Tyttebæra

Det er veldig mange andre raser som også har de kvalitetene du nevner, så jeg vil selvfølgelig anbefale deg å se litt mer på andre raser. Jeg ser for meg at det kan bli vanskelig å finne en seriøs oppdretter som vil selge harehund til noen som ikke jakter.

Det er sikkert en sammensetning av de faktorene du selv nevner. Eiers ambisjoner endrer seg, de innser kanskje at det er for dyrt, tar for mye tid og arbeid å komme dit de planla. Noen grener er kostbare, krever tilgang til spesifikke ressurser og/eller treninger med andre folk, slike ting som kanskje ikke går opp med familieliev og arbeidssituasjon. Noen ganger skjer det utforutsette endringer i familielivet, arbeidssituasjon, økonomisk situasjon ol. som gjør det vanskelig å få til. Noen innser at de ikke liker presset med å gå prøver og konkurrere. Noen ganger får man en hund som ikke passer. Den kan bli syk eller skadet. Mentale problemer som er vanskelige å ha med å gjøre på konk. Noen hunder har ikke riktige egenskaper til det eier ønsker å bruke den til, noen ganger har de kjøpt feil rase eller linjer, andre ganger er de bare uheldigie med individet. Erfaring kan også være en faktor. Noen har lite erfaring og pågangsmot, de vet ikke helt hvordan de skal jobbe seg gjennom diverse utfordringer. Andre er bare fastlåst i treningsmetodikk og klarer ikke gjøre det som trengs for akkurat denne hunden, uavhengig av erfaring. Noen har latt hunden få lært veldig mye feil, som kan være vanskelig å rette opp innenfor noen grener (f.eks fuglehund som har fått masse erfaring med å jage når dyret begynner å løpe, da kan det bli vanskelig å lære inn RIOS). Noen ganger trenger man en prøveklut å lære med, mange prøvekluter blir likevel gode prøvehunder og en god del blir ikke det. All trening er heller ikke nødvendigvis god trening. Noen trener lite hensiktsmessig, enten fordi de ikke har all kunnskapen som trengs eller fordi de ikke klarer å oversette teori til praksis. Det hjelper liksom ikke å ha masse kunnskap, gå kurs eller få hjelp av andre hvis du ikke klarer å integrere kunnskapen i egen praksis. For noen samsvarer ikke den tiden de investerer i trening med det som faktisk kreves for å nå dit de vil. Mange liker nok mer tanken på prestisjen av høye resulter, enn de egentlig er dedikert og interessert nok til å legge inn arbeidet som kreves for å nå dit. Mange er mer opptatt av å diskutere teori og teknikk enn å faktisk trene hund i praksis, og da blir det jo som det blir. En del mangler nok også tro på egne evner og ferdigheter. Noen tør aldri starte f.eks fordi de venter på at hunden skal være helt "perfekt". Andre kommer seg kanskje på prøve men så går det dårlig fordi de selv har masse nerver, de går aldri nok prøver og jobber ikke nok med seg selv til at de noen gang lykkes. Noen ganger var kanskje ikke bikkja helt klar til å takle prøven, men i stede for å jobbe videre gir eier opp. At du nuller på en prøve betyr ikke at du skal kaste inn håndkleet, det betyr at du skal evaluere hva som ikke funka og forandre på det. En dårlig konk kan også skyldes egen sinnstilstand, hundens dagsform og uflaks, som hva hunden kan. Selv hunder som presterer svært godt i høye klasser og kan mye, går dårlige konkurranser her og der. Og så tror jeg en annen årsak er at mange ikke tror på bikkja si. Jeg tror hunder presterer dårligere når vi ikke har tro på at de fikser det og jeg tror VI gjør en dårligere jobb som trenere når vi ikke tror at de kan klare det. Mange venter nok på den "perfekte" hunden med masse x-faktor som de skal føle er verd å investere masse trening i, i stede for å behandle hver hund man får som om de har den nødvendige x-faktoren. Noen som går fra familiehund tror nok at hvis de bare kjøper seg en bruksrase så går resten lekende lett, og får seg en da selvfølgelig en reality check når bikkja ankommer. Jeg tror kanskje noen heller ikke forsår at de hundene som hevder seg stort sett er "average" hunder som bare har eiere som har jobba mye og målrettet med dem. Snakker man med eierne deres får man innblikk i at blant disse topphundene finner man hunder som ikke ble født med særlig stor lekelyst, som har vegret seg for diverse momenter og som hadde sine hverdagsissues som f.eks redd for å kjøre bil osv. Forskjellen er jo bare at disse hundene har eiere som har stått på og jobbet mye med dem. Det er greit nok at man blir bedre trenere jo mer man trener hund, men selv de store navna i hundemiljøet startet jo et sted. De er der de er i dag fordi de har jobbet hardt, trent mye, skaffet seg mye kunnskap og ikke gitt opp, de er ikke der fordi de selv har medfødte, unike hundetrener-egenskaper som vi andre ikke har eller frodi de vant hundelotteriet og fikk den "perfekte" hunden.

