Trenger hunder å omgås andre hunder for å ha et godt liv?

[Terrier]

Det er spørsmålet jeg har tenkt på en god stund. Min tispe fikk de første to årene omgås mange hunder, men de siste 2,5 årene er det kun kjapp snusing før vi går videre. Det finnes jo også mange distriktshunder som aldri møter andre hunder, men heller ikke de ser ut til å lide noen nød. Så spørsmålet er: er det nødvendig å la hunder leke og boltre seg sammen?

Ja, det er koselig å se på, men hvor obligatorisk mener dere at dette er?

Personlig har jeg ingen dårlig samvittighet for at vi nå tusler mest på egen hånd, men jeg merker ut i fra enkelte diskusjoner her at noen er av den oppfatning at hunder MÅ omgås hverandre for å trives...

Kjør debatt!

[Aussieglis]

Jeg tror ikke en hund er nødt til å leke og ha masse samvær med andre hunder for å trives nei. Det er jo ikke alle hunder som syns andre hunder er "noe særlig" engang.. Men for eksempel for min hund, som er en kjempe sosial liten sak på bare året, så mener jeg at hun burde få treffe hunder å være hund sammen med andre hunder en gang iblant. Hvorfor? For å holde sitt gode hundespråk ved like og få ha det moro sammen med en av samme art.

[Inustaff]

Vi driver ikke å sosialiserer i vilden sky til alle tider.

Vi har sosialisert jevnt og trutt med andre hunder på avtale eller tilfeldig fra hunden er i hus til den er omlag 12-15 mndr.På den måten ka vi lage oss en mening om hvordan hunden oppfører seg og "stabiliserer seg" i forhold til andre hunder.

Pga denne omgangen vil nok hunden også ha et tryggere forhold til møte med andre hunder,så sant de er snille.

I denne 12-15 mndrs alderen vil man ofte se eventuelle problemer og nykker i møte med hunder.

Mange merker dette lenge før.

Det er hvertfall slik vi ser det.Vi føler oss ikke utrygge på hundene i møte med andre hunder.

Passeringer går helt fint og nei betyr at "nei den skal vi ikke bort til" så der er det ikke stress.

Om de er løse med andre hunder kan det komme hunder i alle fasonger uten at de blir angrepet.

Dette fordi de har gått med masse hunder.

Klart noen vil/kan smelle litt,men det er etter min erfaring start fra andre siden.Og blir aldri særlig mer klabb og babb.

Nå holder vi oss for oss selv og treffer venner og kjente med deres hunder på avtale.

Noe tilfeldig hundemøting og "hundeslipp" er det så å si slutt på.Ved møte med andre hunder skal det stort sett passeres høflig og greit.

Hadde ikke hundene mine vært sosialisert,så hadde de nok hatt mye rare tanker om hva de ønsket med disse passerende...Men føler nå at det er mer iver og spenning over å hilse.

Ser liksom for meg mer aggressjon og spenning eller usikkerhet om erfaringen med hunder var ikke eksisterende.

Så jeg stemmer for sosialisering,og deretter trening på å bare passere.Lek skjer på eiers premisser.

Det værste jeg vet er folk som bare kommer rett opp til oss med hunden sin.

Ikke fordi de spiser den,men fordi det forstyrrer oss .

Senest forrige uke kom en gammel nabo med sin Mops.Hun var over 20 meter borte fra oss i utgangspunktet,og jeg sa bare "Hei" sånn over gaten.

Det betydde ikke at hun skulle komme over gaten og stille seg 1 meter foran oss med den tøffe Mopsen sin.

Der stod hun å strakk seg etter våre hunder å skulle klappe,mens hun så opptatt å skulle holde Mopsen sin borte.

Hva i all verden gjorde hun 1 meter foran oss da??Vi fikk jo hundene i sitt,men Nappen er en "liten despo" på små hunder,da de alltid angriper han.Så han satt og grein og reiste seg hver 5 sekund,mens jeg stod å ba ham i sitt under hele den "spennende samtalen" med den gamle naboen.Han hadde ikke spist Mopsen,men var temmelig ivrig!

Ikke vet jeg hva hun ville,men det virket som om hun prøvde å "sette opp" en ubehagelig situasjon for oss,for å se om de store farlige Mastiffene var under kontroll.Ikke vet jeg.Kanskje det hadde vært gøy for henne å se oss stå å slite på 3 mastiffer,sånn at hun hadde noe å snakke om i mitt gamle nabolag senere.HAhaha..

Hun har liksom aldri vert en venn av meg.Hun er jo gammel i forhold til meg,og har en kvass måte å være på.

Så nei til tåpelige møter på gata.Selv om dette ga oss en utrolig bra liten "trenings situasjon" så var dette irriterende.

