SFX

Gratulerer og kos deg med valpetiden

Så fæl historie! Jeg får helt vondt, og tenker på alle gangene vi har måttet rushe til veterinæren med mageutspilning (før magesekken dreier). Jeg overdriver ikke når jeg sier vi opplevde det et dusin ganger. To ganger ble det magedreining i stedet, men ingen vellykket operasjon jeg kan gi deg gode tips fra... Masse god bedring til Asti!

En hund kan stå med utvridde poter - det er jo da potene som er utovervridd, gjerne kombinert med trange haser - men de vrir ikke ut hele bakparten fra hoftekam og ned. Så da dikterer gjerne dommer at hunden står med utovervridde poter. Men jeg støtter Belgerpia at det kan stå for vidstilt i stedet for understilt.

CAC er det engelske ordet for cert(ifikat). BB er engelsk for BTK, eventuelt så bruker noen det for å si at tispa ble Best Bitch i de landene en ikke kårer mer enn winner og runner-up. BTK betyr beste tispeklasse.

Hvordan har jeg klart å overse denne tråden? Jeg må tydeligvis oppjustere aktivitetsnivået her inne! Gratulerer så mye med drektig Smula, dette unner jeg deg virkelig!

Stiller seg noe understilt, tenker jeg det skal være.

Jeg så flere betydelige fysiske og psykiske endringer på Foenix nå sist, som gjorde meg så skråsikker på at hun var drektig - men flere har sagt til meg at tispene kan få sterkere innbildt etter parring, fordi de vet jo veldig godt at de er parret, slik at det forsterker hormonene.

Interessant, er dette normalt i puddelmiljøet? Og gjør en det da med hele kullet? Eller kun for de valpekjøperne som er interessert i avl og utstilling? Hva skjer om valpen/unghunden likevel har feil bitt? Og gis det tilsvarende garantier for andre eksteriørfeil? Og hva er kriteriene? Altså, hva garanterer en på andre eksteriøre trekk? At hunden er av CK-kvalitet? At den er bra nok for very good? Jeg har aldri hørt det som en bevisst strategi i de rasemiljøene jeg vanker, det er derfor jeg spør. Derimot vet jeg om hunder som har endret bitt helt opp i fireårsalderen. Bitt og tannsett er jo ikke det samme, da det er hvordan kjevene utvikler seg som avgjør førstnevnte - og siden underkjeven er det siste som kommer, kan bittet være i endring over lang tid. Jeg vet om hunder som har gått fra korrekt til feil bitt i voksen alder, og jeg vet om hunder som har gått fra feil bitt til korrekt bitt når kjeven er ferdig utviklet. Jeg har forståelse for at eksempelvis en ettåring som er ferdig røntget, har korrekt bitt, er godt konstruert og ser lovende ut selges til mer enn valpepris. Men i mine øyne er ikke et lovende enkeltindivid isolert sett et avlsdyr - for meg er helheten i kullet vel så viktig, så jeg ville ikke betalt mye mer for en unghund - da venter jeg heller til hele kullet er røntget, har utviklet seg og en kan si mer om hva de er. Altså, jeg er mer interessert i å kjøpe en toåring til 30.000 eller en åtte uker gammel valp til 15.000, enn å kjøpe en på ni måneder til 20.000.

Det er vel en vesentlig forskjell på a) beholde valpen til den er 12 uker fordi det er normen i rasen at de ikke leveres før da b) ikke ha kjøper til valpen når den er leveringsklar, og derfor ha den gående hjemme til rett hjem dukker opp c) ha valpen etter at søsken er levert, fordi eier ikke er i stand til å ta imot valpen akkurat da, for eksempel ferieavvikling d) ha valpen etter at søsken er levert, fordi eier bor i et land med krav til import Ved punkt A og B tar en selvfølgelig ikke noe ekstra utover valpepris, ved punkt C mener jeg det kan legitimeres å ta noe ekstra avhengig av hvor lenge det er snakk om - det er forskjell på om valpen er åtte uker på fredag og hentes mandag, eller om du må ha valpen tre uker ekstra fordi ny eier har booket cruise akkurat da. Ved punkt D ville jeg aldri stusse på at oppdretter tar noe ekstra, i det minste for å dekke reelle utgifter. Det er ikke en del av oppdrettergjerningen å drive veldedighet - skulle jeg importere, ville heller ikke jeg forvente at de hadde valpen gratis i flere måneder. Når det er sagt, er det jo lov til å være menneske oppi det hele, og tenke samarbeid og gjensidig hjelp. Jeg eksporterte ved mitt forrige kull, og valpen måtte være her til den var få dager unna fem måneder, og jeg tok ikke noe ekstra fordi jeg syntes valpen ble sprøtt dyr nok som det var, med diverse vaksiner, blodprøver, analyser, ormekurer, flåttbehandling, fly, karantene, you name it. De hundrelappene i V&H kunne jeg saktens spandere. Så håper jeg vel på god karma, og at jeg kan være heldig en dag jeg skal importere og finne en oppdretter som ikke bare tenker business og sluttlinje. Selv om jeg vet om de som synes jeg var dumsnill ved å ha valpen tre måneder ekstra gratis.

