SandyEyeCandy

Jeg skal flytte og gi bort nesten alt jeg har igjen av bøker etter siste rydderunde. Noen som vil komme på besøk og plukke med seg litt? Jeg servere te og shibaluv til de(n) som måtte føle seg kallet. Fortell gjerne litteraturinteresserte venner også om det, jeg er ikke sjenert... Det er snakk om sikkert en 40-50 titler, altfor mange til at jeg orker å liste dem opp, men det er blant annet alle bøkene i "True Blood"-serien på engelsk, litt krim, litt fantasy, bittelitt husmorporno, en del kjempebra nordisk litteratur, mye bestselgere osv. Edit: Vinterbro ligger rett etter Tusenfryd. Veldig lett med bil, litt mer slitsomt med kollektivt.

Benken er gitt bort!

Det er ikke sosialisering å hurtig-hilse på vilkårlige bikkjer på gata, det er "in-your-face"-tilnærming og ikke noe de fleste hunder får så mye ut av. I verste fall kan du risikere å treffe på bikkjer som ikke liker valper, og som gir din lille ivrige en skikkelig smekk. Det er sosialisering å bare se på andre hunder også, og i stedet ville jeg trent passering og fokus på DEG, for du vil jo egentlig ikke ha en hund som går bananas av glede og forventning hver gang den ser en annen på gata? Jeg er sikker på at valpekurset blir kjempebra, og at dere får fine valper å leke med der under ordna forhold. Lykke til!

Jeg forstår veldig godt hva Therese føler, jeg. Uten sammenligning forøvrig har jeg også mange tanker om avl på shiba og hva rasen egentlig burde brukes til, og synes det er synd når de blir solgt til folk som ønsker seg en selskapshund eller utstillinghund og som ikke har noen planer eller interesse for å stimulere og oppleve de sidene ved rasen som gjør den spesiell og noe helt for seg sjøl. Nå mener ikke jeg at alle bør fly tre timer i skauen hver dag eller gå blodspor så mosen skvetter flere ganger i uka, men en friluftsinteresse eller ønske om å tilbringe tid med hundene sin hvor shibaen får brukt de sterke driftene sine og komme til sin rett, det skulle jeg ønske flere hadde et bevisst forhold til, i stedet for å slippe bikkja løs i parken og synes det er gøy når den "dominerer" andre eller jager duer. (Ja, jeg svartmaler, men du skjønner poenget. )

Jeg har ikke så mye erfaring med DP, men jeg etter hva jeg får inntrykk av, så trur jeg verken graden av jaktinstinkt eller måten det arter seg på sammenlignes. En kvikk shiba jakter med alle sanser og er veldig på alerten, men du har selvsagt de som ikke er så opptatte av å ta inn hele verden. Marianne og jeg var på tur i går med alle de fem hundene vi har i hus nå, og kom leende fram til at de som ønska en demo på hva jaktinstinkt/manglende jakt innebar, kunne bli med oss. Sjøl om ikke mine kunne se rådyret som gjemte seg i det høye sivet utpå jordet, så lukter de det, og finner hvor det har kryssa veien, hvor det har gått hen, og blir veldig, veldig ivrige på sporing etter at de ikke kan lokalisere hvor dyret befinner seg på overvær (det blåste ikke i går). Det hører med til historien at jeg oppmuntrer denne atferden ved å rose, mens når de fikserer på fugl er jeg streng og bryter fokus ved å kommandere dem framover. Det fungerer også, tilogmed på rullegardin-Imouto som lever i håpet om at en svale en gang skal fly forbi i hoppe-høyde for henne. Sheltien, kooikeren og kelpien fikk ikke med seg hva som skjedde i det hele tatt, og syntes bare det var gøy at Imouto dro avgårde med nesa i bakken og et vanvittig tempo, uten å skjønne hva det egentlig dreide seg om. Samtidig som dette fikk Aiko øye på en sommerfugl, og hoppa ivrig rundt for å fange den, uten å bry seg om hun kræsjer i søstra eller kelpien.

Jeg lo også godt/oppgitt av at dette brått har blitt et konsept med eget, fancy navn, men det er da slett ikke en kritikk av deg, Tabris! Flott at du har funnet en måte å trene selvkontroll på om du føler han trenger det, og du vil finne mange flere eksempler om du googler begreper som "doggie zen", "omvendt lokking" og "shaping". Jeg har jo ganske avbalanserte/vanskelig motiverte hunder, og har ikke noe ønske om å lære dem passivitet rundt belønning, da blir det skrekkelig trått på banen. Likevel har jeg selvsagt trent de klassiske kontaktøvelsene TS nevner ved at de må se på meg før de får godiset i hånda mi/mellom leppene mine/liggende på poten deres eller gå ut døra.