For hennes hund skulle liksom få lov å stå å knurre å tro den var kul,og var ikke bedt i sitt.Mopsen stod å stirret i evigheter på våre hunder.Mopsi fikk bjeffe,men min Nappe som bjeffet på en barnslig ivrig måte,han ba hun holde kjeft.

Jeg har funnet ut at det er så mye dumme folk å går med hund at jeg fnatter på å snakke med flere av dem.

GRR..Måtte bare få det ut..

Sosialisering og treff ,alt med måte.

[Ingvild]

Jeg går ut i fra at vi snakker om voksne hunder, for valper bør selvsagt få litt sosialisering sånn at de kan få utivkle hundespråket sitt.

Men voksne hunder? Njei.... Vi hilser så å si aldri på tilfeldige forbipasserende hunder, av flere grunner. Jeg har ikke lyst til at Tinka skal ha en forventning til at hun MÅ hilse på alt som kravler og kryr av hunder, og jeg gidder svært sjelden å avbryte turen min for å la hunden min rase fra seg med en tilfeldig hund som mest sannsynlig bare er interessert i å ri på henne.

Tinka har allikevel mye omgang med andre hunder - men dette er hunder vi kjenner (veldig mye soniser faktisk) og som vi avtaler treff/turer/treninger med. Jeg tror kanskje ikke det er livsnødvendig for henne å få leke med disse hundene, men jeg tror at hun har utrolig godt av det. For det første får hun brukt kroppen sin på en litt annerledes måte, hun blir sliten i både kropp og sinn akkurat der og da den dagen, det er faktisk sosialt for meg også, vi får litt variasjon i det vi holder på med slik at vi ikke går lei av å gjøre det samme dag ut og dag inn og - ikke minst - hun simpelthen elsker det! Hun elsker å leke med andre hunder, og for meg blir dette veldig avgjørende. Jeg har lyst til at søte lille kreket mitt skal ha det så godt som mulig, og for at hun skal ha det så godt som mulig så bør hun jo få gjøre ting hun liker.

Så - nødvendig å sniffe i to sekunder på tilfeldige hunder man møter på gata? Nei, absolutt ikke. Nødvendig å leke nokså regelmessig med hundekompiser? Ja, i alle fall for oss.

[MonicaT]

Jeg tror heller ikke at voksne hunder må omgåes andre.

Har selv en hund som ikke leker med andre hunder, så for oss er det liksom ikke noen vits. Når hun i tillegg er usikker på fremmede hunder, så hilser vi aldri på tur.

Vi er dog en del sammen med andre hunder i forbindelse med jakt/trening etc men det handler om trening og ikke sosial omgang. ( hundene er løse sammen men de jobber og ikke leker ).

Jeg trodde i starten at det var krise at hunden min ikke lekte med andre, men har slått meg til ro med at sånn er hun. Fordelene er at hun er mer opptatt av meg enn av andre hunder og det er kjempe flott.

Så jeg tror ikke det er kjempe viktig at hunden er sammen med andre/faste hundevenner. Så lenge den får nok stimuli av eier.

[Karina&Chica]

Joda, hunder kan sikkert ha et godt liv uten å møte andre hunder hvis den så og si aldri skal eller kommer til å møte noen andre hunder, men dersom hunden bor med eieren der en aldri vil komme unna det å møte andre hunder, synes jeg det er viktig at hunden faktisk kan litt hundespråk..

I vårt tilfelle synes jeg det er viktig at Chica får møte andre hunder, både hundevenner og tilfeldige hunder vi møter på tur. Hun er litt skeptisk av seg, og jeg får henne ikke tryggere på andre hunder, dersom hun aldri får møtt noen..Da er det selvfølgelig viktig at jeg ser an situasjonen, hunden og eierens kontroll på hunden før jeg lar Chica hilse på. Jeg vil ikke at hun skal møte hunder som gjør at hun blir mer skeptisk..

Hun får dessuten trent på hundespråket sitt. Ikke alle hunder har likt hundespråk, og jeg tror det er bra for Chica å møte forskjellige hunder med forskjellige hundespråk - det er på den måten hun lærer språket, ikke ved å bare være med de samme hundene. Dessuten er det å møte andre hunder, andre som er lik en selv, soisalt for hunden. Ingen ville vel nektet deg å møte venner eller bli kjent med nye folk(for å sette det litt på spissen)?

