QUEST

Å avlive denne staffen er jo å straffe hunden med dødsdom for en feil som ansvarshavende gjorde. Hvilket i min bok blir helt feil. Hadde hunden ikke blitt satt i denne situasjonen, så hadde den meget mulig aldri drept en annen hund. Hvis jeg slipper inn min husky inn i en innhegning med sauer, skal hunden skytes for at jeg oppførte meg som en idiot? I begge tilfeller oppfører hundene seg som forventet, eller for å si det på en annen måte, man bør ikke bli fryktelig overrasket over utfallet om man har noe kjennskap til ulike raser.

Det kommer an på type jakthund. De fleste mynder er avlet for hetsjakt, dvs innhente og avlive byttet selv. Hetsjakt er som Wilhelmina nevner forbudt i Norge. Begrunnelsen var vel av dyrevelferdshensyn. Personlig tenker jeg at akkurat den begrunnelsen kan diskuteres. Så lenge hethundene er store nok til å avlive byttet relativt raskt, tenker jeg at det ikke er verre enn alle de dyrene og fuglene som blir skadeskutt hvert år. Avhengig av type skuddskade, kan disse dyrene meget vel seigpines ihjel. Men hva er en god og ikke minst sikker indikasjon på at en hund er reelt farlig? ‘Farligheten’ vil jo også avhenge av størrelsen på den angrepne hunden. En hundeagressiv JRT f.eks. kan jo absolutt være farlig for en chihuahua mens samme angrep kan føre til skader men ikke død på en golden retriever. Det er jo slett ikke sikkert at JRT’en hadde som intensjon med angrepet å drepe den angrepne hunden. Årsaken til den hypotetiske chi’ens død her, er sannsyligvis at den er så liten og dermed tåler mye mindre. I naturen er det jo ikke ekstreme størrelsesforskjeller innom samme art hundedyr, det er jo absolutt unaturlig. Skal man anta eller forvente at hunder tar motstanderens størrelse i betraktning ved angrep? Vanlig og vanlig..det er vel ikke akkurat direkte vanlig at mynder tar mindre hunder som bytte i en jaktsituasjon/ jaktadferd men man selvsagt ha det i tankene hvis man slipper lille ‘Fluffy’ sammen med en eller flere større mynder. At en flokk hunder går sammen om å ta en fremmed hund, bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Hvilket heller ikke er en unaturlig adferd. Jeg tror man skal være litt forsiktig med å kreve og forvente at hunder skal oppføre seg som Disneyfigurer. Eller ønsker man at alle raser skal ha gemytt som en cavalier? Jeg er uenig i at enhver hund som dreper en annen hund er ‘beviselig farlig’. Det blir altfor enkelt å si, det vil være avhengig av både situasjonen og hendelsesforløpet , etter mitt syn. ‘Lille Per’ anser jeg som helt irrelevant i denne diskusjonen, da i alle fall jeg utelukkende snakker om aggresjon mellom hunder. Men jeg ser hvorfor du nevner det. Da folk gjerne blander sammen f.eks. tar sau= livsfarlig for barn..

