SandyEyeCandy

Jeg synes det lyser verdighet og sansa fuglebikkje av Toya, hun er SÅ flott! I tillegg er det utrolig skjønt å se at Amigo og Dirk har det så bra sammen, du var jo litt betenkt for dette i begynnelsen, husker jeg. Fine gutta!

Den ville uansett ikke hatt sjanse mot Arla og superhandleren hennes.

Jeg har stilt knertis som valp for han på Japanspesialen 2011, og jeg digger den dommeren! Han var den første til å noengang påpeke feil (helt riktig observert) på henne, og han satte også opp veldig typelike valper. (Bare så det er sagt, så blei Imouto uplassert, så min begeistring er overhodet ikke farga av hans vurderinga av bikkja mi, hehe). Han er veldig nøye og streng, og er en av få dommere som sparker drittatale shibahanner ut av ringen om de utagerer. Samtidig så han at Imouto er en snill og søt hund, til tross for at hun var en fullstendig kålorm på bordet.

Noenganger skulle jeg ønske at Aikos utseende sto i forhold til mentaliteten hennes, sånn at kanskje også jeg hadde fått den reaksjonen, hehe. Men samtidig så vil jeg jo ikke at hun skal føle at hun må være streng, heller. Jeg har forøvrig fått et svar på hvorfor Imouto har vært så innmari PÅ andre hunder som stopper opp og glor i det siste. Hun fikk sin andre løpetid i dag, og jeg husker at også Aiko var ille på fiksering på andre og vanskelig å bryte på det da hun var yngre i forbindelse med løpetid. Jeg har begynt å gå med ball i lomma, for da husker nemlig knertis at hun er en ganske vanlig hund. Jeg har tidligere ikke villet ha med ball på tur i frykt for at de møtende hundene skal like baller enda mer enn det mine gjør, men jeg viser den bare fram i skjul uten å pipe med den, og så går vi derfra. Jeg har fortsatt til gode å bli angrepet mens jeg er på tur med begge to, gudskjelov.

Jovisst ser jeg at pelsen har blitt lengre! Skikkelig krøllete på rompa, som min favorittkroppsdel på Lotte.

Imouto er sånn her: sånn her: Sånn her: Og sånn her: og sånn her:

Aiko er en blanding av dette: Dette: dette: og dette (riktignok veldig sjelden):

Akkurat når det gjelder shiba, så mener jeg at oppdrettere har mye ansvar både mtp hva de avler på (ikke overraskende), hvem de selger til (ikke bare folk som skal ha en vakker hund) og ikke minst hvordan de oppdrar valpekjøperne sine. Når jeg kommer til veterinæren med mine meget håndterbare hunder uansett rasesammenligning, og hele kontoret står på hodet fordi de som jobber der vil hilse på normale og hyggelige shibaer, kjenner jeg at jeg blir både flau og lei meg når det kommer historier om nye shibaeiere som påstår at deres rabiate 7mnd gamle valp "ikke er verre enn andre shibaer" når den går ballistic på undersøkelsesbordet fordi det ikke passer å bli undersøkt akkurat i dag... :rolleyes2: Det er jaggu ikke bare bikkja det står på alltid (uten at jeg skal gå i "staffe-fella" og påsto at det baaare er eier det kommer an på, hehe). Mener du egentlig at folk flest IKKE anser det for å være en showstopper? For her sier du jo at både du og andre mener det, men alt det andre du sier tyder jo på det stikk motsatte, hehe.

Alle oppdaterte tråder fra sistgang du var innom vil dukke opp idet du trykker "vis nytt innhold". Jeg synes det er kjempefint at det fungerer sånn det gjør, og har ingen problemer med å la være å lese i tråder som ikke interesserer meg, f. eks mobil-abonnementer.

Sånn hage vil jeg også ha...

Tusen takk for kjempeålreit innføring i tankene og prosessen før paring. Hun er rett og slett bare nydelig! Veldig spent på morgendagen...

Men det er klart at han er det. Er det nå jeg IKKE skal fortelle om frøken trollbolle som er helt fantastisk på trening fortsatt, 2.5 år gammel, men som omtrent er berykta på østlandet for å finne på *** og sprell på lydighetskonkurraser...?