[akela]

Jeg kom til å tenke på innlegget som Morten Egtvedt skrev om den oversatte boken "Kulturkollisjonen", der han siterte forfatteren Jean Donaldson som beskrev hvordan hun anser hundene oppfatter vår verden - som helt ulogisk for hunder. Der er konklusjonen slik:

"Denne marerittaktige verdenen er den samme som mange familiehunder lever i hele tiden. Nesten alle naturlige hundeatferder – tygging, bjeffing, voldsom lek, å løpe etter gjenstander som beveger seg, spise mat innen rekkevidde, hoppe opp for å komme opp i ansiktet på folk, å løse problemer ved hjelp av trusler, å ta kontakt med fremmede hunder, å passe på ting, trekke i båndet for å komme seg fremover, urinering på myke underlag som tepper, forsvare seg mot ting de oppfatter som trusler – blir alle sett på som problematferder av mennesker. Regler som er så åpenbare for oss mennesker, har absolutt ingen mening for hunder. De er ikke mennesker i hundeklær". (http://hundetrening.blogspot.com/search?q=gorner)

Altså anser en av de fremste hunde- og atferdstrenerne, Donaldson, såvel som Egtvedts leir, det som NATURLIG for hunder å ha kontakt med andre hunder - uansett stimuli ellers. Hunder er EN art, vi mennesker er en ANNEN art, og "never the twain shall meet", for å si som Rudyard Kipling.

Selv om hundene elsker oss, og får være mye ute i skog og mark, så blir et menneske aldri en hund eller omvendt. Jeg mener... de fleste av oss synes det er grusomt med menneskeaper såvel som andre ville dyr som holdes i bur under dårlige forhold. Jeg legger merke til, etter litt flittig titting på Animal Planet og desslike, at de som skal rehabilitere disse dyrene faktisk anser det som viktig at de vinner tilbake en SLAGS kontakt iallfall med sin egen art. "Alle" synes det er galt at Julius vokste opp som et barn, inklusive Moseid sjøl, og samme ble jo sagt om isbjørnungen Knut - som fikk for mye kontakt med kun sin dyrepasser. Så hvorfor skal hund være annerledes?

Ikke MINST fordi hunden er et flokkdyr - i motsetning til for eksempel en katt. På den utmerkede Fjeldhund-hjemmesiden (http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324713) er det skrevet en sammenfatning av ulike forskeres oppfatning om ulv er et flokkdyr - rettere sagt, hvorfor de tror den er det. Leser man hele artikkelen, hvilket alltid er lurt, så refereres det til forvilleded hunder - som lever "vilt", og som gjør flere i lag.

Det var det vitenskapelige... Når det gjelder det jeg selv mener å ha observert, så er det at hunder LIKER å være flere sammen. Kort og greit

De fleste leste vel Tigers historie om tilværelsen som barnevakt for oppdretterens hunder, og hvor interessant enehunden syntes det var. Det vi ser i vår omgangskrets, er at HUNDENE liker å treffe hverandre - at det utover det også later til å være "viktig" for dem. Kanskje er det fordi det føles trygt å være flere sammen, at det er morsommere, at det rett og slett er som å "komme hjem".

Jeg har alltid likt å ha to hunder sammen, og det innebærer jo å finne hunder som passer sammen og som liker å være sammen - med andre ord ikke to jevngamle hanner for eksempel. De har hverandre, og selv om de fleste har vært svært opptatt av meg som eier, så har de også et helt enestående forhold til hverandre - stappfullt av nyanser, små greier som er "viktige" i hverdagen, mye liv. Den ene enehunden vi kjenner, nærmest "kjefter" på mine fordi de har "gått sin vei". Vi går tur nærmest daglig, og det er helt tydelig at samværet med mine betyr mer for den, enn andre veien - og jeg tillater meg da å tro at det er fordi den er "ensom".

Nå er jeg ikke for menneskeliggjøring på feil grunnlag, men kall det "dyreliggjøring" da - det å la dyr være dyr sammen med andre dyr. Det er jeg for!

Det behøver IKKE innebære at hunder skal hilse på alle andre hunder, det kan like gjerne være å ha noen få gode lekekamerater eller samværskompiser å gå og henge sammen med og være hund. Jeg ser helt tydelig hvordan hunder som kjenner hverandre og er blitt trygge på hverandre, liker å pusle rundt sammen - det forutsetter vel da at det er normale hunder, ikke hunder som er blitt redde for sin egen art av en eller annen grunn, og at det er hunder som er blitt sosialisert såvel som dressert... så de lærer seg å omgås andre på vettugt vis. Jeg har lært svært mye om hva som skjer mellom hunder ved særlig å se på den eldste hunden her, hva den reagerer på, når "nok er nok", og også om hvor kjipe selv greie hunder kan være bare fordi det kan gå en liten **** i dem i blant (ond glede er også glede, der kommer dressuren inn). Det er dyr - og ikke mennesker, og derfor er det fantastisk interessant å se dyr omgås som dyr...

Jeg er kritisk til valg av omgangskrets til mine hunder, ja. Men jo mer jeg trener med dem, og de fokuserer på meg, jo mindre "manisk" opptatte blir de av andre - de gidder ikke hilse på alt mulig, de driver med sitt, men jeg ser likevel den INTERESSEN de har for andre. Og den er, ifølge Donaldson, altså naturlig. Jeg tror også det er naturlig at hunder får sine "venner", altså hunder som de passer godt sammen med og som forstår hverandre - og at det gir hundene noe MER og/eller annet enn det vi mennesker kan gi dem.