Det er ikke bare størrelse som er utslagsgivende hvorvidt en hund kan ansees som farlig for andre hunder eller ikke. Selv om stor størrelse selvsagt ikke gjør saken ‘bedre’. Både JRT og SBT er jo relativt små hunder og også den første kan ha ‘variabel’ omgjengelighet med andre hunder. Aggresjon i ulike former er en helt naturlig adferd men som i enkelte raser/individer mangler ‘stoppknappen’ eller trigges av situasjoner som normalt sett ikke burde være en trigger. Sant nok tenkte jeg på et uhell her, pga størrelses/vekt forskjell men det er ikke ukjent at mynder kan slå over i jaktmodus med påfølgende skade/død hvis man lar en liten hund løpe løs sammen med større mynder. Jeg vil tro at årsaken bak er likegyldig for den angrepne hunden, dau er dau, okke som. Skal man da regne mynder som potensielt farlige hunder også? Nja..det har vært ganske mange tilfeller med ikke bare ulike staffer men også diverse andre relativt vanlige raser, der angrep har kommet mer eller mindre ut av det blå. Uenig. Ja hundene ville nok ha vært potensielt farlige for andre hunder. hadde naboen vært den sløve typen som lot bikkjene sose rundt på egen hånd, på tross av skadepotensialet eller led av ‘bare å sosialisere, så går det så bra atte’ vrangforestillingen. Tvert om anser jeg vedkommende som særdeles ansvarsfull, da h*n tok alle forhåndsregler og vel så det, for at noe ikke skulle skje. Så nei, naboen førte ikke til fare for andre og jeg VET at nabolaget ikke var redde for disse hundene heller. Nettopp fordi eier tok alle forhåndsregler. Så det er fullt mulig å inneha ‘farlig’ rase, uten at det skjer noe. Det hele henger på eiers bevisshet om rasens potensiale. Personlig er jeg mye mer bekymret for alle disse som innbiller seg at ‘sosialisering’ og trening er alt som skal til, så kan man sose rundt med allehånde hundeaggressive raser/individer, uten problem. Det er farlig og uansvarlig. Hm..dette blir litt selvmotsigende for min del. Du er altså mot raseforbudet men vil beskytte samfunnet mot farlige individer. Hvordan skal man gå frem her? Man vet jo ikke sikkert hvorvidt et gitt individ er farlig, før skaden har skjedd. Selv raser som ikke er kjent for å være hundeaggressive , kan ‘klikke’ , tilsynelatende ut av det blå. Det omtalte raseforbudet ( pluss flere raser/mix’er som ikke er med på lista) innehar jo flere raser som er vel kjent for å kan ha en ‘risky’ adferd mot andre hunder. Hvordan skal man forholde seg til dette i praksis, hvis man på den ene siden er mot raseforbud og på den annen side mener at samfunnet skal beskyttes mot potensielt farlige raser/individer? Vente til ‘Stina staff’ eller ‘Ricky rottweiler’ har fordøyd ett par bikkjer og så avlive dem? Ville det ikke være bedre ( hvis man er i mot raseforbud) å bevisstgjøre folk på at nei, det er ikke bare å trene eller sosialisere, så kommer dette til å gå så bra så? Det er skremmende mange som både utbasunerer og tror at så er fakta. Å tro at man kan trene bort medfødte egenskaper, er mildt sagt naivt , i alle fall hvis man snakker om trening som ikke innebærer metoder som er ansett som mishandling. Igjen, hvis man skal avlive alle hunder som man tror eller mistenker kan alvorlig skade eller drepe andre hunder, dyrlegene kommer å få det veldig travelt.. For å ikke snakke om at flere raser og mix’er kommer til å forsvinne helt og nå snakker jeg ikke bare om staffer i ulike varianter, det er rett så mange andre raser som kommer til å gå med i dragsuget. Jeg hevder at det er eier som er problemet i de fleste tilfeller. Enten fordi eier vaser rundt med rosa briller mtp rasen/individets potensiale eller fordi eier er sløv. Selvsagt kan man aldri , uansett hvor mange forhåndsregler man tar gi en 100% garanti på at noe aldri skjer men det vil gjelde omtrent absolutt alt i samfunnet.

Hvis man skal begynne å avlive alle hunder som har potensiale til å drepe andre hunder, så kommer det til å bli milelange køer på veterinærkontorene landet rundt.. Både kan helt ‘vanlige’ hunder drepe andre hunder , både med og uten ‘hensikt’, ikke bare raser med ‘kamphund’bakgrunn . Å la en borzoihvalp f.eks. leke med en chihuahuahvalp i samme alder, ville jeg absolutt betrakte som risikosport, uten at jeg tenker at borzoihvalpen er ‘farlig’ for andre hunder. Skjer det noe, så er det eierenes feil, ikke borzoihvalpen. Det finnes ganske mange raser , også flere relativt vanlige raser som har tvilsomt rykte når det kommer til andre hunder og ‘omgjengelighet’ . Skal man avlive alle disse over en lav sko, før de får sjansen til eventuelt drepe en annen hund? Jeg har vært nabo med hunder av absolutt tvilsomt kaliber når det kommer til andre hunder. Det gikk aldeles smertefritt det men så var også eieren helt klar på hva som kom til å skje hvis mine og vedkommendes hunder skulle komme sammen og tok skikkelige forholdregler for at det ikke skulle skje. Hvis man skal avlive alt som kan tenkes å påføre andre hunder alvorlig skade/død, så blir det jammen tynt i rekkene etterhvert..