Du har i hvert fall kattungene å kose deg med

Er fisk også uaktuelt? For foliepakket laksefilet med godt krydder er enkelt og godt - har du en saks eller kniv tilgjengelig, trenger du i grunnen bare kjøpe folie og en firepakk med fileter på butikken. Tilsvarende har jeg en dessert jeg elsker å ta med på grilling - kjøp en banan og en melkerull, del bananen på langs, legg melkepletter mellom halvdelene, pakk inn i folie, og la det steke til sjokoladen er smeltet. Alternativt har min søster introdusert meg for s'mores, hvor vi bruker mariekjeks, digre marshmallows og melkesjokolade - legg på folie på grillen, og vent til sjokoladen er smeltet, eller bare grill marshmallowen på grillpinne og spis sjokoladen hard. Det er sjokolade, for pokker, det går alltid ned

Åh, så leit med slike meldinger, jeg får helt vondt i hjertet, det føles som i går at jeg fikk samme beskjed på Foenix selv om jeg personlig var overbevist om at hun var drektig. En blir så skuffet. Jeg håper ny test gir ønsket svar, og at du bare er for tidlig ute!

Hunden skal ha det morsomt, for den har ikke bedt om å bli meldt på. Jeg bruker mye tid på valpeshow, hvor det er lov å være valp og lære seg at det er moro, før det blir mer seriøst og teller mer i offisielle klasser. Jeg bruker også tid på å trene det inn med lek hjemme og i andre settinger, slik at valpen/hunden forbinder det å stå rolig, å bli tatt på, å få sjekket tenner og baller, og å løpe pent med noe positivt og morsomt. En god handler kjenner hundens feil og fortrinn, slik at de rette tingene kan framheves i ringen, og en kan forsøke å minimere feilene. Om du for eksempel har en hund som har gode sidebevegelser, men er trang bak, vil du legge opp trekanten annerledes enn om du har en hund hvor rygglinja faller sett fra siden, men fronten er god og fast. For eksempel. En løper ikke lengst mulig fra den kanten hvor hunden er dårligst, satt på spissen. En god handler er usynlig i ringen, og har trent nok på forhånd med hunden slik at den kan stå og skinne på egen hund uten at handler diller og distraherer ved hele tiden å flytte på bein, justere halsbåndet, romstere etter godbiter, henge over hunden, dytte ned den høye halen, justere lepper, og alt mulig annet rart en kan finne på å gjøre av nervøse ticks. Og det er her en hund kan gå fra en helt grei excellent til en soleklar CK, fordi handler får fram det lille ekstra og "tvinger" dommeren til primært å se på hundens fortrinn, framfor å framheve feil og svakheter. Det er som i Miss Universe - det stiller opp mange fine damer, men en må ha det lille ekstra for å nå opp, og helt klart et team bak seg som har hjulpet en dit (i hundeverdenen er det altså den som fôrer og mosjonerer hunden, den som steller pelsen, og den som stiller hunden - uansett om det er en eller tolv personer). Edit: For å understreke poenget mitt lenger opp - det som er riktig for å vise en hund, kan være helt feil på en annen hund. Det som gjør at en hund løper pent, kan være det som gjør at en annen hund går over i passgang. Det er ingen fasit. En må kjenne rasen og hvordan den skal ideelt se ut, og en må kjenne individet for å vise hvordan det bør stilles. Eksempel på hvorfor det er greit å kjenne rasen: En juniorhandler stilte berner, og dro ut halen slik som en gjør på settere. Det gjør for så vidt ingenting, bortsett fra at det ser så rart ut at en blir så fiksert på det og glemmer det foran halefestet. Og det ser ikke proft ut, samme hvor snerten drakt og oppsatt hår handleren har da.

En god dommer finner feilene uansett, fordi mange feil kan skjules i stående - men ikke i gående. Noen feil kan skjules i stående, men oppdages når dommer tar på hunden. Noen feil kan skjules med pels, men oppdages når dommer går over hunden. Noen feil er så åpenbare, at ingen handler får gjort noe med dem. Alle hunder har feil, men en god handler gjør sitt beste for å skjule sin hunds feil - dommer må gjerne finne feilene, men en behøver jo ikke å servere de på sølvfat Så vil også dommere prioritere forskjellig, slik at en feil vil hos en dommer være en "dealbreaker", mens en annen dommer kanskje velger å ta mindre hensyn til den feilen fordi helheten for øvrig er så bra. Hvis du finner kurs i kynologi, synes jeg det er vel så viktig lærdom for en utstiller, som et handlerkurs. På kynologikurset lærer du om hundens anatomi og konstruksjon, slik at du vet hva steil skuldervinkel, kort overarm, grunn brystkasse, framskutt skulderparti, kort kryss, hasetrang, marktrang, lavstilt, salrygget, oppskutt lendeparti - også videre - er. Når du forstår det, og har satt deg inn i rasestandarden, er det lettere å se sin egen hunds feil. Men disse vil du jo også lære om ved å stille hunden og få kritikker på den, eller få andre som kan rasen til å uttale seg. Så må en også huske på at hunder i vekst endrer seg, så det som er feil kan rette seg, og vekst kan gjøre at nye feil kommer fram. Lykke til, kurs er alltid lærerikt, og om det er hunder av ulike raser lærer en enda mer - de skal jo se forskjellig ut, så det som er feil på en rase er toppers hos en annen.

