Jump to content
Hundesonen.no

Friskeste rase?


xxx12345

Recommended Posts

Mener å ha lest noe et sted om hvilke raser som er de friskeste, dvs sjeldnest hos dyrlegen. Nå kan jeg ikke finne igjen dette, kan noen hjelpe? Driver og skal ordne forsikringer her nå og synes jeg betaler uforholdsmessig mye. Agria mente da at dvergschnauzeren er en rase som er mye plaget av sykdommer, noe jeg synes er merkelig. Skulle gjerne ha motbevist dette på noe vis :blink:

Link to comment
Share on other sites

Altså, til nå har jeg betalt ca 2 200,- for optimal vetrinærforsikring og livsforsikring hos Agria. Ifølge deres priseksempler så kommer en cavalier på ca 2000,- med samme vilkår som jeg har. Cavalieren skal da være en friskere rase enn dvergschnauzeren?

Link to comment
Share on other sites

Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år. Forsikringen gjelder til hovedforfall det året hunden fyller 10 år.

Dvergschnauzeren kan i sjeldne tilfeller få urinstein, men ellers er det lite kjent sykdom på denne rasen. Har hatt rasen i mange år selv og kjenner flere andre som har rasen. Har hørt om flere hunder som har blitt 16 - 17 år gamle og kjenner ikke til noen som har problemer med sykdom på sine hunder.

Link to comment
Share on other sites

Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Link to comment
Share on other sites

Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :blink:

Link to comment
Share on other sites

Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år.

Jeg har min Dvergschnauzer forsikret hos Agria med samme kriterier som Bustebarten (10 000.- og veterinær 30 000.-).

Jeg betaler kr 1 014.- pr. år.

Link to comment
Share on other sites

Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Sånn helt wild guess så tipper jeg levealdre spiller en ganske stor rolle her. Det er ingen hemmelighet at det er endel cavalierer som ikke oppnår 10 år engang pga. hjerte og syringomylie, mens jeg har intrykk av at dvergschnauzerene lever ofte endel lenger. Da blir det dyrere for agria siden de dekker vet.utgifter med opp til 25 000 etter fylte 10 år. Eller noe i den duren.

Petit Brabancon har samme pris som DS hos agria, og sitat min veternær "De blir jo stygg-gamle når de blir gamle" :blink:

Link to comment
Share on other sites

Mitt inntrykk er at innen de 'populære' rasene med mange individer, (dårligere avl?) øker sykdomsfrekvensen ?

Feks er Shæfer, golden retriver, Boxer o.l ofte nevnt som predisponerte for forskejellige sykdommer innen vetreinærmedisinen, mens mer sjeldne raser omtrent aldri nevnes...

Link to comment
Share on other sites

Min rase er veldig dyr å forsikre. Jeg snakket med gjensidige og de sa at det var hvor stor sjangs det var for at hunden kom til å skade seg som utgjør priseforskjellen, samtidig som sykdommen har en stor påvirkning. Hunder på jakt i fjellet har større sjangs på å skade seg enn sofahunden hjemme. Da blir jakthunden dyrere. Kunne velge bruksområde på skjemaet, og da stod selskapshund oppført. Krysset jeg av det kontra brukshund, ble det litt billigere. Vet ikke om de forskjellige forsikringsselskapene har ulike måter å beregne det ut på. Agira ihvertfall var dyrest av alle, på hele 2700 i året for en normal forsikring for meg.

Min rase har jeg inntrykk av er litt sånn: hopp først, tenk etterpå, så jeg kan jo skjønne at den har større sjangs for å skade seg på forskjellige måter. :rolleyes:

Link to comment
Share on other sites

Å forsikre en hund (i Agria) er dyrere for noen raser, avhengig av STATISTIKK for den aktuelle rasen. Jeg tror jeg (gidder ikke sjekke akkurat nå) betaler 1400 for liv + 55 000 i dyrlegeforsikring for min springer.

Link to comment
Share on other sites

  • 5 months later...
Kräver mest veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Boxer

2 Irländsk varghund

3 Grand danois

ai ai ai :)

Vært heldig så langt jeg da *bank i bordet*

Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Link to comment
Share on other sites

Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Masse morsomme sykdommer på boxeren også. Hjertefeil, HD, spondylose osv.

Link to comment
Share on other sites

Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :)

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Link to comment
Share on other sites

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Tallene for sykelighet i undersøkelsen er basert på utbetalte forsikringspenger. Så om disse jakthundeierne hadde skutt hundene sine bak låven, ville de ikke vært med på statistikken.

Link to comment
Share on other sites

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Link to comment
Share on other sites

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Link to comment
Share on other sites

Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Kan jo fortsette litt med ot: For det første og primært - ingen av jakthund-rasene jeg trekker frem er stående fuglehunder, det dreier seg om små raseklubber men de fleste eierne av disse hundetypene er utøvende jegere som er interessert i å jakte punktum. Dette med arvelige sykdommer, utstillinger etc har ikke den store interessen (på den store jakthund utstillingen på Elverum så var det vel ikke mer enn 4 finsk spetser påmeldt). Vi kjenner en del med drevere, mange med elghund og jämthund - og nei - de tar ikke hundene til dyrlegen sånn uten videre, ei heller er de så nøye med vaksinasjoner. Nå skal man ikke tro veldig stygt om disse jegerne (faktisk synes jeg ofte de er langt mer hundevennlige og har langt større forståelse for sine hunders iboende egenskaper enn feks noen elementer i det "klassiske" stående fuglehund miljøet). De vil oppriktig ikke plage hundene sine med dyrlege og mener at om hunden blir alvorlig syk så skal den ikke lide og så er det en del overtro, skulle hunden få en alvorlig sykdom og komme seg, så vil den antagelig være ødelagt for jakt for alltid - da er det mer humant i deres øyne å "ta den bak låven". Derfor tror jeg disse rasene er underrepresenterte i utgangspunktet når det gjelder vetr.besøk og hvor mange av dem som skulle være forsikret.. nja.. tviler på at det er så mange. Da er det ikke noe rart at forsikringsselskapene opplever at disse hunderasene er "de mest friske". En vi kjenner her knertet sin elghund pga den hadde våteksem som ikke ga seg, en annen elghund hadde øyeproblemer og ble avlivet også.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...