Kanskje holder det med noen få. Men det er utrolig trivelig å ha hunder som kan omgås andre hunder og tolerere det - derfor synes jeg den biten er viktig. Noen hunder viser seg jo liker hverandre så godt, at eierne begynner å omgås mer - det skjedde med "bestevenninnen" her, der eier er blitt en god venn av meg også

Andre hunder kan mine være helt uinteressert i, eller synes er skumle/uforutsigbare, og da går vi - det skal de få slippe. Men det å kunne gå "hvor vi vil" - uten å måtte unngå andre hunder eller bli sure eller redde fordi det er andre eiere som slipper sine, det er veldig greit - også fordi det handler om å lære hundene at dette går greit, som Chicka er inne på.

Samtidig ser jeg også at hunder som fra valpetiden får hilse på alt og alle uten at eier balanserer og justerer det med sitt eget forhold til hunden, ofte kan bli nokså ustyrlige over mot masete og innpåslitne. Som vanlig er jo svaret "alt med måte"....

Men å styre unna alle andre hunder, fordi en selv synes det kan være skummelt, truende, dumt, eller har et ønske om at "jeg er nok for hunden", det er kanskje litt feil motivasjon?

[Terrier]

Sosialisering av valp er vel utenfor diskusjonen...eller er den det? Mener Belgerpia en gang skrev om en hund hun hadde hatt(?) som aldri hadde møtt andre hunder i hele sitt liv, men allikevel var det denne hunden som viste best språk sammen med andre hunder... Samme erfaring har jeg med familiens hunder som sjeldent eller aldri i valpetiden møtte andre hunder. Hva er det egentlig vi sosialiserer for hvis hunder uten sosialisering viser like gode og omtrent bedre atferd i møte med andre hunder?

Akela: Jeg er enig i tankegangen til Egtvedt, men jeg er fortsatt usikker på om vi noen ganger tilter litt for mye over på den siden at "alle hunder har godt av å leke med andre hunder" når det hverken er snakk om hunder som kommer særlig godt overens eller i det hele tatt viser med stress enn glede over å omgås fremmede hunder.

Men jeg klarer ikke å tro at hunder som bor alene med eier langt fra andre hunder, har det noe dårligere enn andre? Selvsagt er det avhengig av flere faktorer, men allikevel. Er kontakt med andre hunder foretrukket eller en nødvendighet for livskvalitet?

[Box]

Jeg har jo en livlig og livsglad boxerhann som elsker å hilse på andre hunder. Jeg synes at det er viktig at han får omgåes andre hunder, spesielt andre hanner. Box er veldig snill av natur, han er ikke en slåsskjempe ^_^ Det har med sosialisering og gjøre og at de får leke og kose seg sammen.

Men noen ganger trener jeg selvsagt på forbipassering, for det er jo jeg som skal bestemme hvem han får hilse på, ikke han Men alt i alt, så synes jeg at det er viktig at hunder får hilse og leke sammen.

[Djervekvinnen]

Jeg syns at hunder har godt av å omgås sin egen art en gang imellom. La de få utfolde seg skikkelig og leke på dems vis. Det kan de ikke med oss mennesker. Om de klarer seg uten og ha et godt liv, ja det gjør de nok sikkert, men jeg selv syns at en hund burde få treffe "sine egne" en gang iblandt. Og jeg ser jo at hunden min storkoser seg sammen med en god lekekamerat.

[bardmand]

Javisst trenger hunder omgang med andre hunder, og for å være helt ærlig, tror jeg hunder som lever i hundeflokker har det best. Jeg har ærlig talt dårlig samvittighet for at jeg foreløpig har Gullet alene. Det betyr ikke at hun må eller får hilse på alt og alle av hunder vi møter, men jeg hilser da ikke på alle mennesker heller, selv om jeg har behov for sosial omgang med andre mennesker? Jeg tror hunder har godt av å bo (eller i hvert fall ha hyppig samvær) med minst en annen hund - da blir ikke sosial omgang med andre hunder et knapphetsgode, og det tror jeg ville gjort mange situasjoner lettere for mange hundeeiere.

Tillegg: Å se hunder sammen er en så stor del av gleden ved å ha hund for min del, at jeg fatter ikke hvordan noen kan vurdere å ikke la sin hund omgås andre hunder - innlegget er nok en del farget av det.

[Fanny]

Javisst trenger hunder omgang med andre hunder, og for å være helt ærlig, tror jeg hunder som lever i hundeflokker har det best. Jeg har ærlig talt dårlig samvittighet for at jeg foreløpig har Gullet alene.

Och jag är helt övertygad om att alla hundar vi har i vår ganska stora flock egentligen helst hade velat leva själva med oss människor.