Okej, BP, da er vi enige. Jeg hater varsling og unødvendig bjeffing, og synes hunder som kommuniserer med lyd framfor små nyanser i kroppen er fryktelig masete over tid. Jeg tenker at det er helt essensielt at en god vakthund er avbalansert og evner å vurdere situasjoner. Om du har en "vakthund" som varsler idet et eple faller fra treet, så blir det jo så mye ulv ulv at det til slutt bare blir støy og uviktig. Disse hundene som hylende løper mot porten så fort de ser et menneske er i mine øyne bare gneldrebikkjer.

Åh, nå går du virkelig glipp av noe, men om du synes papillon og dvergpincher er greia, så er nok ikke shiba helt passende, nei. Både papillon og cavalier har vel forresten pels som både kladder og drar med seg ting inn, eller?

Knertis er påmeldt for lenge siden. Både Sirkus Samurai og bøtteballetten kommer og skal som vanlig i ringen begge dager. Nå må vi bare finne et sted å bo...

Men jeg lurer på følgende: Er den påståtte løse wheaten-terrieren bare oppfunnet? Eller har hundelufterne valgt å finne en syndebukk i din valpekjøper?

Med vaktinstinkt, tenker du da på diverse varsling og "engasjement"? Jeg skiller mellom territorial atferd/vokt og varsling, men vil gjerne høre din definisjon for at det skal være et grunnlag for diskusjonen.

Jeg pleier å si at shibaen er den ultimate turkompis, seriøst. Jeg klatrer med mine (og de ryker rett opp glatte fjellvegger, tilogmed hun med skjelettdefekt) og de finner lure steder og ta tak med de små potene sine. Jeg rappelerer også den eldste ned veldig bratte partier, mens den yngste hopper som ei fjellgeit. Meget god kvalitet på poter, og løper oppå skare. Uansett hvor langt du går, vil de alltid være med. Kan fint gå løse der det er oversiktlig om du har lært dem det, men må holdes i bånd der det finnes dyr. Ved tilvenning fra valpestadiet vil de ikke gå bananas ved synet av sau, men de fleste HAR sterke drifter og masse jaktinstinkt. Kan være ganske territoriale og ha en del meninger om andre hunder, men dersom en er obs på dette og forteller hunden hvordan den bør oppføre seg, er dette helt håndterbart. De aller fleste jeg kjenner har minst to shibaer. Rasen er avla fram for å jobbe selvstendig i krevende fjellterreng i Japan, og har en fremragende fysikk, i tillegg til et sett med instinkter som ofte gir turene en ekstra dimensjon. Å være i skogen med mine hunder er som å være med på en livesending på National Geographic Channel, hvor jeg gjennom deres øyne ser, hører og tar inn skogen på en helt ny måte. De får med seg ALT. Pelsen kladder aldri og holder dem varme. De tåler en hel del vær, disse bikkjene. Noen shibaer prater ganske mye, noen varsler, og noen er veldig, veldig tyste. Mine lager ikke en lyd annet noen gøyale grynt når de leker, og entusiastiske bjeff fra den eldste for å invitere til lek. Den yngste kan kjefte gjennom gjerdet. Dette er derimot svært kontrollerbart om en fra starten av ikke ønsker lyd. De bør også vendes til mye håndtering, da rasen har stor integritet og kan ha en del egne meninger om hvordan de skal leve med sine mennesker. Tispene veier mellom 7-11 kg og er ca 38 cm høye, og hannhundene noe større. Jeg pleier normalt aldri å anbefale rasen, men en som liker å tutle litt med triks og litt hobbylydighet, liker personlighet og egenart og som konkret ønsker seg en fantastisk turhund burde sjekke ut shiba. Ja, dette kalles shiba-spam.

Jeg har "vente" som kommando på alt omtrent, og det betyr at de skal bli passive eller slutte med framoverdrift. Stort sett skjønner de av seg sjøl hva jeg mener. Jeg er av typen som prater veldig masse med hundene mine, og det med "vente" kom helt automatisk da jeg fikk min første valp mens jeg bodde MIDT i byen og måtte krysse gata som det første vi gjorde idet vi gikk ut. Jeg ba selvsagt Aiko vente mens jeg sjøl blei passiv i påvente av grønt lys, og det gikk vel et par ganger før hun skjønte hva som skulle til for å berge livet. Nå trener jeg meget sporadisk lydighet med Aiko (og enda mer sporadisk med Imouto), men er opptatt av god hverdagslydighet. Uansett - jeg mener at dersom Aiko får en beskjed, så skal den ene beskjeden holde. Jeg ber henne feks alltid dekke om jeg trenger å "oppbevare" henne et sted, som feks utenfor en kiosk på Oslo S, og da veit hun at hun skal ligge der til ny kommando kommer. Jeg ser ikke helt poenget med å lære bikkja at jeg sier sitt/dekk, men at det slett ikke betyr at hun faktisk skal bli i posisjonen. Derav lite ekstra-beskjeder om "venting".

