Gå til innhold
Hundesonen.no

Friskeste rase?


xxx12345

Recommended Posts

Skrevet

Mener å ha lest noe et sted om hvilke raser som er de friskeste, dvs sjeldnest hos dyrlegen. Nå kan jeg ikke finne igjen dette, kan noen hjelpe? Driver og skal ordne forsikringer her nå og synes jeg betaler uforholdsmessig mye. Agria mente da at dvergschnauzeren er en rase som er mye plaget av sykdommer, noe jeg synes er merkelig. Skulle gjerne ha motbevist dette på noe vis :blink:

Skrevet

Altså, til nå har jeg betalt ca 2 200,- for optimal vetrinærforsikring og livsforsikring hos Agria. Ifølge deres priseksempler så kommer en cavalier på ca 2000,- med samme vilkår som jeg har. Cavalieren skal da være en friskere rase enn dvergschnauzeren?

Skrevet

Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år. Forsikringen gjelder til hovedforfall det året hunden fyller 10 år.

Dvergschnauzeren kan i sjeldne tilfeller få urinstein, men ellers er det lite kjent sykdom på denne rasen. Har hatt rasen i mange år selv og kjenner flere andre som har rasen. Har hørt om flere hunder som har blitt 16 - 17 år gamle og kjenner ikke til noen som har problemer med sykdom på sine hunder.

Skrevet

Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Skrevet

Kräver mest veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Boxer

2 Irländsk varghund

3 Grand danois

ai ai ai :blink:

Vært heldig så langt jeg da *bank i bordet*

Skrevet

Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :blink:

Skrevet

De fleste rasene innen gruppe 10 (myndene) er vel regnet blant de friskeste rasene. Det samme gjelder (noen av?) polarrasene. Dokumentasjon på alle rasene har jeg dessverre ikke.

Skrevet
Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år.

Jeg har min Dvergschnauzer forsikret hos Agria med samme kriterier som Bustebarten (10 000.- og veterinær 30 000.-).

Jeg betaler kr 1 014.- pr. år.

Skrevet
Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Sånn helt wild guess så tipper jeg levealdre spiller en ganske stor rolle her. Det er ingen hemmelighet at det er endel cavalierer som ikke oppnår 10 år engang pga. hjerte og syringomylie, mens jeg har intrykk av at dvergschnauzerene lever ofte endel lenger. Da blir det dyrere for agria siden de dekker vet.utgifter med opp til 25 000 etter fylte 10 år. Eller noe i den duren.

Petit Brabancon har samme pris som DS hos agria, og sitat min veternær "De blir jo stygg-gamle når de blir gamle" :blink:

Skrevet

Mitt inntrykk er at innen de 'populære' rasene med mange individer, (dårligere avl?) øker sykdomsfrekvensen ?

Feks er Shæfer, golden retriver, Boxer o.l ofte nevnt som predisponerte for forskejellige sykdommer innen vetreinærmedisinen, mens mer sjeldne raser omtrent aldri nevnes...

Skrevet

Min rase er veldig dyr å forsikre. Jeg snakket med gjensidige og de sa at det var hvor stor sjangs det var for at hunden kom til å skade seg som utgjør priseforskjellen, samtidig som sykdommen har en stor påvirkning. Hunder på jakt i fjellet har større sjangs på å skade seg enn sofahunden hjemme. Da blir jakthunden dyrere. Kunne velge bruksområde på skjemaet, og da stod selskapshund oppført. Krysset jeg av det kontra brukshund, ble det litt billigere. Vet ikke om de forskjellige forsikringsselskapene har ulike måter å beregne det ut på. Agira ihvertfall var dyrest av alle, på hele 2700 i året for en normal forsikring for meg.

Min rase har jeg inntrykk av er litt sånn: hopp først, tenk etterpå, så jeg kan jo skjønne at den har større sjangs for å skade seg på forskjellige måter. :rolleyes:

Skrevet

Nå har jeg ryddet tråden, fjernet OT og krangling. Hold dere til topic, gjør dere ikke det blir tråden stengt.

-Mod Miriam

Skrevet

Å forsikre en hund (i Agria) er dyrere for noen raser, avhengig av STATISTIKK for den aktuelle rasen. Jeg tror jeg (gidder ikke sjekke akkurat nå) betaler 1400 for liv + 55 000 i dyrlegeforsikring for min springer.

  • 5 months later...
Skrevet
Kräver mest veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Boxer

2 Irländsk varghund

3 Grand danois

ai ai ai :)

Vært heldig så langt jeg da *bank i bordet*

Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Skrevet
Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Masse morsomme sykdommer på boxeren også. Hjertefeil, HD, spondylose osv.

Skrevet
Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :)

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Skrevet
Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Tallene for sykelighet i undersøkelsen er basert på utbetalte forsikringspenger. Så om disse jakthundeierne hadde skutt hundene sine bak låven, ville de ikke vært med på statistikken.

Skrevet
Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Skrevet

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Skrevet
Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Kan jo fortsette litt med ot: For det første og primært - ingen av jakthund-rasene jeg trekker frem er stående fuglehunder, det dreier seg om små raseklubber men de fleste eierne av disse hundetypene er utøvende jegere som er interessert i å jakte punktum. Dette med arvelige sykdommer, utstillinger etc har ikke den store interessen (på den store jakthund utstillingen på Elverum så var det vel ikke mer enn 4 finsk spetser påmeldt). Vi kjenner en del med drevere, mange med elghund og jämthund - og nei - de tar ikke hundene til dyrlegen sånn uten videre, ei heller er de så nøye med vaksinasjoner. Nå skal man ikke tro veldig stygt om disse jegerne (faktisk synes jeg ofte de er langt mer hundevennlige og har langt større forståelse for sine hunders iboende egenskaper enn feks noen elementer i det "klassiske" stående fuglehund miljøet). De vil oppriktig ikke plage hundene sine med dyrlege og mener at om hunden blir alvorlig syk så skal den ikke lide og så er det en del overtro, skulle hunden få en alvorlig sykdom og komme seg, så vil den antagelig være ødelagt for jakt for alltid - da er det mer humant i deres øyne å "ta den bak låven". Derfor tror jeg disse rasene er underrepresenterte i utgangspunktet når det gjelder vetr.besøk og hvor mange av dem som skulle være forsikret.. nja.. tviler på at det er så mange. Da er det ikke noe rart at forsikringsselskapene opplever at disse hunderasene er "de mest friske". En vi kjenner her knertet sin elghund pga den hadde våteksem som ikke ga seg, en annen elghund hadde øyeproblemer og ble avlivet også.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...