Hehe, jeg sier som jeg sa til :)Kine i sin tid: Det er veldig gøy å være på valpekurs og unghundkurs med shibaer, for de er så himla smarte og "på" at de nesten alltid er de flinkeste og mest lettlærte. Det er bare så himla frustrerende at det sjelden varer idet verden oppdages når de blir litt eldre. Nyt det mens du kan, vi heier på dere og synes det er supert med flere som vil bruke shibaene sine og ser hva slags kapasitet de har!

Du har helt rett i at labradorer skal være liketile, trygge og koselige hunder, og ikke smiskete og utrygge som søker bekreftelse hos alle, så det er ganske urettferdig å bruke labradorisering om hunder med manglende mot og behov for mye førerstøtte, jeg tar den. Det JEG mener meg labradorising, kan fint eksemplifiseres med mine egne hunder: Aiko kaster seg (stort sett) mot fremmede som smiler til henne på gata, er kjempeivrig på å hilse, klatrer opp i fanget og skal susse og styre på. Det er jo et dritsøtt trekk, men ikke spesielt rasetypisk. Hun viker heller ikke fra min side når vi er på tur, men trenger ikke nevneverdig kroppskontakt. Hun har blitt veldig folkelig med åra, og var mye mer verdig da hun var yngre. Hun er jo fortsatt en shiba i den forstand at hun ikke er så opptatt av hva jeg mener om ting og fordi hun håndtere det meste på egenhånd, men i møtet med mennesker som er imøtekommende er hun som en lykkelig labradorvalp. Imouto derimot, kan godt hilse på folk, men hun er ikke spesielt opptatt av dem, med unntak av dem hun kjenner og elsker, selvsagt. Hun har voldsomt stor radius på tur, og er egentlig ikke "sammen med meg" i det hele tatt, bortsett fra at hun får med seg hvilken retning jeg beveger meg i. Hun har alltid trengt mye kos og kontakt, men er en ordentlig dronning i hele sin holdning i møte med verden og skapningene i den. Hun er definitivt en mye bedre og mer rasetypisk shiba, sjøl om Aiko er en mye mer "hjertelig" hund overfor folk.

Vi kan også være med å gå tur. Min eldste tispe er veldig rolig og ignorerende, men også rettferdig oppdragende. I bånd blir dette uansett ikke noe tema, men hvis de skal være løse sammen, er hun både leken og tydelig. Den yngste er veldig glad og rask, og liker å løpe og leke. Vi har jo forøvrig truffet hverandre før på Ekerbergsletta.

Litt kjekt å vite hva slags rase du snakker om. Vi begynner å få altfor store, tunge hunder med voldsomme pelser. Shibaer skal være lette, moderate og funksjonelle. I tillegg er det innmari mye drittatal oppførsel der ute, noe det blir opp til en enkelte oppdretter og eier å ta tak i, så lenge det finnes oppdrettere som synes det er stas med klin gærne hannhunder som ikke kan ses på av andre hunder eller tisper som heller hyler og bærer seg enn å snu seg unna. På den andre enden av skalaen har også vi labradoriseringa av hundene. Shibaer skal være selvstendige og trygge, og ikke bry seg nevneverdig om at et vilkårlig menneske synes de er gøyale eller pene. Dette ser jeg kan gi utslag i litt puslete hunder mentalt som trenger mye førerstøtte. Sånn skal de IKKE være.

Jeg har hunder med jaktinstinkt som både får brukt instinktene sine og som jeg veit hvordan jeg skal håndtere. Du forenkler ganske kraftig hvis du trur at det hindrer dem i løpe etter andre hunder (for å leke, men også for å monge seg innimellom) dersom de får sjansen. virkelighetsorintering.no på deg også! Jobber med saken.

virkelighetsorientering.no?

Denne likte jeg! Håper bare at den møtende hunden er av typen som liker leverknekk, for det eter ikke mine, så da slipper jeg å sløse godis.