Den rasebeskrivelsen ville jeg ikke lagt så mye i, snakk heller med eiere og oppdrettere. Og som sagt så er det ikke aktivitetsnivå som du bør fokusere på, aktivitetsnivå er sjeldent det vanskelige med en rase så lenge man planlegger å gi hunden et noenlunde ok liv aktivitetsmessig. Med tanke på at vi har så pass mange raser å velge i som vil passe veldig mye bedre til et aktivt liv med noe blodspor og utstilling, så lurer jeg også på hva det er med spesifikt dunker som du liker så godt?

Kjønn har ingen betdning for jaktinstinkt. Man kan ikke spå hvor godt jaktanlegg en hund har i valpekassen, så skal du prøve å få tak i en "dårlig dunker" må du gå for en unghund eller voksen hund som omplasseres fordi den ikke duger på jakt. Og det kan være mange grunner til at den ikke duger helt, i mange tilfeller vil nok de fleste av jaktegenskapene være i behold. Så uansett, vil du mest sannsynlig få en hund med mye jakt. Kan ikke-jegere ha denne type hund? Det står ikke på at de er så enormt krevende hunder, de er ikke fuglehunder, de er generelt svært bedagelige i hus. Ei er det sånn at de MÅ jage for å ha et verdig liv. Det du bør tenke over, er at du vil få en hund som ikke kan gå løs, som stikker langt om den først kommer seg løs, som vil være opptatt av å jage og neppe kan stoles på rundt andre dyr. Egenskaper jeg tenker på som negativt i alle andre tilfeller enn på jakt, egenskaper som jeg selv ville valgt bort å leve med om jeg ikke skulle jakte med hunden. Det andre er at du bør sette deg godt inn i de egenskapene hunden har. Det finnes en del ikke-jegere som kjøper seg jakthund som er misfornøyd med hunden sin FORDI den har de jaktegenskapene den har, f.eks eiere som klager over at når beagelen stikker av drar den langt til skogs og blir borte en stund, de har ingen forståelse for at rasen er avlet til å gjøre akkurat dette.

Sant det, det tenkte jeg ikke på. Nå når hjernen har koblet seg på igjen etter jobb, kommer jeg også på at det ikke står noe om c-arbeid i IGP, slik det står nå virker det som det kan bli forbudt.

Nå har jeg ikke lest alt like nøyaktig, men jeg klarer ikke se helt hvilke innvendinger noen skulle ha mot endringene. De er jo alle til det bedre, de utdyper hva som menes slik at det blir mindre rom for ymse tolkninger.