[Huldra]

Jeg tror det kommer litt an på hunden. Noen hunder vil nok trives best med å bo med en eller flere andre hunder, mens andre syns det er deilig å være alene med eieren når dagen er slutt, men heller treffe gode venner på jevn basis på dagtid. Jeg trodde egentlig Tulla var en sånn "alene-hund", helt til vi hadde en hund i krisehjem. Det var utrolig å se hvor moromt de hadde det sammen, hvor mye glede de hadde av hverandre, og at de så tydelig satte pris på hverandre. Med forrige hunden trodde jeg han ville like å få en ny hund i hus, men da Tulla kom, trakk han seg tilbake for å dø.. Men hvis han møtte hundevennene sine, da var det bare fryd og gammen!

[Margrete]

Fikk lyst til å spørre dere om det er deres egen personlige og egoistiske oppfattning at det er så viktig for hunden å ha sosial omgang med andre hunder, eller om det finnes en eller annen (gjerne fler) som har funnet ut at dette er viktig for hunden. Blir den deprimert av å ikke treffe andre hunder i lek og moro? Har de egentlig så artig? Eller synes vi det er koselig å se på og derfor skaper en ide i hodet vårt om at dette er trivelig for hunden.

Eldstemann ser ikke videre lei seg ut når han ikke får hilse på andre hunder, han ser rett og slett litt lettet ut han. Minsten får treffe andre, men jeg står ikke stille å ser på at han får "leke" med andre og fremmede hunder. Jeg skjønner ikke at dette skal være en nødvendighet. Hvorfor er det så viktig å treffe masse hunder som ikke hører til flokken? Er det naturlig? Nhæ... om vi nå skal ta utgangspunkt i at hunden faktisk er ett flokkdyr som stammer fra ulven som også er ett flokkdyr med klare og tydlige grenser på territoriet sitt, så kan vi se at dyr som ikke hører til i flokken og som forviller seg inn der får grisejuling og er heldig om den kommer levende ut igjen.

Mine små får omgås trygge voksne hunder som jeg kjenner og er trygg på, ellers må den pent forholde seg til meg i parken ol. Det er ikke nødvendig å leke og herje med andre mener nå jeg. Til tross for mitt harde regime, klarer mine å omgås andre hunder på stevner og trange plasser uten å bråke eller være slitsomme. De klarer å se en hund av merkelig form uten å tilte. Selv min hannhundagresive eldste oppfører seg vakkert på slike plasser, og det tror jeg kommer av at det blir så mye inntrykk at de "skrur litt av". Dette er nå bare en ide jeg har i hodet mitt da, dette med å "skru av".

Dyra våre kommuniserer selv om de ikke får leke med hverandre, de måler hverandre, sjekker ut, snuser opp osv osv. På denne måten lærer de også en god del språk.

Jeg tar ikke sjansen på å få ødelagt enda en hund fordi noen har fått den fikse ideen om at det å la valpene leke med gud og hverman er supersunt for språket til hunden. Det som er sunt for valpen er å treffe trygge gode voksne i oppveksten og på den måten skape en trygg og god hund, som har sluppet unna mange dårlige erfaringer.

Når jeg tenker tilbake på hunder jeg har vokst opp med og hunder jeg har hatt alene, så ser jeg at de hundene som ikke har vokst opp i parken, har vært veldig mye tryggere hunder enn de som har vokst opp i parken. Minsten i huset har jeg holdt mest mulig unna disse stedene og han er trygg og sikkert på seg selv, konfliktsky til tusen og bruker hele seg når han kommer i konflikter. To ganger har han kommet i bråk, og det har vært med eldstemann her i huset.

[akela]

Jeg tror jeg ville snudd litt på spørsmålet, jeg, om hvem sin "skyld" vi som lar våre hunder omgås andre hunder på, gjør det for - og kanskje reflektere litt over om dem som er motvillige til det, gjør det fordi de har hunder som ikke så godt tåler det? Ting kan jo tyde på det, synes jeg?

Og da er man jo farget av DÉT - igjen sett fra menneskesynspunkt.

Når det gjelder det andre, så kan jeg som nevnt i forrige innlegg foreslå at man leser linkene til for eksempel den siden der folk som har en viss BREDERE erfaring, tar for seg dette? Ellers blir det bare "min hund synes det og selv synes jeg det". Men siden hunder kan leses på ulike vis (jevnfør hundeeiere flest som mener hundene deres "er såååå glade i hunder at de må hilse på alle", mens det vel så ofte er hunder som utøver en slags kontrollfunksjon som ikke nødvendigvis er preget av "glede", som det å sjekke ut enhver annen hannhund i nærheten).

Hunder i flokk kappes ofte om eierens oppmerksomhet. Hadde de levd alene, ville de samme hundene kanskje oppført seg annerledes - kanskje ikke denne siden hadde kommet særlig frem i det hele tatt, kanskje de ikke ville vist tilsvarende tilsynelatende interesse for eieren, siden det de gjør er en slags flokkforsterket atferd som kanskje også fremmer dem INNAD blant de andre hundene ("se eieren vår klapper MEG nå").

Men hyggelig å lese innlegg fra blant andre Bardmann. Særlig whippeter er jo hunder som er veldig glade i å være to, ikke minst med tanke på å få en likesinnet lekekamerat.

[Margrete]

Aner ikke hvem du svarer, men svarer deg lell jeg

Jeg tror jeg ville snudd litt på spørsmålet, jeg, om hvem sin "skyld" vi som lar våre hunder omgås andre hunder på, gjør det for - og kanskje reflektere litt over om dem som er motvillige til det, gjør det fordi de har hunder som ikke så godt tåler det? Ting kan jo tyde på det, synes jeg?

Og da er man jo farget av DÉT - igjen sett fra menneskesynspunkt.

Jo du har nok rett i det. Siden det var jeg som dro opp dette så velger jeg vel bruke litt tid på å svare for meg. For det jeg prøvde å si var; eldstemann,vokst opp i parken er ikke helt god i hodet sitt. Minstemann holdt unna parken og "oversosialisering", takler parken nydelig nå.. Gikk forbi sletta i dag, fult av hunder minsten får løpe bort og sjekke ståa og løser konflikter på sin vei uten innblanding fra meg og kommer tilbake uten en eneste konflikt. Jeg finner det litt tankevekkende.

Når det er sagt så tror jeg vi begge har litt rett. Men nå er det jo vanskelig å styre med hund uten at vi blir direkte egoistiske og setter våre tanker i hodet på hunden.

Når det gjelder det andre, så kan jeg som nevnt i forrige innlegg foreslå at man leser linkene til for eksempel den siden der folk som har en viss BREDERE erfaring, tar for seg dette? Ellers blir det bare "min hund synes det og selv synes jeg det". Men siden hunder kan leses på ulike vis (jevnfør hundeeiere flest som mener hundene deres "er såååå glade i hunder at de må hilse på alle", mens det vel så ofte er hunder som utøver en slags kontrollfunksjon som ikke nødvendigvis er preget av "glede", som det å sjekke ut enhver annen hannhund i nærheten).

Huff ja, roter meg stadig borti ting jeg ikke har greie på jeg. :glare: (svarer deg som om det meg du har rettet innlegget ditt til meg) Artiklene i linken skal leses.

Hunder i flokk kappes ofte om eierens oppmerksomhet. Hadde de levd alene, ville de samme hundene kanskje oppført seg annerledes - kanskje ikke denne siden hadde kommet særlig frem i det hele tatt, kanskje de ikke ville vist tilsvarende tilsynelatende interesse for eieren, siden det de gjør er en slags flokkforsterket atferd som kanskje også fremmer dem INNAD blant de andre hundene ("se eieren vår klapper MEG nå").

Men tror du ikke at det har med hvilke raser vi setter sammen i husholdningen? Tar vi Bardmans eksempel som har to whippeter, så er det jo klart sett med mine øyne at de vil fungere bedre sammen enn om vi setter sammen en gjeterhund med en dogge. De har jo noe forskjellige måter å "prate" på.

[akela]

Når det gjelder det siste, så er det et poeng - men litt på siden på en måte, i forhold til det jeg tenkte på. Har man hunder, uansett rase, som iallfall har LITT lyst til å omgås sin eier.... så vil jo det å være en av flere påvirke dette, uansett rase, selv om rasen vel vil kunne ha mye å si for intensiteten i hvordan de kappes om eieren. Er den ene ekstremt mye mer førerorientert, så vil kanskje det overdøve den andre hunden - som kanskje kan svare med å trekke seg litt vekk? Kanskje? Men det har jo på en måte ikke så mye med hundens "personlige trivsel" å gjøre, eller iallfall ikke bare.

Derimot vil rasevalg kunne ha mye å si... kanskje?.... når det gjelder hvilken hunder som trives sammen, eller hvor aktive de er. Jeg har sett alt fra "myndeflokker" til "gjeterhundflokker" som alle har utbytte av å være av samme ulla, med samme interesser, måter å leke på etc. Samtidig forteller jo en rekke eiere om "labradoren som tror den er sheltie", eller om brukshunden som bor sammen med fuglehunder og begynner å imitere dem - og tar stand. Så det er jo i grunnen åpent?

Men kanskje de ikke behøver vise trivsel "så aktivt", men bare "være der"?

Jeg har jo sett hvilken tiltrekningskraft den ekstremt småhundsnille store og eldste hunden her, har på mindre/usikre/unge hunder, hun går som en gåsemor rundt i blant - "der er det godt å være".