Det en skal huske på, er at fristilling forutsetter ofte mye trening hjemme - det som ser uanstrengt ut i ringen, er nøye forberedt. Der det ser ut som om hunden alltid vet hva den skal, er fordi det er blitt lært, på samme måte som at en agilityhund og en lydighetshund også er trent med før de entrer konkurransebanen. Jeg fristiller berneren X'en, og hun vet hvordan hun skal stå fordi vi har terpet på det. Foenix bruker jeg en kombinasjon, avhengig av dagsformen hennes, men det blir mest stacking fordi det passer hennes personlighet - og det passer hennes feil inntil videre. En godt konstruert hund kan også stå dårlig i ringen, om den bråstopper etter å ha løpt, har fokuset på noe annet, eller ikke er "opptatt" av å stå korrekt - det er lettere for en godt vinklet hund å strekke ut bakbeina, men en overivrig hund kan strekke seg så langt at den drar ut vinklene framfor å framheve den gode konstruksjonen - eller hunden bak kan stå så nærme at den velger å stille seg understilt for å få stå i fred. Også videre. Det er lettere å fristille en godt konstruert hund, men den må fremdeles vite hvordan vi ønsker at den skal stå. Jeg synes det er greit å kunne begge teknikkene, men en må ta hensyn til ens hund og hva slags feil den har. Og noen hunder - uansett rase - tjener på at de blir stacket i forsøk på å skjule for eksempel utvridde poter, trange haser, svake mellomhender, smal brystkasse - framfor at hunden fristilles uten å selv kunne plassere føttene så dette ikke framheves. Noen hunder som fristilles ser rett og slett grusomme ut, fordi de bare står der og absolutt alt av feil får skinne, framfor at handler flytter på noen bein og får strammet opp ryggraden

Nå var det jaggu lenge siden jeg har oppdatert om bæssmora! Hun er fremdeles verdens beste lille X, hvis det var noen tvil om det: Fra "kløvtur" i påska, hun elsker å jobbe, så da fikk hun være bærehjelp på familieutflukt. Og på veien hjem måtte hun ta resten av "påskeegget" sitt selv, kunne ikke risikere at det ble rotet bort på de 500 metrene hjem. Søta... Hun er ikke kupert siden sist, men rumpa går og går når hun får på seg kløv.

Jeg vet om flere dårlig sosialiserte valper, som ikke har fått det utgangspunktet de trenger i valpekassa, som kommer til sin nye eier og er redd for verden, og aldri har sett mer enn valpekassa - til tross for at oppdretter har lappen. Som ved så mange andre faktorer, så er det helhetsinntrykket og den fulle pakka som teller, i mine øyne. At noen har førerkort, betyr ikke det at hunden har kjørt bil før valpekjøper henter den. Men at en valp ikke har kjørt bil, betyr heller ikke at den er dårlig sosialisert og ikke har fått se verden. Jeg vet også om flere dårlig sosialiserte valper, som ikke har fått det utgangspunktet de trenger i valpekassa, som kommer til sin nye eier og er redd for verden - selv om de har vært med på bilturer og blitt tatt med på ting. Det har skortet på andre ting, det har ikke vært kvalitet på det som har blitt gjort, og kanskje også kombinasjon med genetisk dårlig utgangspunkt. Parrer du drittbikkje med drittbikkje, får du lettere drittvalper, samme hvor mye korrekt valpesosialisering du gjør. Mens andre ganger er den genetiske nervekonstruksjonen så sterk at det ikke spiller så stor rolle at oppdretter ikke gjør så mye, fordi valpen har så mye positivt med seg fra biologien, og dør ikke på seg hos ny eier selv om den aldri har sett en støvsuger, vært i en bil, tråkket på grus, sett andre mennesker, hørt på radio, vært på skogstur, hatt på seg lenke, blitt håndtert og møtt fremmede. En venninne hentet en valp som var oppvokst i åttendeetasje midt i Oslo - valpen var suveren ved levering, og fortsatte å være suveren, selv om den aldri var utenfor leiligheten de første åtte ukene. Fordi oppdretter avlet på gode dyr, og gjorde riktige ting de åtte ukene. Jeg sier ikke dette som en anbefaling, men som et eksempel på at en må se på helheten. Denne valpen ble for øvrig hentet av sin nye eier med fly, og det gikk uproblematisk, selv om valpen ikke hadde vært i fly før. Det er ikke alt en må trene på for at en valp likevel skal ta det på strak pote og med høy hale - inkludert bilkjøring. Det er helheten av tiden hos oppdretter - samt genetisk forutsetning - som avgjør hvordan valpen ser på verden. Edit: Jeg er for øvrig helt enig med Ingvild, jeg som oppdretter vil ikke kvitte meg med bilen min På siste kull ble det keisersnitt en fredag kveld, hos akuttvakta, og da hadde vi så dårlig tid at det ville antagelig kostet meg både valper og tispe om jeg måtte bruke tid på å finne en venn med bil. Og å få tak i taxi på en fredag kveld når du bor i gokk, med opplysning om at du har fødende tispe på slep, er ikke så lett - ser jeg for meg.