2. Det er lett å belønne ting som man ikke egentlig mente, hender jeg også gjør det, og det tar jo da også litt tid å avlære igjen. Jeg er tilhenger av at hundene skal få ligge hvor de vil når vi bare slapper av hjemme, da de gjerne bytter både liggestilling, underlag og sted i løpet av en soveøkt. Så at valpen deres ligger på forskjellige steder er naturlig adferd. Jeg har en "gå i kurven" kommando fordi det er praktisk å kunne kommandere hunden dit og holde den der en kort periode, f.eks hvis man mister noe på gulvet som må ryddes opp, de er i veien ved vasking av gulv, hvis det kommer besøk som er redd for hunder eller de gjør noe uønsket som jeg vil avlede dem fra. Jeg bruker det ikke som et sted de skal "ta kveld" og forbli over flere timer. Hvis du søker litt rundt finner du nok flere måter å lære dette inn på, kanskje noen videoer også. Jeg tenker det i bunn og grunn handler om å lære hunden hva vi forventer, for nå vil jeg tro at han vet at han skal gå på teppet men ikke hvor lenge han trenger være der. Det er ikke noe i veien for å trene på dette allerede selv om han er ung, så lenge man tar hensyn til at man ikke kan forvente at han har konsentrasjonen til å bli så veldig lenge eller klare lange intervaller uten godbiter. Jeg lærer dette inn ved å lokke hunden opp i kurven og gi den godbit, selv slipper jeg godbiten i kurven. For min del er det ikke nøye om hunden står, sitter eller ligger, jeg vil bare ha alle fire beina oppi*. Så bruker jeg konsekvent en frikommando når jeg hiver en godbit så langt unna at hunden må forlate kurven. Men hvis jeg bare trener på dette, lærer jeg kun inn «opp i kurven og rett ut igjen», det vil jeg jo ikke. Så jeg veksler dermed mellom å gjøre 1. øvelse: å sende dem rett ut av kurven igjen med frikommando, og 2. øvelse: å gi godbiter i kurven som belønning for å bli værende der. I starten får den godbitene med korte intervaller, typ godbit hvert 1-2 sekund og må kanskje være i kurven i maks 5 sekunder før den får frikommando. Når jeg så gir frikommando, hiver jeg samtidig godbiten på gulvet, så langt unna at valpen må gå ut av kurven for å ta den. Så øker man gradvis tidsintervallene mellom godbitene og hvor lenge hunden skal være i kurven. *Om hunden står, sitter eller ligger i starten er ikke så nøye, de fleste vil sette seg eller legge seg når de skjønner at kommandoen betyr at de skal være der en liten stund. Etter hvert øker man kravene, som at jeg begynner å bevege meg rundt mens valpen venter, setter meg i en stol, deretter går jeg ut av syne osv. Man prøver å skape en tydelig forståelse og forutsigbarhet for når den skal bli værende i kurven og når den får lov til å forlate den, det betyr at man må bygge på så sakte at hunden hele tiden klarer å vente til den har fått frikommandoen, ellers vil den lære at den ikke behøver frikommando for å gå ut.

1. Opplev ting sammen, gjør det på en positiv måte og ha fokus på det som hunden liker å gjøre. Dra ut på tur, gå noen langturer, utforsk ulike miljøer, la hunden få bruke sine naturlige instinkter som hund og som den rasen den er, lær den triks eller øvelser og ha den mye sammen med dere. Gi den følelsen av at dere som eiere fører til noe gøy. Dette betyr også i praksis at man må slippe litt kontrollen og finne en balanse mellom når hunden skal lystre og når den får gjøre som den vil, å hele tiden veive med godbiter og leker for alt mulig blir ofte masete og da mister belønningene verdi. Tren heller på få ting som er viktige for akkurat deres hundehold, korte økter av gangen og med lange mellomrom der hunden får gjøre mer som den vil. Trener du på kontakt, så gjør det heller kun noen få ganger (2-3) i korte økter (maks 1 minutt) i løpet av en tur på 1 time. Ikke legg turene til tidspunkter eller steder som du vet at du vil møte mange forstyrrelser som hunden ikke vil håndtere som ønsket enda. Dere må bygge sakte opp til mer og mer krevende forstyrrelser. For eksempel: Når hunden kan holde kontakt inne, så øv på det i hagen, så kan man gjøre det et par ganger på lufteturer, så ber man om det i f.eks skogen eller et mer krevende luktmiljø med mange spennende lukter, og så kanskje med synsforstyrrelser (med god avstand) som at man kaster noe og roper på hunden (for å avbryte jaging), man kan øve på å ta kontakt med mennesker og hunder på goood avstand, og etter det kan man kanskje forvente at hunden er i stand til å ta kontakt i mer krevende situasjoner som jaging av løv, katter og utfall mot hunder. Og husk å øk verdien av godbitene / lekene etter hvert som det blir mer krevende for hunden. 2. Ikke gi hunden godbit for å gå ned av sofaen når den nettopp har gått opp, bare løft den ned uten å gjøre noen greie ut av det nå i starten. Tren heller inn en kommando for å gå på plassen dere vil at den skal ligge (og tren på det generelt i hverdagen når hunden har alle fire beina på gulvet), og så kan dere senere bruke den for å få hunden ned av sofaen også.

