SFX

Hvis du ikke har vært en aktiv utstiller over tid, tør jeg påstå at du vil slite med å bli ringsekretær. Du skal ikke bare kunne NKKs utstillingsregler, fylle ut premielister, sørge for at skriver (som gjerne er uerfaren og urutinert) skriver nøyaktig det dommer dikterer og fyller ut riktig, dele ut riktige sløyfer og kalle inn de rette startnumrene - du skal også veilede dommer, som i åtte av ti tilfeller er fra utlandet og vant til et annet bedømmelsessystem - så en bør som ringsekretær også vite litt om hvordan utstilling foregår i utlandet, så en vet hva som er avvikende i Norge og passe på at dommer også er klar over dette. Dernest skal du veilede uerfarne utstillere, vimsete utstillere, distré utstillere, aggressive utstillere, påståelige utstillere, og andre typer utstillere - du kommer opp i situasjoner som intet kurs i verden kan forberede deg på, mens det å ha vært aktiv utstiller gir kompetanse til å kunne håndtere dette. God innsikt i kynologi er også en forutsetning, da det alltid kommer noen for å spørre hva ditten og datten betyr i kritikken, og da må du kunne forklare både steil skulder, avfallende kryss, karpelend og hasetrange bevegelser. Jeg sier ikke dette for å gjøre ringsekretærer til noe opphøyet elitistisk - men minstemålet for opptak på kurs om å ha vært skriver to ganger er alt annet enn nok for å kunne klare dette. Jeg tok ringsekretærkurset med ei som hadde vært aktiv utstiller og utstillingsarrangør i tyve år, men vedkommende strøk så det sto etter på teorien - fordi vedkommende aldri hadde brydd seg om annet enn sin egen rase, og var dermed ikke klar over at andre raser kunne ha andre regler, forsto ikke hensikten med rasespesifikke regler, og klarte heller ikke å besvare eksamen innenfor tidsrammen. Jeg har som ringsekretær hatt elever i min ring som har vært utstillere og aktive med hund i mange, mange år - som jeg har måttet stryke fordi de manglet grunnleggende forståelse for bedømmelsessystemet og evne til å holde flyten i ringen. Jeg har også strøket personer fordi de ikke egnet seg personlighetsmessig - for eksempel legge seg opp i dommers bedømmelse, forsøke å fortelle dommer om hvor flotte championer de har liggende hjemme og kan stille for ham neste gang de møtes, også videre. Ringsekretærutdannelsen er ikke veien å gå for å lære seg om utstillingslivet - innsikt i utstillingslivet er en forutsetning for å bli ringsekretær, etter min mening. Jeg vil heller anbefale at du jobber på dugnad for utstillingsarrangører rundt deg, for å lære hva som skjer, dra på utstillinger for å observere, spør og lær, ta skriveroppdrag når du har terminologien inne, og gå den lange, men grunnleggende veien. Så skal det også legges til at å være ringsekretær er jo for de litt spesielt interesserte - en møter opp klokka åtte, får en skriver i ringen som i verste fall aldri har vært på utstilling før og håper h*n rekker å slå opp i den engelske ordboka underveis for å sjekke hvor mange L'er det er i angulations, og som må få et lynkurs i terminologi og etablerte forkortelser, og betydningen av binders i løpet av dagen. Du får en dommer som aldri har dømt i Norge før og hvor arrangør ikke har gjort jobben med å informere om det norske regelverket, så du må ta et lynkurs i norske spesifiteter, du har nitti hunder i ringen med all verdens komplikasjoner som kan oppstå, og du må jobbe som et pisket skinn for å holde tidsskjema så siste BIR-hunden blir kåret i tide til gruppefinalene, så skal du jobbe i oppsamlingsringen i halvannen time til, og rakk ikke å spise fordi skriveren jobbet så sakte og forsinket ringen, og lunsjen er fjernet innen gruppefinalene er ferdig, men klokka fem kan du dra hjem, via nærmeste Statoil for en pølsemeny, og du har fått 400 kroner for dagen. På den annen side, som ringsekretær kommer en i kontakt med mange, mange trivelige utstillere, en får gleden av å hjelpe nybegynnere og uerfarne og gi dem en god og positiv opplevelse i ringen ved å gi dem et smil og noen råd, og forklare hvorfor de fikk en rød og en blå og en rosa sløyfe, en får betydelig innsikt i ulike raser ved å få høre dommers kritikk på hver enkelt, og noen ganger jobber en for rause og koselige dommere som kommer med tilleggskommentarer som aldri kommer i kritikken og ikke sies til utstiller - men som ringpersonalet får, for eksempel en "wow, slik skal en lhasa apso se ut" eller "legg merke til de hasene, de er fryktelig usunne" - og en lærer enda mer av det. Å være ringsekretær er utrolig givende om en er en serviceminded person med kunnskapshunger, gode rutiner og evne til å organisere kaos (for eksempel når du kommer på en utstilling og blir tildelt en pose med sløyfer i løs-system, en utstillingskatalog hvor hundene er ført opp i den rekkefølgen de ble påmeldt, og femti tomme kritikkskjemaer klare til å fylles ut, samt premielister - true stories), som har genuin interesse i hund og utstilling, og som kan håndtere mennesker av ulike typer. Men en gjør det ikke for pengene, en gjør det ikke for å lære om utstilling generelt, og en jobber hele dagen - det er sjelden jeg sitter i løpet av en utstillingsdag, med mindre det er en rasespesial hvor dommer dikterer så lange kritikker som mulig og deretter har åpen bedømmelse ved plassering. Men på spesialer er det gjerne enda flere nybegynnere å veilede, spesialklasser og kåringer en skal strukturere, og langbord med gavepremier en skal sortere og huske på å dele ut til nummer tre i klassen og ekstrapremie til uplassert med CK, og den til beste norskfødte unghund med norske foreldre, men ikke til den svenskeide. Også videre. Jeg storkoser meg som ringsekretær. Men det er ikke for alle. For dine konkrete spørsmål om eksamensavvikling, henviser jeg til regelverket for autorisasjon av ringsekretærer på NKKs hjemmeside.