X'en (eldstetispa i huset) har flyttet tre ganger, og det har aldri vært en bekymring. Men uansett om vi er på besøk eller har booket overnatting - eller flytter, så er hun typen som stormer inn, tenker "kult, nytt sted," utforsker for å kartlegge hvor kjøkkenet er (der er det tross alt størst sjanse for å få mat), leter etter sofa og seng, tester hva slags regler det er for å ligge i sofa, og er deretter likeglad. Under selve bære møbler og kasser-prosessen har hun vel som regel ligget i bilen, så hun ikke skal være i veien eller smette ut døra som åpnes 4713 ganger. Men hun har vært med inn i nye hjem som står helt tomme uten våre ting hun kan "identifisere" som kjent, og har slått seg godt til ro der også, lagt seg ned og snorket mens vi mennesker har målt og tegnet opp for å møblere på papiret og planlegge. De fleste hunder er veldig tilpasningsdyktige, og jeg har heller aldri tenkt på noen tilvenningsfase før hunden er hjemme alene etter flytting. Men om du er bekymret, kan du jo dedikere ett rom som du gjør helt klart og lar henne tilbringe tid i, så hun blir fortrolig med det, om resten av huset fremdeles er på halv åtte (og det er det jo gjerne, det tar tid å komme på plass... Sier jeg til meg selv, som flyttet for fire år siden og fremdeles har kasser å pakke ut...). Som @Gråtass sa en gang - hunder er ikke redd for mat, så en labrador lar seg vel også bestikke med godsaker for å få gode assosiasjoner. Og for at du skal være rolig mens du er på skolen, kan du jo teste småturer i løpet av påska, så du kan være trygg på at hun gir blaffen og slapper av etter hvert.

Fordi det er individuelle forskjeller, kan du få en sikler i alle de fire rasene. Men om en tar utgangspunkt i rasebeskrivelse og idealrepresentanten, skal ikke berner og leonberger sikle, fordi deres lepper skal være strammere og mer tilliggende, mens nuffe og i enda større grad st. bernhardshund tillater åpnere og mer lepper - jo mer lepper, jo mer sikkel. Jeg har akkurat nå to bernere, hvor en sikler og en ikke sikler. Men om jeg ser samlet på de 13 bernerne vi har hatt, har vi hatt bare én sikler. Fordi de har hatt korrekte lepper. Da tar jeg ikke høyde for drypping av væske når det er mat i omløp, da tenker jeg på sikkel som seige remser av... sikkel. Angående bruksområder, så er alle fire rasene i dag primært familiehunder, men historisk sett har de jo hatt ulike oppgaver. Det nærmeste en kommer en offisiell brukshund vil jeg si er nuffen, i den forstand at det finnes en egen hundesport for rasen - vannprøver, med organiserte treninger, konkurranser og titler. Leonberger har også tilgang til å være med på dette, men det er en sport dominert av nuffer. Når det er sagt, er alle fire raser kjent for å være poteter, altså allroundhunder som kan aktiveres innenfor de fleste grener ut fra sine premisser - men om du ønsker en konkurransehund, er det forskjeller å ta hensyn til. Jeg personlig mener berneren er mest egnet, da den etter min erfaring generelt er lettere, mer mobil, har større samarbeidslyst og -evne, og hakket mer arbeidsglede. Det er flere som har konkurrert i lydighet med berner med gode resultat, i Sverige er det et større viltspormiljø i rasen (halvsøstra til min yngste var viltsporchampion før fylte året), de liker å gå spor, og har et bredt spekter av hva de kan brukes til - tradisjonelt i historisk perspektiv var det også opprinnelig en gårdshund med varierte arbeidsoppgaver. Men det er st. bernhardshunder som har konkurrert i agility, det er nuffer som går i høye lydighetsklasser, det er leonbergere som har blitt viltsporchampioner, og det er vel også en leonberger som har konkurrert i høyeste klasse i bruks. Dette er selvfølgelig unntak eid av dedikerte mennesker som har trent riktig og hatt tålmodighet, og sier ikke noe generelt om noen av de fire rasene. Men mitt inntrykk er at en får litt mer i en berner, i hvert fall fra de rette linjene. Mer intensitet, mer sprut, mer stamina, mer våkenhet og initiativ. Det er flere bernere som brukes i det synlige, offentlige hundebildet, men det er riktignok også en rase med høyere registreringstall. Jeg kjenner greit til nuffe og st. bernhardshund, leonberger ikke like godt. Men alle raseklubber skal utarbeide rasespesifikk avlsstrategi, så der skal det framgå utfordringer og satsninger både for helse, mentalitet, eksteriør og bruksegenskaper - du vil nok lære mye ved å kontakte raseklubbene for å få RAS-dokument om du ikke finner dem på nett.

