Hermes

Lignende fenomen er the rubber-hand illusion. Seeing is believing.

Jeg syns vel det høres litt beklagelig ut at alle oppfører seg slik. At hunden har unghundfakter er vel greit, men at den er destruktiv og ikke takler å være alene? Jeg har ikke noen spesielle råd, men jeg ville nok begynt med alene hjemme-trening helt fra start igjen i den grad det lar seg gjøre. Eventuelt skaffe en hund nummer to, men det er vel mindre aktuelt. Salukien kom hit med separasjonsangst, og har det fortsatt, men viser ikke utrygghet når han er sammen med whippeten, så det går på en måte greit. Jeg vil ikke ta det for gitt at det forsvinner av seg selv. Jeg vil heller ikke ta det for gitt at det forsvinner i det hele tatt hvis atferden er etablert og har vart lenge. Kanskje et lite tips: Drit i alt dilldallet, mat og godbiter. Men, la han få en skitten og brukt t-skjorte dere ikke er redd for, med deres kroppslukt på. La han ligge på denne, enten det er i buret eller hva det måtte være. Den eneste gangen Hermes har vært destruktiv når han var alene, var etter operasjon og med mangel på stimuli (fikk ikke gå turer). Jeg la fra meg en brukt t-skjorte på teppet hans, og det gikk seg raskt til igjen uten at vi gjorde noe annet.

Jeg vet ikke så mye spesifikt om vardøger, men leser mye litteratur av og om såkalte "eventyrere" (reisende, klatrere, løpere, osv.). Forekomsten av slike opplevelser er nok høyere blant disse enn i befolkningen ellers, og derfor tenkte jeg kanskje at også vardøger kan knyttes til det jeg kalte et "skjerpet sinn", og på et vis ha en naturlig forklaring (men som vitenskapen ikke fullstendig kan gjøre rede for). Jeg syns slike erfaringer er svært interessante, og for å være helt ærlig tiltrekkes jeg vill natur og fysiske og mentale anstrengelser av et visst ønske om slike psykologiske opplevelser, men av mildere varianter (alt fra "runner's high" til litt råere opplevelser). Psykologien har ingen problemer med å forklare de fleste av disse fenomenene, og de knytter det til optimale og spissede opplevelser (Mihaly Csikszentmihalyi kaller det "flow", som beskrives som "the mental state of operation in which a person performing an activity is fully immersed in a feeling of energized focus, full involvement, and enjoyment in the process of the activity" (Wiki), og og Abraham Marslow skrev allerede på 60-tallet om "peak experience": "a kind of transpersonal and ecstatic state, particularly one tinged with themes of euphoria, harmonization and interconnectedness. Participants characterize these experiences, and the revelations imparted therein, as possessing an ineffably mystical and spiritual quality or essence" (Wiki)). Jeg tror vitenskapen kan forklare mye av dette, uten at det gjør menneskesinnet mindre fantastisk og vidunderlig. Det har blitt sagt at det vil ta tre ganger så lang tid å få fullstendig forståelse for sinnet enn det vil ta for å forstå universets grunnleggende bestanddeler. Det forteller litt. På den andre siden er jeg heller ikke ukritisk til vitenskapen. Det ville ikke vært noe mindre dumt enn å være ukritisk til fenomener vi ikke kan forklare.

Vardøger vil jeg tro er et spesielt tilfelle av et skjerpet sinn. Leser man personlige beretninger fra klatrere og andre som har vært ute en vinternatt, så er lignende erfaringer ganske utbredt. Hallusinasjoner eller ei, det har helt klart en praktisk betydning, i mange tilfeller har det også reddet liv. Jeg ville ikke kalle dette overnaturlig. Sinnet og kroppen vår et kapabel til mye som hvermanns aldri opplever, i vår relativt trygge tilværelse i dag. Dette er også noe vitenskapen (spesielt nevrovitenskap) nå avdekker.

Bare en liten rettelse, man visste at jorden var rund helt siden oldtiden. Derimot trodde man lenge at jorden var universets sentrum, og at solen gikk rundt jorden. Det var dette Kopernikus og andre motbeviste, og risikerte å bli brent på bålet for.

Jeg tror nok folk hadde holdt godt kjeft om han gikk ut som personlig kristen. Hadde han begynt å snakke om engler (og prinsesser) derimot Det er mainstream og det er det alternative. Å tro på klarsynte går i andre kategorier, selv om det på ingen måte er noe mindre fornuftig eller vitenskapelig enn å tro på en gammel mann med skjegg i skyene. Mainstream tro/religion har i seg selv bestått i en slik differensiering historisk sett, med heksejaktene osv. Jeg er personlig derfor ofte mer kritisk til kritikk av det alternative enn av det som er mainstream—gitt at maktforholdet faktisk er slik at mainstream tro/religion har overtak (ikke gitt i dag, hvis vi ser på hvor mye penger det er i alternativbevegelsene). Egentlig syns jeg dette er en fillesak så lenge Monsen ikke selger noe.

