SandyEyeCandy

Jeg skjønte at det ikke var her reservasjonen blei gjort, altså, men det er kjedelig å melde på noe uten å vite at man faktisk kommer seg dit. Mvh hun som måtte avlyse alle fire blodsporprøver vi var påmeldt denne høsten pga manglende sjåfør...

Helt enig! Jeg har hunder som følger spor så langt det går, og som løper fritt i til tider ekstremt krevende terreng opptil 8 timer per dag, men inne vil jeg ikke at de skal henge fra taklampa, sånn de gjerne gjør som valper.

Ooo, dette vil jeg være med på! Kan vi sitte på med deg, mon tro, siden du sikkert har lappen innen den tid?

Haha, unnskyld at jeg ler, men "lammet av frykt"?!?

Jeg har valgt meg et navn som enda ikke er søkt om. Det japanske ordet henviser til hva hundene betyr for meg, og det blir også en nydelig setning med kennelnavn+egennavn+kullnavn. At det er japansk betyr ikke så mye om jeg mot formodning skal ha kull på andre raser jeg måtte slumpe til å eie i løpet av livet, fordi det er et melodiøst og vakkert ord uansett.

SOM vi skal kose oss! Og SÅ stolte vi skal være over de fineste hundene våre! Og SÅ gøy de skal ha det både før, under og etter bedømming! :banana!

Hehe, nå er det vel ingen som har påstått at rotrening løser alle verdensproblemer, eller at det er noen motsetning mellom å ville ha en aktiv rase OG at den også må klare å være rolig innimellom? Når feks jeg sier at rotrening er noe av det viktigste jeg gjør, så betyr det IKKE at jeg sitter pal på gulvet med valpen i skrustikke for å holde den rolig, eller at jeg mener at alle hunder skal bindes fast til de kapitulerer. For meg er rotrening ekstremt viktig av mange andre hensyn framfor den reint fysiske aktiviteten. Mine shibaer MÅ læres avknapp og ro, sånn at de feks skal bli mulige å håndtere. Hvis ikke jeg lærer dem at på fanget mitt eller når jeg masserer nakken deres skal de være rolige, vil jeg aldri kunne videreføre det til å klippe negler uten problemer, dusje dem, la veterinærer håndtere dem osv. I tillegg er det gjerne mye prat og lyd, sjøl om mine sjelden bjeffer (mens du selvsagt finner den varslende gneldrebikkja innen denne rasen også), som jeg heller ikke vil at skal eskalere. At jeg fra valpen har vært liten har vendt den til at det er hyggelig, trygt og rolig å bli tatt på av mamsen eller bli bært rundt, gjør det veldig mye lettere å bryte tirader fra medelsomme røde farer. I tillegg er det også et reint egoistisk aspekt ved det, dersom man som jeg er så "heldig" å få en hund som anser fysisk kontakt som fullstendig uinteressant. Aiko kan kose litt nå, men det er etter to år og tre løpetider. Før gikk hun bare sin vei, mens jeg satt igjen og svulmet over av behovet for nærhet til denne fantastiske skapningen, haha. Hun lot meg kose, og fant seg i det, mens hvis hun ikke hadde vært vant til det fra valpestadiet, og blitt lært opp til å skjønne hva feks mitt fjes begravd i nakken hennes betyr, så kunne hun nok fort blitt litt vel egenrådig. Det er ille nok som det er. Imouto vil veldig gjerne være nær, men var så høyenergisk at både briller og neser fikk gjennomgå, der hun jobba så voldsomt for å vise hvor nær hun ville være. Her måtte lavgiret settes inn for at ikke lille kamikaze skulle ta helt av, men lære at man må være rolig for å kose, samtidig som hun også blei rolig av å kose. Fin sirkeleffekt.

Da er det hvordan hun føles du forholder deg til. Hunder med mye pels lurer oss veldig med hvordan de ser ut, mens Kaja har hunder med kort-kort pels, og kan dermed lettere holde øye med evt vektforandringer. Mine ser også utrolig pjuskete og tynne ut våte sammenligna med det lodne og sterke inntrykket de gir tørre, så her er det en hånd på hver side av ryggen for å kjenne på ribbeina som gjelder. Akkurat nå er Imouto veldig tynn, mens Aiko er så fin atte.

Harde kår... Det farligste mine to kan risikere å møte, er trikken eller den rabiate boxeren og den enda mer rabiate schäferen i nabolaget.

Jeg elsker hvordan man kan se hvordan musklene kommer poppende fram ettersom han blir eldre. Han er utrolig flott!

