Tyttebæra

Jeg tror nok verken valpen er under- eller overstimulert, jeg. Holder heller en knapp på at det bare dreier seg om naturlige variasjoner i energinivået hos valpen. Noen dager er valper rolige og enkle, andre dager er de fulle av energi og f*enskap - det er helt normalt. Selv valpesikrer jeg en del av huset og så får valpen styre på som den vil der med leker, tyggesaker og annet morsomt (pappesker ol). Da kan valpen styre aktivitetsnivået sitt selv, uten at det blir et problem for meg at den har en aktiv dag når jeg må gjøre andre ting og ikke kan følge med på den.

Omgjengelighet handler mye om arv, særlig fordi redsler har høy grad av arvelighet. Ønsker dere en hund som er sosial med folk og dyr, er det viktig at dere sjekker at foreldrene også er dette og at valpen virker trygg og tillitsfull. Dette er altså ikke noe man bør satse på at man kan løse med sosialisering. Jeg vil også si at i urbane miljø er det alltid en fordel at hundene "elsker alle", så velg heller den type valp, sammenlignet med å velge en mer tilbakeholden valp. Dessverre er mange hunder som går i avl som "reserverte" egentlig sosialt usikre (altså redde), og på raser som er kjent for å bjeffe blir usikkerheter raskt et problem som høres godt. Jeg tenker også at dere bør være bevisste på at de fleste småhunder er det en vesentlig del mer lyd i enn de fleste mellomstore hunder. Cocker spaniels er vel de eneste som er ganske så stille generelt sett, både bichon-rasene, dvergpuddel og papillon kan det være noe mer lyd i. Siden dere ønsker en medgjørlig hund, tenker jeg at disse rasene antakelig er de som passer best det dere ser etter. Mtp. lyd er det greit å vite at de fleste småhunder som er kjent for å bjeffe er varslere, dvs. de sier i fra om "uvanlige" ting. Varsling er et instinkt, så det kan ikke trenes helt bort, men det er tiltak man kan gjøre: 1) man reduserer bjeffingen svært mye dersom man unngår å la dem stå i hage / vinduer med utsyn til trafikk. Slike synsintrykk av folk, hunder og katter som passerer trigger bjeffing. 2) være nøye ved kjøp av valp. En stødig hund uten mentale brister fører også til mindre lyd, da de er tryggere og raskere sorterer lyder som forekommer ofte som normale hendelser man ikke trenger si i fra om.

En stødig aussie i sentrum er nok ikke et problem, men å få tak i en stødig aussie kan være et problem. Jeg tenker kanskje det er den største utfordringen med aussie, at en del hunder har dårlig mentalitet. Det er en del stressproblematikk og nervøse hunder, - utagering mot andre hunder, redsler for folk og annet, sliter med å finne ro osv. Deretter har rasen også litt utfordrende egenskaper som vokt, altså at de passer på ting og ikke slipper folk i nærheten, og gjeting, som ofte er vanskeligere for ferske eiere å håndtere enn en del andre egenskaper. Slike egenskaper, og spesielt om man er uheldig og får en hund med mentale problemer som nevnt først, blir ekstra belastende å leve med i urbane strøk der det skjer svært mye og hunden trigges ofte. Ellers er jo et liv med aussie, og lignende hunder som ble avlet for å samarbeide med fører og utføre en jobb, og raser som dachs, veldig ulikt. Aussie er en mer krevende hund, de krever at du bruker mer tid på å trene med dem og å aktivisere dem. De har en annen væremåte og andre egenskaper som gjør dem til vesentlig mer hund å håndtere i hverdagen. Dachs (utstillingstypen) og malteser er selskapshunder. Så lenge de får turer er de rolige og enkle hunder som er fornøyde med å bare henge rundt deg. De er gjerne med på lange turer og å trene enkle triks selvfølgelig, men de trenger det ikke slik en aussie gjør.

