 uker. Angrer ikke på det kjøpet, vi fikk en veldig rolig og snill familiehund.

Neste hund skulle være en renraset valp, jeg takket til og med nei da søskenbarnet mitt skulle omplassere unghunden sin.

Det endte med at jeg gjorde alle "feil" du kan gjøre når det gjelder kjøp av hund, ikke ble det valp og ikke ble det renraset heller.

Jeg klarte ikke bestemme meg for rase og var titt og ofte innom flere kjøp og salg annonser. Jeg kom tilfeldigvis over en annonse med blandingsvalper som jeg ikke var interessert i(bare så på bildene), der var en link til en hjemmeside og et klikk unna var min fremtidige hund. En 9 mnd gammel blandingshund som var oppvokst på kennel, noe bare klikket og jeg tenkte på denne hunden daglig. Snakket om den til venner og kjente, men jeg skulle jo ha en renraset valp.

En dag en mnds tid senere da jeg satt på pcen kom jeg borti noen taster og der kom denne hjemmesiden opp igjen, jeg sendte en mail for å høre om hunden ennå var til salgs og før jeg visste ordet av det satt jeg på flyet hjem med en unghund som jeg ikke kjente i det hele tatt. Bare reiste og hentet han uten å se på han først.

Han var ikke husren, kunne ikke gå i trapper, alt var nytt og skummelt.

Jeg likte ikke engang fuglehunder , men er nå en stolt eier av en fuglehundmix.

Og det verste av alt er at jeg ikke har angret et sekund. Noen ganger er det best å følge magefølelsen tror jeg

[Aya]

Etter to BC'er som begge måtte avlives unge fant jeg ut at rasen skulle få en aller siste sjanse hos meg. Jeg ville nemlig gjete, og kontaktet en oppdretter som har mye gode hunder. Han er også veterinær, noe jeg så på som beroligende (jeg var litt hysterisk for å få enda en syk hund), og fortalte at han hadde et kull som var leveringsklare om en mnds tid. Etter å ha sjekket litt opp om foreldrene takket jeg ja. Oppdretter skulle ha et kurs bare ti minutter fra meg den helgen hun var leveringsklar (flaks!) så jeg fikk henne tilkjørt. Fikk hilse på den utrolig flotte faren, og hørte en tynn valpestemme som hylte innefra bilen. "Jeg hører dere har det kult der ute, slipp meg uuuuut!" Det var mitt første møte med knøttlille Knott, og jeg har ikke angret på at jeg ga rasen en sjanse til.

Den andre snuppa fikk jeg som unghund, noe hun jo fremdeles er. En god venninne skulle sette Zima på fòr, og jeg var så heldig at jeg ble spurt. Siden jeg har vært frelst av den lille blå saken siden hun var åtte uker var det et veldig lett valg. Jeg bestemte meg på flekken da jeg fikk melding (forøvrig mens jeg stod og prøvde en badedrakt som var altfor liten i et trangt prøvrom. Lurer på hva de utenfor trodde da jeg ropte "yes! JA!")

[Symra&Pippin]

Jeg har ønsket meg hund hele livet. Det var faktisk meningen at jeg skulle kjøpe en pomme for konfirmasjonspengene. Det ble det ikke noe av, jeg husker ikke hvorfor. Senere fulgte mange år hvor jeg flyttet fra sted til sted, studerte og fikk etterhvert to barn. Det passet liksom aldri helt å skaffe hund. Men så, for kanskje ti år siden, begynte gubben og jeg å snakke om det. Vi hadde veldig lyst på en begge to, men vi var også veldig glad i å reise, så det ble stadig utsatt. For rundt fem år siden bestemte vi oss for at tiden var inne. Vi studerte hunderaser og bestemte oss etterhvert for wheatenterrier. Passe størrelse, sporty, kjempesøt og full av futt og fart. Så sjekket vi hva som fantes av kull akkurat da, og fant en hannvalp på Lillehammer, hos en oppdretter vi hadde hørt mye positivt om. Etter å ha pratet med henne i telefon et par ganger dro vi dit på besøk og det ble bestemt at lille Pippin skulle bli vår.