Dette er en tolkning av en setning i §6 i Loven om dyrevelferd, en veldig streng tolkning for øvrig. En annen tolkning er at å gå en tur med en foresatt et tastetrykk unna ikke er selvstendig ansvar. Og selv om paragrafen skulle kunne tolkes som du gjør, er det i så fall en sovende del av paragrafen all den tid en god del under 16 år lufter hund alene og det aldri har blitt håndhevet av verken politi eller retten så vidt meg bekjent.

En hund på 1-2 år, som ikke er helsetestet fri på diverse og har vært familiehund hele den tiden (altså ikke har blitt trent til noe spesifikt formål eller oppnådd noe på prøver), synker i pris i mine øyne, selv om de ikke har noen åpenbare skavanker eller adferdsproblemer når jeg kommer og ser på den. Eier har jo ikke økt eller vedlikeholdt verdien av hunden på noen måte i dette tilfellet, helsa er omtrent like uforutsigbar som om du kjøper valp og du aner ikke hvilken sosialisering eller trening som er lagt ned i hunden. Det er tre ting jeg mener trekker prisen ned: 1. Når man overtar en hund man ikke kjenner fra før, aner man ikke hva man får. Du løper risikoen for at hunden kan være "forringet" av forrige eier, det kan være kjip adferd som har blitt håndter ugunstig, dårlig / feil trening, tidligere skader eller diffuse sykdomstegn som ikke opplyses om osv. 2. Pubertetsperioden er som regel den mest krevende perioden med hund, å betale valpepris for en hund du ikke får bli kjent med før denne perioden inntreffer og i en periode som gir mye merarbeid er ikke jeg interessert i. Man har heller ingen garantier for hvordan denne hunden vil utvikle seg videre og bli som voksen. Dette er ikke en mentalt voksen hund, mye rart av adferd kan fortsatt plutselig dukke opp. 3. På en toåring er levetiden redusert og du har færre år før kostnadene til veterinær begynner å løpe, det er særlig vesentlig om rasen har kort levetid, tidlig rammes av sykdom eller bare blir tidlig gammel i kroppen