Link til PM (om det ikke alt ligger her): http://www.nkk.no/nkk/public/getStartnrAttachment?UTID=110566

Jeg tenker at det også er forskjell på hvordan valper biter. Noen valper blir så lykkelige at de ikke klarer å styre seg når de treffer favorittmenneskene sine, og bare MÅ smake, susse og nibble litt. Det er et ganske stort steg fra det til å herjebite og mase. Jeg er feks den store heltinna til shibavalpen til tanta og onkelen min, og Sookie klarer bare ikke å beherske seg når vi er sammen, fordi hun er så glad og er så opptatt av å vise meg at hun synes jeg er det viktigste og beste mennesket til stede at hun gnafser i vei. Hun småbiter meg i kjeven (sånn type ulveunger på moren sin) og kosetygger og biter på hender før hun begynner å slikke når jeg sier at jeg ikke liker så mye biting. Hadde jeg vært en hund hadde hun slikka meg i munnviken (og det prøver hun jo forsåvidt også på). Da hun var yngre og særdeles uoppdragen, var saken en annen. Da var det ikke mye kosing og nibbling, men biting for å være i fred, biting for ikke å bli tatt på, biting for å få oppmerksomhet også. Så det finnes ikke et svar på spørsmålet om hvorfor en valp biter, jeg mener det også er viktig å kartlegge HVORDAN den biter (men så har jeg jo også en rase med svært mye lyd og språk).

Det viktigste er jo at de er velproposjonerte, og det har jeg inntrykk av at Daito også er. Han ser veldig godbollete ut på bildene. Men poenget mitt er at det er jo Lexie også, velproposjonert, altså. Men grunnen til at Lise ikke stiller sine hanner nå på lørdag, er at de begge er svære, og vår finske dommer ikke liker store hunder.

Hun skal møte Daito, som er kjempestor og visstnok litt vrang mot andre hunder om dagen. Vi krysser fingra og heier uhemma!

Dette er ganske vilt faktisk. Det er hele 12 shibaer påmeldt lørdag, hvorav to valper. Det er mer enn det var på Bjerke i sommer, liksom. Jeg veit hvem nesten alle er, blir koselig med stor shibagjeng, er ikke så ofte "alle" som driver med utstilling på Østlandet ser hverandre.

Og jeg bare diskuterer.

Han er nok heller ikke så dum at han ikke skjønner at det ikke funker å bjeffe dersom han blir lempa ut av rommet hver gang han bruker seg.

Når jeg sier at hun ikke er blid, så mener jeg at hun ikke blir sjarmert i senk av alt hun ser og står og koseprater med hundene før hun sjekker tenner. Hun er veldig ålreit, altså, bare ikke så entusiastisk. Det gikk feks helt problemfritt å stille en haug med shibavalper for henne, og den rasen lar seg ikke pelle på nesa. *Marvin* som eier broren til Linux som *Marianne* her skriver om, har feks en helt annen opplevelse av den utstillinga og møtet med dommeren enn hva *Marianne* har. Og ofte kan det være bedre for hunder som ikke liker seg i ringen å ha en ryddig og effektiv dommer (med effektiv mener jeg ikke at hun stresser, men at hun veit hva hun vil ha og hva hun skal se etter) enn en som tar seg altfor god tid med dilling og dulling også.

Jo, i følge det du skriver her, er det akkurat det jeg tulla med du mener. Og å sammenligne lysten etter kongler og lysten etter kaniner er egentlig ikke relevant i det hele tatt. Mine jakter på kongler også, de, dersom de triller bortover bakken eller faller fra trærne. Jeg har feks hunder fra en helt annen "kant av verden". De driter i hva som ligger bakover av kulinarisk historie, de dreper alt som rører på seg. Jeg fikk helt sjokk en dag tidligere i høst da hundene oppførte seg helt fullstendig rabiate en lang strekning, før vi runda en sving og oppdaga ei jente som var ute og lufta ilderne sine. I en park! Hallo, hvor høyt ønsker du at kjæledyrene dine skal dø da?!? Gudskjelov hadde jeg mine i bånd, ellers hadde ilderne lidd en rask død. Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor mange ildere det finnes i Japan, eller kaniner, men jaktinstinkt er jaktinstink uansett hvor i verden hunden kommer fra, og det er det som er poenget mitt. I følge dine "teorier" bør altså raser fra Sør-Amerika være mye mer på hugget etter marsvin, da disse er en naturlig del av fauanen der borte, og ikke minst inngår som en viktig del av kosten for mange mennesker (og da sikkert også dyr), mens de ikke vil bry seg nevneverdig om kaniner. Cattledogs og kelpier vil derimot være nærmest maniske rundt kaniner, da disse jo overformerte seg og trua med å ødelegge alt planteliv da de blei innført til Australia, fordi de blei så mange. Mens mynder i all hovedsak kanskje vil være mest opptatt av ørkendyr, som firfisler og sånt? Jeg tviler forøvrig ikke på at kelpier flest kicker på kaniner, men det er tvilsomt fordi de har det med seg genetisk at de skal jakte på nettopp den type gnager. Og mynder løper jo til verden og tilbake for ei plastfille under lure coursing (det gjør forøvrig også min shiba).

