Hermes

Båndturer, og se det an. Aldersforskjellen er jo en fordel. Hvis det er to sikre hunder, burde det ikke by på problemer. Hvis en av hundene er noe usikre, men det ikke er aggressjon inne i bildet, begynn med å la den usikre hunden gå løs på tur, og den sikre fortsatt i bånd? Så lenge det er under kontrollerte former er jeg for å gi den usikre hunden mest frihet i hilsesituasjoner. Og gå tur. Ikke stå stille. Bevegelse er en glimrende måte å la to hunder bli kjent med hverandre. Stillstand kan blir nervøsitet, som kan bli ukomfortabelt, som kan bli slåssing Går nok helt bra, tror jeg! EDIT: Leste ikke lengre enn første innlegg før jeg svarte

Svarte jeg her? tjesm er meg.

Eneste jeg bestiller av sprit ute, hvis det ikke er snakk om noe til kaffien. Ellers drikker jeg kun øl og vin på fest. Av og til en liten whisky. Men det hjelper kanskje ikke trådstarter stort...

Bare kort, til trådstarter: Du er ikke helt låst, selv om du må begynne på et av disse tre. Det kan f.eks. hende du kan gå over til siv.ing.-studiet etter et år hvis du begynner på kjemi-studiet, uten å miste tid. Det er ikke alltid slik, men ofte, da du kan ta inn de emnene du har tatt i studiet du går over på (hvis studiene overlapper).

https://www.youtube.com/watch?v=SRaDWrBnGhA Har et knippe favorittesanger... Det er jo så mange gode.

Kun fem dager til jeg løper mitt andre og lengste ultra, 85 km langs West Highland Way i Skottland. Gleder meg som en unge! Har ingen store mål om tid eller plassering, naturligvis, men håper å fullføre greit innenfor sperretiden på 15 timer. Treningen var best i januar-februar, dalte veldig i mars, men har kommet seg igjen siste ukene, og beina og kroppen føles veldig bra nå. Hamstrer mat som aldri før, det er som om kroppen av seg selv vet at den står forut for en begivenhet som vil tappe den for det ene og det andre. To rolige dager nå (to nattevakter), så to rolige løpeturer onsdag og torsdag, før jeg reiser til Skottland torsdag kveld. Lørdag skjer det!

O/T, men hadde? Er hun ikke der lengre? Jeg hadde jo lyst å besøke de...

Dette høres ut som folk som har et offentlig ansvar: Lage en blogg som vi andre kan følge med på! Kanskje de har det?

Skulle gjerne sett kroppen og hodet i profil, ja Har ingen bedre forslag enn de som er nevnt.

Med Calle også da: Calle og Mocca på siste bildet. Eh... og skitepose. *hundefolkpåbilde* Så gammelt at det er på førstesiden i tråden, hehe

Det blir nye turer på meg til høsten, med lokale jeger og fisk-klubben. Vi får se, vi får se

Hm, så det er harejakt det må bli, den dagen jeg skaffer meg en hagle og på lengre sikt jaktbikkje. Høres ut som de passer godt i hop med myndene, spesielt whippsene

Bare sånn forøvrig, læringslovene gjelder for hund og ulv, hest og sebra, menneske og sjimpanse. Men jeg tror likevel ulv, sebra, og sjimpanse byr på mer vanskeligheter å trene enn hund, hest, og menneske Ups... dobbelpost.

Joda, selvsagt er det kontakt der, men en annen type kontakt enn den jeg er ute etter, svært annerledes Feil ordbruk, kanskje.

Hehehe. Må le litt av slike historier da

Hermes er også en slik som blokkerer, men det kan være noe individuelt, og ikke gjelder whippet generelt. Calle er greit å snakke til. Løs ville jeg ikke stolt på han, nei. For meg er det å gå tur kanskje det viktigste jeg gjør med hundene, og det er der jeg knytter sterke bånd til de. Jeg kunne ikke hatt setter av denne grunn, tror jeg. (Fantastiske raser, men jeg vil ha kontakt med hundene mine på tur.) Med salukien er ikke dette noe problem i det hele tatt, vil si jeg har noe bedre kontakt med han enn med whippeten Calle kan ha meninger mot oss også, men han gjør som fortalt, bare surpomper litt om det

Jeg er helt enig, jeg blir frustrert av folk som unnskylder ting med at han er jo en *sett inn rase*, men - hehe - det er jo også enkelte ting som rett og slett sitter dypere i noen raser. Spør en hvilken som helst person som har afghaner om hunden deres stjeler mat fra bordet, og om de har forsøkt å oppdra den så den slutter med dette, og de fleste vil si at, ja, hunden min stjeler mat, jeg har forsøkt å oppdra den, men den gjør det likevel. Jeg tror det har en helt enkel forklaring: hunder er opportunister, og hos "primitive" hunder vil disse sidene være enda mer distinkt, de ville ikke kunne overlevd i sitt opprinnelige miljø uten disse sidene. I Sibir finnes det hundetyper som tradisjonelt levde kun deler av året med mennesker (i samarbeid under jakt, osv.) og deler av året som ville/løse hunder. Dette i svært ugjestmild natur (men hvor ulven trives godt). Egenskaper som gjør at disse hundene klarer å overleve, og det helt fint, finnes i moderne raser som f.eks. laika. Derimot finnes de ikke hos cavalier og mops. For meg er det en vesentlig forskjell, som gjør laikarasene til raser for spesielt interesserte (i hovedsak jaktfolk, naturligvis), mens cavalier og mops er for folk flest, for urbane, moderne familier.

Digger når jeg treffer 6-åringer på utstilling som går rundt og leier på en svær bullmastiff (far og mor rett bak, riktig nok). Virker å være svært gode og tålmodige hunder. Det interessante er at jeg ikke har disse erfaringene i det hele tatt, salukien har ikke stor radius, og jeg anser nesten whippeten som større fare for vilt og sau, spesielt sau. Med salukien kan jeg fint gå gjennom en saueflokk (med hunden i bånd riktig nok). Det kan jeg ikke med whippeten, for å si det slik (eller jeg kan, men det er slitsomt!). For meg er forbeholdene innemiljø, som nok skyldes mine erfaringer at salukien ikke vil la deg komme og ta "hans" plass, han ønsker litt rom for seg selv, både ovenfor whippeten og ovenfor oss mennesker. Og din ene saluki er bror til min Men ja, min lille erfaring med saluki, så tenker jeg ikke ultimat familiehund, akkurat, men den vil nok fungere helt fint som det, tror jeg Da jeg oppfatter whippeten som mer tålmodig og roligere inne og rundt barn, tenker jeg på den som en bedre kandidat til "the familiehund".

Først: Helt enig, jeg tror dette handler mest om forventninger fra menneskene til hunden, mer enn hunden i seg selv. Samtidig, det med at faren din syns shiba er spesiell fordi han er vant til å være lederen, tror jeg viser til noe ved shibaen, og andre såkalte urhunder/primitive raser, som forteller noe om disse hundene som skiller de fra "vanlige" hunder. Det at du ikke kan være leder ovenfor en shiba på samme måte som du kan det ovenfor en schäfer, er noe som stikker dypt i shibaen, i dens natur. Det kan kvalifisere til at shiba er for "spesielt interessert", men, det betyr ikke at shiba ikke kan være en god førstegangshund, da hundehold handler om forventninger og hva man ønsker seg i hunden, ikke hva som er "normal" og "ikke-normal" hund. Jeg ser forsåvidt argumentene på det jeg oppfatter som i hvert fall to, kanskje flere, sider i denne tråden. På et vis er hund hund. If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, osv. Kanskje er det hundefolket som problematiserer hundeholdet mer enn nødvendig i svært mange tilfeller. Jeg ser den. Samtidig syns jeg det blir for enkelt. Det er forskjell på hunder. Det er forskjell på en azawakh, som ikke vil la fremmede ta på den, som fint vil flekke tenner og knurre hvis en person den ikke kjenner kommer mot den og vil klappe den (jeg har sett med egne øyne hvor fort dette kan skje), og en labrador, som ønsker tyven velkommen inn og gjerne lar han klappe den litt også (det er sikkert mest en myte, men dere ser poenget). Jeg vil også si at de svært sterke instinktene i azawakhen som gjør at den har en slik atferd, gjør at rasen er for spesielt interesserte (ikke nødvendigvis mer krevende, for det tror jeg ikke, det handler mer om forventninger og hva man gjør ut av hundeholdet, enn at man må jobbe så enormt mye med det; men, en azawakh som skal leve som byhund vil nok kreve mer miljøtrening og sosialisering med mennesker i tidlig alder, enn en staffe eller mops, så litt mer arbeid kan det også innebære). Men jeg tror ikke vi kan etablere klare kriterier for hva som er en hund for spesielt interesserte og hva som er en krevende hund, nettopp fordi hunderaser er så forskjellige, og det finnes noen grunner til at en rase er krevende og kanskje helt andre grunner til at en annen rase er krevende.