Jeg ville satt pris på om du leser skikkelig det jeg skriver før du svarer, det blir så mye enklere å diskutere uten store misforståelser. Jeg vet ikke hvem av oss som gjør dette vanskelig, for jeg har faktisk aldri sagt noe om rakettforskning, eller at ringsekretærer må være skarpere enn gjennomsnittet - en må kunne hund og utstilling og ha gode mellommenneskelige evner. Bakgrunn innenfor relevant felt - som er hund generelt og utstilling spesifikt, er en forutsetning; hva en jobber med og om en kvalifiserer til medlemskap i Mensa er totalt irrelevant. Even og viljen til å gjøre en god jobb kommer også med interesse, og om en ikke er interessert i hund og utstilling så blir en heller ikke en like god ringsekretær. Det er forskjell på å være en grei ringsekretær som får ringen i havn på en jakthundutstilling uten tidsfrist for dagen, og å være en dyktig ringsekretær som kan fungere på internasjonale utstillinger og håndtere de utfordringene som dukker opp der - og samtidig være ferdig til 14:30. Det er en grunn til at du ser ringpersonell som jobber for sin egen klubb, men aldri blir invitert på de store utstillingene, det være seg av NKK eller når det er 15 ringer i Letohallen for alt av raser. Det er veldig forskjellige måter å jobbe på. Jeg kjøper heller ikke argumentet ditt om at en som ikke er en aktiv utstiller gjør en bedre jobb - det er 52 helger og 104 helgedager i året, i tillegg til utstillinger avholdt på ukedager. Det er intet problem å være aktiv utstiller og aktiv ringsekretær parallelt. Jeg klarer i hvert fall det helt strålende, og jaggu klarer jeg å legge inn et par dommeroppdrag, noen lydighets- og bruksstevner, og et valpekull i løpet av et år også. Hvis jeg ikke var en god ringsekretær, ville jeg vel ikke blitt invitert til å jobbe i andre enden av landet? Eller booket halvannet år i forveien på visse utstillinger? Eller vært aktuell som ringsekretær på store vinnerutstillinger i utlandet? Selv om jeg sikkert stiller vel så mye som jeg jobber. Da jeg en gang i forrige årtusen tok førerkortet, sa min kjørelærer at ja, nå har du lappen, men du må kjøre aktivt i minst fem år før du er en god sjåfør. Jeg vil bruke en tilsvarende analogi for ringsekretærer som starter på ringsekretærkurs uten å ha bakgrunn som utstiller - du trenger mye mer enn et kurs og noen praksiser for å bli en dyktig ringsekretær. Det er for øvrig ikke alle som arrangerer kurs over åtte kvelder - da jeg gikk kurset, var det avholdt lørdag og søndag én helg. Da skal du enten ha en fenomenalt bratt læringskurve - eller så må du ha det jeg forutsetter, nemlig erfaring og bakgrunn som en god plattform. Med all respekt, men det skinner gjennom det du skriver at du ikke har vært i altfor mange utstillingsfunksjonærsituasjoner - i så fall ville du visst at anvendelse av et regelverk ikke er så sort-hvitt. Selv om ringsekretær skal gjøre sin jobb, sier det seg selv at det er gråsoner der ute når også ringsekretærene diskuterer seg i mellom hva en skal akseptere og ikke (og ringsekretærene har nå en egen forening, hvor en også diskuterer tolkning og utøvelse av visse paragrafer). Og det er klart utstillerne prøver seg, når ulike ringsekretærer setter ned foten på ulike punkt, uten at det behøver at noen av dem gjør feil, fordi igjen - gråsoner. Lykke til med utdannelsen - kurs arrangeres ikke så ofte, så du får hive deg rundt når du finner ett, om det så er i et nabofylke, også får du si "hei" om vi jobber sammen i store ringen en gang. NKK har også opptak for nye dommerkandidater nå 1. august, men du rekker dessverre ikke å bli ferdig autorisert ringsekretær til det. Jeg vil tro neste opptak er rundt samme tidspunkt i 2016.

Selvfølgelig kan en bli en god ringsekretær uten å ha vokst opp i ei valpekasse - men det er vanskelig å bli en god ringsekretær om en bare har vært på en utstilling eller to i sitt liv. Jeg hadde ikke vært god kjørelærer dagen etter at jeg fikk førerkortet heller. En må ha en viss grunnleggende innsikt. Jeg ser heller ikke helt hvordan og hvorfor noen skulle ha et genuint og idealistisk ønske å bli ringsekretær om de ikke har interesse i å være på utstilling og lære seg den verdenen først. Det finnes verdensmestere som skal sette hele hundeverden på plass, men de avslører seg stort sett første kurskvelden og når aldri gjennom nåløyene. Og her er jeg uenig med deg - selv om det finnes et klart regelverk, finnes det gråsonetilfeller i de aller fleste paragrafer. Folk tolker regler forskjellig, og de som fatter et regelverk har ikke krystallkule og kan derfor ikke ta høyde for enhver potensiell situasjon som oppstår. Det skjer dobbelthandling uten at noen ser det, fordi ikke all dobbelthandling innebærer leker, piping, løping, roping - skal en slå ned på dobbelthandling som er usynlig i den forstand at det ikke påvirker noen andre enn hunden det er rettet mot? Og hvordan skal en få slått ned på noe som er vanskelig å identifisere? Hva med rasemiljøer som på sine spesialer ønsker dobbelthandling for for en gangs skyld å få vist hundene fram på den måten de mener er best - skal ringsekretær slå ned på det, når både arrangør, dommer og utstillere ønsker det? Hva gjør en med hunden som blomstrer av lyden av applaus, og strammer seg når folk klapper rundt ringen - skal en forby applaus i fall det gjør at en hund står bedre når folk drar i gang med det som vanligvis oppfattes som høflig og sportslig applaus mens det løpes om BIR og BIM? Hva med hunder som er usikre og kryper sammen ved lyden av applaus, skal en forby applaus for ikke å ødelegge for dem? Også videre. Det er så mange gråsoner - og de ser en lettere om en har vært i gamet en stund. Som tidligere nevnt, anbefaler jeg deg å repetere regelverket - både for autorisasjon av ringsekretær og NKKs regler for utstillinger, da får du oppklart det du ikke er sikker på her. I mitt hode har hver enkelt lov til å kle seg slik de vil, så lenge det ikke er reklamering av oppdrett eller hund - om noen vil gå med hvite, gjennomsiktige tights og sort undertøy i høljregn mens de stolprer rundt på høye hæler som synker i søla så er det faktisk helt opp til dem. Det er kun regelverket for juniorhandling som sier noe om egnet og passende klesdrakt. Hvorfor skal ringsekretær dømme hva som er bra og dårlig klesstil? Jeg er ingen moteguru, jeg kan ikke på ramme alvor gå til en person og si hvordan de skal kle seg for sitt eget beste - hva om den personen LIKER den stilen, selv om jeg personlig ikke ville gått slik? Ville du gått bort til noen på kjøpesenteret og sagt til dem at det antrekket vel hørte mer hjemme på stranda enn på et offentlig sted? Eller kommentert at de vel kunne gjort en innsats før de dro hjemmefra, og kommet i pene klær og ikke utvasket joggebukse? Nei, for folk kan få kle seg som de vil, inkludert i utstillingsringen. Jeg har i min fartstid ikke sett noe i utstillingsreglene om at en skal stille presentabel - men det er ulike kulturer i ulike rasemiljø, men dette er uskrevne normer en kan bryte om en vil. Ingen dommer vil hive ut den lekreste weimaraneren selv om eier stiller i blazer og dressbukse. Jeg har vel vært ringsekretær for det meste av raser etter hvert, og det er tydelige kulturforskjeller, og de kan være diskriminerende og begrensende og ekskluderende i seg selv - jeg vet ikke om jeg leser det som et kvalitetstegn at folk sier fra om du kommer i feil klær. Å kritisere fremmede i en irrelevant setting er ikke folkeskikk for meg. Og ja, ringsekretær veileder nye utstillere om det er tid og rom for det - men herlighet, KLÆRNE er vel det siste jeg ville gitt råd om. Jeg kan anbefale å finne en annen lenke enn flexilina, jeg kan fortelle at hunden skal ledes på venstre side og at de skal løpe ---> den veien, jeg kan med et smil si at hunden er kjempeflink til sitt og dekk, men vi foretrekker stå i denne ringen, jeg kan forklare sløyfene, jeg kan fortelle tydelig at de ikke må forsvinne fordi de skal inn igjen om syv minutter, og jeg kan oversette kritikken til norsk. Men om jeg synes t-skjorta deres har for dyp utringning, så er det virkelig ikke noe jeg verken har noe med eller bryr meg med. Det eneste jeg kan huske å ha kommentert i klesveien, var når en persons skolisse løsnet uten at vedkommende så det, så jeg oppfordret til å knytte den før de skulle løpe. Fordi jeg synes det er høflig.