Det at vedkommende har så lang erfaring med hund gjør egentlig saken bare verre etter mitt syn. Det kan da ikke i løpet av alle disse årene, ha gått kenneleieren hus forbi, at SBT kan være en tikkende bombe, når det kommer til andre hunder? Jeg har hatt en hund av en rase som har litt variabel omgjengelighet med andre hunder. Det funket helt flott i over ett år til den dagen det smalt etter noter. Jeg var i samme rom, den angrepne hunden var av omtrent samme størrelse og vekt men så likevel ut som en tesil på den tiden det tok meg å få skilt hundene. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde gått hadde jeg vært utenfor huset. Dette var da en rase som er relativt lett i kroppen, enhver som kjenner til SBT vet at de er både sterke og har et svært muskuløst kjeveparti, på tross at de er relativt små. De gir seg gjerne ikke på tørre møkka heller, så det sier seg selv at man ikke plasserer en slik hund sammen med en annen ( ennå mindre hund i denne saken) uten å nærmest henge over dem. Jeg laster ikke hunden, det blir like dumt som å bli sint for at en fuglehund er giret på fugler. Både staffens manglende omgjengelighet med andre hunder og engelsk setterens interesse for fugler, er et resultat av avlen på rasene. Jeg kan ikke skaffe meg en husky å bli himla forbauset over at den oppsøker naboens sauer med heller tvilsom intensjon. Feilen er ikke hundens, det vil være eier/ansvarshavende som er å laste. Jeg er ikke uenig at media i mange tilfeller hauser opp saker men med mindre kenneleieren har blitt fullstendig feilsitert, så sier jo vedkommende selv at hundene hadde stått/ blitt luftet sammen i en uke ( litt uklart her hva som er saken) . Hendelsen skjedde da vedkommende gikk i postkassen. Med mindre postkassen til kenneleieren henger rett på utsiden av luftegården, så tenker jeg at h*n tok en stor sjanse, som jo viste seg å gå helt galt. Eller for å si det på en annen måte, vurderingsevnen var høyst diskutabel..

Hvis man tror at en uke er nok til å bedømme hvorvidt to fremmede hunder , som attpåtil er kjent for både hunde aggresjon/samkjønnsaggresjon , plassert i en stressende setting , kommer til å fungere sammen uten oppsyn..vel, da bør man i alle fall være godt forsikret og innstilt på en viss tapsprosent.. Ja, jeg står ved at det er å betrakte som russisk rulett. Det finnes ganske mange eiere av hunder med tvilsom statistikk når det kommer til samvær med andre hunder, som har fått seg en stygg og brå oppvåkning.. ‘Jammen den har jo alltid gått bra med andre hunder’ Jada, helt til den dagen det går helt galt. Som jeg har sagt mange ganger tidligere, folk må gjerne ha raser som er kjent for å tygge i seg andre bikkjer i ymse settinger, så lenge de er seg sitt ansvar bevisst og legger opp hundeholdet deretter. Da kan det fungere helt fint og problemfritt.

TS; dette er et ekstrakt fra raseomtalen på whippet på siden deres; «En av deres største styrker er løpskraften, så de bør så ofte som mulig få muligheten til å løpe. Med andre ord: Whippet passer godt for personer som liker å jogge og løpe, gjerne i høyt tempo. Dersom eierne ikke er spesielt glad i løping, bør hunden i det minste få muligheten til å løpe på egen hånd i et trygt miljø.« Hvis dere eller andre kjenner noen som faktisk er i stand til å tilfredstille en whippets behov for å springe løs ved å jogge/ løpe med hunden i bånd, ja da vil jeg sterkt anbefale vedkommende om å stå fram.. Hvis denne/disse personen(e) er det minste interessert i ‘fame and fortune’ , jeg garanterer at denne/ disse personen(e) får plenty av begge deler! Mao; det er det rene vissvass at man kan tilfredstille whippets ( eller noen hunds for den del)behov for å løpe med jogging i bånd. Har man ikke interesse/mulighet for å la whippeten springe løs på omtrent daglig basis, gå for annen rase. På plussiden; bra at dere nevner at whipper trives best sammen med sine egne, dvs flere whippeter i samme hus. Det de virkelig setter stor pris på, er å løpe sammen med sine egne eller andre hunder med samme ‘legning’.

Etter som jeg forstår ut av artikkelen, så har disse to ( eller flere?) stått i samme innhengning i en uke. Hvis eier av denne kennelen har drevet med omplassering i 35 år, finner jeg det mildt sagt underlig at vedkommende plasserer en SBT i samme innhengning som andre hunder. Russisk rulett ville jeg kalt det.

