Tuvane

Lykke til med fødsel!

Ja, jeg er enig i at det i enkelte tilfeller bør tas opp. Men da på en ordentlig måte, av rett person og på rett tid og sted. Jeg har selv "oppdaget" tendenser til anoreksi hos en bekjent, og jeg ble veldig bekymret. Jeg tok det opp med noen som kunne ta det opp med personen selv, noe som ble gjort, og det viste seg at personen var på vei inn i anoreksiens verden. HELDIGVIS tok vedkommende jeg alarmerte tak, og personen fikk hjelp til å komme seg ut av det før det eskalerte. Ingen andre hadde reagert, og personen var i ettertid veldig glad for at noen faktisk sa noe og hjalp dem på vei ut av det. Nå snakker jeg ikke om folk som er naturlig tynne, men om normalvektige folk som plutselig utvikler et illevarslende spisemønster, blir overdrevent opptatt av hvordan de ser ut og hvor sunt de spiser osv, osv, samtidig som de raser ned til en unaturlig lav vekt.

Grov korrupsjon har en øvre strafferamme på 10 års fengsel. Grove narkotikaforbrytelser har en øvre strafferamme på 21 års fengsel. Det er altså det at de mener at han har medvirket til smugling av hasj som gjør at straffen ble så høy. Når det er snakk om straff for narkotikaforbrytelser skiller IKKE strafferammene på type narkotika. Om det er hasj eller kokain spiller dermed ingen rolle. Forøvrig, Eirik Jensen har på ingen måte hatt mulighet til å vite NÅR kysten er klar for smugling, for det har ikke politiet kjennskap til. Men det er heller ikke et krav om at han har kjent til det, så lenge Cappelen har TRODD at Eirik Jensen har kunnet si noe om dette. Eirik Jensen kan altså ikke ha bidratt til å fortelle Cappelen når kysten er klar, for det har han ikke hatt mulighet til å vite, men han har altså blitt straffet fordi Cappelen har TRODD at Eirik Jensen har visst om dette.

I realiteten er det vel ikke så mange raser som har "funksjonell pels" i Norge, all den tid svært mange må kle på hunden for at den ikke skal fryse ihjel eller stelle/klippe/nappe pelsen for at den skal fungere. Min rase KREVER ikke pelsstell sånn sett, pelsen slutter ikke å fungere om den ikke blir børstet, men jeg må jo si at en velstelt langhåret schäfer (eller normalhåret for den saks skyld) er ti ganger lekrere enn en som ser sånn ut i pelsen: Når jeg først har kjøpt meg en rase som har mye pels, så liker jeg å legge min flid i at hunden skal se fin og velstelt ut, uten at jeg legger noen begrensninger på hunden av den grunn.

Å legge seg opp i selve skyldspørsmålet synes jeg er vanskelig, men jeg har vanskelig for å tro at en velrespektert politimann risikerer 21 års fengsel for skarve 600 000 kr (inkludert et oppusset bad og noen klokker). Jeg synes også saken er rimelig spesiell, all den tid halve politiet visste om Cappelens hasjsmugling, men ikke gjorde noe med saken. Eirik Jensen får jo beskjed om at "han burde ha visst", men hva med alle de som visste og ikke gjorde noe? Da bør jo de også straffeforfølges. I Bergen har jo politiet bare droppet å etterforske narkotikakriminalitet "fordi det er ressurskrevende", og det bør jo i så fall også straffeforfølges, hvis Eirik Jensen skal straffes for at han har bidratt til å innføre narkotika.

Så du synes at ustelte hunder er penere enn stelte hunder? Har man en pelsrase, så må man jo sørge for at pelsen er stelt (ellers blir den fort ufunksjonell), uansett om man stiller ut eller ikke.

Agria kommer til å reservere seg mot ALT som kan være allergirelatert. Så selv om IF ikke dekker selve allergien, så dekker de forhåpentligvis om hunden skulle få ørebetennelser, hudinfeksjoner, mage-tarmplager osv. Jeg ser forøvrig ikke at IF reserverer seg mot allergi i sin hundeforsikring? "Ikke dekket: Medfødte/arvelige lidelser Atferdsforstyrrelser Forebyggende behandling og kastrering Proteseoperasjon Sykdommer i munnhulen"

Du må aldri finne på å bytte forsikring på en hund som allerede er syk/er under utredning. Da skal du bare takke deg selv for at hunden er forsikret og aldri si opp forsikringen.

For min del er det ingenting over, ingenting ved siden, langhåret schäfer er det vakreste jeg vet. Jeg er generelt glad i raser med pels.

Men nå er jo ikke 70 kg og 176 cm småfeit? Det er jo normalvekt og en BMI på 22,6. Det er godt mulig at du selv ikke var fornøyd med den vekta, men småfeit kan du umulig ha vært. Kommentarene jeg har fått er forøvrig i all hovedsak fra nettopp normalvektige folk, ikke overvektige.