Du trenger ikke være så hard mot deg selv, jeg vil tro omtrent alle som har eid en hund med litt problemer eller issues har kjent på det samme som du gjør. Vi har alle vært ferske hundeeiere en gang, det er stressende nok med en "normal" hund. Man lurer på mye, er adferden normal, er det noe jeg gjør feil, hvordan skal jeg løse dette problemet, er dette i det hele tatt et problem eller overreagerer jeg? osv. Og så tror jeg at den første hunden man får med litt issues, uansett hvor mange hunder man har hatt før den, gir minst like mye stress og frustrasjon. Her har du vært veldig uheldig, siden dette er både din første hund og en hund utenfor "normalen". Før man har eid selv og holdt på med hunder med litt problemer, har man ingen forutsetninger for å mestre eller forstå seg på dem. Ofte er det ikke så mye man kan gjøre med problemene deres, de kan ofte ikke trenes helt vekk hvis det er genetisk, om de kan reduseres i det hele tatt. De 4 første årene med min første problemhund var ELENDIGE, frustrasjonen var enorm og jeg hadde ingen verktøy for å få det til å fungere. Jeg mestret det overhode ikke, og jeg hadde hatt 2 hunder før denne på dette tidspunktet.

Vel, jeg er en sånn som melder meg inn og ut, har andre ting å bruke penger på enn å være støttemedlem. Melder meg inn i år der jeg skal holde på med organiserte aktiviteter eller har interesse av å følge med på hva som skjer via Hundesport og raseklubber ol, og så melder jeg meg ut i år der jeg ikke er interessert eller ikke har mulighet.

Ja, altså, dette er en ukomplisert hund om du bare kan akseptere at hun har denne spesielle personligheten. Hun har aldri vist aggresjon, det tenker jeg er viktig å understreke. Hun er veldig underdanig og har aldri knurret eller kommet med trusler mot noe eller noen, selv ikke i kloklipp- eller veterinærsituasjoner, noe svært mange stødigere hunder ikke akkurat kan skryte på seg. Det betyr ikke at man ikke skal vise respekt for at det er en nervøs hund, jeg ville aldri hatt denne hunden i hus med barn, men i et aktsomt, hundevant hjem med voksne mennesker fungerer hun helt fint. En nervøs hund som viser aggresjon og som ikke tolererer nødvendig håndtering og annet hverdagslig er en helt annen situasjon enn det som er tilfelle med den hunden jeg kjenner. Siden TS ikke har skrevet det, tok jeg utgangspunkt i at hunden ikke har slike alvorlige problemer.

Det er ikke så lett å gi råd når man ikke har sett den spesifikke hunden. Jeg vil som de andre, råde deg til å ta kontakt med noen som kan hund, og da en som har erfaring med redsler spesifikt, i første omgang. Jeg vet ikke hvor mye det hjelper å høre om lignende tilfeller, men jeg kjenner selv til en huskymix som ligner på det du beskriver. En engstelig hund som helst holder seg på avstand fra folk og hunder. Kan til nøds lukte på når hun omgås folk mye, men trekker seg raskt tilbake. Liker ikke å leke, liker ikke kos. Selv om hun er en sky hund, er hun heller ikke noen problemhund. Hun er med på vanlige ting uten noe stress og kaos, slik som gjerne er tilfelle for hunder med store redsler. Hun er altså generelt engstelig, uten at hun reagerer verken heftig eller dramatisk i noen situasjoner. Hun har en eier som aksepterer henne for det hun er og ikke forventer noen revolusjonerende endring (for denne graden av skyhet er neppe helt kurerbart). Eier har mest fokus på å bygge en god relasjon og tillit. De gjør ofte ting som hunden liker, som i hennes tilfelle er å få gå løs eller gå turer i marka. Favorittgodbiter sitter løst, det belønnes mye for å bare være hos eier, inne og ute. Hun får også holde den avstanden hun trenger til folk og hunder, den valgfriheten er nok viktig for å bygge tillit til eier. At hun ikke liker kos, ikke vil leke og ikke er sosial med andre hunder og folk er jo ikke et problem for henne egentlig (mange hunder er jo slik), det er heller den engsteligheten som kan bli et problem om den blir mer alvorlig. Jeg har full forståelse for at mange hundeeiere verken ønsker eller har mulighet til å ha en slik hund. Jeg aner jo ikke om din hund er som den jeg kjenner, men hvis det er tilfelle tror jeg ikke valget ditt trenger å stå mellom å beholde eller avlive, hvis det viser seg å ikke fungere for dere. Både et hjem som kan akseptere henne slik hun er, eller et hjem med andre hunder som er trygge og stødige, kan fungere. Har din hund derimot større adferdsproblemer enn det jeg oppfatter, blir det nok mer komplisert å finne et nytt hjem.