Ja,,dessverre så er det en realitet. Veterinærer er like ulike som folk ellers, de er ikke en homogen masse som mener det samme, hele gjengen. Jeg undres om det finnes flere ‘typer’ livmorbetennelse eller skal vi si ulike triggere og eller mottagelighet for lidelsen? Mulig høy alder er en av dem? De tispene jeg har hatt med livmorbetennelse har alle vært 10+ år, ingen unge tisper. Altså tisper som har vært for gamle til avl uansett. Ingen oppdretter kan lastes for at 12 år gamle ‘Bessie’ som har hatt tre kull i tidligere år, utvikler livmorbetennelse etter at hun er ferdig som avlshund. Derimot tenker jeg at det er mer enn tvilsomt å sette på en tispe som utvikler livmorbetennelse i ung alder. Det ‘normale’ er vel helst at tisper får lidelsen i relativt godt voksen alder. Mulig det kan ha sammenheng med svekket immunforsvar? Skulle den teorien ha noe for seg, vil det jo være særdeles uheldig å videreføre noe slikt, om lidelsen opptrer i ung alder hos den påtenkte avlstispen.

Først og fremst, hva er tanken bak disse rasepresentasjonene? At de skal skape klikk for siden og fremme salg av deres produkter? Ikke noe galt i det for så vidt men jeg tenker at det gjenstår en hel del retting på disse rasepresentasjonene. Nå har jeg bare kikket på noen få raser så langt og jeg tror nok dere mener godt men dessverre er ikke presentasjonene noe stort bedre enn svært mange lignende rasevelgere. Det er et stort og utbredt problem at folk velger helt feil rase med de problemer det medfører ikke bare for eier men først og fremst for hundene, som får lide for at eierne kjøpte feil rase. Ikke alle ( eller alt for få) gjør grundig nok research før de skaffer hund/velger rase og da er det ekstra viktig at det de faktisk ser, er ‘kvalitetssikret’ så og si. Selv om dere sveiper innom helseproblemer/adferdsurfordringer, så sitter jeg igjen med følelsen av at det er bare å trene/sosialisere, så går det så bra atte. Hvilket er en grov overforenkling. Hva slags aldersegment retter denne raseguiden seg mot? Formuleringer som f.eks. ‘vi liker å løpe’ som i at hundene snakker, trekker veldig ned, denslags barnepjatt virker veldig useriøst. Bra at dere nevner at bl.a fransk bulldog har helseproblemer men da bør dere kutte ut den ‘morsomme’ videoen med fraller, denslags tiltrekker bare ennå flere til en usunn rase. Hvilket vel ikke er særlig heldig.. Dette var bare et kjapt svar, basert på noen helt få rasepresentasjoner, hvis dere virkelig ønsker ‘ris’ og ikke bare ros, så kan jeg gjerne utdype.

Jeg syns det ville være synd å stenge tråden, for du belyser et interessant tema og det har kommet like interessante svar Det er flott at flere skriver innlegg som åpner for diskusjon, slik at det ikke bare blir noen få brukere som tar opp tema som engasjerer Ikke la deg skremme av at du får tilsynelatende motbør, det betyr på ingen måte at tråden din var ‘dum’ eller feil! Noen ganger formulerer man seg ikke riktig så klart som man selv tror , selv om man selv tenker at det må da være innlysende hva man mener. ( har jeg altså opplevd selv opptil flere ganger..) Andre ganger tar leserne opp momenter man ikke tenker på i skrivende stund ( også selvopplevd..) hvilket kan være både interessant og lærerikt. I stedet for å ‘gi opp’ tråden, kan du ikke heller legge til eventuelt trekke fra hvilke typer adferd du tenker på, litt mer konkret? For å svare på siste del i startinnlegget; mentaltesting av avlsdyr, her må jeg svare tja.. Kan nok være et brukbart verktøy i noen tilfeller , avhengig av ‘tester’ ( personen som vurderer resultatet) , fører ( en dyktig fører kan til en viss grad kamuflere uheldige sider) og situasjonen. Sistnevnte ; her tenker jeg at man ikke automatisk kan overføre en testsituasjon til dagliglivet. Litt på samme måte som at en god ‘prøvehund’ (jakthund) ikke nødvendigvis er en god jakthund. Legger til; angående samkjønnsaggresjon/ hundeaggresjon. Helt klart kan dette være et problem, kanskje helst for omgivelsene, hvis eier ikke er sitt ansvar bevisst. Det kan dog fungere helt utmerket også, så lenge eier vet hva h’n har i hende. Nå er det jo ikke bare typiske ‘kamphunder’ som kan utvise slik adferd mer eller mindre jevnlig men også flere av de såkalte vokterrasene. Jeg mistenker at skal man selektere bort hundeaggresjon fra disse rasene, så sitter man ikke igjen med mye brukanes, annet enn en stor hund.. Jeg tenker at det vil være uheldig, da det jo ikke bare er folk som har tilnavnet ‘Kneknusern’ som kan ha behov/interesse av slike raser. Som jeg ser det finnes det helt legitime og flere årsaker til at folk kan ønske/ha behov for en rase med et visst alvor bak seg.