Ringsekretæren skal fylle ut premieliste, som er grunnlaget når resultatene skal registreres hos NKK. Ringsekretæren er også ansvarlig for at det står riktig i kritikkene, både selve kritikken og premieringen. Ringsekretæren skal påse at dommer følger de norske reglene. Ringsekretæren skal påse at hundene bedømmes og premieres etter det norske regelverket - for eksempel huske at tilstrekkelig antall grand danoiser får CACIB av de som dommer mener har de kvalitetene (og kunne forklare den gretne eieren av leonberger hvorfor de ikke har mer en ett CACIB per kjønn), sørge for at fullcertede jakthunder ikke får mer enn de skal, også videre. Regelrytter er så negativt betonet - men det er ringsekretær som har ansvaret for at reglene følges, ja. Dog er det dommer og kun dommer som foretar bedømmelse av hund. Men om dommer vil gi de tre første CK, så er det ringsekretær som sjekker at riktig hund av disse får certet. Og når dommer vil nulle en hund som halter, skal ringsekretær informere dommer om at vi i Norge har noe som heter KIP. Og hvis dommer bytter nummer en og to i åpen klasse hannhund når de kommer tilbake i BHK, så skal ringsekretær diskret gjøre dommer oppmerksom på at de sto motsatt opprinnelig, for å sjekke at dommer faktisk ønsker å gjøre om, og ikke har mistet tråden et øyeblikk. Men dette er ikke å bedømme hund, det er å sørge for at dommer gjør det den skal - i flere land kommer kun klassevinnerne inn til slutt, og da er det noen dommere som kan miste litt oversikten om de får inn 17 hunder fra fem klasser til BTK i Norge, noen ganger er det jo bittesmå nyanser som avgjør rangering. Reglene er like for alle, og det er også restriksjoner på hvilke hunder en dommer og ringsekretær kan ha i sin egen ring i løpet av en utstillingsdag. Alle skal behandles likt og profesjonelt som utgangspunkt, men jeg tar meg gjerne tid - om det finnes - til å hjelpe nybegynnere og uerfarne litt mer. Å være ringsekretær er også en service-oppgave. Men det er et minste felles multiplum som alle får - for eksempel sier jeg til alle som får CK at de skal tilbake til BHK/BTK, selv om jeg at de er administrerende direktør i NKK eller min beste venn - også fordi det er rutine å si dette, framfor å tenke seg om over hvem som trenger beskjed og hvem som vet hva de skal. Og ja, vi er alle mennesker - det er noen utstillere som irriterer vettet av meg (jeg blir for eksempel mindre fornøyd når jeg blir spurt om jeg kan plukke opp møkka etter hunden deres som dret langs hele langsiden i ringen - det er mye jeg skal gjøre i løpet av en dag som ringsekretær, men å lufte utstillernes hunder og å ta opp etter dem er ikke en av de oppgavene) og det er noen dommere jeg har mer kjemi med når en skal samarbeide en lang utstillingsdag. Men en kan oppføre seg som et hyggelig menneske for det, og gjøre sitt beste. Men 97 av 100 ringsekretæroppdrag drar jeg hjem fra og har hatt en kjempefin dag, og det er mer enn én gang at jeg oppdager etterpå at jeg hadde kjentfolk i ringen - fordi jeg ikke ser så nøye på mennesket; jeg ser på startnummer og på hunden. (Det har jeg opplevd som dommer også - dømmer 80 hunder, kommer hjem, leser katalogen, og ser først da at jeg dømte folk jeg kjenner.) Kunnskap er alltid positivt, og jeg vet jo ikke nøyaktig hvor mye utstilling du kan - men da kan du sikkert mer enn startinnlegget tilsa. Å ta ringsekretærkurset for å lære når en ikke kan noe anbefales ikke - det er ikke så innmari rettferdig for de som er reelle ringsekretærspirer heller, at mye av kurstiden går med til å forklare forskjellen på good og very good (som burde være noe en var inneforstått med når en ønsker å bli ringsekretær), når en hadde hatt bedre og mer nødvendig utbytte av å diskutere hvor grensene for dobbelthandling går, eller hvordan en skal håndtere klager fra utstiller på at konkurrentens hund er farget, eller hva slags klær handlere kan og ikke kan få gå med i ringen - kasus med digre gråsoner, som en utvilsomt vil måtte håndtere i utstillingsringen før eller senere, og ikke nødvendigvis utelukkende kan lese seg fram til svaret på.

