Gå til innhold
Hundesonen.no

Friskeste rase?


xxx12345

Recommended Posts

Mener å ha lest noe et sted om hvilke raser som er de friskeste, dvs sjeldnest hos dyrlegen. Nå kan jeg ikke finne igjen dette, kan noen hjelpe? Driver og skal ordne forsikringer her nå og synes jeg betaler uforholdsmessig mye. Agria mente da at dvergschnauzeren er en rase som er mye plaget av sykdommer, noe jeg synes er merkelig. Skulle gjerne ha motbevist dette på noe vis :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, til nå har jeg betalt ca 2 200,- for optimal vetrinærforsikring og livsforsikring hos Agria. Ifølge deres priseksempler så kommer en cavalier på ca 2000,- med samme vilkår som jeg har. Cavalieren skal da være en friskere rase enn dvergschnauzeren?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år. Forsikringen gjelder til hovedforfall det året hunden fyller 10 år.

Dvergschnauzeren kan i sjeldne tilfeller få urinstein, men ellers er det lite kjent sykdom på denne rasen. Har hatt rasen i mange år selv og kjenner flere andre som har rasen. Har hørt om flere hunder som har blitt 16 - 17 år gamle og kjenner ikke til noen som har problemer med sykdom på sine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det høres ut som du betaler mer enn nok i forsikringspremie hos Agria hvis dette beløpet gjelder for en hund. Jeg sjekket også Agria forrige gang jeg fikk hund, men fant ut at jeg kom best ut hos Gjensidige. Jeg har forsikret for kjøpesummen, som den gang var kr.10.000,- + veterinærforsikring kr. 30.000,- , og for dette betaler jeg kr. 1.389,- pr. år.

Jeg har min Dvergschnauzer forsikret hos Agria med samme kriterier som Bustebarten (10 000.- og veterinær 30 000.-).

Jeg betaler kr 1 014.- pr. år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den har jeg, men det er mulig jeg husket feil. Synes å erindre å ha lest noe om hvor friske de forskjellige rasene er også, og i den artikkelen står det jo bare om levealder. Men man skulle jo tro at levealder har en sammenheng medhvor frisk en rase er også..

Sånn helt wild guess så tipper jeg levealdre spiller en ganske stor rolle her. Det er ingen hemmelighet at det er endel cavalierer som ikke oppnår 10 år engang pga. hjerte og syringomylie, mens jeg har intrykk av at dvergschnauzerene lever ofte endel lenger. Da blir det dyrere for agria siden de dekker vet.utgifter med opp til 25 000 etter fylte 10 år. Eller noe i den duren.

Petit Brabancon har samme pris som DS hos agria, og sitat min veternær "De blir jo stygg-gamle når de blir gamle" :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk er at innen de 'populære' rasene med mange individer, (dårligere avl?) øker sykdomsfrekvensen ?

Feks er Shæfer, golden retriver, Boxer o.l ofte nevnt som predisponerte for forskejellige sykdommer innen vetreinærmedisinen, mens mer sjeldne raser omtrent aldri nevnes...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase er veldig dyr å forsikre. Jeg snakket med gjensidige og de sa at det var hvor stor sjangs det var for at hunden kom til å skade seg som utgjør priseforskjellen, samtidig som sykdommen har en stor påvirkning. Hunder på jakt i fjellet har større sjangs på å skade seg enn sofahunden hjemme. Da blir jakthunden dyrere. Kunne velge bruksområde på skjemaet, og da stod selskapshund oppført. Krysset jeg av det kontra brukshund, ble det litt billigere. Vet ikke om de forskjellige forsikringsselskapene har ulike måter å beregne det ut på. Agira ihvertfall var dyrest av alle, på hele 2700 i året for en normal forsikring for meg.

Min rase har jeg inntrykk av er litt sånn: hopp først, tenk etterpå, så jeg kan jo skjønne at den har større sjangs for å skade seg på forskjellige måter. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å forsikre en hund (i Agria) er dyrere for noen raser, avhengig av STATISTIKK for den aktuelle rasen. Jeg tror jeg (gidder ikke sjekke akkurat nå) betaler 1400 for liv + 55 000 i dyrlegeforsikring for min springer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 months later...
Kräver mest veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Boxer

2 Irländsk varghund

3 Grand danois

ai ai ai :)

Vært heldig så langt jeg da *bank i bordet*

Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men det er jo fordet at boxeren er så livlig, løper ut i veien og sånt. Vet ikke om den har aå veldig mange sykdommer...

