Lene_S

Jeg har også tatt testen, og skjønte ikke bæret. Answers, please (psst, lov å sende pm for å ikke legge ut spoiler *wink wink* )

Husk at du har fått en baby. Den har akkurat forlatt alt som er kjent, og den har et stort behov for nærhet. Hunder er flokkdyr, og det er ikke naturlig for valper å sove alene. Husk at du har fått en baby. Den har ingen kontroll på blæra og tarmene sine ennå, og om den må på do mens den er stengt inne i et bur, så må den ligge i den den har gjort fra seg. Det er traumatisk for en liten valp, hvis instinkter sier at den ikke skal gjøre fra seg der den sover. Husk at du har fått en baby. La den få være baby en liten stund, det styrker båndene mellom dere. Ellers, her er hva Mattilsynet sier om burbruk: https://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/kjaledyr_og_konkurransedyr/hund/er_det_lov_aa_ha_hunden_i_bur.16453 Mange er skeptiske til fast bruk av bur, og med gode grunner. Hunder er ikke burdyr, og det finnes ingen gode argumenter for å gjøre dem til det. Hvis hunden skal sove hele natten i et bur, så er det faktisk 1/3 av livet dens som vil blir tilbragt i et bur. Det er mye. Burbruk inne har kun vært vanlig de siste 10-15 årene. Vi hadde ledninger og stikkontakter før det også, og hundene overlevde valpetiden likevel. De færreste her på forumet har brukt bur fast om natten, og ingen har, så vidt jeg vet, fått noen skadet pga ledninger eller stikkontakter. Så mitt råd er: Ikke ta sorgene på forskudd, spesielt ikke sorger som ikke vil komme. Og skulle mot formodning valpen interessere seg spesielt for ledninger, så kan de pakkes inn eller sprayes med ting som smaker vondt. Stikkontakter kan plugges igjen med barnesikring. Andre ting kan sikres på andre måter. La valpen få være fri til å følge instinktene sine

Jeg ble sydd i huet flere ganger under oppveksten. Ikke fordi jeg sykla uten hjelm, men fordi jeg tryna og kræsja i ting. Ramla i barnehagen og kutta panna på en trekloss. Hadde det skjedd i dag, hadde vel treklossene blitt bytta ut med skumgummiklosser. Når jeg tenker meg om, så tryna jeg skikkelig på sykkel engang. Skulle kjekke meg med å sykle uten hender, selvfølgelig over en fartshump, og flaksa over styret. Dæven, det var vondt. Fikk noen skrensespor på armer og bein som svei noe helt ¤%¤#¤ Var ingen som fikk panikk hjemme etter sånne episoder. Jeg fikk bare beskjed om at blåmerker, skrubbsår og kuler i huet hørte med når man lekte. Dog ble muttern passe lei av å måtte stryke lapper på bukseknærne mine etter førstegangs bruk... om og om igjen

Veldig enig! Så neste gang vi skal avlive noen her i gården, vil vi, så fremt det er mulig, ta dem til vethøyskolen. Nå kommer jo høyskolen til Ås om ikke mange år, og da vil det være mye enklere for oss.

Åh, jeg husker den følelsen! Slapp av, den går over i det øyeblikket du får nurket i armene dine. Det beste rådet jeg kan gi deg er: Innse at du kommer til å gjøre feil, for det er det ingen vei utenom. Men om du ikke rekker ut i tide, eller belønner på feil sted, så ikke ta helt av. Bare fortsett videre, det skal mer til for at det skal få permanente konsekvenser Tilgi deg selv, glem det med en gang og bare kos deg med valpen. Du har en artig, slitsomt, superkoselig tid i møte

