Blondie & Tidi

[roxie88]

Nå sitter tårene løst her ? Så utrolig trist at det ble sånn, fineste Tidi ? Skal klemme litt ekstra på mine hunder i kveld, skremmende hvor fort de plutselig kan bli så syke ? Sov godt Tidi, stor klem til deg MegaMarie ?

[Nathalie_]

Så utrolig trist ? kondolerer så mye ❤️

[Quack]

Huff, så grusomt! Kondolerer ?

[trill]

Tårene triller her ? Kondolerer så mye! 

[Lillekrapyl]

Så utrolig trist å lese! Kondolerer!

[Debbie]

Kondolerer så mye

[Sofie & Aska]

Så forferdelig trist ? det minner meg om det som skjedde med min Aska i forhold til det å tro at man har en frisk hund som man skal få ha i mange år til, til å plutselig ha en alvorlig syk hund ? og så går det så utrolig fort ? kondolerer så mye! 

[Kristiin]

???

 

[Artemis]

Åååh, så trist å høre, Marie!    

[MonicaT]

Kondolerer.

[Midas]

Kondolerer så mye ?

[Tommy]

Kondolerer så mye

[Zappa]

Å nei, Marie!!! Så vondt! Alle varme, gode tanker oversendes til deg. Tidi har hatt et fantastisk liv med deg og Blondie❤️❤️❤️

[Anooni]

Kondolerer så mye ?❤️ så grusomt raskt dette gikk !

[Tyttebæra]

Fryktelig trist at det skulle ende så raskt.

[MegaMarie]

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

[Sofie & Aska]

På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

[MegaMarie]

Just now, Sofie & Aska said:

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

[Sofie & Aska]

Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

Jeg følte det litt sånn... Jeg satt og gråt lenge i bilen før jeg klarte å gå inn og hente urnen.. men da jeg hadde fått den hjem, så fikk jeg liksom den merkelige følelsen av å på en måte innse at det er bare aske igjen av henne, sjelen hennes lever videre i minnene og hjertet mitt, og hun har ihvertfal ikke vondt mer. Og på en merkelig måte var det også litt godt å ikke begrave henne med en gang. Vi må vente til våren.. så jeg har urnen nedenfor sengen sammen med det nye halsbåndet med navnet gravert som kom i posten akkurat litt for sent, og et bilde av henne. Under hodeputen har jeg det halsbåndet som hun brukte. Vi flyttet for snart en måned siden, og da fikk hun på en måte bli med til huset vi nå bor i...

[Midas]

På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

[MegaMarie]

Just now, Midas said:

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte   Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

[Midas]

På 3/22/2019 at 9:53 PM, MegaMarie skrev:

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte   Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

[MegaMarie]

23 hours ago, Midas said:

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda  Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

[Midas]

18 timer siden, MegaMarie skrev:

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda  Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

[MegaMarie]

3 hours ago, Midas said:

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

Det blir jo bare spekulasjoner. Jeg syns det er mest rart at hjertet så fint ut på ultralyd, hvis det faktisk "manglet" en hjerteklaff som lå utenfor. Men det er jo umulig å finne ut nå. 

Jeg skjønner utrolig godt at det var ekstra vanskelig for deg som er hjemme om dagen. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort da. Jeg syns det er så godt når jeg er ute og gjør ting som jeg vanligvis ikke gjorde med henne, som å være på skolen, på jobb, på dansetrening osv. For i de situasjonene er det som at hun ikke er borte likevel, hvis jeg bare ikke tenker hardt nok på at hun faktisk er borte. For hun var jo aldri med meg på de tingene i hverdagen. Det er verst når jeg er hjemme eller gjør ting hun vanligvis hadde vært med på.