Etter et par år fikk vi lyst til å ha en til. Jeg hadde blitt bitt av den berømmelige utstillingsbasillen, og siden Pippin hadde en utstillingsfeil ville vi ha en som kunne stilles. Vi tenkte lenge på Briard, men landet tilslutt på bearded collie. Jeg fant en oppdretter her i trøndelag som skulle parre to av tispene sine i løpet av høsten. Noen husker kanskje den tråden der jeg beskrev denne ventetiden. Den ene tispen gikk tom, den andre fikk en eneste dødfødt valp. Da heiv jeg meg rundt, og med god hjelp fra SusanneL fant jeg en leveringsklar valp som så veldig lovende ut i Sverige. En uke senere var lille Symra en del av familien.

Vi trives absolutt med å ha hunder, og lurer veldig på hvorfor vi måtte bli to middeladrende mennesker før vi fikk ut finger'n og skaffet oss hund!

[Tini]

Mico- Etter å ha mistet 2 hunder på 2 år med ca 1 år mellomrom.. ville egentlig foreldrene mine vente. jeg prøvde å vente å ikke forhaste meg. Men jeg savnet å ha en hund i hus. Så vi var på Fod noen ganger. Jeg så selvølgelig noen valper jeg falt for. Men pappa sa NEI.. han skulle ikke ha noe valp i hus... "T)"=/)"#(?=)"`#=..... Så vi falt for en blandings tispe som vi tok med hjem på prøve.. Hun var litt agressiv mot barn og siden vi har så mange barn i familen måtte vi levere henne tilbake..

Vi fant ikke en som passet oss slik Perfekt på FOD..så tenke å vente litt til det kom inn flere...

Pappa jobber på viking som kranbilsjafør der jeg jobber som hundevakt nå. Han kom hjem fra jobben falt det ut av han at det var kommet inn en liten lys valp på jobben min ingen ville ha.. Eier hadde bare satt han ute på gata alene ca 13 uker gammel.. Hun hadde kommet inn på en skole alikevel å kunne ikke ha han. Noen av vennenene hennes fikk dårlig samvittighet og ringte å sa at det gikk en valp alene gatelangs for eier kunne ikke ha han mer. De dro ned på viking å slang fra seg hunde tingene hans og dro. Uten å fortelle noe mer hva han var blaning av, hvor gammel han var.. Så mamma og pappa dro ned å hentet han. Jeg stod utenfor hjemme. For hadde glemt nøkkel. Foreldrene mine skulle jo være hjemme.. Så skjønnte ingen ting når det kom en valp ut av bilen.. og det var slik Mico kom inn i mitt liv.. ( pappa som ikke skulle ha valp og han var mest svart enn hvit og lys.. hehe)

Tini- Mico er jo foreldrene mine sin. og jeg skulle ikke få med meg han når jeg flyttet nei.. så begynnte å titte på raser. Var innom Boston terrier.. Men fant liksom ikke noe kull i nærmeste fremtid der.. så tittet å ringte på flere hunder.. så fant jeg tini sin annonse og falt helt av stolen.Hun var en avbitilling da valpe kjøper ikke kunne ha henne likvel.... leste litt fort igjennom litt mer om boston terrier og fant ut at de er jo perfekte til meg.. Så fortet meg å ringe. Og hun ble MIN.. er bra jeg var rask.. for er jo ei jente som er eller var her inne som hadde ringt 5 min etter meg og ville ha henne. But she`s MINE.. heheh Og Tini har gjort meg forelsket i rasen..

[PsychoLynx]

Buffy kom til meg ved en totalt mangel på planleggings situasjon...

Over en periode på sikkert 2-3 uker hadde jeg mistenkt gubben for å være utro, og hele livet var i ferd med å snu seg litt på hodet, da jeg plutselig en morgen hentet posten, og det i postkassa lå et kort med bilde av et schæferkull på. Bak på kortet stod det at hvis jeg var intr, så kunne jeg nå bli eier av en svart og brun, langhåret, 4-beint sak. Det var bare å ta kontakt med undertegnede... Altså gubben.

I perioden jeg trodde han var "useriøs" hadde han altså "bodd" hos sine foreldre og i telefonen, der han hadde ringt land og strand rundt etter schæfervalper. Men, han hadde ikke funnet noen av interesse.

