Marko åt bæsj da han var liten. Hundebæsj brukte vi supermørkestemmen på, så nå rynker han på nesa og tar et skritt tilbake når han finner en hundebæsj. Kattebæsj var mer utfordrende, for han gikk på aktiv leting etter det ute på fellesområdene. Samme metode der, men ikke helt 100% ferdig med det ennå. 90% ferdig, kanskje. Hestebæsj er en skikkelig utfordring, for får han sjansen så gafler han det i seg. Jo ferskere, jo bedre. Her har vi sagt strengt nei og BRAAA og gitt mer verdifull godis når han ikke tar det.
Bæsjespising er EKKELT. Ekleste som fins er når det kommer glad og fornøyd valpis som hopper opp og prøver å gi deg nuss, og så stinker snuten katteskit.