Haha, noe så festlig!

Jeg er nådeløst ærlig.

Jaa! Trenger ikke så mye hjelp, men vil gjerne bli hilst på og henge litt.

Ingen av mine ruller seg av nytelse ute i gress og lyng på denne måten, men Aiko er fæl til å stupe med hodet og nakken først over ting hun skal "ta", som en leke, et tyggebein eller lignende, og driver deretter og ruller rundt på det mens hun snøfter og knurrer. Ofte blir hun liggende på ryggen og se på det hun tar med ett øye, som for å sjekke om tingen har "gitt seg", før hun bestemmer seg for å gi den en omgang til. Begge liker dessverre å rulle seg i ekle ting ute.

De jeg har vært borte i som trener konkurranseretta lp anser jeg som stort sett kunnskapsrike om både trening og hund, og veldig, veldig engasjerte. Ofte har de ikke noen andre ting de driver med enn nettopp hund, og svært få venner de omgås som ikke driver med hund. Bikkjene deres er ofte, som folk tidligere har nevnt, ganske elleville utenfor lp-banen. De er hyggelige, men strenge med hundene sine, og bruker tida med dem på treninga fordi det skaper et godt og tillitsfullt forhold og fordi de sjøl får mestringsfølelse. Middelaldrende damer med BC i ymse eksteriørt skikk opplever jeg at virkelig ikke kan snakke om NOE annet enn hund, og de kappes om å avbryte hverandre med historier om sin egen. De røyker og har lang ettervekst. På konkurranse har jeg derimot sett flere av typen TS sikter til, alltid menn, stort sett med rottis, som har kadaverdisiplin og som smeller ut kommandoer mens bikkja hopper bortover som en lippizaner ved siden deres. De vinner gjerne eller kommer høyt opp på lista, men blir ikke så veldig glade, tilsynelatende.

Lykke til, og så flott at det er mange bra folk som ønsker valp!

1) Utsikten din er helt sinnssyk. 2) Mynte er det søteste greyhound-navnet jeg noensinne har hørt. 3) Valpen er ikke så verst den heller.

Og det er ikke noe gøy...?

Jeg veit om mange valper som ikke liker valpefôret til V&H, og med den lukta skjønner jeg det godt. Hva med å gi henne valpetørrfôr og vommen Nitro får?

Hei! Vi er på flyttefot igjen, og jeg gir i den anledning bort TV-benken min. Ny pris 449. Fordi jeg en gang trudde at mine ornamentale armer var i stand til å flytte en monster-TV aleine ned på benken, har den et tre cm langt, overfladisk hakk rett under der TV-en normalt står. Hakket synes altså ikke ved litt hendig plassering av TV-en. Hentes på rønna på Vinterbro. Får fint plass i en vanlig varebil.

Dette kan bli en fin tråd. Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

Tja, med tanke på at det finnes en eneste shikoku i hele Norge, så var den kommentaren der ganske gjennomsiktig. De leker voldsomt de fleste av japanerne, men shikoku og shiba har ikke samme gemytt. Shikoku er en mye mer renodla jakthund med mindre domestisert atferd og hundeaggresjon er vel mer normen enn unntaket, mens shiba er en liten sprett som riktignok jakter, men som har levd tettere på menneskene sine enn shikokuene, og dermed er litt mer "kontaktbare". Men at du ikke vil ha shikoku skjønner jeg godt, altså. Nemlig. Et eksempel jeg synes illustrerer dette godt: Imouto forsøkte en gang å se ut av vinduet etter å ha blitt vist noe der ute sittende på armen min. Det å etterpå hoppe opp i sofaen holdt ikke, så hun henta seg en pute og hoppa opp på den, og kunne dermed se ut. Vitner om ganske gode problemløsningsevner, vil jeg si. Samme hund snur derimot bare på hodet og ser uutgrunnelig ut i lufta om jeg ber henne legge seg ned når det ikke passer henne. Når det gjelder raser jeg ikke ønsker meg, er det ikke nødvendigvis pga dårlige erfaringer, men fordi de ikke passer til mitt hundehold. Jeg synes det er lettere å gjøre disse vurderingene når det er raser jeg føler jeg har hatt mye med å gjøre, heller enn et par tilfeldige møter på gata eller på utstilling, og det er sjelden bikkjene det er noe galt med, de passer bare ikke meg. Jeg ville feks ikke hatt den gjengse kooiker, men jeg tar Marvin any day. Jeg vil heller aldri kjøpe en rase som har blitt gjort snål og ufunksjonell gjennom avl fordi de skal være søte eller gøyale.