Så jeg tipset han om NKK, han tok en tlf, og vi fikk kontakt med oppdretter av Buffy. Dagen etter dro vi nedover og hilset på henne, og enda en dag etterpå så hentet vi henne.

Det var liksom ikke tvil. Noen venner hadde to flotte schæfere, derfor sku vi ha en også. Det var eneste grunnen. Fort gjort, kan man si

Bridie derimot var det en annen historie med... jeg "dreit meg litt ut" med å kjøpe meg bc/aussie valp, og etter kort tid ga jeg opp henne og solgte henne... Tankene falt da på å overta en voksen hund. Jeg "gråt mine tårer" over Luna-valpen på aussie forumet, og plutselig fikk jeg en PM fra Hanne. Hu hadde en hannhund jeg kunne få overta. Kasper. Men jeg var i tvil... Jeg ville egentlig ha tispe. Så siden jeg var så treg som jeg var, fikk Kasper tilbud om å flytte til Beito, og har det topp der nå.

Men, kun en uke etterpå ringte Hanne meg igjen.. denne gangen var det ei aussiejente som trengte hjem. Og denne gangen kunne jeg ikke si nei. en ferdig trent og lydig hund, konkurrert i AG, NUCH i utstillingsringen osv. Eneste negative var at hu har HD C på en side...

Men, en uke etterpå møtte vi Hanne og tidligere eier på Otta, og tok Bridie med oss hjem på prøveperiode.

1 mnd senere var det ikke tvil. Bridie måtte bli hos oss, og vi skrev kontrakt. Kunne ikke fått herligere hund!

[Tonje]

Ike kom i hus nokså uplanlagt han også gitt. Eller,hund var planlagt,det var bare det at jeg egentlig ville ha rottweiler. Jeg hadde en i hus ei helg,og fant kjapt ut at her hadde jeg tatt meg vann over hodet,og jeg måtte finne en annen rase. Jeg hadde sett bilder av whippeter i bøker og på nett,og såvidt lest noen setninger om rasen.Jeg hadde ikke så mye peiling med andre ord. Men da jeg en dag fant en annonse på Finn med bilder av en nydelig liten whippetgutt, ble jeg nysgjerrig og ringte oppdretter. Vi ble enige om at han skulle komme hit på en liten prøveperiode(hunden altså),men allerede første dagen var jeg sikker.Han skulle bli!

[Djervekvinnen]

Jeg har i mange år vært veldig forelsket i rasen, men samtidig ikke tenkt så mye på å skaffe meg hund, siden ting ikke lå tilrette for det. Men da jeg fikk samboer, var han glad i hunder fra før og kunne tenke seg en hund. Det måtte bli en doberman, ellers ble det ikke hund. Han gikk med på det og jeg ringte rundt til oppdrettere.

Jeg visste lite om linjer og sånnt, eller hadde ikke internettt og forum man kunne spørre på. Først tenkte jeg at kennelen skulle være så nært som mulig, men ikke er must. Så gikk jeg på magefølelsen, og da kom jeg godt overens med oppdretteren vi valgte. Da var tispa drektig, og vi fikk god tid på å snakke og bli kjent.

hadde liten peil på hund, så det ble mye spørring og lesing. Ville være mest mulig forberedt. Ventet leeenge og vi fikk beskjed en kveld at det ble 13 valper og vi fikk en sort tispe som ønsket. Gjett om gleden og spenningen var stor!

Fikk både kalde føtter og gledet meg veldig. KJøpte inn ting og gjorde alt klart.

Samboer hentet hunden i oslo og tok flyet hjem. Jeg gråt da jeg så valpen for første gang. Ble helt forelsket.

Var nervøs for alt i begynnelsen, og likte ikke å være alene med valpen den første tiden. Det var så uvandt alt..

Det ble mye mailing og telefoner til oppdretter den første tiden. Men etterhvert gikk det veldig bra. Endel utfordringer ble det, og det ble ikke helt som jeg hadde trodd. Ble litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. Valpen var redd mye merkelige ting, spesielt andre hunder, så det ble endel jobb med det det første året.

Men for å gjøre historien kort, så gikk det bra tilslutt. Hunden er kjempeflott og vi er veldig fornøyde og stolte over det arbeidet vi har gjort. Har vokst mye og erfart utrolig mye på de utfordringene vi har hatt.

