SandyEyeCandy

Mine får akkurat samme mengde mat, 250 gram vom og hundemat fordelt på to måltider. I tillegg får de kanskje litt ris innimellom iblanda for å hindre hard mage, i alle fall Aiko, med mindre hun får den v&h-typen med beter og ris allerede iblanda. Begge mine koser seg masse med maten, tygger, slikker og smatter, men de spiser ingen grønnsaker, så det gidder jeg ikke gi. Jeg pleier også å blande i tørrfôr når jeg har det, men veier ikke maten, ser heller på mengden i bolla. Aiko har mildt sagt ganske god appetitt, mens Imouto har en grense, og jeg fôrer etter hennes magemål.

Herregud, så himla gøy å lese! Fikk helt gåsehud, jeg! Kjempegøy når alt klaffer og det går sånn det skal, gratulerer så masse!

Er oppblåsbar krage noe alle dyrleger har inne? Edit: Idiotisk spørsmål. Rettelse: Er oppblåsbar krage noe veterinærkontorer ofte har inne, iht deres erfaring?

Jeg veit det, og jeg kan lage dem sjøl også, jeg er bare villig til å betale andre for det.

Guriland, sånne burde jo jeg ha!

Veldig kult å se, takk for at du deler!

Ta et bilde, da!

Helt enig i at det er deiligst med et hundehold hvor en bare koser seg og er sammen uten at det ligger noe krav eller prestasjon i det. Dere er fine!

Jeg har bare en, og hele stilken ser ut som en veldig tynn squash, men det er ingen planter på dem. Jeg har vært og sniki i en pallekarmhage like bortenfor her, så jeg veit åssen de egentlig skal se ut, og min er ikke i nærheten engang. Skal ta portrettbilder av det hele etterpå og vise dere.

Men mine lager bare masse blomster, og ingen squash. Derfor må jeg nyte synet av det lille som faktisk gror der.

Her føler jeg to shibafrøkner mangler. Aiko har tilogm egen vogn til å sitte i om hun blir for sliten.

Ja, alle sier det, men jeg synes de er så pene, og så vil jeg jo ikke stjele dem fra biene og humlene. Jeg jobber HARDT med misunnelsen min her!

Joda, men Todd høres ut som Aiko, Imouto har litt mer fres i stumpen.

Jeg har ingen gode råd for hvordan bli kvitt bladlus, @Kangerlussuaq, men du MÅ bli kvitt dem! Jeg har spist så utrolig mye deilig salater i sommer med de erteblomstbladene og -stilkene i, og det smaker så innmari godt! Honningurtene mine blomstrer og jeg har humler og bier på balkongen som koser seg med de oransje blomstene på squashen og gresskarene i tillegg til de fine lavendelfarga honningduftende greiene. Aiko synes de lukter så godt, atte.

Ja, begge mine (og veldig mange andre shibaer) røyter nå, så jeg synes ikke det er så rart sånn helt isolert.

Jeg (og Aiko) liker Toddy veldig godt alt.

Jeg har i alle fall opplevd økt røyting ifm kastrering. Men ja, det er ikke uvanlig med økt røyting om en bytter til et fôr som er mindre optimalt for hunden.

Ei jeg kjenner fôrer bikkja si utelukkende på vegansk føde. Hunden ser helt super ut, men jeg kan ikke noe for at det vrir seg i meg over at folk lar sine egne overbevisninger gli over i hundeholdet på den måten... Hunden har også en hel rekke plager, som feks allergi, og jeg er helt overbevist om at det meste av det hadde forsvunnet dersom hun begynte å råfôre i stedet...

Jeg måtte ta med Aiko til dyrlegevakta seint en kveld da jeg trudde hun var i ferd med å dø, og da tok vi røntgen (til tross for at bikkja på magisk vis hadde kvikna til i løpet av taxituren opp) og betalte over 2000 kr for ca 15 min med "behandling". Det var noe jeg regna med, det koster jo 600 kr bare å tusle innom for feks en liten titt i et øre til vanlig.

Så himla fine!

