SandyEyeCandy

Jeg tenker at det også er forskjell på hvordan valper biter. Noen valper blir så lykkelige at de ikke klarer å styre seg når de treffer favorittmenneskene sine, og bare MÅ smake, susse og nibble litt. Det er et ganske stort steg fra det til å herjebite og mase. Jeg er feks den store heltinna til shibavalpen til tanta og onkelen min, og Sookie klarer bare ikke å beherske seg når vi er sammen, fordi hun er så glad og er så opptatt av å vise meg at hun synes jeg er det viktigste og beste mennesket til stede at hun gnafser i vei. Hun småbiter meg i kjeven (sånn type ulveunger på moren sin) og kosetygger og biter på hender før hun begynner å slikke når jeg sier at jeg ikke liker så mye biting. Hadde jeg vært en hund hadde hun slikka meg i munnviken (og det prøver hun jo forsåvidt også på). Da hun var yngre og særdeles uoppdragen, var saken en annen. Da var det ikke mye kosing og nibbling, men biting for å være i fred, biting for ikke å bli tatt på, biting for å få oppmerksomhet også. Så det finnes ikke et svar på spørsmålet om hvorfor en valp biter, jeg mener det også er viktig å kartlegge HVORDAN den biter (men så har jeg jo også en rase med svært mye lyd og språk).

Det viktigste er jo at de er velproposjonerte, og det har jeg inntrykk av at Daito også er. Han ser veldig godbollete ut på bildene. Men poenget mitt er at det er jo Lexie også, velproposjonert, altså. Men grunnen til at Lise ikke stiller sine hanner nå på lørdag, er at de begge er svære, og vår finske dommer ikke liker store hunder.

Hun skal møte Daito, som er kjempestor og visstnok litt vrang mot andre hunder om dagen. Vi krysser fingra og heier uhemma!

Dette er ganske vilt faktisk. Det er hele 12 shibaer påmeldt lørdag, hvorav to valper. Det er mer enn det var på Bjerke i sommer, liksom. Jeg veit hvem nesten alle er, blir koselig med stor shibagjeng, er ikke så ofte "alle" som driver med utstilling på Østlandet ser hverandre.

Og jeg bare diskuterer.

Han er nok heller ikke så dum at han ikke skjønner at det ikke funker å bjeffe dersom han blir lempa ut av rommet hver gang han bruker seg.

Når jeg sier at hun ikke er blid, så mener jeg at hun ikke blir sjarmert i senk av alt hun ser og står og koseprater med hundene før hun sjekker tenner. Hun er veldig ålreit, altså, bare ikke så entusiastisk. Det gikk feks helt problemfritt å stille en haug med shibavalper for henne, og den rasen lar seg ikke pelle på nesa. *Marvin* som eier broren til Linux som *Marianne* her skriver om, har feks en helt annen opplevelse av den utstillinga og møtet med dommeren enn hva *Marianne* har. Og ofte kan det være bedre for hunder som ikke liker seg i ringen å ha en ryddig og effektiv dommer (med effektiv mener jeg ikke at hun stresser, men at hun veit hva hun vil ha og hva hun skal se etter) enn en som tar seg altfor god tid med dilling og dulling også.