Masse morsomme sykdommer på boxeren også. Hjertefeil, HD, spondylose osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kräver minst veterinärvård för sjukdomar/skador:

1 Norrbottenspets

2 Finsk spets

3 Bichon Havanais

4 Norsk älghund (grå), nova scotia duck tolling retriever

5 Jämthund

6 Smålandsstövare

7 Siberian Husky

8 Schillerstövare

9 Hamiltonstövare

10 Drever

Nå må jeg passe meg for det selvutnevnte forumpolitiet her siden jeg ikke svarer direkte på spørsmålet til trådstarter nå heller, men det ser ut som at jeg har et forhandlingsgrunnlag med mitt forsikringsselskap nå. :)

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Tallene for sykelighet i undersøkelsen er basert på utbetalte forsikringspenger. Så om disse jakthundeierne hadde skutt hundene sine bak låven, ville de ikke vært med på statistikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. når man ser på den listen så slår det en at det er en del jakthund-raser hvor eiere neppe er så ivrige til å ta hunden til dyrlege skulle det være noe (tenker spesielt på nr 1,2,4,5,6,8,9 og 10) - de lar det heller stå til eller skyter hunden.. Og derofr kan det jo se ut som de er friskere enn andre raser.

Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er det er noen interressante egenskaper du tillegger jegerstammen i Norge.

Når det gjelder jakthunder kan det jo ha noe å si at man er streng med avl og avler hunder som er friske nok til å tåle lange jaktdager og dermed skader seg mindre. Når man ser hvordan en jakthund løper i terrenget så blir jeg ofte overrasket over at det ikke er mer skader. ( spes siden en del av oss med jakthunder er mye ute med huden, altså ute hele dager kontra noen timer ).

Men så kan en jo så klart si at de noen jegere er kanskje ikke de første som løper til dyrlegen heller.

Jeg synes uansett det er fasinerende at av de jakthundene jeg kjenner så er det få som har skadet seg. Noen poteskader er det blitt, men skjeldent alvorlig. Det går ganske fort gjennom busker og kratt og alt. De har en enorm kropps kontroll. Men det er jo nettopp dette de er bygget for også.

Men det ble veldig OT

Kan jo fortsette litt med ot: For det første og primært - ingen av jakthund-rasene jeg trekker frem er stående fuglehunder, det dreier seg om små raseklubber men de fleste eierne av disse hundetypene er utøvende jegere som er interessert i å jakte punktum. Dette med arvelige sykdommer, utstillinger etc har ikke den store interessen (på den store jakthund utstillingen på Elverum så var det vel ikke mer enn 4 finsk spetser påmeldt). Vi kjenner en del med drevere, mange med elghund og jämthund - og nei - de tar ikke hundene til dyrlegen sånn uten videre, ei heller er de så nøye med vaksinasjoner. Nå skal man ikke tro veldig stygt om disse jegerne (faktisk synes jeg ofte de er langt mer hundevennlige og har langt større forståelse for sine hunders iboende egenskaper enn feks noen elementer i det "klassiske" stående fuglehund miljøet). De vil oppriktig ikke plage hundene sine med dyrlege og mener at om hunden blir alvorlig syk så skal den ikke lide og så er det en del overtro, skulle hunden få en alvorlig sykdom og komme seg, så vil den antagelig være ødelagt for jakt for alltid - da er det mer humant i deres øyne å "ta den bak låven". Derfor tror jeg disse rasene er underrepresenterte i utgangspunktet når det gjelder vetr.besøk og hvor mange av dem som skulle være forsikret.. nja.. tviler på at det er så mange. Da er det ikke noe rart at forsikringsselskapene opplever at disse hunderasene er "de mest friske". En vi kjenner her knertet sin elghund pga den hadde våteksem som ikke ga seg, en annen elghund hadde øyeproblemer og ble avlivet også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...