Hvis du ikke har vært en aktiv utstiller over tid, tør jeg påstå at du vil slite med å bli ringsekretær. Du skal ikke bare kunne NKKs utstillingsregler, fylle ut premielister, sørge for at skriver (som gjerne er uerfaren og urutinert) skriver nøyaktig det dommer dikterer og fyller ut riktig, dele ut riktige sløyfer og kalle inn de rette startnumrene - du skal også veilede dommer, som i åtte av ti tilfeller er fra utlandet og vant til et annet bedømmelsessystem - så en bør som ringsekretær også vite litt om hvordan utstilling foregår i utlandet, så en vet hva som er avvikende i Norge og passe på at dommer også er klar over dette. Dernest skal du veilede uerfarne utstillere, vimsete utstillere, distré utstillere, aggressive utstillere, påståelige utstillere, og andre typer utstillere - du kommer opp i situasjoner som intet kurs i verden kan forberede deg på, mens det å ha vært aktiv utstiller gir kompetanse til å kunne håndtere dette. God innsikt i kynologi er også en forutsetning, da det alltid kommer noen for å spørre hva ditten og datten betyr i kritikken, og da må du kunne forklare både steil skulder, avfallende kryss, karpelend og hasetrange bevegelser. Jeg sier ikke dette for å gjøre ringsekretærer til noe opphøyet elitistisk - men minstemålet for opptak på kurs om å ha vært skriver to ganger er alt annet enn nok for å kunne klare dette. Jeg tok ringsekretærkurset med ei som hadde vært aktiv utstiller og utstillingsarrangør i tyve år, men vedkommende strøk så det sto etter på teorien - fordi vedkommende aldri hadde brydd seg om annet enn sin egen rase, og var dermed ikke klar over at andre raser kunne ha andre regler, forsto ikke hensikten med rasespesifikke regler, og klarte heller ikke å besvare eksamen innenfor tidsrammen. Jeg har som ringsekretær hatt elever i min ring som har vært utstillere og aktive med hund i mange, mange år - som jeg har måttet stryke fordi de manglet grunnleggende forståelse for bedømmelsessystemet og evne til å holde flyten i ringen. Jeg har også strøket personer fordi de ikke egnet seg personlighetsmessig - for eksempel legge seg opp i dommers bedømmelse, forsøke å fortelle dommer om hvor flotte championer de har liggende hjemme og kan stille for ham neste gang de møtes, også videre. Ringsekretærutdannelsen er ikke veien å gå for å lære seg om utstillingslivet - innsikt i utstillingslivet er en forutsetning for å bli ringsekretær, etter min mening. Jeg vil heller anbefale at du jobber på dugnad for utstillingsarrangører rundt deg, for å lære hva som skjer, dra på utstillinger for å observere, spør og lær, ta skriveroppdrag når du har terminologien inne, og gå den lange, men grunnleggende veien. Så skal det også legges til at å være ringsekretær er jo for de litt spesielt interesserte - en møter opp klokka åtte, får en skriver i ringen som i verste fall aldri har vært på utstilling før og håper h*n rekker å slå opp i den engelske ordboka underveis for å sjekke hvor mange L'er det er i angulations, og som må få et lynkurs i terminologi og etablerte forkortelser, og betydningen av binders i løpet av dagen. Du får en dommer som aldri har dømt i Norge før og hvor arrangør ikke har gjort jobben med å informere om det norske regelverket, så du må ta et lynkurs i norske spesifiteter, du har nitti hunder i ringen med all verdens komplikasjoner som kan oppstå, og du må jobbe som et pisket skinn for å holde tidsskjema så siste BIR-hunden blir kåret i tide til gruppefinalene, så skal du jobbe i oppsamlingsringen i halvannen time til, og rakk ikke å spise fordi skriveren jobbet så sakte og forsinket ringen, og lunsjen er fjernet innen gruppefinalene er ferdig, men klokka fem kan du dra hjem, via nærmeste Statoil for en pølsemeny, og du har fått 400 kroner for dagen. På den annen side, som ringsekretær kommer en i kontakt med mange, mange trivelige utstillere, en får gleden av å hjelpe nybegynnere og uerfarne og gi dem en god og positiv opplevelse i ringen ved å gi dem et smil og noen råd, og forklare hvorfor de fikk en rød og en blå og en rosa sløyfe, en får betydelig innsikt i ulike raser ved å få høre dommers kritikk på hver enkelt, og noen ganger jobber en for rause og koselige dommere som kommer med tilleggskommentarer som aldri kommer i kritikken og ikke sies til utstiller - men som ringpersonalet får, for eksempel en "wow, slik skal en lhasa apso se ut" eller "legg merke til de hasene, de er fryktelig usunne" - og en lærer enda mer av det. Å være ringsekretær er utrolig givende om en er en serviceminded person med kunnskapshunger, gode rutiner og evne til å organisere kaos (for eksempel når du kommer på en utstilling og blir tildelt en pose med sløyfer i løs-system, en utstillingskatalog hvor hundene er ført opp i den rekkefølgen de ble påmeldt, og femti tomme kritikkskjemaer klare til å fylles ut, samt premielister - true stories), som har genuin interesse i hund og utstilling, og som kan håndtere mennesker av ulike typer. Men en gjør det ikke for pengene, en gjør det ikke for å lære om utstilling generelt, og en jobber hele dagen - det er sjelden jeg sitter i løpet av en utstillingsdag, med mindre det er en rasespesial hvor dommer dikterer så lange kritikker som mulig og deretter har åpen bedømmelse ved plassering. Men på spesialer er det gjerne enda flere nybegynnere å veilede, spesialklasser og kåringer en skal strukturere, og langbord med gavepremier en skal sortere og huske på å dele ut til nummer tre i klassen og ekstrapremie til uplassert med CK, og den til beste norskfødte unghund med norske foreldre, men ikke til den svenskeide. Også videre. Jeg storkoser meg som ringsekretær. Men det er ikke for alle. For dine konkrete spørsmål om eksamensavvikling, henviser jeg til regelverket for autorisasjon av ringsekretærer på NKKs hjemmeside.