Er absolutt ikke noen huskygreie, hehe. Jeg trur alle hunder gjør dette på et eller annet tidspunkt. Aiko hadde noen gode runder med det da hun var valp, og jeg trudde bikkja var astmatisk eller hadde akutt kols eller noe annet stilig. Gleden var stor da jeg på utstilling oppdaga ei shibatispe som gjorde akkurat det samme.

Jeg har store tvil om at hunder med jaktinstinkt tenker "ja, dette har vel forfedrene mine fått servert en gang, så da går jeg for den med store ører framfor den med mindre, jeg!"

Prøv å gjøre tvangshvilinga hyggelig også, for da blir det lettere å feks klippe negler mens han ligger slækk på fanget, lettere å få han til å slappe av fortere osv.

Jeg har aldri brukt bur til sånne ting, men Aiko måtte bindes fast til bokhylla da hun var liten og blei helt rabiat. Til slutt trengte jeg bare reise meg opp og ta et skritt mot bokhylla før hun skjønte at nå var det bare å rulle inn puppen, ellers blei det skammekrok. Imouto har aldri vært så intens som Aiko, hun er bare veldig, veldig aktiv og energisk. Med henne var det pusting og timeouts (og rett og slett det å klemme henne ned i madrassen til hun kapitulerer når vi skulle legge oss) som gjaldt. Det høres ganske brutalt ut, jeg innser det, men det gjelder å være overbevisende, trygg og rolig nok til å gi valpen inntrykk av at okej, dette er kanskje det lureste akkurat nå.

Idet han bjeffer fordi han venter på mat, så hadde jeg ikke latt han være i samme rom som dere. Aiko hadde noen helt avsindige høyfrekvensbjeff da hun var liten og fortsatt brydde seg om mat, så det endte med at hun ikke fikk være sammen med meg. Skriker du på meg mens jeg lager mat til deg, ryker du rett ut. Jeg er egentlig ikke så redd for dette med å gi oppmerksomhet under bjeffing, det må jeg bare innrømme, men jeg preges nok av å ha to hunder som kun bjeffer hvis det virkelig er noe. Når Imouto vandrer rundt og gnåler fordi hun kjeder seg, så ber jeg henne holde fred. Om det ikke funker, får hun ikke være sammen med meg. Bjeffing/gnåling for å komme opp i sofa hadde jeg brutt ved å be han holde fred, enten ved å si hysj, be han sett seg eller andre ting for å avlede. Kanskje gitt han et tyggebein så han kan ligge for seg sjøl. Han vil jo fortsatt ikke få komme opp i sofaen, så det blir som Krutsi sier med å ligge tre hakk foran bikkja. Hvis Imouto tar helt av og vil gjøre "morsomme" ting, så holder det at jeg sier "være rolig jente" med snill kosestemme, sånn at hun ser på meg og blir slækk. Jeg har tvangshvilt henne fra hun var liten, ved å holde henne og stryke på henne mens jeg prater med sånn stemme, og det får jeg igjen for nå, da begge mine to blir helt i transe hvis jeg tar dem på nakken og snakker sånn til dem.

Jeg ville ikke avleda med lek og moro når han holder på med dette her. Det er mulig jeg er helt på jordet også, men for mitt hundehold (med min type hund som har et ganske så formidabelt aktivitetsnivå) er rotrening det absolutt viktigste jeg gjør. Og det er ganske stor forskjell på at valpen sitter ved føttene dine og bæljer etter oppmerksomhet, og når han svimer rundt i sin egen verden og leker og har det gøy, mens tromhinnene truer med å ryke. Det virker jo ikke som han bjeffer på klippet du viser fordi han er opptatt av deg, men fordi han leker med den røde greia. Om du da går bort og plukker han opp/fjerner han fra situasjonen og får han rolig, så vil han neppe koble bjeffinga med at han får kos.