Jeg gikk i barnehagen fra jeg var 3 år. Kan aldri huske at det var noe jeg gruet meg til, eller syntes var så slitsomt. Jeg elsket barnehagen, jeg. Men da var jo ikke barnehager så inni hampen pedagogiske som de er nå, vi fikk leke mest fritt, klatre i trær, ramle og slå oss, og alle fikk blåmerker og plaster minst en gang i uka. Vi utviklet fantasi og kreativitet via leken, fordi vi måtte finne på ting selv, og vi lærte hvor smertegrensene går. For min del fant jeg den da jeg ramlet ned fra en 2 meter høy stein og plaska rett ned i masse brennesle Nå hadde vel den steinen enten blitt flytta, sprengt i filler eller gjerdet inne, for fysj og fy, ungen kan jo få vondt. Nettopp det der tror jeg er noe av problemet for tiden. Ungene skal pakkes inn i bomull helt fra barnehagen, og de skal underholdes til enhver tid. Jeg tror det gjør mer vondt enn godt. Klart, et sted skal grensen gå, litt må unger beskyttes mot seg selv, men jeg tror man lærer å takle motgang på en annen måte når livet er litt utfordrende fra start av. For enten man liker det eller ei, så vil unger møte motgang. De blir utfordret av andre unger, og ting går ikke på skinner på skole og i fritidsaktiviteter. Jeg vet ikke om det har noen sammenheng, jeg bare tenker høyt her, men i takt med at man skal pakke unga inn i bomull for å beskytte dem mot skrubbsår og kuler i panna, så har det blitt mer og mer populært for ungdom å ta ut egne negative følelser i form av selvskading. Det fantes sikkert tidligere også, sikkert mye mørketall, men jeg kan ikke huske å ha verken sett eller hørt om kutting før etter at jeg ble voksen. Jeg tror uansett at man er bedre rustet til å takle skikkelig motgang dersom man møter letter motgang fra tidlig alder. Nå rota jeg meg egentlig litt bort, for det jeg egentlig ville skrive om var penger. Den største bjørnetjeneste man kan gjøre barn og ungdom er å ikke lære dem verdien av penger. En jeg ble kjent med som voksen vokste opp på Oslos vestkant, og fikk det han ville ha. Også etter at han ble voksen, betalte foreldra masse for han, og reddet han ut av økonomiske kniper. Så fikk foreldrene plutselig dårligere råd, og kunne ikke hjelpe han lenger. Da var han tredve, og ante ikke hvordan han skulle ordne opp i noen ting. Foreldrene hadde jo alltid fiksa opp i alle floker. Blir ikke mindre psykiske problemer av det. Altså, jeg ser at det er fristende å gi ting, og hjelpe til i alle mulige sammenhenger, men det lærer folk ingenting av. Unger bør lære at penger ikke magisk dukker opp på kontoene våre, eller at det er en utømmelig brønn. Og ungdom bør begynne å lære i praksis. Mangler de praktisk erfaring med pengestyring, så får de en real trøkk før eller senere. På et eller annet tidspunkt, så treffer de på virkeligheten, og da blir den både voldsom og hard. Bedre å lære det med ubetydelige ting som å spare til ny bukse, enn å oppdage at man ikke kan bruke halvparten av det man har på kontoen på fancy jakke når man skal betale husleie, mat og masse annet med det lille som er igjen. Det er vel sånn folk tar opp kredittgjeld, og ender på Luksusfellen. Den andre siden av dette skal heller ikke glemmes: Mestringen. Man får ingen glede av å ta ting for gitt, men mestringen ved å få til noe helt selv er uvurderlig. Jeg synes faktisk det er direkte dårlig gjort å frata ungdom muligheten til å få til ting selv. Og det er dårlig gjort å mer eller mindre garantert sørge før at de vil havne i situasjoner de ikke har forutsetninger for å takle fordi de mangler verdifull og gradvis erfaring.

Jo, det har det:

Jeg skrev også at vi pakket dem inn. Vi pakker først inn i en brødpose, som brettes tilbake slik at det blir to lag, deretter to lag alu.folie, og deretter ny brødpose i dobbelt lag. På denne måten skal de aller fleste smitter dø av okygenmangel innen pakka blir brutt opp. Fikk tipset av en mikrobiolog. Reveskabb kan jo en zoonose, og kan smitte andre dyr enn hundedyr, så det blir litt mer komplisert. Parasitter nevnte jeg jo at er litt annerledes. Har aldri hørt om at en gaupe har spist en katt, men mulig jeg har missa det. Den eneste katta jeg kjenner som har møtt gaupe, kom hjem med fire flenger på magen. Han manglet ingen kroppsdeler Uansett, poenget var at med så få gauper som vi har, og det faktum at de fleste av dem helst holder seg unna folk, så er nok smittefaren med levende dyr veldig liten. Som jeg skrev opprinnelig, så sa jeg ikke at man ikke skulle grave ned overhodet, jeg sa at man bør ha smitte i tankene. Haha, vel, så slepphendte folk tydeligvis (fortsatt i følge media) er med bikkjene sine i ulveområder, så hadde kanskje ikke det vært så dumt, all den tid folk ikke har vett til det selv. Det stemmer ikke. Det er lov under visse forutsetninger + evt kommunale restriksjoner å grave ned dyr. Det er fullt lovlig å kaste dem i søpla, så fremt de er pakket inn. Sitat http://avfallsor.no/media/1796/dode-kjaeledyr-veiledning-om-hvordan-ta-hand-om-disse.pdf

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier. Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted. Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised. Helt fair det, jeg mente ikke å være ekkel. Som jeg sa, jeg har ingenting med å styre andre følelser. Men mange ser ut til å innbille seg at dyr ikke blir spist dersom man graver dem ned i egen hage. Det var faktisk et av de store diskusjonerpunktene i den opprinnelige debatten jeg refererte til. Derfor påpekte jeg, nå som da, at det ikke er tilfellet.