[Margrete]

Nå har jeg lest linken du la ut. Litt småtungt stoff sånn sent på lørdagskveld (a-menneske), men jeg klarte ikke å finne noen sted at det sto at det var godt for hundene å leke med fremmede hunder. Gidder du å kopiere over her? Eller fortelle meg i hvilket avsnitt det sto. Det sto om forvillede hunder som krysser grenser, "jakter" på søppelplassen, men som finner tilbake til små grupper når dagen er over. Altså hunder som hører sammen og kjenner hverandre. Ut fra det leser jeg at de forvillede hundene har ikke aktiv kontakt med de andre, men at de oppholder seg sammen. Dette med lek leste jeg gikk dirkete på argumentasjonen mot pinning og dominering av hundene fra oss mennesker.

Når det gjelder det siste, så er det et poeng - men litt på siden på en måte, i forhold til det jeg tenkte på. Har man hunder, uansett rase, som iallfall har LITT lyst til å omgås sin eier.... så vil jo det å være en av flere påvirke dette, uansett rase, selv om rasen vel vil kunne ha mye å si for intensiteten i hvordan de kappes om eieren. Er den ene ekstremt mye mer førerorientert, så vil kanskje det overdøve den andre hunden - som kanskje kan svare med å trekke seg litt vekk? Kanskje? Men det har jo på en måte ikke så mye med hundens "personlige trivsel" å gjøre, eller iallfall ikke bare.

Ja det ble litt på siden dette, men synes det er litt interessant å se på det. Selv om jeg har to raser, men innen samme gruppe, så ser jeg jo at den ene "kopierer" den andres mest fremtredene atferder.

Derimot vil rasevalg kunne ha mye å si... kanskje?.... når det gjelder hvilken hunder som trives sammen, eller hvor aktive de er. Jeg har sett alt fra "myndeflokker" til "gjeterhundflokker" som alle har utbytte av å være av samme ulla, med samme interesser, måter å leke på etc. Samtidig forteller jo en rekke eiere om "labradoren som tror den er sheltie", eller om brukshunden som bor sammen med fuglehunder og begynner å imitere dem - og tar stand. Så det er jo i grunnen åpent?

Ja... blir som jeg sa over om mine hunder. Heldigvis er ikke verden sort/hvitt. Grusomt irriterende til tider likevel, for jeg ender jo med å si i mot meg selv her.

Men kanskje de ikke behøver vise trivsel "så aktivt", men bare "være der"?

Jeg har jo sett hvilken tiltrekningskraft den ekstremt småhundsnille store og eldste hunden her, har på mindre/usikre/unge hunder, hun går som en gåsemor rundt i blant - "der er det godt å være".

Ja! Det er slike hunder jeg vil at mine skal omgås. De har mer å gi til valper og unghunder. Å oppsøke miljø der jeg ikke vet hvem som er hvem, eller hvordan hundene deres oppfører seg, synes jeg er litt som å spille lotto, og jeg er ingen gambler.

[Guest 2ne]

Jeg tror hunder trenger å omgåes andre hunder for å ha et godt hundeliv.. Og med det mener jeg IKKE at de må omgåes ALLE andre hunder, men jevnlig kontakt med artsfrender de kjenner, tror jeg er et realt pluss for de.

Selv Gubbelille, som var litt "nerdete" hadde andre hunde-"kompiser". Han lekte ikke så mye med de sånn om jentene jeg har nå gjør, men han likte selskapet, det tviler jeg ikke på i det hele tatt! Vi hadde jo broren og når Gubbelille var ung, men måtte omplassere broren etterhvert, og da ble Gubbelille mer "avhengig" av ene hunden til ei venninne.. De kjente hverandre fra de var valp/unghund, og Gubbelille var vel den ene hannhunden hunden til venninna mi ikke kranglet eller sloss med noen gang. Gubbelille syns også det var stas når Herverket flytta inn, og visna så og si bort når Herverket ble borte - til tross for at de var totalt ulike i personlighet.

Selv Zarten som var redd fremmede hunder, hadde faste "venninner" han lekte med. Når han bare ble kjent med hundene, så syns han det var kjempestas å bare få være sammen med de, leke litt, løpe rundt, snuse på samme tingene, bare å være sammen, liksom..

Jentene jeg har nå er rett nok mor og datter, men den kontakten de har seg i mellom, alt de finner på sammen, gjør at det ikke er tvil i mitt hjerte engang, de elsker å leke med hverandre. Eldstefrøkna kan være litt purkete og småslem med andre hunder om hun får lov, men yngstemann får lov til alt mulig rart. Ser det samme med shibafrøkna vi bodde sammen med, frøkna her og henne stortrives sammen fortsatt, selv om de begge har blitt voksne, sære damer som er svært kresne på hva de vil hilse på og omgås med. Nå for tiden møtes vi bare noen ganger i året, men det syns ikke så godt på disse frøknene, de omgås og leker og sover ved siden av hverandre som om de alltid er sammen de..