Fikk bare et lass med forskjellige foxhounds...

Men den er vel re-etablert? Er vel grand danois og annet i den i moderne tid, da rasen var i ferd med å dø ut måtte den etableres på nytt. Eller husker jeg helt feil nå? Liker hjortehunden best. Mer mynde

En svart saluki, etter Edgar Berghaus sitt oppdrett: Kjenner du stamtavlen til hundene dine godt nok, vet du også at Berghaus var mannen som hentet blant annet Boncuk fra Tyrkia, som vel er nærmeste slektning til dine hunder som er hentet direkte i et av opprinnelseslandene til salukien (noen vil kanskje være uenig i at Tyrkia er et opprinnelsesland, men det får så være). Berghaus sin artikkel om den tyrkiske salukien er fin lesning, om du ikke har lest. Er i boken til Gail, du kan få titte neste gang du er på besøk her. Mye fine bilder i den boken. Syns de polske (og østeuropeiske) myndene har litt mer preg av saluki, men kan ikke si jeg har sett mange i levende live Tenker da på utseende/kroppsbygning. Vet ikke noe om mentalitet. Forteller om glidende overgang mellom rasene i myndegruppen. Det er litt vilkårlig hvor skillene har blitt satt, ofte bestemt av geografi. Men hunder har nok krysset landegrenser opp igjennom historien, det er min overbevisning

Mildt sagt spesiell historie: http://www.npr.org/blogs/thesalt/2014/05/13/311127237/turnspit-dogs-the-rise-and-fall-of-the-vernepator-curt

Kommer dere til Hadeland i helgen?

Enig med deg, men vil bare si: Bortsett fra "overnaturlig" (jeg tror ikke det finnes noe overnaturlig, faktisk tror jeg det er umulig at det finnes noe overnaturlig, og at dette kan argumenteres rasjonelt for), kan jeg identifisere meg med alt dette—uten at jeg har noen som helst tro på healing, klarsynte, eller brorparten av alternativ medisin (eller religion, for den del). Jeg kan for eksempel erfare et slags "nærvær" når jeg er ute i naturen, alene på tur, i møte med elementene. Dette er vel egentlig bare en måte å beskrive opplevelsen på, dette begreper "nærvær", men det oppleves som noe som går utover en selv, en slags dybde i tilværelsen som ikke oppleves til vanlig (men jeg er fullstendig åpen for at dette kan forklares vitenskapelig, for eksempel i nevrovitenskap, og i hvordan kropp og sinn fungerer i møte med naturkrefter). Hilsen spirituell ateist

Dawkins er en glimrende formidler av evolusjonsbiologi (eller, først og fremst hva sin egen skole innen evolusjonsteori står for). Not so much som kritiker, mener jeg, selv om han har sine moments når amerikanske fanatikere og sekter (som jobber imot at barn skal lære om evolusjon i skolen, at evolusjonsteori skal sidestilles med religion, eller noe annet vanvidd) er skyteskive.

Virkelighetens verden finnes ikke. Dere må se Matrix på nytt og filosofere litt Det er vel ikke første gang Monsen setter sin lit til alternative, så det overrasker vel egentlig ikke veldig mye.

Ny forskning på griser hevder at griser som spiser mer fett blir mer sosiale og mindre aggressive. Lonsdale og andre råforingsentusiaster argumentere for at råforing gir roligere hunder—gir denne forskningen litt ballast til et slikt argument? De danske forskerne mener det er relevant for oss mennesker, kan det da også være relevant for hunder? http://www.forskning.no/artikler/2014/mai/392629

Ryggsekken er en fin "bakkespiral", selv om hunden kanskje kommer seg noen (hundre) meter hvis den virkelig vil på tur

Tipper det er individuelt. Mine korthårede hunder, spesielt whippeten, er heller ikke spesielt glad i mygg når det svermer som mest en juni/juli/august-kveld i marka

Tommel for pekingeser på topptur!

Monsen har vel sprayet hunden sin litt når han har gått i myggland, men da er det virkelig ille, det svermer med mygg. Tror ikke det er så ille på fjellet nå, helt enda. Det er ikke noe mer utstyr jeg pleier å ha med, så vidt jeg kan huske.

Spiser mye gress her også, det er ikke uvanlig. Men ville kanskje sjekket med vet for å være sikker. Mine kan spise mer gress om de har spist noe de ikke skal, og har vondt i magen. Men det er ikke uvanlig, jeg ville ikke stresset på grunn av det.