Nei, det var en spesifikk person for mange år siden. Jeg snakker om hvordan folk omtaler vektnedgangen min.

Ja, jeg er dessverre ikke mye imponert over akkurat den dama...

Det er jo ikke én person, det er overraskende mange som driver sånn. Poenget med denne digresjonen var egentlig at en usunn vekt var blitt så normalisert, at jeg nå, når jeg er normalvektig, plutselig har blitt "for tynn". Og at veldig mange (som ikke har noe med saken), legger seg opp i andres vekt. Og ja, jeg vet at det ikke er helt unormalt at folk som driver og går ned i vekt kan gå usunt mye ned, men jeg har en BMI på 23 og har hatt en stabil vekt (og mål) i mange mnd, så jeg er ikke helt der. Man lever jo med det man ser i speilet hver dag, ergo er det kanskje ikke så lett å få med seg usunne endringer i kroppen. Jeg følte meg aldri såååå feit, men når jeg så bilder av meg selv, så så jeg jo realiteten. Nå føler jeg meg "normal" OG jeg ser normalvektig ut, men det er tydeligvis veldig uvant for endel, og det må til stadighet kommenteres. Akkurat som denne dama mente det var passende å kommentere barnehageansattes vekt...

Nå har jeg egentlig vært opptatt av både mote og sminke hele livet. Men siden jeg er syk og har hund, så går jeg i daffete hundeklær (om enn fargerike), fordi det er det som er praktisk og behagelig. Jeg går ikke og pynter meg hjemme, for å si det sånn. Ikke har jeg noe behov for at vennene mine skal være opptatt av det heller (og det tror jeg heller ikke de er *ler*). De fleste vennene jeg har nå er jo i hundemiljøet, og vår felles interesse er hund. Jeg er nok heller ikke så mye mer fanatisk enn før mtp mat, jeg har fremdeles de samme intoleransene og spiser ikke mat andre har laget med mindre jeg stoler 100% på at de vet hva de driver med. Det eneste jeg unngår er å trøstespise, og det gjorde jeg uansett alene, så det er det nok ikke så mange andre enn meg selv som merker noe til. Jeg spiser det samme som før, jeg spiser godteri og jeg spiser andre usunne ting når jeg koser meg, men som kos, ikke som trøst. Ikke kan jeg trene heller, pga sykdom, selv om jeg egentlig liker det. Så jeg er egentlig akkurat som før, bare 35 kg lettere og litt sykere. Heldigvis har jeg ikke opplevd at noen har endret seg sånn sett, det er mer det at det er så mye "mas" om at jeg nå har en helt normal vekt. Ja, det er jeg helt enig i... Det er ikke så moro å veie 30 kg mer enn noen, og så høre personen klage over de 2-3 "ekstra" kg-ene de visstnok har, samtidig som de mener at jeg er "perfekt akkurat sånn jeg er".

Men jeg håper jo at folk liker meg for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut (enten jeg er feit eller normalvektig). Dette er jo venner og bekjente, ikke kjærlighetsinteresser (da kan det jo være noe annerledes). Ikke har jeg blitt så veldig forskjellig fra den jeg var før heller. Jeg liker fremdeles de samme tingene, jeg er fremdeles like sær på hva jeg spiser (har masse matintoleranser) og jeg dasser fremdeles rundt i hundeklær. Og ja, jeg skjønte jo hva vedkommende holdt på med, men det var ganske slitsomt å forholde seg til en person som gjerne vil være med deg på McDonalds og se på at du spiser en stor BigMac-meny, men som selv bare inntar en Cola Light. Alle sier forøvrig at jeg ser sunn og frisk ut, og at jeg må føle meg kjempebra... Og når jeg da sier at jeg faktisk har blitt sykere av å gå ned i vekt, så er det åpenbart ikke mulig å skjønne, for det skal liksom ikke være mulig, hilsen folk flest. Grunnen til at jeg begynner å bli irritert, er at jeg har hatt en stabil vekt i snart et halvt år, og folk maser FREMDELES om at jeg ikke må gå ned mer i vekt osv, osv, osv og maser om at "jeg blir tynnere og tynnere". Og det virker ikke som de tror på meg når jeg sier at jeg har full kontroll på min egen vekt. Jeg er på ingen måte beinete eller dratt nå, en hadde jeg plutselig gått ned 10 kg til og fremdeles hatt en normal BMI, så ville jeg nok ikke ha sett så veldig sunn ut, og jeg har ikke noe ønske om å gå ned noe mer i vekt.