Neste gang blir jeg å gjøre mye mer forarbeid, og jeg kommer til å glede meg på en annen måte.

[LeneG]

Etter alle barna var født og sistemann var 2 år synes jeg det passet fint med en hund.

Mannen min var heldigvis enig og jeg begynte å se litt rundt.

Vi ville ha en voksen hund av flere grunner.

Jeg orket ikke valpetiden, følte jeg hadde "valpet" i mange år allerede pga barna.

Samtidig var det greit å overta en hund som av en eller annen grunn ikke hadde noen eier.

Tittet på mange annonser på Finn og alle omplasseringforeningene på nettet.

Så også fra til dyrlegen og andre som kunne tenkes å høre om noe.

Vi ville ha en stor hund og den måtte passe inn i en barne og kattefamilie.

Så fant jeg en annonse på ett omplasseringsbyrå i Haugesund.

Bessie og søsteren hennes skulle omplasseres.

Ringte og fortalte hvem vi var og hva vi var ute etter og måtte vente spent på svar for det var

flere som ville ha dem.

De to søstrene var blitt overlatt til seg selv i en garasje i 1 1/2 år.

De hadde fått mat men inget stell og omtrent null menneskelig kontakt.

Dette hadde jo blitt til en artikkel i Leonbergernytt så det var derfor flere ville ha dem.

Vi visste ikke om at dette hadde skjedd når vi meldte vår interesse.

Så ringte den snille damen fra omplasseringen og fortalte at vi kunne få Bessie

Vi ble helt i hundre og jeg kunne ikke vente til vi fikk henne hjem.

Første gang vi så henne var i Drammen.

De hadde kjørt henne fra Haugesund og møtte oss der for avlevering.

Når jeg så det store lodne dyret hoppe ut av bilen ble jeg øyeblikkelig forelsket samtidig

som jeg fikk en viss ærefrykt. (nå synes jeg ikke hun er så stor lenger)

Hun var jo sååå pen.

Han som hadde latt hundene stå alene og vanskjøttet fikk forresten en bot på 1000kr tror jeg var.

Snakk om latterlig straff...

Søsteren til Bessie kom på en gård og lever i beste velgående.

Uheldigvis langt unna så det er vanskelig å møte dem.

[zobra]

Begge hunder her har vell ikke akkurat blitt så nøye planlagt når det kommer til de jeg endte på, men jeg gjorde i hvertfall en del research først uansett da.

Jeg hadde hatt det meste av smådyr/gnagere osv, så nå ønsket jeg meg noe litt mer utfordrende og noe jeg kunne få gleden av i mange år og knytte litt tettere bånd med enn det jeg hadde hatt med hamstere, kaniner etc..

Jeg leste masse om hund, forskjellige raser osv, og etterhvert begynte jeg å ringe rundt på forskjellige mulige kull.

Problemet var at jeg egentlig ikke hadde fått klarsignal av foreldrene mine til å få noen hund enda, og jeg hadde ikke de 12000 til en renraset hund.

Det jeg endte opp med var å overtale foreldrene mine til å få en blandingsvalp til 1000kr som jeg fant på tv2torget (jeg vet jeg var en smule usmart og impulsiv xP).

Varg hadde jeg i 1 1/2år før jeg innså at jeg ikke var den rette eieren for han, han trengte noen som kunne gi han mye mer utfordringer fysisk og psykisk da han var blandet med BC, Akita Inu, Buhund og Golden Retriever

Etter et års tid fant jeg ut at jeg hadde blitt avhengig av å ha en hund rundt med meg, så jeg begynte å lete på nettet igjen.

Jeg la ut noen annonser, og fikk til slutt en telefon om en Collietispe på 1 1/2år som oppdretter skulle omplassere.

Jeg vet ikke hvorfor han ringte, siden det sto i annonsen at jeg ville ha en valp, og helst en uten så mye pelsstell, men jeg er glad han ringte.

Nala kom til meg samme dag for en prøveperiode på en uke, og her ble hun, og vi passer perfekt sammen

[Bonitapia]

Bessie:

Ser ut til at vi har fått hund fra samme omplassering. Kor gøy..

[LeneG]

Bessie:

Ser ut til at vi har fått hund fra samme omplassering. Kor gøy..

Hehe... moro