Nei, det er ikke enkelt å velge, begge kjønn har både fordeler og ulemper. Lettere hadde det selvsagt vært om man kunne vite på forhånd hva slags reaksjon på løpetider ens egen hanhund ville fremvise. Slik er det dessverre ikke, selv om jeg mistenker at det er mer enn en viss arvbarhet inne i bildet. Ja, antallet tisper som kan forventes å utvikle livmorbetennelse er skremmende høyt, helt enig. Jeg tenker at det er mildt sagt uheldig at det i visse tilfeller ( også fra veterinær hold) at det anbefales å sette på en tispe så snart som mulig, om tispa har hatt livmorbetennelse en gang og man tenker å bruke hunden i avl. Personlig mener jeg at slike tisper bør utelukkes fra avl. Lykke til med valget og hvalpen

Normalt sett ingen forskjeller på bjeffing når det kommer til,kjønn. Det kommer nok mer an på forskjell fra hund til hund ( og rase selvsagt). Når det kommer til hannhunder og løpetid; det er store forskjeller fra hund til hund her også. Noen blir helt ‘rabiate’ , dvs, uler døgnet rundt, peser, markerer inne ( ikke uvanlig hos bl.a miniatyrraser) , stresser, slutter og spise og blir helt ‘frakoblet’. Andre igjen har en mer ‘enkel’ tilnærming til løpetider og blir synlig påvirket av de forlokkende dufter bare hvis de kommer i direkte kontakt med tispe i stådagene. Problemet her er at det er så godt som umulig å forutsi hva slags type adferd man kan forvente, når man får en valp. Nyere studier tilsier at opptil 25% av tispene får livmorbetennelse i løpet av livstiden og det er mange! Det ser også ut til at enkelte raser har en forhøyet risiko for å utvikle livmorbetennelse enn andre. Lidelsen er ingen bagatell og krever hurtig behandling for å overleve. Så det er ikke så enkelt dette, hva slags kjønn man skal gå for, det er pluss og minuser på begge sider.

Hvis bjeffing/ varsling er et issue, så ville jeg gått for en annen rase enn spisshund.

https://www.dagbladet.no/nyheter/massiv-okning-i-omplassering/74620791 Ja, det kom vel ikke akkurat som noen overraskelse.. Spørsmålet er hvor mange av disse hundene som ender opp med å få gode og stabile hjem og ikke ender opp som vandrepokaler før de får siste reis hos dyrlegen.

Pingeling; Det er vel ingen grunn til å stenge tråden bare fordi jeg og Tyttebæra påpeker at mye av den såkalte problemadferden ( som bjeffing f.eks. ) er rasetypisk adferd som bevisst er avlet inn i diverse raser? Ta finsk lapphund f.eks., en rase som ser ut til å ha blitt voldsomt populær plutselig. Er det fordi rasen er en utmerket rase for både by og land på alle måter, eller er det fordi rasen har et tiltrekkende utseende for mange? Hvalpene er søtere enn sukker og også de voksne kan minne om teddybjørner. Jeg tipper at hvis rasen var presis likedan når det kommer til egenskaper/ adferd men var korthåret og svart, da ville vi ikke sett denne popularitetsøkningen i det hele tatt.. ’Vi vil ha en rase som ikke bjeffer for mye’ Gode råd følger etter denne forespørselen på diverse fora. Hva velger så disse hvalpespekulantene? Jo just det; nettopp en rase som er avlet for å varsle, som finsk lapphund f.eks. Det er altså ikke rasens ønskede ( ut fra bruksområde) adferd som er problemet, det er kjøpernes problemer med å ta til seg relevant informasjon.