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. --- For min del, så har jeg null forhold til døde kropper. Det er ikke de jeg har vært glad i, det er personligheten, sjelen, om man vil, og den forsvinner i det øyeblikket noen dør. Jeg har derfor heller ingen problemer med å f.eks. obdusere dyrene mine selv, har gjort det flere ganger med gnagere. Jeg var den makabre ungen som satt med nesa klint inntil hver gang katta spise mus, så jeg kunne se hvordan den så ut inni. Og når fuglene kræsja i vinduene, så titta jeg inni før jeg gravde dem ned i skoeesker. Jeg vet ikke om det er vanlig lenger nå, men "alle" unger hadde begravelser for slike fugler da jeg var unge, selv om de færreste hadde anatomileksjon på forhånd slik jeg drev med. Katter vi har hatt som har blitt avlivet, har blitt igjen hos vet'n og sendt til felleskremering. Gnagere har vi rett og slett pakket godt inn og kasta i søpla. Noen mener det er respektløst, men for min del sier ikke hva som skjer med døde kropper noe som helst om følelsene man hadde for dyret. Det viktige er hvordan dyrene har det mens de lever, og der har jeg så god samvittighet som jeg bare kan. De kunne selvfølgelig alltid ha hatt større plass, men all våre gnagere har hatt det bedre enn de kunne ha hatt det de fleste andre plasser. Rottene hadde jo til og med eget rom hvor de bodde fritt, et rom innredet for dem, med løpebaner oppetter veggene, tunneler og tau. For oss er den biten mye viktigere enn hvor vi gjør av liket. Når dette er sagt, så er er det meg og mine følelser. Hva som er rett for andre, er det ikke opp til meg å bestemme. Det eneste jeg krever er den samme respekten tilbake. Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Selve flåinga er jo ikke annerledes, men tanken bak er jo nesten nødt til å være det. Elger flår man for å komme frem til kjøttet, og deretter partere og fortære. Å flå en hund, evt rev, har ikke det samme formålet. Da er det selve huden som er målet, og personlig synes jeg det er en smule sært å skulle samle på sånt. Sånn ellers er jeg enig med deg i at hva som skjer med et lik er ganske irrelevant, det viktige er hva som skjer før overgangen fra kropp til lik.

Takk, er veldig stolt av henne Og det du skriver er jo nettopp grunnene til at hun både regnes som den strengeste, men samtidig best likte, av ungene. Det er vel sånn de fleste som har med barn å gjøre, enten på jobb eller hjemme, helst vil være, men mange sliter med pga stress og andre motarbeidende faktorer.

I tillegg til det andre skriver, så er det visse helsemessige grunner til å være veldig streng på slik import. Da tenker jeg på smittefare. Vi er veldige heldige her i landet, som verken har rabies eller hjerteorm på hund, men det kan fort endre seg. Begge deler har blitt påvist de siste årene, rabies hos flaggermus, og fransk hjerteorm hos rev. For å hindre at disse får fotfeste, er vi nødt til å være strenge på innførsel, og import av gatehunder er den største trusselen i denne kampen. Så selv om jeg forstår at man vil hjelpe, tro meg, jeg forstår det, jeg er frivillige katteredder, så må vi tenke det større bildet. Problemet med løshunder i Spania og andre land er så stort at det uansett ikke kan løses ved at noen (relativt) få blir adoptert ut av landene. Problemet må løses der det er, og hvis du vil gjøre noe godt, så støtt heller lokale organisasjoner som jobber aktivt for å begrense problemet.