Det er et veldig, veldig godt poeng. Forhenværende samboer og jeg fikk X'en i 2007, og jeg vet at vi ville gitt ulikt svar på om det er mye jobb å ha valp/hund. Jeg var oppvokst i en familie som drev med oppdrett, hadde syv hunder på det meste, var aktive utstillere og i hundeklubb, både hverdag og fest var formet etter at huset var fullt av hunder - vi fikk vår første hund da jeg var under året, så jeg vet ikke annet. Mens min samboer var 17-18 da hans familie fikk sin første hund, og han var på vei ut av huset da hunden var kommet inn og kunne prege hverdagen. Selvfølgelig hadde han og jeg forskjellige forventninger og *muligheter* til å omstille innstilling. Selvfølgelig var han overrasket over ting jeg tok som en selvfølge. Selvfølgelig var omstillingsperioden fra hundeløs til hundeliv forskjellig for oss to (jeg hadde lengtet etter egen berner i ti år, han sa ja til hund fordi han visste det var en forutsetning for å være med meg). Men det gikk seg jo til, og han var vanvittig glad i X'en, og jeg var forberedt på en kamp om hvem som skulle ha henne da det ble slutt mellom oss. Heldigvis er han en fin fyr, så det var ikke et spørsmål for ham en gang, hunden var min. Men jeg er sikker på at selv om vi fant en flyt, så syntes han alltid det var litt mer effort å ha hund enn det jeg syntes. Et annet eksempel er min lillesøster, som er oppvokst under de samme premissene som jeg er - et hundehjem. Men hun er motsatt av meg - brydde seg minimalt om hundene utover at de var gode å kose på, var hjemme alene i stedet for å dra på utstillinger så fort hun kunne, har ikke noe stort ønske om hund i sin familie, etc. Hund er helt ute av systemet hennes. I sommer skal vi forsøke å få til en familieferie, så hun har booket en hytte på Koster. Tilfeldigvis dobbeltsjekker jeg etterpå at det er lov med hund på hytta, og det er det ikke. Hun er så ute av flowen med det å ha hund at det var ikke noe hun tenkte på å sjekke, selv om hun er vokst opp med hund og vet at det er noe en må tilrettelegge livet for. Så får vi se senere om jeg blir med på ferien, men jeg heller mot å la være når hundene ikke kan være med. (Vannskrekken min gjør også badeferie på Koster til et lite attraktivt feriemål, så det er ikke bare at hundene styrer meg...) Men - motsatt så gjør jeg tankeløse og dumme ting også, fordi jeg ikke tenker på hvordan det er å ha barn. Jeg ringer på dørklokka klokka åtte på kvelden når jeg skal besøke ei venninne som har bedt meg komme etter at sønnen på fire har lagt seg, mens de som har barn ville aldri gjort det, for eksempel. Jeg inviterer søstra mi på festkonserten til koret mitt, og glemmer at to- og tolvåringen hennes kanskje ikke skal sitte fredag kveld i et telt med ølservering, og at hun dermed må finne barnevakt i så fall.

Men den andre løsningen ville jo vært en mye morsommere versjon, jeg kjente journalisten i meg tenkte SCOOOOOOOOOOOP!