tm100008

Dette er en ganske bastant uttalelse å komme med. Hvilken erfaring har du med problemhunder og hvor lang fartstid har du innenfor yrket? Det jeg synes er enda mer interessant er at du uttaler deg på denne måten over internett om en valp du ikke engang har fått tolket og sett i det virkelige liv.

Jeg har såpass respekt for liv at for jeg for min egen samvittighets skyld må (og bør) ta runden med en grundig veterinærundersøkelse for å utelukke fysiske symptomer. Det er ikke sikkert at det blir så stor utredning heller, for med en erfaren veterinær så kan man komme til å starte i riktig ende. Det er såpass mange hunder jeg vet om som har hatt ganske stygge atferdsforstyrrelser, som så har fått avdekket alt fra noe så uskyldig som et undertrykk i øregangen til nyreproblemer som har gitt utslag i aggresjon (naturlig nok) eller andre atferdsforstyrrelser. Ja, dyrlege koster. Veterinærforsikring er god å ha slik at man forhåpentligvis får dekket deler av utgiftene (til og med kanskje alt unntatt egenandeler). Uansett må man nesten regne med at syke dyr vil koste en del kroner, og jeg anser det som en del av ansvaret man påtar seg når man anskaffer seg et dyr, og at man må være forberedt på utlegg. Men det er jo meg (og deg også altså..hehe)

At yndlingsgodbiten ikke betyr noe er en indikasjon på at miljøet er sterkere enn hunden er vant (ev til å trene) med. I tillegg til å trene med forstyrrelser, så oppsøk lignende miljøer slik som stevner, utstillinger, hundeklubben osv for miljøtrening og hold dere gjerne i utkanten slik at du får etter hvert kan trene på kontakt og andre øvelser dere har trent godt inn i kjente miljøer. I begynnelsen er det sikkert nok at dere bare henger ut og "kjeder" dere sammen. Hunden din vil sikkert glo seg ferdig etter en stund også altså, og da er hunden klar for litt enkle øvelser med deg

Det har med pigment å gjøre, og det er genetisk hvor raskt kroppen responderer (og har mulighet til) med å danne pigmentstoff. Ytterpunktene blir at noen er jo hvite - men blir brune på nullkommaniks, mens andre soler seg og blir rød - men lite (eller aldri) brune... på tross av iherdig soling selv over tid.

Jeg har også fått ett par av de tekstmeldingene nå som jeg har hatt annonser på finn. Jeg har også fått mail med sånn morsom google-oversettelse til norsk. Mitt inntrykk er at det flyter over av diverse svindelforsøk nå om dagen..

Jeg vil ikke at valpen min skal lære inn sitt som en av de første kommandoene. Se nå begynner jo uenighetene allerede

Med en slik høy intensitet som du beskriver at hunden har på øvelsene, har du tenkt på å kanskje bruke dette til noe positivt i en annen hundegren enn lydighet? Så fremt at hunden ikke bedriver å soper opp negativt stress i treningen, så kan det være kjekt for både deg og hunden å heller bruke det til noe kjekt. Jeg ser du har bedrevet slik "roligtrening med bånd". Jeg er en veldig stor fan av miljøtrening og tillære en hund å oppføre seg og takle forskjellige miljøer, miljøpåvirkninger og forstyrrelser - samt det å finne en naturlig trygghet og ro, og jeg skjønner ikke det med å binde fast hunden slik som du skriver dere har gjort fra den var valp for å finne ro. Jeg mener det kan skape frustrasjon, og ikke gjør nok med årsaken til uroen. Det gjør at en hund resignerer til ro, ikke lærer ro.

Ja, klipper klør må småmonstrene gjøre mange ganger før de forlater oppdretter - og det er himmel og hav i forskjell på mentaliteten på oppdretteren som begynner å lage styr utav det med å ta valpen når den er vilter, holder den fast og klipper slik, og en sånnen som er litt lurere og gjør dette når valpen er rolig, søvnig og som allerede har rolig erfaring med kloklipp fra den var mindre. Mine to siste Riesen ble kjent med stellebord hos oppdretteren fra omtrent 3-4 ukers alder. Da ble de stilt opp, etter hvert stelt, klippet og så videre. Den ene oppdretteren la inn masse arbeid i positiv tilnærming, og den andre var glad i korreksjoner, "dette må du" og den stilen. Resultatet på valpene og de respektive situasjoner som ble da ble tillært var jammen som tatt rett ut av ei lærebok også...

Jomen, jeg vil ha en valp som ikke har noen erfaring i at kloklipp er tortur, dusj er djevelens verk osv. fra oppdretterens side. Jeg vil ha en valp som ikke mener noe om det, slik at jeg kan fortsette og legge tilrette for at det blir ting jeg kan lære valpen at det faktisk er åkei ting.

Som valpekjøper ønsker jeg en oppdretter som har gjort et godt forarbeide mtp miljø og lage gode forutsetninger for trygghet hos valpene sine. Nå tenker jeg på valpekjøp på valp som er åtte uker ved henting når jeg skriver nedenfor her. Jeg har møtt oppdrettere som har dratt strikken alt for langt og tatt med (skrekkslagne) valper til ganske ekstreme forhold for "miljøtrening", vokst opp i et galehus av stress og fjas (virkelig av den gale sorten), latt barn feilhåndtere valpene og bære de rundt etter beina og i den duren. Skrekk og gru. Da er det fra mitt ståsted mye bedre å få en valp fra et fjøsoppdrett, selv om det heller ikke er ønskelig. Jeg ønsker ikke at en oppdretter driver på å oppdrar valpen nevneverdig heller. Jeg har sett oppdrettere bruke vann og NEEEEI på små valper for for å liksom lære de av med oppførsel oppdretteren da anser som uønsket, og jeg har sett oppdrettere være kløppere på positiv forsterkning for å oppfordre til gjentakelse av ønsket atferd. Vel, sistnevnte er jo forsåvidt greit det, men helt ærlig så ønsker jeg å ta meg av læring av denslags selv, og mitt fokus er på at jeg ønsker å kjøpe tryggest mulig individer som er "blanke ark" som jeg kan jobbe videre med i den retningen jeg da ønsker. Så jeg ønsker nok det jeg anser som en fornuftig oppdretter som legger tilrette for trygghet for valpene samtidig som de gradvis tilvenner de på en positiv og hensiktsmessig måte å kjøre bil, være i hus og utendørs, oppegående unger og mennesker for sosialisering, gjerne flere dyr, tar kullet med på noen kjøreturer, håndterer valpene positivt og vennlig - og gir de trygghet og gode forutsetninger for livet videre.

Wow, dere er jo kjempeheldige! Jeg har ikke hatt hundefri ferie på cirka seks år nå.. Jeg har prøvd han i kennel, men det går ikke mtp sykdom og dårlig oppfølging i en kennel. Jeg har heller ikke noen form for hjelp fra andre, så jeg synes ditt forhold til oppdretterne hørtes ut som en drømmesituasjon. Heldiggriser!

Forstår deg så godt. Jeg er nok sær jeg også, men jeg må nok desverre gå for plan B siden jeg ikke har dine alternativer med kjentfolk som kan passe dyret. Det betyr ikke at hvemsomhelst ukjent person kommer gjennom nåløyet altså

Jeg tenker at det er et supert tilbud. Hvilken pris/avtale tenker du når du bor hjemme hos passerne? Vil du komme til Oslo og passe monstergutten min også, kanskje? Tilført: Og jo, litt kjennskap må man ha til hundepasseren (metode, ro, ansvar osv), men overlater jeg min kjære hund til noen, da gir jeg så stor tillit at de kan gjerne få bo i hjemmet mitt også. Men det er jo min tankegang og prioritering da.

NeiNeiNei! Jeg skal redde Rak!

Da hadde jeg nok skulle reddet hele verden, beskyttet alle de sårbare og deretter funnet en kur for de stakkars zombiene! Ah, for et tungt ansvar!

Jeg tror også at man som hundeeier til en viss grad kan påvirke dette i en retning, men hvis vi prater om hyperseksualitet så er vi helt enige.

Veterinærer er så vidt jeg vet pliktige til å hjelpe dyret (avlive) uten at det koster "finneren" noe. De kattene jeg har kommet over og dratt med til veterinær har vært enten skadet eller alvorlig syke, og de pusene har vært skikkelig heldige som fikk full behandling hos veterinæren fordi akkurat den veterinærklinikken jeg tok de med til hadde avtale med dyrebeskyttelsen - som da tok regningen på sin kappe. Den ene katten fikk omfattende behandling også.. jeg ble værende med den ene syke løskatten til hele undersøkelsen var ferdig, overhørte telefonsamtalen med dyrebeskyttelsen og dermed fikk med meg hva den katten fikk "innvilget". Det var med tårer i øyene jeg gikk derfra, for du verden hvilke gode dyrevenner det finnes der ute også En stykk katt jeg fant ved veien var så stygt skadet at jeg valgte å kun frakte den med meg i jakken min til nærmeste sted med telefon, og der ringte jeg til Politiet for å få hjelp til avlivelse av katten. Jeg klarte ikke å avlive dyret med mine bare hender, så jeg lot den saken bli noen andres jobb. Jeg gjorde i hvert fall det jeg var i stand til å gjøre.