Søstera mi jobber på skolen og SFO, og historiene hun forteller er på grensen til sinnsyke. F.eks. fikk hun kjeft av en mor fordi søs ga sønnen varsel om konsekvens, og deretter gjennomførte nevnte konsekvens når guttungen ikke gjorde som han fikk beskjed om. Tenk å utsette det lille englebarnet for en konsekvens, da, tomme trusler er veien å gå, må vite. Hun får kjeft fordi hun, som den som lager maten, ikke lager spesialmat til unger uten allergier. Og ukentlig får hun kjeft av foreldre hvis unger aaaaaldri gjør noe galt, så det søs ser må være innbilning. Søs har flere år på rad blitt kåret til skolens strengeste ansatt av barna. Det er hun veldig stolt av, fordi hun er samtidig den som er mest populær blant ungene. Hun er streng, ja, og gjennomfører det hun sier i forhold til konsekvenser, men hun er også rettferdig. Hun har fått kjeft av ledelsen fordi hun innrømmer feil overfor barna, og hun får kjeft av foreldrene fordi hun er konsekvent, eller ikke gir særbehandling til deres små prinser og prinsesser. Jeg vil tro det er en viss forskjell fra sted til sted i dette spørsmålet. Søs jobber i Drøbak, som har blitt en snobbeby av dimensjoner. Her i Hølen hvor jeg bor, hvor det er mer bohemiske tilstander, hvor en relativ stor andel går Steinerskole, opplever ikke jeg at ungene er så satt på pidestaller. De fleste ungene jeg kjenner rundt her er veldig ålreite, og de gjør lite galt. Noen er det selvfølgelig, unger er og blir unger, og noe galt skal man gjøre som barn, men det holdes stort sett på nokså uskyldige nivåer. Da nabogutten prøvde seg på ringstikk her, og jeg så han løp vekk, så ringte jeg han, informerte om hva jeg så (han hadde en unnskyldning, så klart), og sa siden jeg nå regnet med at han ikke trengte å ringe på flere ganger, så trengte ikke jeg å snakke med mora hans heller. Ferdig med den saken. Jeg tror som sagt lokalmiljø har en del å si. I miljøer der status er viktig, både i forhold til jobb, hus, biler og merkepress blant unga, så er unger et statussymbol også, og desto viktigere å holde uskyldsrene, i hvert fall utad. For de fleste av de foreldrene som kjefter på søstera mi, er de samme som sender unga på SFO i pysj, står klare utenfor kvart på åpningstid, og som aldri tilbringer tid med unga sine. Min teori er at det er en sammenheng der, selv om det sikkert ikke er hele forklaringen, eller gjelder alle.

@Stella Amen og hallejula!

http://www.tv2.no/nyheter/9503807/ Ulvejakta utenfor ulvesonen i Østfold, Oslo, Akershus og Hedmark stanses midlertidig etter at WWF har fått medhold i Oslo tingrett. – Oslo tingrett har fattet en viktig beslutning når den pågående ulvejakta nå er stanset. Nå ser vi fram til at saken vår kommer opp for retten, der domstolene må vurdere om norsk ulveforvaltning er i strid med norsk lov og internasjonale forpliktelser, sier miljøpolitisk leder Ingrid Lomelde i WWF Verdens naturfond. Da saken ble behandlet i Oslo tingrett i forrige uke betegnet Norges Bondelag søksmålet fra WWF som et desperat forsøk på å skaffe ekstra oppmerksomhet om et følsomt tema. Einar Frogner fra Bondelaget uttalte at en stans i ulvejakta ville få dramatiske konsekvenser for matproduksjonen i Norge. Staten har hatt støtte av Bondelaget, Skogeierforbundet og Norges Jeger- og Fiskerforbund i saken. Disse er sammen dømt til å betale saksomkostninger til WWF på drøyt 65.000 kroner. Endelig har noen gått rettens vei i denne saken, og WWF kommer til å få julepresang av meg i år. Jeg kan ikke se at det i det hele tatt skal være noe spørsmål om ulveforvaltningen strider mot norsk lov, all den tide ulven i følge lovverket er totalfredet. Ikke noe omatt, dersomatt, hvisomatt. Internasjonale avtaler kan jeg ikke så mye om, og aner ikke hva sier, men bruddet mot vår egen lov burde være plenty ammunisjon. Synes det, med tanke på at faktisk er totalfredet, virker det ganske smålig av Bondelaget å betegne søksmålet som et desperat forsøk på å få oppmerksomhet. Vel, søksmålet et vel først og fremst et forsøk på å vinne frem, vil jeg tro, og bønder er vel ikke akkurat de som holder kjeften mest lukka i media for å unngå oppmerksomhet rundt temaet, så det er å skyte seg litt i foten å slenge påstanden andre veien. Begge sider vil jo ha oppmerksomhet for sitt ståsted. Igjen så får Norge negativ oppmerksomhet for dyrevelferd internasjonalt. Denne gangen via Leonardo DeCaprio, som engasjerer seg på sosiale medier. http://www.tv2.no/underholdning/9493954/ Når man legger på Norges allerede frynsete rykte pga hvalfangst, så gjør vel ikke dette norske produkter mer populære. Norge eksporterer jo diverse ting, og man risikerer at vinninga går opp i spinninga om hatjakta mot ulv fortsetter.