Nå har jo Tyttebæra kommet med de fleste gode poengene allerede men hvordan og hvem skal definere hva som er ‘negativ rasetypisk adferd’? For å bruke meg selv som eksempel; jeg kunne f.eks. aldri tenkt meg en bc med rasetypisk adferd eller en malle. Ikke fordi jeg anser disse to rasene som ‘bat shit crazy’ men fordi det er raser som jevnt over har en ønsket ( ut fra standard/bruksområde) adferd som jeg ikke ønsker/har interesse av. Begge rasene tiltaler meg dog rett meget eksteriørt, burde adferden modifiseres slik at jeg og andre som finner disse og andre raser eksteriørt tiltalende kunne ha dem uten problemer? På ingen måte etter min mening. Da ender man jo bare opp med raser som ser ut som X eller Y men intet annet.. En rase uten rasetypiske egenskaper er vel strengt tatt bare en hvilken som helst hund som ser ut som ditt eller datt. Jeg tenker at problemet i hovedsak eller for å si det som det er, i veldig liten grad er de raserypiske egenskapene, det store problemet er at folk kjøper seg raser de aldri skulle skaffet seg i utgangspunktet. Siden de hverken har kunnskap, interesse eller forutsetninger for å håndtere egenskapene som følger med på kjøpet av hunden de bare må ha for de er ‘såå fiine!’

Enkelt sagt; nei! Grunnene til hvorfor er det ingen grunn til å repetere, flere har allerede gitt gode svar her på hvorfor man ikke skal bruke slike redskaper på en hund.

Har aldri tenkt tanken på at hvalper ( eller voksne hunder for den del) skal holdes borte fra familien eller deler av huset, hverken når man er hjemme eller borte. Hundene er en del av familien og har samme adgang til rom/oppholdsteder som resten av familien. Hvilket jeg anser som en selvfølge.

Hvis noen fra produksjonen av ‘TV2 hjelper deg’ leser dette; forbered dere på en storm av henvendelser! Her har vi altså forklaringen på alle de ‘hundene’ både nålevende og henfarne som har jafset i seg ikke bare marsvin og høns men også sau, rein og annet smågodt over en lav sko.. Det var kyniske oppdrettere som lurte godtroende ‘hvalpekjøpere’ og som solgte rev, ulv og andre uhumskheter som hvalper.. For som alle vet, ekte hunder har null interesse for hverken ville eller tamme byttedyr..

Litt tankespinn ; Angående ‘normal adferd’ hos hund. Sånn helt egentlig, kan vi virkelig peke på adferd X eller Y og kategorisk slå fast at dette er ‘normalt’ og dette er ‘unormalt’ når vi snakker om hund? Hund er en jo ikke en egen art som sådan, det er vel rimelig enighet ( noe uenighet er det) om at Canis lupus er hovedstamfaren til Canis familiaris , som jo er en domestisert utgave av førstnevnte. Vi har fremelsket og undertrykket ( alt etter som) ulike egenskaper hos ulven for å ende opp med et vi i dag kaller hund. Således vil jo ulike raser ( og individer) ha egenskaper som ikke ville ha fungert så godt i en vill ulveflokk, heller tvert om. Så hva skal vi egentlig sammenligne med, hvis vi kategorisk skal slå fast at dette er ‘unormal’ eller ‘normal’ adferd? ( hund) Ulv? Dingoer? Førstnevnte vil jo nødvendigvis ikke bli korrekt, da vi aktivt har gått inn for å endre eller forsterke/minske flere adferdstrekk. I tillegg måtte man være avhengig av å studere adferden uten at dyrene er bevisst ens nærvær, for å være sikker på at man på en eller annen måte ikke påvirker naturlig/normal adferd. Adferdsstudier foretatt i dyreparker eller lignende ‘fengselsforhold’ er vel omtrent like interessante som å studere ‘naturlig’ seksuell adferd hos Homo sapiens , på langtidsinnsatte i fengsel.. Når vi sier naturlig adferd ( hund) snakker vi ikke egentlig likemeget om ønsket adferd?