Det er et veldig, veldig godt poeng. Forhenværende samboer og jeg fikk X'en i 2007, og jeg vet at vi ville gitt ulikt svar på om det er mye jobb å ha valp/hund. Jeg var oppvokst i en familie som drev med oppdrett, hadde syv hunder på det meste, var aktive utstillere og i hundeklubb, både hverdag og fest var formet etter at huset var fullt av hunder - vi fikk vår første hund da jeg var under året, så jeg vet ikke annet. Mens min samboer var 17-18 da hans familie fikk sin første hund, og han var på vei ut av huset da hunden var kommet inn og kunne prege hverdagen. Selvfølgelig hadde han og jeg forskjellige forventninger og *muligheter* til å omstille innstilling. Selvfølgelig var han overrasket over ting jeg tok som en selvfølge. Selvfølgelig var omstillingsperioden fra hundeløs til hundeliv forskjellig for oss to (jeg hadde lengtet etter egen berner i ti år, han sa ja til hund fordi han visste det var en forutsetning for å være med meg). Men det gikk seg jo til, og han var vanvittig glad i X'en, og jeg var forberedt på en kamp om hvem som skulle ha henne da det ble slutt mellom oss. Heldigvis er han en fin fyr, så det var ikke et spørsmål for ham en gang, hunden var min. Men jeg er sikker på at selv om vi fant en flyt, så syntes han alltid det var litt mer effort å ha hund enn det jeg syntes. Et annet eksempel er min lillesøster, som er oppvokst under de samme premissene som jeg er - et hundehjem. Men hun er motsatt av meg - brydde seg minimalt om hundene utover at de var gode å kose på, var hjemme alene i stedet for å dra på utstillinger så fort hun kunne, har ikke noe stort ønske om hund i sin familie, etc. Hund er helt ute av systemet hennes. I sommer skal vi forsøke å få til en familieferie, så hun har booket en hytte på Koster. Tilfeldigvis dobbeltsjekker jeg etterpå at det er lov med hund på hytta, og det er det ikke. Hun er så ute av flowen med det å ha hund at det var ikke noe hun tenkte på å sjekke, selv om hun er vokst opp med hund og vet at det er noe en må tilrettelegge livet for. Så får vi se senere om jeg blir med på ferien, men jeg heller mot å la være når hundene ikke kan være med. (Vannskrekken min gjør også badeferie på Koster til et lite attraktivt feriemål, så det er ikke bare at hundene styrer meg...) Men - motsatt så gjør jeg tankeløse og dumme ting også, fordi jeg ikke tenker på hvordan det er å ha barn. Jeg ringer på dørklokka klokka åtte på kvelden når jeg skal besøke ei venninne som har bedt meg komme etter at sønnen på fire har lagt seg, mens de som har barn ville aldri gjort det, for eksempel. Jeg inviterer søstra mi på festkonserten til koret mitt, og glemmer at to- og tolvåringen hennes kanskje ikke skal sitte fredag kveld i et telt med ølservering, og at hun dermed må finne barnevakt i så fall.

Men den andre løsningen ville jo vært en mye morsommere versjon, jeg kjente journalisten i meg tenkte SCOOOOOOOOOOOP!

Hehehe, samme problemet her - pugger og pugger på en sang jeg sliter litt med å få til å sitte, så nå "hører" jeg den i hodet uansett hvor jeg er. Det er en fin-fin grense mellom favoritt og hat

Oh boy, den setningen kan leses som at du og din mor har fått fem barn sammen - da snakker vi kompliserte familieforhold!

Hvis du noen gang er usikker på om noe er giftig for hunden, kan du ringe Giftinformasjonen på 22591300. De vet ofte mer enn veterinærer, har jeg erfart, selv om de ikke kan erstatte en veterinær heller. Men de kan det meste om ting - for eksempel ringte jeg da to valper hadde funnet en malekost og et malespann her, og hatt litt for mye moro med det.

Det beste svaret får du fra oppdretter, for det er umulig for oss å vite hvorfor valpene døde - men det skjer at valper er dødfødte, og det skjer at de dør etter fødselen - og det behøver ikke å ha noe å si for deres gjenværende søsken. Hvis fødselen tar for lang tid, så kan valpen rett og slett dø fordi fosterposen brast og den har måttet klare seg for lenge uten. Hvis tispa føder for tidlig, kan noen av valpene være svakere og ikke klare for livet. Hvis tispa er parret over veldig mange dager, kan noen av valpene være på et annet utviklingstrinn og dermed være født for tidlig (jeg vet om en tispe som ble parret to søndager på rad, og hun fikk valper som tydelig var en uke yngre enn sine levende søsken) Tispa kan ligge ihjel en valp. En valp kan være født med skjulte feil og defekter som gjør at den dør. Også videre. Det kan også være en rekke worst case-scenario det ikke er grunn til å frykte, om ikke oppdretter er bekymret. Noen ganger er bare livet tøft, uten noen åpenbar grunn.

Jeg pleide å gå på en del konserter før, men nå er ikke det noe jeg har råd til for tiden - men jeg har vært på konsert med P!nk, Robbie Williams, Bryan Adams (tre ganger), Kaizers Orchestra (fire-fem ganger), Eric Clapton, Bjelleklang, Madrugada, Peter Jöback, og flere som jeg ikke husker akkurat nå - i tillegg til at jeg gjennom jobber som både frilansjournalist og kulturredaktør har vært på en del mer lokale greier og dekket. En annen god opplevelse var Eddie Izzard, selv om det kanskje ikke akkurat teller som konsert - men det var noe i Oslo Spektrum som kostet mye penger og underholdt meg. Jeg skal på konsert om drøye ni uker, men det teller kanskje ikke når du er den som står på scena?

Jeg fant faktisk ingen norske nettbutikker som hadde de så jeg kunne "låne" bilde, men mulig mine googleferdigheter stinker. Jeg har selv kjøpt disse i Finland, og noen andre lignende jeg har på en stand i Sveits. Men jeg fant på Amazon, av alle steder da jeg søkte på "pail with one flat side", som det står på klistremerket på bøtta.

Bare husk at sædkvalitet kan endre seg på relativt kort tid, så om han/sæden fremdeles er påvirket av skaden, kan den likevel være optimal om to måneder. Fingre krysses for happy ending!

Det var kjapt Si fra når du er i nærheten, så venter de på deg så lenge

Hun kan jo i teorien være brukspremiert uten at det holder for championatet - om hun har viltsporchampionatet, er hun også brukspremiert, for eksempel. På noen raser er det også strengere krav alt ettersom, for eksempel vil en fuglehund med tredjepremie på jaktprøve være jaktpremiert - og dermed ha rett til å motta cert. Men for å bli utstillingschampion, kreves en førstepremie på jakt (med forbehold om feil, men eksempelet står likevel.) Edit: Jeg stoler for øvrig som ringsekretær aldri på tegnene i katalog og på premieliste, for folk krysser i hytt og pine når de melder på, om de ikke forstår eller ikke leser vet jeg ikke. En norsk champion kan umulig stå for championatet, selv om stjerna står der i margen. Jeg har også sett bernere i katalogen med tegn for brukspremiering, selv om jeg vet de slettes ikke kan noe mer enn "gå og legg deg" og "kom og spis".

En vareopptelling tilsier at to bernere ikke trenger over ti ulike hundeskåler. Jeg har to slike spann, med hank og flat side - disse kan med en karabinkrok enkelt henges opp i bilbur eller grind, og ligger på grunn av sin flate side godt inntil veggen. De kom rett ut fra oppvaskmaskina nå, og er i rustfritt stål. De er på 2.4 liter, og selges for en femtilapp hver. Kjøper dekker porto, eller vi kan få til en overlevering i Gardermoenområdet. Edit: Mine er litt annerledes enn på bildet - hanken er ikke festet i to slike ekstrabuer, men direkte i siden på skåla.

Foenix, Fuglen min, og her hadde jeg egentlig skrevet et par avsnitt med skryt av henne, men det føltes så blærete, så det slettet jeg igjen La oss bare si at jeg liker Fuglen, både mentalt, arbeidsvilje, motor og eksteriørt. Hun er nå to år og ni måneder, som fremdeles er ungt og uferdig på disse linjene - de kan godt bli fem før vi tar en sluttvurdering. Tusen takk til @JeanetteH som hjalp til med fotografering og handling, da jeg har aktivitetsforbud fra fysioterapeuten.

Skulle jeg hatt en finsk hund, hadde jeg vurdert Sisu, selv om det sikkert er mange andre som allerede heter det. Men jeg liker betydningen - "et finsk uttrykk for indre kraft og pågangsmot."

Min partner skal ikke være en masseprodusert, linjeformet, 13-på-dusinet BigMac, altså! Så dette passer jo innmari bra.

Du beskriver jo meg - jeg sitter enda i pysjen, og skriver. You don't judge, I don't judge, we live happily ever after, yes?

Jeg var på audition det første året Idol gikk. Jeg kunne vært Kurt Nilsen i dag. Jeg har en tendens til å slå over på sunnmørsk, særlig om jeg er sint, i hvert fall visse ord og noe tonefall. Jeg er født og oppvokst i Østfold, men med Sunnmørsmor. Jeg kan bare armtak, ikke beintak, for svømming. Men det spiller ingen rolle, for jeg har sterk vannskrekk. Jeg het Terje inntil jeg ble født. Jeg er fryktelig glad for at jeg har klart å legge av meg uvanen å bite negler - jeg var ekstrem før, og påførte meg selv neglerotbetennelse og andre skader fordi jeg var så manisk på det og ikke klarte å gi meg mens leken var god. Jeg har nå ikke bitt en fingernegl på flere år - men jeg har fem-seks neglesakser på strategiske steder i huset... Jeg har alltid hatt langt år, unntatt en midlertidig periode tidlig på barneskolen. Jeg tygde alltid på håret mitt. Men når du tygger tyggis samtidig, må mamma fram med saksa for å få løst den floka. Jeg har aldri, ever, vært hos frisør. Mamma jobbet som frisør fram til hun giftet seg, så hun har alltid klippet og krøllet håret mitt. Selv når vi har bodd i hver vår ende av landet og bare møttes til jul og sommer.

Jeg fikk penger til jul, med streng beskjed om at det skulle gå til ting jeg ØNSKET meg, og ikke mat, regninger, forbruk og hund. Det skulle gå til noe jeg ellers ikke ville tatt meg råd til. Så da har jeg brukt de siste tre månedene på å få mest mulig ut av pengene. Førsteprioritet var å få fraktet pianoet mitt, som har stått i barndomshjemmet siden jeg flyttet ut i 2000. Hittil har jeg ikke bodd lenge nok på ett sted til at det var verdt pengene, men her jeg bor nå tenker jeg å bo lenge - jeg har allerede bodd her tre år (på dagen i går), så jeg vil investere i enda mer livslykke her. Så da ble det noen runder med Mitt Anbud for å finne et godt og billig flyttefirma som kunne ta på seg jobben. 14 år uten å bli brukt er lenge for et piano, så da investerte jeg også i en pianostemmer. Jeg kjøpte det for... 20 år siden? Og har enda ikke hatt pianostemmer på det, noe som vel er anbefalt helst årlig, så da var det på tide. Og til slutt kjøpte jeg noe veggpynt som hadde mitt navn og som jeg ikke kunne la gå fra meg - fine, fine bokstavene! Pianokrakken er arv fra oldemor, rammen var innflyttingsgave for tre år siden fra meg til meg (med ni bilder fra ulike feriereiser, jeg har som mål å få flere bilder på veggen, og ikke bare på harddisken), det er bilde av oldemor og meg, det er arv fra oldefar oppå pianoet, lampa var innflyttingsgave fra mamma for tre år siden, og diverse pynteting jeg ikke har funnet plass til før nå. Jeg skal henge opp ei hvit hylle mellom piano og gitar for alle notene mine. Og når jeg får penger til overs, skal den delen av stua pusses opp, for røde vegger er alt annet enn det jeg synes er pent. Resten av pengene gikk til å få framkalt to bilder på lerret - jeg har satt av et stort felt på stueveggen til hundebilder, ved siden av de beste rosettene, så den veggen skal også bli finere og mer personlig etter hvert: Jeg ser for meg tre høydebilder under, og deretter to breddebilder under der igjen - så har jeg bilder i tilsvarende høyde som rosettavla ved siden av. Men det er et prosjekt for neste julegave eller så. Bildene er forresten tatt av @Siri - og er X'en på et av sine første spor, og F'ene åtte uker gamle, barn av førstnevnte - og bildene er tatt cirka 200 meter fra hverandre, cirka to år fra hverandre. Eller tre? Hmm... Beklager dårlig bildekvalitet, mobilen suger på å ta bilder innendørs. Men det er veldig koselig å få mer og mer ting på plass i heimen, det blir mer kos og hygge. Ting faller på plass. Og jeg kan være mer forberedt på korøvelsene

LOL, jeg luftet faktisk Foenix på lørdag, og hadde brukt opp posene i jakkelomma - og jeg måtte spørre fem mennesker før noen hadde pose. Så det er visst ikke normalt å ha pose på seg. Jeg hadde en full rull inne i baggen med børster og vannskål, så jeg hadde jo bare gått inn og hentet, men jeg hadde i hvert fall plukket det opp etter meg.

Fine Foenixen er i en god steam, og har blitt som jeg spådde - en hund som kan stilles for det meste av dommere, mens hennes mor er mer ekstrem i typen og må stilles mer selektivt. Men Foenix mangler også enda det lille ekstra for å komme helt i toppen - men herregud, hun er to og et halvt år og en slow riser, jeg tror hun blir virkelig lekker som femåring. I dag var det "bare" 12 i klassen hennes, og dommer delte ikke ut ved dørene - så excellent og nummer tre betyr mye. Masse pene tisper påmeldt i dag, som jeg forventet var konkurrenter, og likevel hevder Fuglen min seg. Og det på en dag hvor hun er vanskelig å stille, bare protesterer på å bli oppstilt og er helt på grensen til å eksplodere over i kenguru-racer-ganglag - og det på en dag hvor jeg gikk en del på krykker for å avlaste et bein jeg ikke skal legge vekt på, så jeg ikke skulle være for sårbeint før jeg gikk inn i ringen Og på kritikken står det "Velvist" Ellers fikk jeg dømme barn & hund, som var en veldig koselig oppgave. Det var over 30 påmeldte, til sammen i de to klassene, og en tøff jobb med mange hardt jobbende ekvipasjer å velge mellom. Også blir jeg litt lei meg på ungenes vegne, når det står voksne mennesker ringside og bitcher høylydt over hvor lang tid barn & hund tar. Det settes av en halvtime til det i programmet - det er jo ikke et minutt per ekvipasje en gang, og de fortjener da å få vise hva de kan. Jeg husker selv hvor stas det var å få være med i barn & hund den gangen jeg var ung, og hvor kjedelig det var de gangene en bare lot oss løpe kjapt inn i store ringen, dommer plukket ut den som hadde den mest drillede hunden uten noen individuell vurdering, og så ikke på oss som jobbet med førtikilos bernere med egne meninger. Det ironiske er at i går hadde noen klaget over at de brukte for KORT tid på barn & hund, så jeg vet neimen ikke hva en skal gjøre for å tekkes bikkjefolk. Og som medlem av arrangørklubben i dag, kan jeg jo også rapportere om hvor disgusting det er med folk som ikke klarer å plukke opp etter sine hunder, eller som plukker opp og legger fra seg posen fem meter fra en søppelsekk. Men det gjelder selvfølgelig ikke soniser, for VI har alltid fem poser i lomma og bærer dritten dit den skal.

Resultattråd.

Foenix'en ble nummer to i åpen klasse - bare fem i klassen, men dommer var grundig og streng, og delte ikke ut CK'er over en lav sko - så da er jeg stolt av at frøkna slapp gjennom nåløyet hans, og fikk den rosa sløyfa.

Takk for lenke! 50 slike tester koster jo det samme som én progesteronprøve, så det er jo også positivt. Jeg tror jeg går for en kombinasjon neste gang, siden tispa hittil har 11 måneders syklus vil jeg ikke gamble for mye og sløse bort løpetider...