Når mange nok går sammen om å produsere hunder etter en slags standard eller med et spesifikt formål, og man etter hvert har en stor nok populasjon hunder som oppfyller disse, vil jeg si man har en slags rase. Avlen må være organisert på noe slags vis (stamtavler) og/eller man må ha en spesifikk standard. Standarden eller formålet er "målet" med avlen, dermed velger man naturligvis hunder (raser, blandinger eller enkelthunder) med de egenskapene man ønsker å oppnå, deretter velger man ut de hundene som er nærmest standarden/målet i hver generasjon og fortsetter avlen med disse. Deretter handler spørsmålet om definisjoner. De fleste tenker nok på kennel klubbenes definisjon av rase. Sent på 1800-tallet ble The Kennel Club i England grunnlagt og det ble da begynt med lukkede stambøker. Dette var under den tiden da man var opptatt av eugenikk (rasehygenie, eller arvehygiene) blant mennesker, bla. Man tenkte vel at ved å registrere hundene med de kvalitetene man så etter og kun avle på de beste av disse igjen, kunne man danne en mer "edel" rase - altså svært homogene (stor typelikhet blant alle individer) hunder innenfor hver rase. Etter denne tanken, skal det være svært stor homogenitet blant hundene i en slekstlinje, både i utseende, størrelse, farge, mentalitet, egenskaper osv., for at det skal kunne kalles en rase. Altså skal avkommet være svært like, på alle måter, sine foreldre, besteforeldre osv., samt alle andre hunder innad rasen. Problemet med dette, er at det krever mye innavl å få til så stor grad av homogenitet. Går man derimot ut av de nasjonale kennelklubbenes snevre definisjon, ser man derimot et annet type definisjon av rase. Her ser man gjerne etter en (eller få) spesifikk(e) egenskap(er), f.eks bruksegenskaper for et spesifikt formål. Border collie er et slikt eksempel, som nevnt over. Man kan nok også se på rase som et enda løsere begrep og tenke seg alaska husky som et eksempel på det, de er i stor grad like nok til å kunne kalles en rase.

Alle regelverk har nok nå at prøven skal tilrettelegges for førere med funksjonedsettelser, i den grad det er mulig. Jeg vet i alle fall om en person som benytter rullestol som har konkurrert i LP f.eks. Hva gjelder om endringen er positive eller negative... Forutsatt at det faktisk har blitt litt vanskeligere, som jo bare er spekulasjoner fra min side: Jeg vil si at denne endringen er positiv for alle som ikke liker / når opp i dagens LP, for dem er det jo bra å få et litt mer avansert lydighets-alternativ som foregår på flat bane og ikke er brukshundsport. For LP som gren, tror jeg det er negativt, de kommer til å slite enda mer med rekruttering og å opprettholde aktivitet enn de allerede gjør. Hva gjelder den gruppa som RL opprinnelig var ment for, så er det jo kjipt å stå utenfor når RL "endelig" har spredd seg til hele landet med aktivitet og konkurranser, men det går vel ikke lang tid før en ny sport sprer om seg slik RL gjorde i sin tid. Simira nevnte rallymix her et sted, etter et kjapt googlesøk så ligner jo dette på noe av det RL var før i tiden.

Synd at det er flere som teneker i samme baner som meg. Ser at jeg har gått glipp de nye reglene som kom 2018, har ikke lest dem, så mulig jeg opplever det som kommer mer voldsomt enn de som er kjent med nåværende regelverk. Jeg har ingen problemer med de nye øvelsene i seg selv, de ser gøyale ut de, og mindre repetetivt program. Dessverre gjør dette også at jeg frykter det blir enda mindre vennlig for tungnemme hunder og ferske trenere, siden det er mer å lære inn og mer å pirke på. Dette var jo en sport der man opprinnelig kunne komme med hva du hadde av både hund og erfaring, og likevel ha det moro og oppleve framgang. Nå synes jeg programmet ligner mer på noe som passer for generelt mer samarbeidsvillige raser og bruksavla linjer, og i større grad ekskluderer alle de særere, treigere og mer tungmotiverte rasene som man kunne ha det gøy med før. Dette er jo også representativt for de resultatlistene jeg har sett, etter å ha snoket litt. Men kanskje jeg tar feil, kanskje det bare virker mer avskrekkende enn det egentlig er. Mulig det ikke er programmet eller reglene heller, men heller et kulturskifte i hvem som er aktive om dagen og hvordan det dømmes.

De nye reglene Hva tenker dere andre om de nye reglene som inntrer over nyåret? Jeg fikk plutselig ånden over meg her for å trene litt mer hund, men så kikket jeg på det nye regelverket og ble litt ... overrasket. Sist jeg trente seriøst, - som var over 5 år siden riktignok -, var dette sporten for "alle" hunder og det var også målet med sporten at den skulle være nettopp det. Er det bare meg, eller er RL nå på vei til å bli mindre for "alle" og mer for sportshunder?

Kast. Slike ultraprosesserte ser og lukter aldri dårlig etter utløpsdato, men de kan likevel føre til magetrøbbel og tom. allergiske reaksjoner.

Kan ikke uttale meg om Bergen spesielt, men generelt lønner det seg alltid å sjekke ut nettsiden / ringe / maile alle aktuelle klinikker for prisliste. Prisene kan variere veldig mellom klinikker.

Godt poeng, har overhode ikke tenkt på alt folk googler nå i dag. Måtte prøve selv, og sannelig er det ikke disse "5min per måned" opplegget som ligger på topp 5-6 resultater. Så valper skal kun ha 5-10 min aktivitet per måned og de skal helst være rolig inne, ikke rart SoMe og forum floodes av tråder med "hjelp! valpen min roer seg aldri". Mon tro hvorfor... Ja, da forstår jeg at jeg mistolket innlegget ditt og at vi egentlig er enige. Skummet nok gjennom artikkelen for jeg kan ikke huske at den nevnte villhunder, beklager. Villhunder brukes jo gjerne som et ekesmpel på hva som er "naturlig" for hunder i diverse diskusjoner, men våre hunder er jo ganske ulike fra ville hunder, på forskjellige måter. Raser er forskjellige, har forskjellige behov og liker å være med på forskjellige ting, selv om jeg mistenker at mange hunder egentlig hadde digget å leve som en basenji med litt mer pondus til å stå opp for egne meninger

Hvis veterinæren dere var hos har snakket med en annen vet. med spesialisert kompetanse på tenner, ville jeg personlig ikke ventet eller brukt tid på å konferere med en annen vet. Om man burde trekke avhenger jo av hvor og hvordan tannen er knekt, om emaljen er hel eller om indre deler av tannen er eksponert. Sistnevnte tilfeller kan føre til alvorlige betennelser og andre følgeproblemer, som du selv har funnet på nett, så det burde absolutt gjøres noe med.

Jeg tror (og håper) denne myten ikke i dag er like vidt spredt og akseptert i Norge som den var for ca. 15 år siden. Særlig med Rugaas' popularitet spredte denne latterlige 5/10-minutters-regelen seg. Hva gjelder joggeturer og lange vandringer, - hvis de vil være med, så får de være med. Vi har jo ikke villhunder? (de fleste av oss da, basenji eller andre urhunder er vel ganske nærme ?). Jeg har jo for eksempel sterkt innavla (per definisjon) rasedyr der man har selektert hardt på enkelte egenskaper, som bla. å løpe. Jeg ser at det er stor forskjell på jaktlinjer vs showlinjer innad samme rase, jaktlinjene har større behov for å løpe, og utvikler også evne til å løpe rett fram tidlig (slik at de kan være med på løpeturer). Så lenge valpen vil selv, ikke påføres belastninger (trekker), den får gradvis opptrening og man tilpasser seg valpens tempo og behov for pauser/bæring, ser jeg ikke problemet. Hva skulle den negative effekten i så fall være? Det foreligger jo i dag ganske så omfattende dokumentasjon på at fysisk aktivitet har store positive effekter på den mentale helsa hos mennesker, så jeg kjenner jeg tviler på at effekten skulle være negativ for hunder.

Jeg har aldri hatt problemer med rottiser, jeg har derimot personlig hatt ganske store problemer med andre "familievennlige" raser og blandinger. Noen episoder har vært ren feilvurdering fra eier eller uhell der hunden har kommet seg løs, men de aller fleste har faktisk vært forårsaket av eiere uten noen slags respekt for andre mennesker eller for hva hunden deres var i stand til. Så ja, det er et kulturproblem, det er jeg enig i, men etter min mening er det et kulturproblem som består seg i at man ikke har respekt for at bikkjer kan forårsake alvorlige skader. Jeg bryr meg ikke om hvor vidt det er veldig voldsom lek, hormoner, "skumle" instinkter eller dårlig nervekonstruksjon som er årsaken bak. Hunder som åpenbart har potensiale for å skade, settes i situasjoner der de kan få mulighet til å gjøre nettopp det fordi eier hardnakket påstår at "de ikke er farlige". De skal forstås ihjel og unnskyldes, heller enn at man tar signalene på alvor og tar forholdsregler etter det. Det er ikke et raseproblem etter min mening, hadde folk tatt slik adferd mer seriøst, hadde man ikke trengt å bekymre seg for verken løse, olme settere eller andre, "skumlere" raser.

Her står det litt mer om noen av hendelsene: https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/jeg-har-drept-barnebarnet-mitt-dere-ma-skyte-hundene/15312975/

Tja, hvor mange ganger skal en hund få skade barn før eier burde vite bedre enn å ha den i nærheten av barn? 4 ganger før den dreper noen, som denne hunden? https://www.nrk.no/innlandet/hundedrapssaken_-rottweileren-skal-ha-bitt-flere-barn-tidligere-1.16197223 Den provisoriske grinden på bildet er ikke akkurat egnet til formålet heller, en barnegrind og to kompostgjerder mot 40kg rottweiler? Med tanke på hundens historikk, burde eier vist ganske så mye mer aktsomhet enn hva som har blitt gjort i denne saken.

Da har jeg lest dommen. Det foreligger mer tallmateriale (bevis) på cavalierens problemer, forekomst, arvbarhet og konsekvenser. Manglende vilje til å ta tak i sykdommene f.eks ved MR-screening, påvirket negativt. Det virker bevist utover en hver tvil at hundene utsettes for urimelig risiko for lidelser sammenlignet med andre raser, dermed opprettholdes forbudet. Forbudet mot eng. bulldog oppheves fordi det ikke er bevist utover en hver tvil at BOAS grad 1 er livsforringende eller at rasen ikke kan føde eller parre selv. Vitnemålet til utvikleren av BOAS-testen ble sterkt vektlagt, denne mener BOAS grad 1 er akseptabelt, i motsetning til andre ekspertuttalelser. Manglende tallgrunnlag og data på problemenes omfang og faktiske konsekvenser for dyrets velferd later til å ha spilt en agjørende rolle i å oppheve forbudet. Ellers påvirket det nok også positivt at klubben kunne vise til data fra 2018(ca.)-d.d. der det har skjedd en positiv utvikling fra tidligere år, det viser vilje fra deres side til å forbedre dagens situasjon.

Ja, jeg finner det også merkelig at forbudet mot engelsk bulldog ikke opprettholdes og venter spent på begrunnelsen. Hvordan kan loven tolkes slik at det er greit å avle fram dyr som ikke besitter den essensielle funksjonen som det å puste selv er? @Wilhelmina Pent bilde av dere, og bra prestert. Det er vel dyrevelferdslovens paragrafer hva gjelder avl på sykelige dyr, som dyrebeskyttelsen prøver i retten nå, slik jeg forstår det. Altså hvordan denne loven skal tolkes, hva er akseptert og hva er "så sykt at det er forbudt". Hva som er sykt er tydeligvis ikke så lett å identifisere for en god del da etter denne runden, dessverre for bikkjene våre.

Da foreligger dommen etter ankesaken mellom NKK og Dyrebeskyttelsen. https://www.nrk.no/norge/dom-i-ankesaken-om-hundeavl-1.16150325 https://www.nkk.no/rettssaken/nederlag-for-ansvarlig-raseavl-article220801-1455.html Forbud mot avl på cavalier opprettholdes, mens engelsk bulldog går fri. Er spent på å lese begrunnelsen for dommen når dette blir tilgjengelig.