Jeg tror også at den uthevede delen i Wilhelminas innlegg er temmelig midt på spikerhodet.. Mulig jeg ser på ‘gamle dager’ i litt for rosa briller men jeg kan ikke huske at det var så mange forventninger og urimelige krav til hundehold generelt og ikke minst små hvalper. Nu til dags har jeg innteykk at frustrerende mange blir svært overrasket og fortvilet over at hvalper oppfører seg som just det, helt normale hvalper! Hvalper både tisser og gjør fra seg inne, de herjer og leker ( nei, det er ikke normalt eller ønskelig at en valp skal sove 20 timer i døgnet) de biter på både folk ( i mangel på kullsøsken å leke med) og interiør og de krever og skal ha mer aktivisering enn 5 minutters tisseturer x5 pr.dag.. Nå skal hvalpene på hvalpekurs omtrent før de har kommet inn døra, de skal ‘rotrenes’ ( tvangspasifiseres) , puttes i bur eller binge hvis de som helt normale hvalper vil være sammen med eier og skal helst kunne være alene en hel arbeidsdag etter max en uke.. Hvis de ( gud forby) protesterer eller reagerer på denne behandlingen, så er det noe galt med hvalpen/hunden og da må den dresseres/pasifiseres/til hundeinstruktør.. Aller helst skal de bare ligge pent på lading, til det passer eier å tilbringe tid med hunden. All normal adferd problematiseres og må ‘kureres’ med tildels svært tvilsomme midler. Problemet er ikke ‘bare’ at eiere har urealistiske forventninger til hundehold men også at mange skaffer seg raser/blandinger de ikke skulle hatt. Pussig nok er det ikke så uvanlig at folk etterspør råd angående anskaffelse av rase X eller Y ( ser man ofte her også) men hvis de ikke får de svarene de ønsker, så blir de fornærmede og henviser til at ‘jammen onkel Oskar’ jaktet aldri i sitt liv og hadde likevel utpreget jakthundrase , ja, vi har sauer på alle kanter her rundt oss men vi vil likevel ha polarhund, for vi har hørt at..’ , vil ikke ha rase som er kjent for å bjeffe mye, men jeg vil ha lapphund, for jeg har lest at det bare var å venne den av med bjeffing’ o.s.v.. Ett år senere kommer samme folk tilbake og ber om råd, for nå har de fått problemer. Surprise,surprise..

Det er jeg helt enig i, de er absolutt undervurderte når det kommer til sprekhet Jeg forstår din begrunnelse om at du ikke ønsker samme rase nå. Liker du ikke puddel, ser jeg ingen grunn til å ‘pushe’ rasen på deg. Litt usikker på hva du mener med ‘ikke røyter for mye’? Selv syns jeg f.eks. at chi’ene røyter ikke ubetydelig i røyteperiodene Når det gjelder lundehund; flott liten rase jeg har hatt på ‘ønskelista’ i mange år men p.g.a av både store helsemessige og mentale utfordringer, så skjer ikke det før man eventuelt har kommet et godt stykke på vei med krysningsprosjektet. Omtrent 30% av hunden dør/blir avlivet p.g.a mage/tarmsykdom , de er noe utsatt for pelsavfall ( bare flekker) , det er ikke ukjent at de kan være vanskelig å få renslige eventuelt blir sent renslige og lydberørthet som utvikler seg i den grad at det blir invalidiserende er ikke helt ukjent heller. Enkelte tisper får også smertefulle kramper under løpetid. Man må også regne med at hunden må taes spesielle hensyn til i matveien, for å ‘forhåpentligvis’ unngå utvikling av IL. Problemet er dessverre ikke så enkelt som for få oppdrettere, rasens genpool er svært liten og skal man bevare rasen for fremtiden med forventning om nogenlunde friske hunder som mål, kommer man ikke utenom innkrysning av andre raser. Dette er temmelig omdiskutert innad i miljøet og dessverre er det endel av oppdretterne og raseentusiastene som benekter at det er problemer og anser innkrysning av andre raser som ren blasfemi..