Man kan ikke diskutere barn og unge som en homogen gruppe all den tid de er svært forskjellige, alle har hver sine unike personlighetstrekk, interesser og erfaringer. Noen unger har faktisk interesse, tålmodighet, kunnskap, forståelse og god nok konsekvensvurdering og evne til å følge voksnes beskjeder, til at de kan lufte en hund alene. Noen unger er modne på enkelte områder, andre er svært barnslige, noen er ubetenksomme og impulsive mens andre er veldig alvorlige og pliktoppfyllende. Noen er svært opptatte av SoMe, mobilen, venner (og har mindre modne venner) og egne fritidsaktiviteter, men du har jo også like mange som er helt motsatt. I tillegg har vi en annen faktor: hvor mye kunnskap ungene har. En del barn og ungdom er svært interessert i hund, hest eller andre dyr, de bruker mye av tiden sin på dette sammen med foreldrene sine i mange år før de får slippe ut alene og har dermed mye kompetanse. Jeg tenker at man som voksenperson har et ansvar for å legge til rette for at det skal gå bra, man må selvfølgelig lære opp ungene og tenke proaktivt ved å ikke sende dem ut i uegnede områder, på ugunstige tidspunkt (når "alle" lufter på ettermiddagen) eller med uegnet utstyr (f.eks flexi). Med de yngre (10-13 år) bør man vite hvor de skal gå, sørge for at de har med telefonen og at man selv er tilgjengelig til å rykke ut om noe skulle skje. Noen barn og tenåringer er helt klart for umodne til å ta det ansvaret og har heller ikke fått tilstrekkelig opplæring av sine foreldre eller andre voksenpersoner, men at det også finnes disse i denne gruppa bør jo ikke gå ut over de barna og ungdommene som faktisk er kompetente nok til å gå en tur alene før de er 16? Det handler jo til slutt om å vurdere om den du skal overlate hunden din til faktisk er skikket, uavhengig av om det er en tiåring, sekstenåring eller sekstiåring.

"Selvstendig ansvar" tolker jeg som eierskap og ansvar for å dekke dyrets behov, altså faller neppe det å sende elveåringen ut på tur med familiens bichon under det. Som dyreeier plikter man derimot å sørge for at den/de man overlater dyret til har "nødvendig kompetanse for aktiviteten" og "vil behandle dyret forsvarlig". Sistnevnte setning gjelder uavhengig av alder. Altså ærlig talt, hvor mange av dere har barn selv og/eller drev med hund som barn/ungdom? Jeg har ingen betenkeligheter med å la en oppegående, ansvarlig og hundevant tiåring (og eldre) gå tur alene så lenge de klarer å holde igjen hunden fysisk og kan håndtere den ellers. Hadde jeg bodd midt i Oslo eller et sted der det var noen idioter som regelmessig slapp bikkjene sine løse, hadde det nok vært annerledes, men i et rolig nabolag eller bygd ser jeg virkelig ikke problemet. Selvfølgelig kan det hende at de blir angrepet på tur eller noe skjer og at de kanskje ikke klarer å avverge alvorlige skader, men det finnes da en haug med voksne hundeeiere som også står tafatt når noe skjer.

Fra 2016-2018 ble om lag halvparten av alle registrerte corgis i Finland røntget, og kun ca 10% av cardigan og ca 20% av pembroke var fri, resten har HD. Jeg kjenner jeg er skeptisk til påstanden om at de ikke plages av sin diagnose og at dvergveksten gjør det vanskelig å lese bildene, all den tid man hører om hunder av rasen som har blitt avlivet pga. nettopp HD. Jeg ville nok sett til Sverige eller Finland om jeg var deg, og jeg ville nok ikke kjøpt dersom jeg ikke fant et kull med godt kartlagte linjer som har en relativt pen HD-statistikk.

Jeg bruker ikke noe sikkerhetsbelte, men det er kanskje lurt å gjøre dersom du skal bruke den mye og ofte og i mer urbane strøk. Jeg bruker kun å sette mine hunder i sekk ved skader eller i steinur hvis de er slitne. Har aldri opplevd forsøk på å hoppe ut eller andre problemer, og jeg har gått noen lange, røffe etapper med hund på ryggen. Er i grunn mer bekymret for at de ikke skal klare å hoppe ut og dermed bli skadet hvis jeg faller eller sklir med sekken på. Noe lignende denne typen med glidelås er mest funksjonell til å bare bære hund og annet småtteri i. På denne typen lar jeg hodet stikke ut på venstre eller høyre side, ikke foran på sekken slik det er på Kurgo. Med disse kan man bare glide igjen slik at det kun er åpning for halsen, trenger ikke å modifsere den på noen måte.