Det er ikke så mye forskning på hunder spesielt dessverre, derfor er den kunnskapen jeg har i større grad basert på hest og menneske. Sånn jeg har forstått det: Knokler vokser i lengde ved at brusken i enden av en "vekstplate" vokser. Veksten forbeines gradvis inntil veksten er ferdig, da vil denne vekstplaten forbeines (altså lukkes). Hos barn er vekstplaten den svakeste strukturen i bevegelsesapparatet og dermed utsatt for skader. Skader på vekstplaten kan føre til at et (eller flere) bein slutter å vokse før de(t) er ferdig utviklet, som gjør skjelettet ikke utvikler seg slik det skal. Hardt bruk (stor belastning som fører til slitasje) og eksplosive øvelser (hopping, brå bevegelser ol.) som medfører skade, er forbundet med risiko for feilutviklinger i skjelettet, derfor anbefales det å vente til dyret er ferdig utvokst. Merk at vekstplatene lukkes etter hunden er synlig ferdig utvokst, når man ikke ser mer synlig vekst vil vekstplatene fortsatt kunne være åpne. Så vidt meg bekjent, er de minste rasene ferdig utvokst rundt 6mnd og de største ikke før rundt 16 mnd. Jeg vil tro den generelle "18 mnd"-anbefalingen kommer av at det i stor grad er store hunder som brukes hardt og den gir en grei margin fra "synlig utvokst" til "faktisk ferdig". Ingenting jeg har lest indikerer at aktivitet i seg selv er problematisk, heller tvert i mot. At en ung hund går eller jogger en mil hver dag i 8mnd alderen er ikke problematisk (så fremt den er tilvent det selvfølgelig). Aktivitet er forbundet med positiv utvikling. Det som derimot kan være problematisk, er belastning, som ved trekk, og aktiviteter som lett fører til skader (eksplosive bevegelser). Jeg vil jo dermed anbefale å unngå den type aktivitet så mye som mulig, til hunden er utvokst.

Når du skriver "skauen, løpe, langrenn og litt agility og LP", i hvilken grad holder dere på med disse aktivitetene? Dersom man løper mila, tilbringer helgene på langtur og går langt og fort på ski, stiller det litt andre krav til hunden enn om man er av det slaget som i hovedsak jogger 20-30 min noen dager i uka og tar fotturer og skiturer i rolig tempo. Til førstnevnte bruk ville jeg anbefalt en type som er avlet for å løpe, til sistnevnte fungerer en labrador som de fleste andre raser. Fordelen med noen gjetere, retrievere og spaniels f.eks, er at de ofte er enklere å overtale til å lide seg gjennom en løpetur, selv om de synes det er gørr kjedelig, enn en del andre mer egenrådige raser. At de ofte kan gå løse er også en fordel, da noen hunder liker det bedre om de kan få løpe fritt. Men at man får en hund som ikke liker å løpe kan man nok aldri gardere seg mot når man ser på raser som ikke er avlet for nettopp løping. Monoton løping rett fram er noe svært mange hunder har lite glede av.

Poenget mitt var vel nettopp at dårlig passform er et problem uavhengig av seletype? Og dermed er det også mindre interessant å blande inn seler som ikke passer, alle typer seler er dårlige hvis de ikke ligger korrekt. Kritikken av brystselen kommer av hvor reimene ligger når selen har riktig passform, for det er meningen at reimene skal ligge oppå skulderen. Jeg er bekymret for at dette kan skade skulderen, på samme måte som jeg er bekymret for at halsbånd kan skade halsen, hvis hunden gjør et utfall eller drar litt, som de fleste hunder kan gjøre på tur. Jeg vil tro brystet er bedre egnet, enn muskulaturen rundt skulderen, til å tåle dette, så alt som ikke ligger over skulderen er bedre enn brystselen etter min mening. Man bruker jo seler i de fleste tilfeller for å minimere risiko for skader på hunder som går relativt pent i bånd, og for disse kan y-sele være et alternativ. For hunder som trekker mye og hardt er ikke y-sele riktig nei, det er kun nomer og andre typer trekkseler som duger i de tilfellene.