Gudene vet, men jeg har tidligere opplevd at en med litt antydninger til spiseforstyrrelser bevisst har prøvd å "fete meg opp", så det er ikke så lett å si. Jeg måtte "kose meg" med potetgull som vedkommende hadde kjøpt inn, mens vedkommende selv satt og spiste frukt og ikke skulle ha noe potetgull selv (og dette foregikk hver gang vi møttes...). Jeg bare synes det er veldig rart at folk som veier akkurat det samme som meg og er like høy som meg, mener at jeg er avmagret, men at de selv må gå ned i vekt. Og ja, det er sikkert rart at jeg plutselig har blitt mye tynnere enn jeg var før, men det er jo dette som egentlig er "normalen" for meg. Jeg var normalvektig før jeg ble syk, og har gått opp i vekt i forbindelse med sykdommen. De som kjente meg før jeg ble syk synes sikkert at jeg har vært dritfeit, mens noen av de som har blitt kjent med meg etter at jeg ble syk synes nå åpenbart at jeg er på randen til avmagring, selv om jeg kunne ha veid 10 kg mindre og fremdeles hatt en normalvektig BMI.

Angående punkt 3, så trenger man vel egentlig ikke uttale seg om vekta til noen, uansett hva de veier. De aller, aller fleste er jo veldig klar over hvordan de ser ut, uansett om de er undervektige, normalvektige eller overvektige...

Dette blir jo litt på siden, men en ting jeg har merket etter å ha gått ned i vekt, er at folk plutselig mener at "jeg har blitt så tynn"... Jeg er normalvektig, 168 høy og har en BMI på 23, og bruker M/str 40 i klær. Dvs en helt normal norsk kvinne. Likevel er det noen som mener at jeg ser "avmagret" ut og det høres omtrent ut som jeg snart må legges inn pga spiseforstyrrelser hvis jeg skulle gå ned en kg til. Jeg fikk også beskjed om, lenge før jeg var kommet ned i normal BMI, at jeg måtte slutte å gå ned i vekt, ellers ble jeg for tynn. Man er ikke TYNN når man er over 14 kg over normalvektig BMI. "Nei, nå ser du så bra ut at du må ikke gå ned noe mer nå!". Det er helt sikkert fordi folk er VANT til at man ser stor ut og at det da er rart når man plutselig blir mindre, men jeg begynte faktisk tidvis å lure på om folk "liker" å ha godtjukke folk rundt seg, sånn at de ser slankere ut?!? Har man vært overvektig, så skal man tydeligvis fortsette å være litt overvektig for at folk skal være fornøyde. Folk er også ekstremt glad i å fortelle meg at "NÅ må jeg slutte å gå ned i vekt!"... Som om de har noe å gjøre med min vekt. Det er hyggelig med komplimenter osv, men det er faktisk ingen andre enn meg selv og evt helsepersonell som har noe med min vekt å gjøre, men vektnedgang åpner tydeligvis opp for at alle kan si akkurat hva de mener om hvordan man så ut før, hvordan man ser ut nå og hvordan man bør se ut.

Du står vel da primært igjen med selskapshunder, men også der kan det jo være endel jakt. Det lureste her er nok å finne deg en eller flere raser som du kan tenke deg å ha, og ta kontakt med ulike oppdrettere for å høre med dem om hvordan jaktlysten er på deres linjer. Mynder er jo avlet fram for å knerte dyr, så med mindre du får tak i en rimelig sedat en uten jaktlyst, så kan det nok fort gå ganske dårlig. Evt går det an å overta en voksen hund som er vant til små dyr av andre arter (høner, katt osv). Problemet med en kanin er jo at det a) er et byttedyr uten noen forsvarsmekanismer og b) at det kan gå greit helt fram til kaninen plutselig løper avgårde. Mange hunder blokkerer fullstendig når de går i jakt, og da kan de i utgangspunktet være så snille og lydige som bare det, uten at det hjelper.

Nå skrev jeg vel heller ikke det, jeg skrev at det er LETTERE å hele en skadet kropp enn et skadet sinn. Nå er det vel også heldigvis sånn at de fleste ofrene for blind vold ikke får hjerneskade eller ender i rullestol. Ved en overfallsvoldtekt utøves det jo gjerne også annen vold enn selve voldtekten, samt trusler om vold/drap (jeg dreper deg om du skriker!). @Margrete

Jeg tror nok dessverre ikke at voldtektsstatistikk vil gjøre noe med den type frykt, dessverre. Så lenge det begås overfallsvoldtekter, så vil det nok alltid være sånn at enhver mann som dukker opp bak meg i mørket kan være en potensiell voldtektsmann. Hvordan skiller man en snill mann fra en voldtektsmann når han går bak deg i mørket? Om det så er 99,99999999% sjanse for at han er snill, så lurer fremdeles tvilen i bakhodet, spesielt når han plutselig øker tempoet og begynner å ta deg igjen. Hadde jeg da hatt med meg feferen, så hadde jeg ikke hatt en bekymring i verden. Men alene? Nei, da gjør man det som føles tryggest, man kommer seg til et befolket sted, ringer en venninne eller det som måtte være mest passende der og da. Man venter ikke for å se om det er en snill eller en slem mann. Av en eller annen grunn tviler jeg på at menn pleier å føle det slik når de går alene hjem om kvelden...