Jeg betalte 350 kroner for rabiesvaksinen nå i år hos en veterinærklinikk, og det inkluderte også en liten helsesjekk. I fjor hos en annen klinikk kostet det samme 800 kroner. Ganske store prisvariasjoner.

Ja, lyse farger - gjerne i grense mot pastell (duse farger). Jeg synes frisk og lys lilla ville passet deg og kjolen fint. Det vil gi et friskt pust og passer seg fint både til festkledning, dine farger og det at det er sommerbryllup. Jeg stemmer også for en frisørtime hvor du får satt opp håret profesjonelt, gjerne med en frisk spenne eller blomst også Et tynt og elegant smykke i halsen og litt markante og like elegante øredobber vil også få deg til å glitre enda mer og du får enda mer festpreg over deg!

Det var en svært billig forsikring! Og så kan du jo lage en kattekonto også da, hvor du setter en liten trekk hver måned. På den måten har du til andre uforutsette utgifter, medisiner, egenandeler eller ting forsikringen ikke dekker. For hund er det en del forsikringsselskaper som har dårlige avtaler for gæmliser eller at avtalen bare faller bort ved en viss alder. Da er jo en sånnen egen spare-katte/hund-konto gull å ha

Akkurat den tanken har jeg også hatt. For med Gud kommer det jo også engleskarer og mange andre fantastiske ting også. Det er da like ubegripelig det, mener jeg..

Jeg er ikke så veldig overtroisk av meg, men jeg er litt åpen for at det finnes greier mellom himmel og jord, men min første tanke er uansett alltid at det må finnes en naturlig forklaring, ikke at det er noe overnaturlig, når jeg hører forskjellige historier I det ene hjemmet jeg bodde fikk jeg en veldig god og spesiell kontakt med familiens hund. Det tok ikke mange ukene før hunden begynte å oppføre seg på et spesielt vis en tid før jeg kom hjem. Cirka tjue minutter før jeg kom inn døra begynte hunden å bli urolig, forventingsfull og hentet skoa mi for å bære rundt med den i munnen mens den gikk mot døra. Den ventet da på meg og var glad. Jeg var langt ifra rutinepreget, så at hunden skulle ha fått tider å forholde seg er ytterst lite sannsynlig. Hunden ble et trofast varsel på at jeg snart kom hjem. Jeg tok det som et veldig stort kompliment i hvert fall, for slik gjorde den ikke for noen andre. Kanskje hadde hunden superhørsel?

Jeg er ganske sikker på at jeg har en særdeles god livvakt i en trusselsituasjon.

Jeg har skadet meg stygt på fjelltur, og det som skjedde var at hunden min ville ha meg opp på beina. Han borret hodet og framkropp under meg, ga fra seg stresslyder og var svært engasjert i å få meg opp. Jeg hørter stemmer i det fjerne, men hunden var i vaktmodus og voktet heller framfor noen instinkt om at det liksom skulle være noe hjelp i de mulige "inntrengerne". Jeg tror hunden mente jeg var sårbar og måtte passes på, og vokting av stedet jeg lå ble utslaget. Jeg var bevisst hele tiden, og noen hjelp var det selvfølgelig ikke i de tilfeldige menneskene som han da skremte vekk i trygg avstand fra meg. Jeg var etter akuttfasen med den verste smerten så i stand til å hompe meg nedover, trygt støttet av hunden absolutt hele veien ned. Imponerende. Hadde jeg vært slått bevisstløs og blitt liggende, så er jeg ganske sikker på at han hadde voktet meg - og skremt vekk hjelpere i sin misforståtte men gode tro om at det var smarte greier å gjøre.

Jeg tror hovedtyngden ligger på hvordan hunden fikk det etterpå. Hunden ble dessuten avlivet syv år gammel fordi disse nye eierne ikke ville gi den en medisinsk behandling/oppfølging, de ga heller ikke beskjed til meg i forkant (kontrakten eller min åpne dør var jo null verdt) og når jeg da ringte unnskyldte de avlivningen med at den syv år gamle hunden var jo gammel. Jeg tok meg veldig god tid i prosessen før jeg valgte det hjemmet til han, men det var visst ingen garanti det, desverre. Følelsen jeg har dratt med meg videre var at jeg sviktet hunden min totalt. For hva er meg revnende likegyldig, så kanskje er jeg en smule hard mot meg selv Så jeg vil aldri omplassere en hund uten at jeg selv er kaputt, men jeg kan vurdere å ikke anskaffe meg en ny hund hvis jeg har f eks en allergiker i hus igjen. Mange tenker sikkert nå at jeg er blåst som baserer en stykk erfaring med denne konklusjonen, men det er en stykk for mye for meg. Aldri igjen.