Kuma er så fiiin! Mine har aldri buser (og jeg ser godt busa (eller "søvnen", som jeg ville kalt det) på bildet), og hvis det brått oppstår og ikke går vekk av seg sjøl, ville jeg sjekka det opp. Men går det over, kan det fort bare være at øyet har blitt irritert av noe mikroskopisk du ikke har sett (naturlig nok), og så har det blitt greit av seg sjøl.

Akkurat dette synes jeg er dritvanskelig sjøl. Jeg har mine i bånd når jeg går på tur alle andre steder enn i skogen, og har ingen problemer med passering av andre hunder så lenge de er i bånd eller overser mine. "Dessverre" trenger ikke hundene være fly på-aggressive heller (jeg har gudsjelov aldri egentlig funnet ut hvorvidt de er ordentlig sinna eller ikke) for at mine skal reagere på at hunder kommer styrtene mot dem og bråstopper en meter ifra med stiv kropp og stirrende blikk. Det er IKKE ålreit oppførsel, så da passer de på å si ifra om det. Jeg har ikke akkurat en rase som er kjent for å være rund i kantene, og her er det "never back down" for alle penga, og den yngste er egentlig verst. Aiko er ganske kul så fort jeg gir beskjed om at hun skal oppføre seg, mens Imouto drar hele spekteret med stor og mørk og sexy grevlinglyder. Det jeg pleier å gjøre, er rett og slett og slippe Imouto bort til hunden så jeg slipper at hun utagerer, men heller kan leke i stedet. Men det er jo en sjanse å ta, i tilfellet den andre hunden viser seg å være klin gæren og egentlig bare være interessert i bråk. Så det er ikke noen løsning jeg kommer til å fortsette med, for å si det sånn. I går valgte jeg å sette meg ned meg dem og dra dem opp på knærne mine og snakke rolig til dem, og da roa det seg fort mens den fremmede hunden løp sin vei. En annen gang har jeg holdt dem bak meg mens en skikkelig grinete tispe sto foran oss, og da tok jeg tak i halsbåndet hennes og venta til hun brått fikk med seg at eier ropte. I dag har vi vært ute og trent på nettopp oppførsel i møte med fremmede, løse hunder, og jeg har fortsatt ikke noen god strategi, annet enn at jeg IKKE kommer til å prøve meg på noe husjing eller skremming av den møtende hunden utover å være fysisk sperre der det er mulig, fordi jeg som Marie merker at det jazzer opp jentene ekstra når vi liksom er "enige" om at den skrekkfrekken må snakkes ordentlig til. Jeg kunne jo vurdert å slippe bort Aiko i stedet, som er en meget myndig, liten frøken, men jeg vil jo ikke at hun skal få sånne opplevelser heller, sant... Jeg kommer til å fortsette som i dag, og jobbe kontakt, kontakt, kontakt og løpe baklengs bakover for å lokke dem med meg, og ignorere den møtende hunden. Om det kommer ei bikkje som åpenbart har skumle hensikter, vil jeg nok løfte dem opp og holde bikkja unna med beinet (det har jeg gjort før). Jeg skal snart på tur med en hundeinstruktør jeg kjenner for å trene på akkurat dette, så forhåpentligvis vil jeg få noen gode råd der.

Jeg holdt på å bli gal av Imouto som likte å skvette litt både her og der til hun var mange måneder gammel, bare fordi hun var så fornøyd med evnen. Og vi var MYE ute! Hun hadde åpenbart ikke fått med seg det med at shibaer liksom er så reinslige. Hun skvetter og markerer fortsatt usedvanlig mye, men sparer det i det minste til hun er utendørs.

Jeg har aldri hatt kortpelsa hund, men ville ikke nølt med å kle på den dersom den var kald. Ferdig med det. Men det er klart, en må ikke synes så synd på den yndige lille valpen at det blir vanskelig å gjennomføre valpekurs osv. Å holde valpen i aktivitet både gjennom øvelsene og fordi dere leker gjør nok at det blir lettere å holde moralen høy. Aiko var helt nedrøyta i sommer, og frøys voldsomt en helg Anette og jeg var på stevne, og det blåste og regna. Så vi putta alle tre shibafrøknene i samme grind, så de kunne ligge oppå hverandre og gi hverandre varme.

Gratulerer så masse, mye flotte greier på gang nå, skjønner jeg!

Fininger!