Poter

Takk❤️ Dere her inne forstår hva jeg snakker om❤️ Huff, ja, det er ikke noe man vil tenke på❤️ Takk, håper også jeg får ha ham glad og fornøyd så lenge som mulig. ——- Angående neste hund, så leter jeg fortsatt etter det rette individet, men kriteriene har forandret seg litt. Jeg ser nå etter en som kan egne seg til å bli terapihund. Jeg studerer spesialpedagogikk og har lyst å bruke terapihund i jobben min. Det vil være en drøm som går i oppfyllelse?

I dag er det ett år siden Eine fjernet en kul i endetarmen og den ble sendt inn til analyse. Svaret på den var at det var kreft, men at beliggenheten ikke var så farlig og at dette var noe han kunne leve med ei stund. På kontrollen i januar var det derimot andre nyheteter, kreften hadde spredt seg til lymfene og prognosene var svært dårlig og ikke minst kort. Ingen av oss trodde vel at han skulle holde til påske... Men han er her enda, glad og fornøyd og med god allmenntilstand. Jeg er så glad og takknemlig for det! Førsorgen er fæl, men jeg prøver å fokusere på tiden vi har sammen og det går stort sett greit. Selv om jeg er ganske sikker på at han vil gi beskjed når tiden er inne og jeg også vil vite det, så synes jeg likevel at det ansvaret er helt surrealistisk. At jeg skal bestemme når et annet individ skal dø. At jeg skal bestemme når min elskede venn skal dø. Jeg tror ikke folk som ikke har hund vet hvordan det er. De kan ikke vite det, tror jeg. Det er ansvaret vi påtar oss når vi får et kjærledyr, men det er likevel nesten helt umulig. Om et tobeint familiemedlem blir kreftsyk, er det leger og sykepleiere og et helt apparat rundt som støtter både pasient og pårørende, mens når den firbeinte blir kreftsyk, er det liksom ingen der og heller ikke særlig med medfølelse å få fra andre. Det blir et ensomt og tungt ansvar å bære.

Jeg har begynt å gjøre det nå, ja. Var en snartur innom et kjøpesenter i formiddag og hadde ikke med meg munnbind og fikk nesten fnatt fordi folk var så ekstremt dårlige til å holde avstand! Mest av den eldre garde. Skjønner ikke det der. Så ja, det blir munnbind på butikker nå fremover og prøve å handle når det ikke er som mest med folk.

Jeg har også hengt opp adventslys ute, synes det ble så koselig. Også er det så fint å se flere og flere gjøre det. Blir så symbolsk i denne tida❤️

❤️❤️❤️

Har hørt flere oppdrettere av ulike raser si at de har hatt en enorm pågang.

Han har kreft. Han fikk diagnosen i januar og veterinæren gav han svært kort tid igjen. Men han er still going strong❤️ Han er glad og fornøyd med god livskvalitet, noe jeg er veldig takknemlig for!

Jeg synes også det å ha eksamen hjemme er godt! Også er jeg glad jeg får være mye med Eine nå som han er syk og jeg ikke vet hvor lenge han har igjen. Jeg har utviklet litt seperasjonsangst fra ham!

Jeg likte det også i starten, men merket etter hvert at jeg særlig savna å drøfte med de andre studentene og å ha et fellesskap. Vi har funnet litt alternative måter, men jeg håper vi kan være mer på campus neste semester.

Ja, mange av de jeg studerer sammen med er førsteårsstudenter og ny i byen. Det er ikke bare bare å sitte alene på en liten hybel! Jeg som har studert før og har bodd lenge i byen merker det også, så kan bare tenke meg hvordan det er for en 19-åring. Jeg er også spent på om det blir mer frafall. Det burde ha vært mer oppfølging.

Jeg studerer og har hatt alle forelesningene i høst på Zoom. Alle eksamener blir også digitale. Det er litt stusselig på den sosiale fronten, merker jeg. Er veldig glad jeg har Eine!

Jeg er også veldig glad jeg har Eine i disse tider❤️

Snø her, men det går mer og mer over i is. Er meldt mildvær til uka. Fikk trent litt jakt med Eine i dag. Han var godt fornøyd med det?

Det er noe eget med dem, ja? Takk for lykkønskninger!

Tro hva som vil være mest interessant å kjøpe, en "startpakke" i bruks med runderingsdekken, løsbitt og fastbitt, eller alt solgt hver for seg? Jeg bruker ikke mitt mer, så tenkte selge det.

Jeg kan svare på denne nå Jeg ser mer etter det rette indivivdet og ikke den rette rasen Med Eine går det fortsatt bra ? Han er i god form og glad og fornøyd, så da er jeg også det

Så fine de er

Jeg har hatt hunder i begge ender av skalaen, med fryktagressjon og en som var oversosial. Jeg foretrekker helt klart den oversosiale typen. Heller det enn en som prøver å angripe folk på gata. Men det er ekstremene. Han jeg har nå, jaktlabrador, er passe sosial og DET foretrekker jeg. Har ikke hatt en så enkel hund som ham. Han er med overalt og det har aldri vært noen problemer (han er 10 år nå). Joda, han stakk av til ei mor med barn da han var 6 mnd og han forsynte seg av brødskiva til et barn da han var noen år eldre, men det får jeg ta på min konto for og ikke følge skikkelig med ? I valpe -og unghundstiden måtte jeg så klart lære ham folkeskikk, men det må vi jo med de fleste hunder. Det aner meg at noen med veldig sosiale raser bare "lar" hunden hilse på alt og alle, fordi det er morsomt og søtt og sånt, særlig når de er små, men det er ikke like hyggelig når poden er 40 kg og drar av sted som en forvokst oter. Men ja, min preferanse er en som er passe sosial. Som er trygg nok i seg selv til å møte på alt av folk og fe som en hund i dag i by må treffe på. Og det vil også si en som jobber for belønning og kan lære seg å være høflig En som er balansert i knollen, rett og slett.

Jeg har også tenkt en del på hva som kan være en god erstatter for labrador i mindre format. Jeg tror jeg har konkludert med at bichon rasene kan være rette veien å gå

Jeg gjør ikke det, bare folk vi kjenner, ikke tilfeldige ute på tur.

Jeg kunne kaaanskje tatt en labradoodle, for å få en labrador som ikke røyter ?

Jeg og??

Nå er jo neste hund veldig aktuelt og dessverre i nær framtid siden Eine har kreft, så jeg tenker en del på det. Helst vil jeg ha en til jaktlabrador, men jeg har ikke kapasitet nå med fulltidsstudier, så da går jeg nok ned noen hakk i aktivitetsnivå. F.eks Puddel, Havanais, Welsh terrier, PP, phalene... Egentlig ser jeg nok mest etter det rette individet og også siden jeg ser etter en voksen.

Jeg kan fortelle det når jeg vet helt sikkert at det blir den?

Uten at det har vært planlagt, har jeg hatt aussier i tjueårene, jaktlabrador i tredveårene og nå i førtiårene blir det mest sannsynlig en annen rase igjen. Jaktlabrador føler jeg virkelig er min rase, men pga helsa skal jeg gå litt ned i størrelse og aktivitetsnivå denne gang.