Slett ikke uenig som sagt men sånn helt realistisk, hvor mange oppdrettere eller prosent av oppdretterne tror du ville bry seg om en slik sak? Enn si erkjenne at det er et ikke ubetydelig problem? ‘Markerer inne?? Har jeg ikke hørt om før/ det må være du som har gjort noe galt med renslighetstreningen!’ Det finnes ikke helt få eksempler på at også såkalte ‘seriøse’ oppdrettere med kennelnavn og det hele ‘aldri’ har hatt sykdom/problem X i sitt oppdrett når uheldig hvalpekjøper melder fra til oppdretter. Men har du sett, jammen var det andre hvalpekjøpere som har kjøpt fra samme kennel, som har kjøpt valp med samme problem/sykdom fra samme eller tidligere kull.. Selvsagt kan selv den mest seriøse og dedikerte oppdretter oppleve både sykdom/problemer i sitt oppdrett, noe annet ville være merkelig siden det dreier seg om levende individer. Ingen kan gi garantier i så måte. Men å aktivt benekte at man har oppdrettet hvalper med sykdom/problem X tidligere, se det er en annen sak. Jeg har ingen quick fix løsning på problemet men jeg tror informasjon og åpenhet om forskjellige rasers sykdommer, ‘særegenheter’ og problemer kan hjelpe i alle fall noe på. Hvor ofte ser man f.eks ikke at hvalpespekulant ‘Ola’ eller ‘Kari’ si at de tenker på rase X eller Y, spør man om de er klar over ditt eller datt er vanlig forekommende i rasen, er de ofte ikke det eller er ikke klar over hvor utbredt problemet er. Oppdrettere og rase entusiaster har dessverre ( i noen raser er det adskillig verre enn andre) en tendens til å rosemale egen rase og fullstendig ‘glemme’ eller bortforklare helt åpenbare og utbredte sykdommer og problemer. Hvilket til syvende og sist hundene ( og hvalpekjøperne) betaler prisen for. En eller annen her inne ( husker ikke hvem og i hvilken tråd) foreslo noe sånt som et register over alle behandlinger foretatt av veterinær. Rent bortsett fra at det antagelig ville krevd en del rent administrativt, syns jeg ideen er strålende. Hvis alle veterinærer var pålagt å registrere alle behandlinger i ett register som var åpent for allmennheten, tror jeg muligens det hadde lagt noe press på oppdrettere? Ser for meg noe a la dette; Rase; Norsk familiehund Kjønn; hannhund; Alder; 2 år behandling; kastrering kirurgisk Årsak; markerer inne overalt ifølge eier. Hvis det kommer frem at 30% av hannhundene i rasen har samme problem, ville det forhåpentligvis legge noe press på oppdrettere, hvis de merket på lommeboka at interessen for rasen dalte.. Blir det ble allment kjent ( og søkbart ) at rasen har et stort problem med enten dette eller alvorlig sykdom/ adferdsproblem, blir det litt vanskeligere å ‘glemme’ eller bortforklare .

Det har du selvsagt rett i, at det i høyeste grad kan diskuteres hvor vidt det er etisk forsvarlig å operere på et friskt dyr, for eierens bekvemmelighet. Ser vi svart/hvitt på det, er det enkelt å si ; nei! Jeg tar på ingen måte lett på kastrering om noen skulle forledes til å tro det, på ingen måte. Jeg tenker fremdeles at det er etisk betenkelig å kastrere en hund, så fremt det ikke er klare medisinske indikasjoner på at det er til hundens beste/livreddende. Herunder vil f,eks. kryptorkisme, livmorbetennelse og unaturlig lange/mange løpetider med påfølgende problemer havne. Det er de ‘enkle’ og klare tilfellene men så har vi alle gråsone tilfellene.. Hva med miniatyrhannhunden som pisser ned hele huset, herunder sofaputer, borddekorasjoner og ellers alt innen rekkevidde. Hvis noen kan komme opp med løsninger som ikke involverer bur, såkalt ‘bellyband’ eller overvåking 24/7, si for all del i fra! Det er nok mange som vil være interessert! Det omplasseres/avlives en ikke ubetydelig del såkalte pissenisser eller de blir henvist til burhønstilværelse for resten av livet, hvilket ikke kan sies å være annet enn eksistens, ikke liv. Burde oppdrettere ta hensyn til dette i avlen? Helt klart! Er sannsynligheten stor for at mange oppdrettere kommer til å vektlegge en slik ‘bagatell’ i avlen? Skulle jeg tippe, omtrent like mange oppdrettere av flatsnuter som syns det er viktig at hunder faktisk kan puste fritt uten problemer.. Mao; forsvinnende få.. Så da er vi tilbake igjen til spørsmålet om hva som er viktigst; at man selv kan pusse glorien og si at kastrering er absolutt uaktuelt, om det ikke er et medisinsk problem som typ de ovennevnte eller skal man erkjenne at ‘her og nå’ så er det mange hunder som har ‘valget’ mellom å bli kastrert eller leve livet som burhøne , omplasseres gang på gang eller bli avlivet?