Jo, i følge det du skriver her, er det akkurat det jeg tulla med du mener. Og å sammenligne lysten etter kongler og lysten etter kaniner er egentlig ikke relevant i det hele tatt. Mine jakter på kongler også, de, dersom de triller bortover bakken eller faller fra trærne. Jeg har feks hunder fra en helt annen "kant av verden". De driter i hva som ligger bakover av kulinarisk historie, de dreper alt som rører på seg. Jeg fikk helt sjokk en dag tidligere i høst da hundene oppførte seg helt fullstendig rabiate en lang strekning, før vi runda en sving og oppdaga ei jente som var ute og lufta ilderne sine. I en park! Hallo, hvor høyt ønsker du at kjæledyrene dine skal dø da?!? Gudskjelov hadde jeg mine i bånd, ellers hadde ilderne lidd en rask død. Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor mange ildere det finnes i Japan, eller kaniner, men jaktinstinkt er jaktinstink uansett hvor i verden hunden kommer fra, og det er det som er poenget mitt. I følge dine "teorier" bør altså raser fra Sør-Amerika være mye mer på hugget etter marsvin, da disse er en naturlig del av fauanen der borte, og ikke minst inngår som en viktig del av kosten for mange mennesker (og da sikkert også dyr), mens de ikke vil bry seg nevneverdig om kaniner. Cattledogs og kelpier vil derimot være nærmest maniske rundt kaniner, da disse jo overformerte seg og trua med å ødelegge alt planteliv da de blei innført til Australia, fordi de blei så mange. Mens mynder i all hovedsak kanskje vil være mest opptatt av ørkendyr, som firfisler og sånt? Jeg tviler forøvrig ikke på at kelpier flest kicker på kaniner, men det er tvilsomt fordi de har det med seg genetisk at de skal jakte på nettopp den type gnager. Og mynder løper jo til verden og tilbake for ei plastfille under lure coursing (det gjør forøvrig også min shiba).

Er absolutt ikke noen huskygreie, hehe. Jeg trur alle hunder gjør dette på et eller annet tidspunkt. Aiko hadde noen gode runder med det da hun var valp, og jeg trudde bikkja var astmatisk eller hadde akutt kols eller noe annet stilig. Gleden var stor da jeg på utstilling oppdaga ei shibatispe som gjorde akkurat det samme.

Jeg har store tvil om at hunder med jaktinstinkt tenker "ja, dette har vel forfedrene mine fått servert en gang, så da går jeg for den med store ører framfor den med mindre, jeg!"

Prøv å gjøre tvangshvilinga hyggelig også, for da blir det lettere å feks klippe negler mens han ligger slækk på fanget, lettere å få han til å slappe av fortere osv.

Jeg har aldri brukt bur til sånne ting, men Aiko måtte bindes fast til bokhylla da hun var liten og blei helt rabiat. Til slutt trengte jeg bare reise meg opp og ta et skritt mot bokhylla før hun skjønte at nå var det bare å rulle inn puppen, ellers blei det skammekrok. Imouto har aldri vært så intens som Aiko, hun er bare veldig, veldig aktiv og energisk. Med henne var det pusting og timeouts (og rett og slett det å klemme henne ned i madrassen til hun kapitulerer når vi skulle legge oss) som gjaldt. Det høres ganske brutalt ut, jeg innser det, men det gjelder å være overbevisende, trygg og rolig nok til å gi valpen inntrykk av at okej, dette er kanskje det lureste akkurat nå.

Idet han bjeffer fordi han venter på mat, så hadde jeg ikke latt han være i samme rom som dere. Aiko hadde noen helt avsindige høyfrekvensbjeff da hun var liten og fortsatt brydde seg om mat, så det endte med at hun ikke fikk være sammen med meg. Skriker du på meg mens jeg lager mat til deg, ryker du rett ut. Jeg er egentlig ikke så redd for dette med å gi oppmerksomhet under bjeffing, det må jeg bare innrømme, men jeg preges nok av å ha to hunder som kun bjeffer hvis det virkelig er noe. Når Imouto vandrer rundt og gnåler fordi hun kjeder seg, så ber jeg henne holde fred. Om det ikke funker, får hun ikke være sammen med meg. Bjeffing/gnåling for å komme opp i sofa hadde jeg brutt ved å be han holde fred, enten ved å si hysj, be han sett seg eller andre ting for å avlede. Kanskje gitt han et tyggebein så han kan ligge for seg sjøl. Han vil jo fortsatt ikke få komme opp i sofaen, så det blir som Krutsi sier med å ligge tre hakk foran bikkja. Hvis Imouto tar helt av og vil gjøre "morsomme" ting, så holder det at jeg sier "være rolig jente" med snill kosestemme, sånn at hun ser på meg og blir slækk. Jeg har tvangshvilt henne fra hun var liten, ved å holde henne og stryke på henne mens jeg prater med sånn stemme, og det får jeg igjen for nå, da begge mine to blir helt i transe hvis jeg tar dem på nakken og snakker sånn til dem.