Stemmer, Homer, ja Hermes hadde ikke noe behov for å kontrollere Homer, da

Tar vi bare samkjønnsaggressjon, så tenker jeg straks staffe... som jo er en hvermannshund, er det ikke? Enig i at dette ikke nødvendigvis beskriver en krevende, og i hvert fall ikke en spesiell rase, spesielt godt.

En urhund som gjennom flere tiår avles som en hvilken som helst rasehund, vil miste sitt preg av å være urhund, vil jeg mene. Et greit eksempel er saluki. Joda, det er kanskje preg av at dette opprinnelig var en mer primitive hunderase, og DNA-studier vise at de er mer beslektet med ulv en andre, moderne raser. Men jeg vil mene det i realiteten er det ikke mye igjen av dette i vestlige show-avlede salukier. Jeg tror ikke vi har en klar definisjon på hva urhund er for noe. Noen vil kalle de "primitive" hunder, og de er gjerne, biologisk og evolusjonært, nærmere ulven enn moderne hunderaser. De vil gjerne ha visse likheter i fenotype, for eksempel er det likheter mellom basenji og shiba, selv om den ene er fra Afrika og den andre fra Japan. De fleste primitive hunderaser er opprinnelig jakthunder. Avl var ikke kontrollert, som i moderne tid. De var landraser, ikke pedigree-hunder (men i dag er de blitt det, i hvert fall rasene som er godkjent i kennelklubbene). I tusenvis av år var disse hundene de eneste tilgjengelig for mennesker. Virkelige urhunder, eller primitive raser, vil jeg mene skal kunne overleve i naturen, i det geografiske området hvor de er utviklet, om de blir forlatt av sine eiere. Et mindretall av moderne raser ville klart dette.

1. Noe miljøtrening og sosialisering (salukien kanskje mer enn whippet). Ellers er de begge fornøyd med tur, mat og søvn. Pluss fysisk utfoldelse (les: løpe). 2. Whippet: Ja. Saluki: Ja, med forbehold, man må være innstilt på at salukien er sin egen herre og vil kreve avstand i blant. Jeg hadde selv noe erfaring med hund i oppveksten. 3. Whippet: Ja. Saluki: Ja, med forbehold, ikke like tålmodig som whippeten, og ville ikke akspetert barn som klatrer/drar i ørene/etc. (Se punkt 2, om å kreve avstand.) Jeg tror salukien er mer opp til individet, mens whippet oftere vil passe for førstegangseiere og familier.

Av de fire-fem rasene jeg har direkte erfaring med (dalmatiner, cairn terrier, whippet, saluki, og en blandingshund), vil jeg påstå ikke én ligner den andre i mentalitet. Størst likhet er det mellom terrier og whippet, men samtidig er de rake motsetninger (whippeten er mye "mildere", men tåler likevel en støyt som terrieren). Ingen av disse rasene, kanskje uten om salukien, vil jeg kalle "spesielle". Ingen er heller krevende. Men ulike, det er de! Når vi skal kategorisere noen raser som mer krevende eller spesielle i forhold til andre, så må det være noe med de, mentaliteten først og fremst, vil jeg si, som skiller de fra "gjennomsnittet". Spesielle raser, og her vil jeg fortsatt tenke på det vi av og til kaller "urhunder", har ofte en relativt unik historie (evolusjonært sett) og geografisk opprinnelse, som har formet hunden både fysiologisk og mentalt (men 100 år med "pedigree"-avl har derimot gjort at forskjellen likevel er mindre folk gjerne later som av og til). Krevende raser er hunder som er avlet for et spesielt arbeid, oftest jakt eller gjeting, men også vakt og i moderne tid andre ting. Disse hundene har visse kapasiteter som gjennomsnittshunden ikke har, og som hundene må få utløp for. Derfor vil de være mer krevende for eierne, sette høyere krav til arbeidet med hunden. Dette blir fortsatt veldig generelt, men jeg føler det forklarer det greit?