Er jo ikke langt unna! Også kan du komme på besøk til oss og gå en tur i samme slengen. En kort togtur

Leksikonet er internett. Jeg bare søker opp, utifra det lille jeg vet fra før Men syns jo det er spennende å lese om denne rasen, og lærer stadig noe nytt. Merkelig med det. Jeg har sikkert 4-5 bøker om saluki, om ikke mer. Jeg har ingen om whippet, tror jeg. Har mye generelt om mynder, naturligvis, men saluki er på en måte litt mer spennende. Mer historie, mer bakgrunn.

Skulle skrive en del mer informasjon her, men klarte å slette det. Kortversjon: Black and tan er jo helt vanlig, og ikke noe diskusjon. Helsvart derimot (og grå) har det vært litt diskusjon. Jeg tror det handler mest om preferanser, så oppstår det myter derfra. Store oppdrettere, for eksempel Florence Amherst (en av de første som importerte saluki til England) og Vera Watkins (amerikansk oppdretter, Windshift Salukis, oppdretter av flere flotte salukier), likte ikke svart og grå, og avlet dermed heller aldri på disse fargene. En annen ting er at svart og grå har vært mer vanlig i Tyskland og kontinentale land, mens England og USA på mange måter har dominert salukioppdrettet (og dermed historien om saluki). I Tyskland er det for eksempel Cyrus Sattarzadeh (iransk bakgrunn, hvor han vokste opp med saluki, flyttet til Tyskland etter den iranske revolusjon), som har hatt en del svarte og grå saluki. Det er ikke uvanlig at fargen kommer fra COO-land (opprinnelseslandene), og et argument imot er at vi ikke vet noe om disse hundenes bakgrunn da de ikke har stamtavle på samme måte som våre salukier her i vesten (men det finnes muligheter for å inkludere disse hundene i våre stamtavler, noe jeg mener er svært viktig for bevaringen av saluki som rase). Svart/grå har også forekommet i Skandinavia. I Sverige fikk Ibinore (veldig kjent og en av de første oppdretterne i Sverige) et kull med svarte og en grå i 1961. Faren til kullet var Zorro el Saluki (particolor, hvit og grå) og moren var Ibinore Fatima (black and tan): Zorro el Saluki (beskrevet som blågrå av Bo Bengtsson) går tilbake til noen av de første importene til Europa (kan føres tilbake til Sarona Kelb, som alle salukientusiaster med litt respekt for seg selv kjenner til, hehe). Zorro el Saluki sin stamtavle inneholder i tillegg en god del svarte og grå saluki, tilbake til Hassan el Bahrein (Sarona Kelb - Hosha el Bahrein), som ble importert til Tyskland, til kennel el Saluki: Zorro el Saluki var eid av Vivian Bonander, kennel Gana, som avlet første salukikull i Sverige i 1923. Men, ingen av de svarte eller den grå salukien i dette kullet i Sverige ble senere avlet på. Kanskje typisk, for saluki med disse fargene. En slags skepsis, til tross for at disse hundene hadde stamtavler som gikk tilbake til hunder som etablerte saluki som rase i vesten. Selvsvart er også dominerende gen. Vil du ikke ha fargen, må du heller ikke avle på den. Og det er det som har skjedd. Dermed har fargen også blitt uvanlig i saluki. Ibinore beholdt selv en krem saluki fra dette kullet, som senere ble mor til tre kull. Ingen svarte eller grå kom ut av disse kullene. Nå er det kanskje kun i Tyskland svart og grå er bevart, men fargene ble også introdusert til Finland, og har forekommet oftere i USA de senere årene da det har vært mer kommunikasjon/samarbeid mellom USA og Tyskland. (Mer delt før, og generelt vet vi mye mindre om de første importene til Tyskland, enn importene til England og USA.) Mer informasjon her: http://darelhindiya.blogspot.no/2010/09/to-be-or-not-to-be-true-saluki.html

Ja. Det er på ingen måte like diskutert som brindle, men det er en sjelden farge på saluki (i motsetning til på afghansk mynde, taigan og en del mynder fra Sentral-Asia for eksempel). Det er en akseptert farge, altså, men diskutert

Gi meg en svart saluki, any time! Jeg vet ikke om det er intendert, men liker at de har lagt på sang med refrenget "the club can't even handle me now", mtp. at fargen er litt omdiskutert i raseklubben, også i statene (hvor denne er fra). HawksView har flotte salukier etter min smak. Moderat bygget, henger seg ikke opp i farger (har svarte, sjokko, lyse, particolor, osv.), både stiller ut og jakter med de. OBS! Noen bilder fra jakt, for de som ikke vil se slikt, ikke se