Neida, det var bare et tilfeldig tall. Poenget var mer at det hjelper ikke at risikoen er lav, når det likevel skaper stor frykt hos veldig mange flere mennesker enn de som rammes. Jeg vil vel tro at frykten for akkurat voldtekt er ganske stor, nettopp fordi det er noe av det mest traumatiske et menneske kan oppleve og man har ingen mulighet til å komme seg unna. Uten å bagatellisere alt mulig annet, så er det lettere å hele brukne bein og en skadet kropp, enn det er å hele et skadet sinn. Jeg kunne ha dødd da jeg ble sparket av en hest, f. eks, men jeg har ikke fått noen angst for hester eller traumer pga det, kun veldig, veldig, veldig vondt.

Vold kan jo være alt fra å bli slått til å bli tilnærmet drept, men hvis jeg måtte velge mellom pest og kolera, ville jeg nok valgt å bli slått ned framfor å bli voldtatt. Jeg skjønner hva du mener altså, jeg bare ser at selv om kvinner nødvendigvis ikke har så stor risiko for å bli utsatt for vold når de reker gatelangs, så frykter de det i mye større grad enn menn. Og når man er redd for at man f. eks skal bli utsatt for voldtekt, da hjelper det lite at det statistisk sett er lav sannsynlighet for at det skal skje. Jeg tviler vel på at menn flest er redde for å gå alene i mørket fordi de er redd for å bli slått ned, mens veldig mange kvinner jeg kjenner er redde for å bli overfalt når de går alene i mørket. Har man da en hund, så blir sannsynligvis trygghetsfølelsen mye større, i tillegg til at risikoen for å bli overfalt sannsynligvis blir enda mindre enn den i utgangspunktet var. For min del hjelper det egentlig lite at risikoen for å bli voldtatt er 0,1%, jeg blir ikke noe mindre redd av det, spesielt ikke når jeg har hatt to episoder hvor jeg har blitt forfulgt av en fremmed mann i mørket og akkurat kommet meg unna i tide. Mulig de bare ville vite hva klokka var, hvem vet, men når sånt skjer, så mister man all den tryggheten man en gang hadde. Når man i tillegg til det har opplevd andre ekle episoder, så må jeg medgi at min tiltro til vilt fremmede menn jeg møter i mørket er særdeles liten.

Men i motsetning til menn, så risikerer kvinner i mye, mye, mye større grad voldtekt, andre seksuelle overgrep eller seksuell trakassering. Og det er primært det jeg er redd for når jeg er i tettbebygd. Og dessverre har opplevd flere ganger. Det har heldigvis ikke skjedd noe alvorlig, men det har skjedd flere ganger og medførte stor uttrygghetsfølelse for meg. Som man ser her er det også kvinner som er reddest for å bli utsatt for vold. Og i aldersgrupper over 24 år utsettes kvinner for både mer vold og trusler om vold enn det menn gjør. Menn har sannsynligvis langt større risiko for å bli utsatt for blind vold, personran eller vold etter krangler ol - ifølge en eller annen forsker som uttalte seg i forbindelse med dobbeltdrapet i Kristiansand kunne menn gjerne drepe hverandre over små bagateller, for de klarte ikke å legge det fra seg...

Forøvrig enig i at det å være kvinne er en usikkerhetsfaktor i seg selv. 95% av alle menn er sannsynligvis langt sterkere enn den gjennomsnittslige kvinnen, og man er så å si garantert fysisk underlegen en evt angreper (med mindre man driver med kroppsbygging eller en eller annen form for selvforsvar). Jeg husker hvor fysisk underlegen jeg var min eks, selv om vi veide omtrent det samme. Vi lekeslåss et par ganger, og jeg hadde NULL sjans når han først brukte sin fysiske styrke. Om man da først skulle bli overfalt, vil man sannsynligvis ha veldig, veldig liten sjans til å overmanne angriperen. Å ha en hund (enten stor eller liten) vil sannsynligvis virke relativt avskrekkende på en eventuell angriper, og statistisk sett vil man sannsynligvis være tryggere med en hund enn uten. Jo større og utseendemessig "skumlere" hund, jo mer avskrekkende virker sannsynligvis hunden, og man er da sannsynligvis statistisk sett aller tryggest med en stor hund med et avskrekkende utseende, gjerne med lydeffekter.