Mine er bare glade når det kommer folk og står med forventningsfulle vippehaler i gangen om noen banker eller ringer på. De er også fryktelig sosiale (egentlig litt pinlig, men heldigvis oppleves de bare som søte av andre som tross alt smiler til dem og er inviterende) utendørs, og trur alle er der bare for å være sammen med dem. De lar tvilen komme alle til gode, og Aiko hadde neppe gjort noe annet enn å rømme om noen blei ubehagelige, mens Imouto trur jeg nok hadde blitt ganske forstyrra og usikker dersom noen bryska seg med meg. Aiko skjønte ikke at spøkelsene liksom skulle være skumle og truende på MH, og syntes bare det var skikkelig trivelig når de kom helt bort, sånn at hun fikk hilse. Imouto kjefta noe alvorlig, men var ikke spesielt modig. Når min fine mann og jeg lekeslåss eller bare ligger og holder rundt hverandre, så kommer hun alltid bort og sjekker om vi har det hyggelig, med vippende hale og smilefjes, bare sånn for å sjekke, liksom. Her er det ingen varsling, men Imouto har enormt med vokt og er fryktelig territorial overfor andre hunder på "sitt" område, som hun vurderer til å være den plassen hun til enhver tid befinner seg på. Skal vi ha besøk av andre hunder, er jentene derfor enten på eget rom, eller under streng kontroll liggende på plassen sin. Hun kan også snøfte om hun hører andre hunder (som et lite grynt), men kaster et blikk på meg, og om jeg da sier at det går fint eller at vi da slett ikke grynter sånn, så kommer hun ikke med ett til.

Jeg er veldig "skravlete" med hundene, så det har vært helt naturlig å si "vent" til dem idet vi feks skal stoppe ved en trafikkert vei (begge mine har vokst opp midt i Oslo sentrum og måtte bare lære dette med en gang) og vente på grønt lys, eller fordi jeg feks mister kobbel og vil at de skal stå rolig til jeg får plukka det opp igjen. Jeg har aldri trent på det, det har bare kommet, omtrent som når du sier "kom hit, da" med mjuk kosestemme når du vil ha litt nærkontakt innendørs.

Grattis til Skessa!

Herregud, kvinne, ikke slit deg ut! *Puh*

Å, kjære @Djervekvinnen, jeg føler sånn med deg! Det er noe av det vondeste i hele verden når hundene dine gjør noe kjipt mot andre. Mine elsklinger kan være noen forjævlige troll mot andre hunder tidvis, men det som hjelper meg gjennom de stundene hvor jeg vurderer både juling, omplassering og avliving, gjerne alt på en gang, er at de er helt fantastiske med mennesker og aldri noensinne har gjort noe som helst mot tobeinte som kan karakteriseres som problematisk. Det er ikke annet å gjøre når vonde ting skjer enn å legge seg flat og gjøre alt en kan for å hindre at slike hendelser finner sted på nytt. Imouto er feks på hilsenekt overfor nye hunder om dagen, etter at hun glefsa etter trynet (akkompagnert av ville krigshyl) på en nabohund hun dagen før hadde blitt kjempeglad for se og hilse på. Jeg blei bare helt sjokkert og utrolig lei meg, og viser det overfor naboen ved å nikke og smile beskjemma når jeg ser dem, og gå i lang bue forbi hunden. Det Imouto kan finne på er for småting å regne i forhold til hva storesøster Aiko har på samvittigheten, som for mange år siden har rundhjult både bestevenninna si og en valp (hun har vært en prydhund siden). Da sleit jeg veldig med tillit og kjærlighet en periode, og så henne i et ganske nytt lys som ikke var spesielt kledelig. Kjenner jeg blir både kvalm og på gråten av å tenke på det, faktisk. Jeg trur det viktigste overfor andre som opplever negative ting med hundene våre, er nettopp det vi alle er enige om, å vise at vi er lei oss, og bare ta ansvar. Det hjelper ikke at jeg vanligvis kan "forklare" hvorfor Imouto eskalerer og blir idiot, når det andre ser er en hund som går fra å være blid, flørtete og glad, til å være en fresende villhund. Da er det bare å lempe henne unna, vise at jeg er skamfull, og ikke la henne gå til det stedet igjen. Og når en kjip hendelse finner sted mer enn en gang, så ser jeg et mønster, og muligheten for å teste om det kommer til å funke neste gang vi prøver, utforskes ikke. Samtidig synes jeg det er på sin plass å huske på at vi ikke kan kontrollere alt som skjer og alt som foregår inni hodene på disse dyra. Jeg tar ansvar for livsutfoldelsen deres, men jeg kan ikke ta ansvar for hele det mentale bildet. Mine hunder kommer med en genetisk pakke jeg ikke kan "klandres" for, utover at jeg trener, veileder, legger til rette, finner andre utløp for intense instinkter, og kontrollerer. Når en hund biter et menneske, er det for meg ikke gitt at det er eieren som har svikta. Høyst sannsynlig er hunden skjør i huet. Når mange hunder/de fleste fra en rase er samkjønnsaggressive, er det ikke eieren som ikke har trent nok på hundemøter, men noe som ligger i rasen. Når hetshunder jakter på små dyr/objekter som rører på seg, så er det ikke spesielt overraskende.