Har samme rase som deg og det høres ut som du har et klassisk eksemplar av rasen. Anbefaler å prøve de rådene du allerede har fått, men dette er jo hunder som generelt liker å gå med nesa i bakken og det er ikke så mye annet som overgår luktene der, så ikke bli frustrert om leker og godbiter fungerer dårlig. Særlig nå i pubertetsfasen som lurer rett rundt hjørnet vil han nok bli mindre mottakelig for bestikkelser fra deg. Uten å ha sett dette selv og uten å vite så mye om hverdagen deres er det litt vanskelig å si så mye om problemet ditt, men med den erfaringen jeg har med rasen, tenker jeg det mest sannsynlig er hormoner kombiner med stress som utløses av høye forventninger. Den ene min var også veldig gira på tur når jeg gikk sammen med andre en periode som unghund. Det skyldes nok at jeg stort sett går alene, og når jeg har med meg noen på tur er det som regel alltid en lengre tur eller mer begivenhetsrik tur av noe slag. I tillegg er dette en veldig sosial hund, så "jo flere vi er sammen jo bedre" og det kan lett overvelde en hormonell unghund. Min hund forbandt nok det å gå sammen med noen som noe mye mer spennende enn når vi gikk alene. Løsningen for meg ble å gå mange rolige, korte turer på rundt 10min sammen med andre, slik at det å gå sammen med noen ble forbundet med at det kunne være kjedelige lufteturer også. Uansett er både det å være ekstra giret når man går sammen med andre og det å måtte gå først, klassiske unghundfakter. Å måtte gå først er adferd som ganske sikkert vil gå over helt av seg selv når hunden blir mer moden i hodet og finner mer interessante lukter den vil bruke tid på.

I Koiranet kan du det, Wilhelmina linker til statistikkene ovenfor. Når man ser på antall registrerte hunder sammenlignet med antall hunder som er tatt røntgen av, tenker jeg at HD nok dessverre er et ganske utbredt problem. Veldig bra at de røntger mer der og har fokus på problemstillingen, selv om den gir et lite heldig bilde av rasen.

Bruker vanlig tursekk fra sportsbutikken. Har hatt flere fra Bergans, men hvilken som helst sekk som tåler hundens vekt vil fungere. Det er praktisk med en sekk som har glidelås i toppen slik at man kan justere hvor hodet stikker ut, altså ikke den typen sekk som har snøring med klips i toppen.

Ikke egentlig små hunder nei, de er bare lave. De tispene jeg kjenner til er en del større enn mine dachser, så de må i alle fall være godt over 10kg. Har du sett i koiranet og SKKs hunddatabase hvordan røntgen-statistikken er i nabolandene?

Jeg tenker ikke at å løpe 20min-1t flere ganger i uka i tillegg til å gå turer på 5km-1mil hver eneste dag i terreng er veldig høy aktivitet for en hund. Dette er aktivitet som alle hunder uten fysisk sykdom eller ekstreme eksteriørtrekk som hemmer bevegelsesapparatet klarer. Og i realiteten er det jo få hundeeiere som gir hundene sine så mye aktivitet. Er man veldig glad i å løpe lange distanser, sykle og dra på mer krevende langturer som går over mange dager og i ymse føre, er det for så vidt greit å kjøpe en rase som et lett bygd og liker å løpe og trekke, men da tenker jeg heller på greyster, vorsteh eller husky og ikke en jaktavla retriever som har mer glede av mental stimuli. TS beskriver en hverdag med det jeg antar er 5-10km turer i nabolaget og terreng, kanskje lenger i helgene. I tillegg til noe lydighetstrening for moroskyld + noen få skiturer i året. Det er ikke overveldende mye aktivitet, en frisk golden eller labrador vil fortsatt ha mye å gå på. Er hunden vant med mye aktivitet fra den er liten vil den naturligvis også ha et bedre fysisk grunnlag for å fortsette et aktivit liv inn i alderdommen.

Og hva er din definisjon på "over gjennomsnittet fysisk aktiv"?

Kjenner til noen som har cardigan, har ikke noe å utsette på akkurat disse individene verken helsemessig eller mentalt. Trivelige med både folk og hunder, men en del lyd og litt vel ivrige til tider. Helsemessig har jeg hørt om hunder med HD og andre forkalkninger rundt om, så jeg ville nok sett etter en oppdretter som røntger hundene sine (og jo mer av hunden som er røntget og jo flere ganger de har røntget samme hund, jo bedre).

Innenfor toller er det mange oppdrettere som mener de avler sportshunder, men det er i realiteten få oppdrettere som avler på brukspremierte hunder. Hunder som ikke har gått i høyere klasser og er premierte i LP, NBF, RIK og/eller på jaktprøve har ikke bevist at de er fungerende bruks- og konkurransehunder. Bruksegenskaper forsvinner raskt dersom man ikke selekterer spesifikt på dem, og i sport som LP er det viktig at hunden har disse bruksegenskapene i behold for å kunne prestere i mellomklassene og videre. Toller som rase har også snever genetisk variasjon og er belastet med en del problemer både helsemessig og mentalt, så det er å finne en god kombinasjon som i tillegg er lovende bruksmessig kan være utfordrende. På golden og labrador er det flere oppdrettere som avler målrettet på bruks- og/ eller jakt-premierte hunder, i tillegg til at jeg ikke har inntrykk av at disse har like stor forekomst av alvorlige helsemessige eller mentale problemer som toller. Det er lettere å få tak i valp fra en lovende kombinasjon. Så er det jo også en faktor at toller er litt annerledes enn golden og lab, både i lynne og i at tolleren har hatt et annet type arbeid som har krevd mer selvstendighet før skuddet enn de to andre. Jeg vil derimot si at til deres bruk nå som du har utdypt litt mer, vil en dual ESS, en labrador eller golden etter moderate linjer fungere bedre. Med en jaktgolden eller jaktlabrador vil det følge med en del bruksegenskaper og motor som bør brukes for å få et mest mulig trivelig hundehold. Den vanlige labben og golden er i utgangspunktet aktive hunder som ikke har noen problemer med å leve aktive liv med ski-, jogge- og fjellturer i tillegg til trening i alle slags grener hver mandag og torsdag på den lokale hundeklubben. Dessverre kjøper de fleste disse rasene for å være alt annet enn aktive hunder, dermed er det ikke ofte at folk flest får se det potensialet som ligger i en vanlig lab eller golden.

Puddel og portis har noe lignende bruksegenskaper riktignok, men det er flere andre sider dere bør tenke på. Er foreldrene helsetestet for det som er relevant for rasene? Gå inn på raseklubbene og se på hva som er anbefalingene deres til avlshunder, les også RAS for å se etter andre problematiske områder som oppdrettere bør ha i bakhodet under avl. Hvordan står det til med mentaliteten på de linjene? Er det renrasede hunder registrert i NKK, kan det være enklere å grave fram informasjon om helse og mentalitet. En tredje ting som vil være umulig å finne ut av på forhånd, er hvordan pelsen blir. Mange doodler får en vanskelig pelstype, så man må være forberedt på mer pelsstell enn man kanskje ville fått med en renraset puddel eller portis. Å kjøpe en valp på impuls uten å gjøre hjemmeleksa med å sjekke opp helse og mentalitet på linjene er det største sjansespillet innen hundekjøp - kanskje får man en fantastisk, enkel og frisk hund man har i 12 år, eller man kan få en hund med sykdom og/eller mentale utfodringer som gjør hverdagen ganske kjip i de 5 årene man har hunden før den må avlives pga. problemene sine.

Nå vet ikke jeg hva du tenker på når du sier potensiale i LP, men ser du for deg å konkurrere og ønsker deg opp i mellomklassene+ så bør du se på jaktvariantene av golden eller labrador.

Har korthårede og strihårede hunder. Vasker med shampoo når de er feit i pelsen eller har rullet seg i noe som lukter, ellers spyler jeg bare av dem med vann.