[Terrier]

Jeg tror hunder trenger å omgåes andre hunder for å ha et godt hundeliv.. Og med det mener jeg IKKE at de må omgåes ALLE andre hunder, men jevnlig kontakt med artsfrender de kjenner, tror jeg er et realt pluss for de.

Nettopp her er jo litt av kjernen: hvor ofte? Så fremt man har en alenehund og ikke to sammen. Stiller spørsmålet av nysgjerrighet, ikke flisespikkeri.

[Guest Per Olav]

Jeg er enig med 2ne at det kan være bra om hunder møter andre hunder og at de tidvis kan leke med hverandre der det måtte passe. Som mange her har også jeg hatt mer enn en hund samtidig - de to siste hadde samme mor og far men fra forskjellige kull. Hos disse var rangordningen helt klar og selv om det aldri utartet seg kan jeg vel si at eldstemann var til de grader sjef - selv når de lekte sammen i fred og fordragelighet. I lek med andre hunder skilte vi brødrene på grunn av elstemanns dominerende atferd ovenfor den yngre broren. Så det er ikke alltid at to hunder sammen er ensbetydende med et godt hundeliv for begge.

[molly]

Jeg har også stor tro på at alle hunder har glede av å omgås artsfrender en gang i mellom. Jeg ser at min hund lyser opp i møte med enkelte av sine hundevenner og jeg storkoser meg når jeg ser samspillet mellom dem.

Jeg har også hatt to hunder sammen tidligere, som hadde stor glede av hverandre. De hadde ikke samme behovet for å treffe andre hunder, som alenehunden jeg har i dag... De hadde også noen hundekompiser, men ingen var bedre enn "samboeren"

Når det gjelder store hundeslipp, ala hundejordet etc med mange ukjente hunder, tror jeg vel helst det er vi eiere som har størst utbytte av dette, når vi kan stå stolt på sidelinjen å se hunden vår fungere med de andre.

[Guest 2ne]

Nettopp her er jo litt av kjernen: hvor ofte? Så fremt man har en alenehund og ikke to sammen. Stiller spørsmålet av nysgjerrighet, ikke flisespikkeri.

Det er vel ingen fasit for det? Det kommer jo an på hvordan hundeholdet er lagt opp, hva slags personlighet hunden har, hva slags forhold den har til den andre hunden osv..

I lek med andre hunder skilte vi brødrene på grunn av elstemanns dominerende atferd ovenfor den yngre broren. Så det er ikke alltid at to hunder sammen er ensbetydende med et godt hundeliv for begge.

Skjønte ikke helt hva du mente her, for hvem av dem var det ikke et "godt hundeliv", han som dominerte eller han som ble dominert?

Det er klart, man må ta hensyn til at hundene er forskjellige. Eldstefrøkna her syns f.eks ikke at datteren trenger å leke med andre enn henne, så hun blander seg og er politi i stor grad når vesla leker med andre. At jeg går inn og stopper eldstemann fra å blande seg, gir ikke noen av dem et dårligere hundeliv - det ER jeg som bestemmer, det er jeg som er sjefen, og sånn er det bare.. At det er sånn i KANSKJE en time i uka, trekker ikke resten av forholdet dem i mellom eller oss i mellom ned i større grad, syns jeg

[Guest Per Olav]

Det er vel ingen fasit for det? Det kommer jo an på hvordan hundeholdet er lagt opp, hva slags personlighet hunden har, hva slags forhold den har til den andre hunden osv..

Nettopp Eldstemann var sjef og når yngstemann mente at broren ble for "bossete" foretrakk han å dele andreetasjen med katta istedet for å bli værende i første sammen med broren.

Skjønte ikke helt hva du mente her, for hvem av dem var det ikke et "godt hundeliv", han som dominerte eller han som ble dominert?

Tja, i perioder syntes nok yngsten at nok var nok - men fåglarne vet om det kvalifiserer til betegnelsen "et mindre godt hundeliv" .... nei det gjør det kanskje ikke?

[Tonje]

Jeg tror de fleste hunder synes det er greit å treffe andre hunder,men jeg er enig i at faste hundevenner er absolutt best.

Jeg var veldig opptatt av å sosialisere lillegutt, og kjørte ofte opp til en park hvor det var "frislipp". han fikk jo løpe og herje med ande hunder,og det så jo ut som dyret koste seg. DEN feilen gjør jeg ikke igjen.. Jeg tror det egentlig var fryktelig stressende for han når vi var der,og jeg tror ikke han "koste" seg så mye heller. Når jeg tenker tilbake, var det veldig mange hunder der som jeg idag aldri ville latt en valp "henge" sammen med.

Nå har vi noen få faste hundevenner,flest tisper( 3 av samme rase faktisk) og han digger å få løpe rundt sammen med dem.