Jeg ville ikke avleda med lek og moro når han holder på med dette her. Det er mulig jeg er helt på jordet også, men for mitt hundehold (med min type hund som har et ganske så formidabelt aktivitetsnivå) er rotrening det absolutt viktigste jeg gjør. Og det er ganske stor forskjell på at valpen sitter ved føttene dine og bæljer etter oppmerksomhet, og når han svimer rundt i sin egen verden og leker og har det gøy, mens tromhinnene truer med å ryke. Det virker jo ikke som han bjeffer på klippet du viser fordi han er opptatt av deg, men fordi han leker med den røde greia. Om du da går bort og plukker han opp/fjerner han fra situasjonen og får han rolig, så vil han neppe koble bjeffinga med at han får kos.

Enig, jeg hadde blitt spinn gal av å høre på det der. Merker at jeg må omstille hodet litt til jeg får en brukshund som faktisk bruker munn og ikke bare kropp til å prate, sånn som mine stort sett gjør nå. At han står sånn og bæljer er ikke greit. Avled og tren MYE ro med han.

De er så fine! Jeg sliter også med at Imouto ikke legger på seg, så hun ser ut som en høyreist naken-dachs om dagen. Og Bali er fortsatt bare det vakreste, altså...

Min yngste hadde også voldsomt med lyd da hun var liten (bortsett fra at hun ikke bjeffa). Det er ganske vanlig at shibapopcorn mener veldig mye om mangt, så jeg slo meg til ro med at det ville gå over når hun forsto at verden ikke kretsa om henne. Nå er det bare tre lyder som er igjen, masegnåling, lekebjeff og grevlinglyder. Akk, er de ikke skjønne...

Nå blir jeg fornærma! Du vil ikke ha shiba, men du kan fint ha BASENJI?!? Og Liv, juhu for parringsferd!

Hvordan reagerer hundene mine på kaniner og gnagere? Vel, de dreper dem om de får sjansen. Sjøl om ikke hunden din skal ha noe særlig jaktinstinkt, så er det nok fordi kaninene rømmer unna og mer aktive at hun kicker på synet av dem. Av hensyn til kaninene hadde jeg ikke latt hunden få "leke" med dem til de forsvinner, uansett hvor mye hun elsker å se på dem. (Her i huset kalles det manisk oppheng og må brytes sporenstreks).

Så flink han er! Så mye som du er frustrert over denne karen din, så er det veldig stas å se at han faktisk kan jobben sin når det gjelder, altså!

Jeg tenker at jeg tar med meg jentene på jobb i jula, jeg, og lager snøengler og baser i snøen med jevne mellomrom heller enn å avspasere. Det er ganske slækt her også i jula, nemlig...

= fakter. Fløyter blei brukt til innkalling og dirigering av fuglebikkjer, som gjerne har så stor radius at stemmen til jegeren ikke bærer. Det spiller altså ingen rolle om du bruker fløyte eller stemmen din for å kalle inn, det er ikke sånn at hunden vil synes fløytelyden er kulere bare fordi du gjerne vil det. Og Marita har rett, du lærer inn fløyta på samme måte som annen inkalling. Ei jeg kjenner opplevde forøvrig at det satt en kar med hundefløyte og forsøkte å spolere all innkalling et sted de var og trente. Da var hun ganske glad det var stemmen bikkja var vant til å lytte til.

Vi hadde henne på Japanspesialen 2010. Hun er er ikke spesielt blid, men hun er nøye, real og tar seg tid.

Jeg har med hunder i butikker dersom det passer seg sånn. Men ALDRI matbutikker. Feks Claes Ohlsson, Biltema og databutikken.

Men sånn mtp bæresele, så kommer jeg til å ha det til min neste valp. Ikke fordi jeg skal dra han med meg på matbutikker, men fordi det er lettere å ha han foran enn i en sekk på ryggen. Da kan de røde farer og jeg fortsatt gå på klatreturene våre, uten å måtte ta hensyn til den lille knerten som ikke kan gjøre alle de samme tingene enda. Imouto satt i sekk da hun var liten, og var ikke heeelt fornøyd med det bestandig: