Tyttebæra

For meg er det svært viktig. Å bruke mer tid på pelsstell enn man egentlig ønsker vil bety irritasjon, som kan føre til at man ikke orker eller bruker for lite tid på trening, som igjen fører til problemer med tover og kladder som hunden absolutt vil merke. Du må tenke over at langhårede hunder eller ikke-røytere får mer rusk og skitt i pelsen, pluss at noen lett får sammenfiltringer i områder som gnisser (armhuler, der sele ligger osv.) som gjør at du får et daglig pelsstell omtrent som både tar tid og arbeid. Dersom man ikke liker kamming og børsting, ikke velg en langhåret rase som trenger mye stell. En annen ting mange ikke tenker over, er all treningen som ligger bak en hund som tolererer pelsstell. Mange hunder liker ikke å klippes, børstes, stå på bord eller å bli tatt på enkelte steder på kroppen, de må trenes og tilvennes til å tolerere dette. Å trene en hund til kloklipp kan være utfordrende nok, så du kan jo tenke deg når du i tillegg skal lære dem å akseptere å bli børstet på ekle steder, klippet i trynet og under labber, tilvennes barbermaskin osv. Selv om man holder dem kortklipte eller har en napperase, slik at det daglige pelsstellet er svært lite, ligger det likevel en god del tid og arbeid bak hver nedtrimming, som må gjøres jevnlig. Hele hundens liv.

Her må du jo bare sette hardt mot hardt, si at du ikke ønsker eller har overskudd til å ta vare på hunden lenger, så inntil han finner seg et arbeid som går overens med hundehold får han være uten hund. Har tatt slike kamper selv og det blir jo gjerne krig, men det må gjøres. Ingen kan forvente at en annen part skal ta hovedansvaret for et dyr man selv vil ha, da får man heller ta ansvar for å skaffe seg en mer passende livssituasjon eller en avlastingsavtale med noen som ønsker å ha dyret i perioder.

Siden dette er et nettforum og ingen av oss kjenner TS, er dette en svært begrenset diskusjon om temaet som etter min mening heller mer mot en generell diskusjon rundt valpekjøp kombinert med en depressiv lidelse og graviditet. Mulig det jeg skriver oppfattes mer negativt enn det som er intensjonen, jeg har ingen formening om hvor vidt TS bør skaffe hund eller ei, det er noe hun kun kan finne ut av selv og gjennom å drøfte dette med sine nærmeste og sin behandler. Det jeg ønsker å bidra med er å presentere relevante faktorer å tenke på i en slik situasjon. Det jeg reagerer på er den svart-hvite retorikken: enten får jeg "sett inn konkret ting her" på plass i livet mitt slik at jeg kan bli frisk igjen, eller så forblir jeg deprimert. Jeg er kritisk fordi det er den samme tankegangen jeg av erfaring har sett hos andre deprimerte personer., og det er en tankegang som på ingen måte er konstruktiv eller bidrar i behandlingen. Det første problemet med denne retorikken, er at depressive lidelser som regel er komplekse å behandle og svært sjeldent kan løses av en enkel, ytre faktor som f.eks å skaffe en hund, uansett hvor stor glede man har av hundehold. Kan hundehold bidra i behandling og tilfriskning? Klart under riktige omstendigheter, men det må ikke foreligge en illusjon om at dette vil løse alle problemene. Slike ytre faktorer gjør sjeldent det. Deretter har man det andre problemet: Det er ikke alltid man kan ha hund. Det er ikke alltid denne faktoren som skal løse mye er mulig å skaffe seg. Selv om hundehold er en svært viktig del i livet ens og tilfører mye livskvalitet, er det for mange også perioder i livet der hundehold ikke er forenlig med omstendighetene i ens livssituasjon. Av hensyn til både hunden, sine nærmeste og seg selv. Hvis man ser for seg et tilfelle der hele kilden til depresjonen er mangel på hundehold, hva da når man ikke kan ha hund? Med et barn å ta hensyn til, er det også flere situasjoner som kan oppstå der hundehold ikke går. Å gjøre seg avhengig av en spesifikk faktor, som f.eks hundehold, for å kunne leve et godt liv, er ikke en oppskrift på bedre psykisk helse. Målet med behandling bør jo blant annet være å bli i stand til å håndtere at livet i blant ikke blir som man så for seg eller skulle ønske.

Det er viktig å tenke over at hund og psykiske lidelser kan gå begge veier, akkurat som graviditet og valp. Ja, mange opplever at hunden har en positiv innvirkning, men for noen blir hundeholdet en negativ tilleggsbelastning som ikke gjør dem friskere. Man får ikke nødvendigvis en stødig og frisk hund når man kjøper valp, og er man en av de uheldige, er veien kort til dårlig samvittighet og økt følelse av utilstrekkelighet og mislykkethet selv for folk uten psykiske lidelser. Har man en psykisk lidelse vil dette kunne ha en svært negativ påvirkning på sykdommen for noen. I tillegg har man et annet problem rundt dårlig samvittighet for at man ikke får gitt hunden nok (som er et kjent problem særlig i småbarnsperioden), som kan sende noen ned i en negativ spiral. Så ja, man kan få en positiv effekt og mye glede av en hund, men risikoen for mye sorg og negativt stress er også tilstede. Å tenke at man enten "vil forbli syk uten hund eller frisk med hund" blir litt overforenkling i svart-hvit tankegang mener jeg, da tar man ikke hensyn til alle de triste, kjipe tingene som kan skje i et hundehold og som vil redusere livskvaliteten til eier mens man har hunden. Hvordan man vil reagere om hundeholdet ikke blir som man håpet, er noe man bør tenke over og kanskje også drøfte med andre.

Takk! Det med mage og avføring er jo ofte noe som varierer for alle hunder på alle typer fôr, pelsendringer er jeg derimot mer skeptisk til. Tror ikke Virbac blir det første jeg tester da. Har ikke allergikere, for meg handler det om å kutte klimaavtrykk der jeg kan. Siden tørrfôr er så bearbeidet og prosessert som det er, tenker jeg det neppe har så stor betydning om proteinkilden er insekter eller kylling. Jeg er mer kritisk til om utviklingen av fôrene er kommet langt nok til at de er verd pengene mine. Hm, da vet jeg at smaken kan være dårlig til tross for at Yora lover det motsatte. Takk for tilbakemelding, ante ikke at Josera produserte insektfôr.

Handler dessverre mye om tilfeldigheter hvor vidt dette går bra eller ikke. 1. Får man en enkel graviditet eller får man mer omfattende plager? 2. Får man en enkel valp eller en som er krevende? Noen valper tåler helt fint suboptimal trening og sosialisering, andre ikke. 3. Bor man til slik at man kan slippe rett ut i hundegård på dårlige dager? 4. Har man en hundeinteressert og kompetent partner som kan ta deler av ansvaret hvis nødvendig? 5. Hvor mange valper og unghunder har man hatt? Hvor mye erfaring man har på baken betyr en god del. Uansett er ikke valpeperioden den mest krevende perioden i hundens liv, det er unghundperioden. Dere må vurdere om dere orker en hormonell hund i verste alder mens babyen er liten og krever mye av dere. Man kan være uheldig og få et barn med kolikk eller annet som gjør det hele ekstra krevende, og man kan få en hund som i denne perioden har diverse uønsket adferd på grunn av hormoner. Valpen vil ikke være voksen i hodet før den er rundt 3 år, så dere vil ha en hund som er i den mest krevende perioden av livet samtidig som dere har et barn i sin mest hjelpeløse periode av livet. Man skal selvfølgelig tenke på egen helse, men å få et barn er ekstremt krevende og uten sidestykke. Det er en enorm omvelting i livet. Dette blir deres første barn slik jeg tolker det, det er noe helt annet enn når man får andremann og vet mer om hva man går til. Jeg vil også si at det er fundamentalt forskjellig å få en valp under graviditet og småbarnsperiode når man har lang fartstid med hund, man har hatt mange valper og unghunder, trent dem selv, har en kompetent, hundeinterresert samboer og i tillegg bor på gård, og å være en vanlig hundeeier. Å sammenligne seg med f.eks Maren Teien er dumt å gjøre, de aller fleste har ikke samme grunnlag eller livssituasjon. Det er ikke sånn at man ikke bør kjøpe valp under graviditet eller småbarnsperioden, det kan være en veldig fin tid å ha valp og unghund på fordi man har mye fritid. Men får man en krevende graviditet og/eller et krevende barn, man ikke bor så bra til eller ikke har et kompetent nettverk å dele byrden med, kan det bli veldig stressende å skulle håndtere og trene en hund i tillegg. Når man kjøper en valp aner man ikke hva man får, i verste fall får man en mentalt dårlig hund eller en hund med helseproblemer som vil kreve mye av dere. Et alternativ du kan vurdere er å overta en uproblematisk voksen hund som går overens med barn, da vil dere få et mye mer forutsigbart hundehold framover enn om dere velger valp.

Er det noen her inne som har prøvd? Hva er/var erfaringen? Nevn gjerne også merket.

Sammenfilting av hår er svært vondt og kan føre til store sår, så er enig med andre i at dette må gjøres noe med raskt. Slik du beskriver din situasjon, anbefaler jeg å få sedert hunden hos veterinær for å barbere bort klumpene. Å trene på problemet hvis hunden har vondt vil bare gjøre vondt verre, du bør derfor få dem fjernet slik at du vet at dette ikke er kilden til at hunden biter. Når du har fått vekk klumpene, kan du jobbe med problemet på f.eks denne måten https://www.youtube.com/watch?v=G3MFEbkcvYg, bare bytt ut "negl" med "huden mellom potene" på hvert trinn. Og bruk god tid på hvert trinn, gjerne mange dager eller kanskje en hel uke.

Det er mulig at gjørma lugger og gjør det vondt å måtte sprike. Ville forsøkt å sette hunden i "fotbad" med såpe for å se om det hjelper til med å få løsnet det. Blir det bare mykt nok til at du kan ta det bort med hendene i vannet vil det hjelpe på. Sånn mer generelt: Får du tatt på hunden mellom potene? Altså uten saks. Hvis ikke, må du starte med det. Når den kan dette, kan du begynne med å sprike ut tærne og legge saksa mot huden, men uten å klippe til den tolererer dette. Bruk gjerne godbiter. Og hvis det er helt krise med å få klippet: 1. finn noen som kan dytte i den favorittgodbitene (leverpostei, pølser, kjøttkaker, whatever den elsker) konstant mens du klipper så raskt du kan. 2. Bruk munnkurv og få noen til å holde. Dette vil sette deg laangt tilbake med å få klippet uten tvang, så anbefales kun i nødsituasjoner.

Dachshund. Korthår: Børster med gummihanske i perioder med mye røyting, men finnes ikke noe nødvendig pelsstell med dem. Spyler av søle og annet. De slipper litt hår hele året. Strihår: Bruker rundt 4 timer, kanskje, 2-4 ganger i året på å nappe helt ned. Dette er tungt for hendene og langtekkelig for hunden, så jeg gjør denne jobben over flere dager. Ellers går det noen minutter i stuss av skjegg og poter, hvor ofte avhenger av hvor kort det skal være og hvor mye pels hunden har, men maks 1 gang i måneden. Spyles om den er skitten og trenger ikke børsting. Røyter knapt, med mindre du har den veldig langpelset.

Bare ikke ta den med på lange eller krevende turer i 20+ grader steiksol, så har du det viktigste på plass. Hunder svetter ikke over hele kroppen slik mennesket gjør, dermed avkjøler de seg også mindre effektivt. Selv går jeg kun korte lufteturer med mine inntil sola går ned og temperaturen kommer rundt 20 grader, til nøds går vi en lengre, rolig tur om det er veldig varmt på kvelden også. Evt. får de svømme, men ikke alle som liker det her så det skjer sjeldent. Så lenge de har tilgang på skygge trenger man ikke gjøre noe mer ut av det hjemme. Har man en hund med hjertelidelse eller andre grunner til at de tåler varme dårlig, kan man selvsagt gi dem et basseng men det er nok mer effektivt å tilby dem et kjørlig rom, kjølematte eller lignende. Å svelge vann er vel ikke så ofte et problem, enkelte hunder drikker til de spyr men da bør man ta seg en sjekk hos veterinæren tenker jeg. Ofte er det sykdom bak slik adferd. Noen hunder får problemer med eksem, vannhale og lignende når de bader ofte, men har aldri opplevd det på egne hunder så kan ikke si mer enn å nevne det. Det kan du jo lese litt om. Jeg spyler mine med vann etter bad i saltvann og gjørme, bruker ikke såpe med mindre de er skitne og/eller fete i pelsen. Brannmanet er ikke noe særlig for oss å komme borti, så tenker det er best å holde hundene unna dem også.

Hehe, cocker er cocker. De vimser nok mer enn min rase ja, men utfordringen med voksen og valp er nok den samme som med alle raser: valpen har en tendens til å ta seg en hvil, undersøke noe nytt, tygge på en pinne eller leke litt på veien, mens de voksne er veldig klar for å gå videre mye raskere og blir stående å vente støtt. En cockervalp kan jo fint tas på armen ved behov da, og er sånn sett lett å ha med på korte turer. Jeg bruker vanlig tursekk, innlegget over her beskriver godt hvordan den bør være.

Mine er med de voksne på korte lufteturer fra de er 8 uker. Tar dobbelt så lang tid siden de surrer mye og ikke kan gå rett fram, men det går seg til. På lengre turer bærer jeg en del når de er med, da er det greit å ha en sekk å sette dem i. Er det en liten rase og man ikke skal gå så fort eller langt, kan man fint ta den på armen.

Hva med å forsøke å trene på dette i en periode? Siden du har mulighet til å benytte deg av en passer de gangene du ikke er hjemme. Å benytte passer er noe alle med slike hunder må benytte seg av i større eller mindre grad, for ingen par eller familie kan være med hunden 24/7 hele hundens levetid. Har du ikke mulighet til å benytte passer alle gangene du trenger det lenger, går det selvfølgelig ikke å beholde en hund med separasjonsangst. På samme måte som dette er et stort problem for deg, vil det bli det for alle andre, så vær svært kritisk til hvem du omplasserer til, vær sikker på at de forstår omfanget av problemet og at de har en plan rundt det. Ikke egentlig uenig, men jeg mener det er synd å snakke om avliving allerede for en hund som kanskje aldri har fått noen trening på å være alene. Det er en sjans alle burde få etter min mening.

Det finnes veldig mye stoff å lese om dette både her inne på forumet og ellers på nett, så dette er jo første skritt. Har du bil? Mange hunder med separasjonsangst kan være alene i bil, det løser noen situasjoner. Dessverre er det få som har erfaring med separasjonsangst som er villige til å ta over en slik hund, så det er ikke bare å finne et nytt hjem. Man skal ikke bare være villig til å legge ned mye tid i trening, man må også ha en livssituasjon der noen alltid er hjemme eller man kan ha hunden med seg mens man trener. Man løper også risikoen for at hunden aldri blir kvitt dette. Jeg anbefaler deg heller å gi det et forsøk hos deg først.

En 11 år gammel stor hund er ganske gammel. En gammel kropp tåler dessverre mindre og trenger lenger tid på å restituere, så kan være han fikk seg en smell da han landet skjevt hos veterinæren eller under en annen aktivitet. Nå er det jo sånn at når man har en hund som er litt vilter inne og får foreskrevet ro, må man enten begrense dem på en måte som fungerer eller se bort fra veterinærens råd. Bur er ikke et godt alternativ uansett da det kan bli alt for lite bevegelse igjen, men å avgrense ham med grind eller bånd må kanskje til. Å la ham fortsette som vanlig innebærer at han får dårligere muligheter for å la kroppen reparere problemet.

Jakt og show (dual) er veldig ulike typer hunder mentalt. Anbefaler å møte noen individer av begge typene. En ting er at jaktspringer krever mer aktivisering, men det er også langt mer hund å håndtere i hverdagen når man ikke er på tur eller trening. Jaktvarianten er veldig på og har en helt annen intensitet enn show har. Jeg tenker også at det er viktig å tenke på at det å trene opp en dugelig fuglehund er noe som krever mye tid, arbeid, ressurser og penger, med mindre man har eget fugleterreng rett utenfor døra. Det er gjerne noe man bør ha planlagt før kjøp og begynne med fra den er valp, man bør ha en plan for treningen, hvordan den skal foregå og hvor den skal foregå. Det er veldig mange timer i terrenget som ligger bak. En dårlig trent fuglehund er som regel mest i veien, i beste fall ødelegger den mange (om ikke alle) skuddsjansene og i verste fall setter den seg i farlige situasjoner under skudd. Jeg anbefaler ikke å velge en rase eller variant med tanke på å ha den med på jakt med mindre du er helt sikker på at du kommer til å legge ned så pass mye tid og trening i hunden som du trenger for å få en bra jakthund. Vanlige tester på springer er gonioskopi, HD og AD. Allergi, hengende hud og for tunge ører (som gir øreproblemer) er vel også noe man bør være obs på har jeg hørt, men det er mange på forumet her med springer som sikkert kan si mer om dette. Evt. kan du lese mer i Rasespesifikke Avlsstrategier (RAS) som finnes på raseklubbens sider (finnes en i svenske raseklubben som også er verd å lese). Siden du er interessert i jakt ville jeg i alle fall sett etter oppdrettere som har JAL (jaktanleggsprøve). Oppdrettere som er så pass opptatt av mentalitet at de mentaltester, MH, MT og BPH, er jo også en fordel. Vær obs på at hos jaktspringer ble det i alle fall testet i mindre grad utover jaktegenskaper, og siden det er mye importhunder fra land der de tester lite annet enn jaktegenskaper kan det være litt ymse helsemessig og mentalt som dukker opp i kull. Når det gjelder spørsmål til oppdretter, er jeg litt usikker på hva du tenker på. Hva som er en bra oppdretter for deg trenger ikke være en bra oppdretter for noen andre, det handler mye om hva du skal ha hunden til. Hvis man har plukket ut oppdrettere og kull ut fra hva slags tester de har gjennomført, handler det til slutt om hvor vidt man har kjemi med oppdretter, det man ser når man er på besøk ol. Man må følge magefølelsen.

Jeg tenker det er viktig å være klar over at det ikke finnes noen pålitelige, anerkjente tester for å diagnotisere CM, derfor kan man aldri vite om en oppdretter avler på CM-syke dyr eller ei. Ellers på generell basis: Kjøper du en rasehund fra to foreldre der begges linjer er testet i stor utstrekning og de aller fleste er fri, har du bedre sjanser for å unngå sykdom enn om du kjøper samme rase fra foreldre der slekta er lite testet. Som sagt finnes det ingen pålitelig test for CM blant annet, det eneste avlsdyr kan teste fri på er SM og hjerte. På grunn av at det er flere gener som medvirker til om en hund får sykdommene eller ikke, kan hunder bære sykdommene uten å være syk selv, som igjen betyr at en frisk hund kan videreføre sykdomsgener og få syke valper. I en rase deler alle hundene svært mye arvemateriale og siden raserelaterte sykdommer først kalles det når de er svært utbredt i hele rasen, vil disse sykdomsgene eksistere i alle hundene. Det betyr at alle hundene kan få avkom med sykdom, uavhengig av hvor fritestet slekten er. Det er heller ikke mulig å kun avle på fri-testede linjer i lang tid pga. innavl når så få tester, dermed vil man måtte krysse inn mindre testede linjer før eller senere. Man har aldri garanti for å få en frisk hund uansett hvilken man kjøper, helt riktig, men saken er at oddsen for å få en syk hund er urimelig mye høyere når man kjøper cavalier, selv fra SM- og hjertescreena linjer, sammenlignet med hva man burde forvente når man kjøper hund.

Idiotkasse er kanskje mer i tiden nå, mer gender-neutral. Det er så utrolig mye rart jeg hører fra andre hundeeiere (mange gode eksempler i denne tråden), heldigvis var det aldri slike rare påstander i mitt miljø. I mitt miljø var det heller aldri snakk om dominansteori eller Nordenstam. Nei, saken var at en hund ute av kontroll var dårlig oppdratt og ulydig, det var forventet at man hadde god skikk på hunden. Det var også forventet at hunden aksepterte alt mulig uten noe dilldall, den var nemlig ment, avlet og skapt for å gjøre det. Som alle andre domestiserte dyr var de skapt til å samarbeide med oss og å gjøre som vi ville, det var naturlig for dem å bli bestemt over og innrette seg etter oss. Hver dag, hele tiden. Man tenkte at når hunden utførte en jobb, trente LP, løp til sykkel eller lignende så fikk de stimuli. Når de gikk slakt i kort bånd og fikk snuse litt på tisseturer og under transportetapper så var dette mer enn nok av dette, for det var jo synd på de understimulerte hundene som aldri fikk noe annet enn båndturer i flexi. Dette var ikke stimuli. Og denne type holdning er fortsatt ganske utbredt. Et slikt hundehold gir klart nok fysisk og mental aktivisering, men det gir ikke mye rom eller mulighet til at hunden skal få utøve naturlig adferd. Ideer om å gi dyr mer frihet, valg og mer kontroll i livet sitt, det var svært fjernt da og er fortsatt en ganske radikal idé for mange. Heldigvis er vi mange som har skiftet holdninger og metoder i takt med at informasjon og nye ideer har blitt så mye mer tilgjengelig. Men tilbake til flexi og langline Det er forskjell mellom merkene som produserer flexibånd hvor mye drag det er, selv om de er ment for samme vektklasse. Flexi fra dyrebutikk har mer drag i enn de billige du får kjøpt rundt om kring som på Europris ol. Flatt bånd er mer drag i enn de som har den tynne, runde snoren. De billige med snor har jeg brukt svært lenge og aldri hatt en som røk, så for denne vektklassen fungerer de helt topp. Det er heller ikke et så hardt drag at hunden er i fare om man mister båndet, mine glir langs bakken og blir liggende nedenfor hunden hvis jeg mister det. Bruker man skikkelig tau som er egnet for å gi et godt grep og er tung nok til ikke å hekte seg fast i absolutt alt, gir disse mye tyngre drag enn billig-flexi for mindre hunder. Jeg vet det finnes slike hule plastliner, men disse er jo helt umulig å få et godt grep om slik at man kan bremse eller holde hunden tilbake. Også er det sånn at lange bånd vil surre seg lett fast i ting om man slipper dem. Flexi er kanskje litt verre på akkurat det siden den har den boksen på slep, men en line skal ikke surres rundt et tre eller stein så mange ganger før hunden står fast, og jo tynnere og lettere lettere linen er (med mindre det er en sånn hul plastline), jo lettere går den seg fast. Flexi har heller ingenting på fellestrening å gjøre, der skal hunden være under kontroll hele tiden og den ekstra lengden vil ikke bli brukt. I slike situasjoner er korte bånd helt klart mest praktisk, evt. bruker man langline om man skal trene spor ol. Og så ser jeg den at flexiboksen ikke er ideell for å holde igjen en litt større hund. Har man en hund man ofte må holde igjen er langline et tryggere valg, men da snakker man jo også om så stor hund at ei god langline neppe føles særlig tung.

Hehe, før i tiden var jeg ikke noe fan av det man kalte kjerringjojo, men da flexi kom på markedet var dyrevelferd heller ikke noe stort tema slik det er i dag. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste gang tenkte på hva hundene egentlig hadde glede av, det var opplest og vedtatt at veien til et godt hundeliv kom gjennom å gå pent i kort bånd, god dressur og målrettet aktivisering (bruks, lydighet, gjeting, jaktdressur, sykling osv.). Gleden av å få lukte, få vimse rundt i eget tempo og der de selv ville var aldri noe som var et tema en gang, faktisk var slik adferd sett på som noe negativt de ikke burde få lov til. Jeg lurer på om det var noe jeg leste av Hallgren eller Svartberg, som gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde et rævva syn på dette. I dag bruker både langline og flexi, og kun det på turene våre. Kommer aldri til å gå tilbake til kort bånd annet enn der de er nødvendig, som hos veterinær, på hundearrangementer, sykkeltur ol. Jeg mener det er god dyrevelferd å gi dem den friheten som et langt bånd gir, selvfølgelig innenfor forsvarlige rammer og under en slik kontroll at de ikke er til sjenanse for andre eller en fare for seg selv. At noen mener det er latskap, vel ... dem om det, bikkjene mine er nå lykkeligere uansett i flexi enn i kort bånd.

Ville valgt tispe av denne grunnen. Jeg har hatt en del hunder av ulike kjønn nå, og det er minimal forskjell mellom dem egentlig. Problemene oppstår som regel når man får en hund som er mer hormonell enn det som er normalt, og det er like problematisk med ei overhormonell tispe som det er med en overhormonell hannhund. Jaktinstinkt har ikke noe med kjønn å gjøre. Lydighet og trening - hannhunder kan være litt løk i huet spesielt i puberteten, tispene kan derimot ha hormonelle perioder hele livet der de plutselig blir ulydige. En veldressert hannhund er ikke noe problem å ha løs. Ingen av mine hannhunder har markert noe mer enn mine inntakte tisper, og jeg har i hovedsak hatt små hunder på +-10kg. Ingen av mine har markert eller tisset inne heller.

Dersom omkledning er nok vil det jo ikke være noe problem, men må det dusj til blir det verre. Det vil være krevende tidsmessig og man risikerer å utvikle hudproblemer, man har jo minimum 3 tilsyn med påfølgende stell hver eneste dag med dyra ute. Ellers høres det jo ut som dere har perfekte forhold for hundegård.

Statistikken er lite pen, ja. Jeg forstår ikke helt hvorfor HD på mirakuløst vis ikke skulle påvirke corgi, hofter som dingler kan umulig være behagelig for noen hund? Så når det sies at hundene ikke påvirkes, tror jeg det egentlig handler om at mange ikke klarer å (eller ikke vil) se de subtile tegnene på smerte, stivhet og ubehag som HD ofte gir.

Så lenge man har en rase/blanding som egner seg til å være ute under værforholdende og at man bor passe usentralt slik at det er forsvarlig å ha to hunder ute ubevoktet 24/7, er det neppe noe problem for hundenes del så lenge de får være minimum to. Men jeg tenker nok at du bør forhøre deg med fagpersonell (og kanskje flere av dem for å få fleres synspunkt) om hvordan dette vil kunne påvirke barnet ditt. Å ha hunder rett utenfor døra og personer i husstanden som er i kontakt med dem mange ganger daglig vil føre til omgang med allergener, om enn bare i små mengder.

Er enig i at forsikring hovedsaklig er for å dekke store kostbare operasjoner og akutt behandling etter stengetid ol. og da vil 30 000,- kunne bli litt knapt i disse dager. Bor du avsides til der det er en rimelig kudoktor som holder til og det gjelder akutte ting er det kanskje nok for en så liten hund, men bor du mer sentralt med blodpriser, du må til spesialist eller f.eks operere to bein er det mulig det ikke vil holde. Det meste av medisiner og små-behandling, i alle fall på så små hunder rundt 10kg, utgjør som regel mange små summer som det ikke lønner seg å ha forsikring for. Kan man spare opp en solid buffer øremerket veterinærutgifter, vil det som regel alltid lønne seg over å ha forsikring. Forsikringspremiene står definitivt ikke stille, vær også forberedt på at premieprisen vil gå opp for hvert år. I tillegg må du lese vilkårene nøye slik at du er sikker på at selskapet ikke har reservert seg mot enkelte lidelser på din spesifikke rase. Det er fullt mulig å avle på syke dyr, drette hunder i fjøs uten sosialisering og drive valpefabrikk innenfor NKKs rammer, så aldri ta det for gitt at et oppdrett er bra bare fordi de opererer innenfor NKK. Vær også obs på at ufornøyde kunder sjeldent får delta eller ikke ønsker å delta, på oppdretters sider eller kullgrupper. Sier ikke at oppdrettet du er i kontakt med er dårlig, men ber deg være kritisk og på vakt når du handler hund. Hvis du undersøker HD-status i den Finske Kennelklubben vil du se at det er svært mange corgis som har HD, stikk i strid med det norske oppdrettere påstår. Det er ikke slik at norske corgier er helt ubeslektet med alle finske corgis, i realiteten er alle hunder i en rase nært beslektet. Utgifter i forbindelse med HD er dermed noe som er en stor risiko for å få når man kjøper corgi.