Det er ikke det at jeg tviler, eller egentlig er sjokkert, men sånne ting er så utrolig langt unna min måte å tenke på, at jeg ikke helt klarer å forstå hvordan det er mulig. Og en ting er enkeltmennesker, men når det er snakk om organiserte greier, som dette, så går huet mitt varmt av å tenke på hvordan det kan ha seg at så mange som tenker så skrudd kan ha samlet seg på et område. Det er forøvrig ikke en problemstilling jeg er spesielt interessert i å forstå, jeg trives veldig godt med å ikke klare å fantasere meg frem til hvor skrudd det går an å bli.

Wow, jeg trodde det der skulle bli bedre etter at EU kom med påbud i forhold til slaktemetoder. Så naiv er jeg, liksom... Hvis tyrkerne vil ha selvslakta halalkjøtt, så får de da vel fø opp kjøttet selv også da. Er ikke det enkleste måten å gjøre det på? Orker ikke å se filmen, bildet av den hengende oksen var nok for min del, det er jo reinspikka galskap. Sliter litt med å tro at folk får seg til å gjøre sånt, at det er mulig at så mange mennesker er så gale i hodet

Som beskrevet, så er det ikke snakk om at Ayla "klarer seg" med tre tømminger. Hun får flere muligheter, men velger å avslå. På tur blir det jo mange tissinger, men jeg teller de som en, det får være grenser for hvor fort blære kan fylles opp i løpet av en tur. En tur = en tissemulighet. Jeg har forøvrig aldri hørt at vi mennesker skal skvette ofte. Det er klart, man skal ikke strekke strikken for langt, men det er da mellomstadier. Over 8 pluss 1-2 om natten regnes som overaktiv blære. Mennesker inntar generelt mer væske enn hunder gjør, fordi vi drikker mye uten å tenke over det, uten å egentlig ha behov, vi drikker av vane. Vi smådrikker, og vi bælmer. Og følgelig fylles blæra oftere opp også. Å småtisse er en uvane. Det er det for mennesker også, med mindre det er snakk om noe fysisk galt. Det er heller ikke så lurt å tisse før man trenger det, for man skyller bedre ut av blære med litt mengde, som bakterier og annet rusk. Nå er jo ikke Ayla så veldig stor, men hun har, som sagt, partyblære, etter eget ønske. Det er ikke mitt valg, men hennes.

Var ikke vanskelig å finne, det er link nederst sammen med språk, moderator-team etc. Dette står om sletting: "Innlegg som du skriver i forumet vil ikke kunne slettes uten avtale med oss, og vi tar oss rett til å si nei til sletting. Din brukerkonto vil ikke under noen omstendigheter bli slettet, vi vil endre din e-post og personlig info for deg hvis du ønsker dette." At tidligere eiere/ledere likevel har slettet kontoer, kan du ikke laste nåværende eier for. De har rompa si dekka her

Nei, hans sier at vilkårene er de sammen, men Mirai sier at de praktiserer vilkårene på en annen måte nå. Jeg aner ikke hva som står i vilkårene angående sletting av kontoer, men f.eks. om det står at man ikke kan kreve det, så kan det likevel være at tidligere eiere/ledere tillot det, noe nåværende ledere ikke gjør. Altså, begge har rett

Jeg også tisser oftere enn bikkja, det er normalt av vi mennesker gjør det, da vi ofte smådrikker mer av vane enn dyr gjør. Ayla klarer seg lenge med 3 tissinger i døgnet. Om sommeren hender det støtt at 2 er nok. Da har hun gjerne tissa på natta før vi legger oss, sånn 12-1-tida, og så tisser hun ikke før jeg mer eller mindre tvinger henne til det eller vi går tur sånn i 17-18-tida. De gangene jeg har mast henne til å tisse i fem-tida på ettermiddagen, så har hun egentlig ikke spesielt full blære, og det kommer ikke et fossefall, så behovet er tydeligvis ikke der. Det er bare jeg som synes det er alt for lenge siden sist. Og ikke si at hun sikkert har tissa inne uten at jeg merka det, for det vet jeg at hun ikke har gjort. De gangene hun tisser inne, enten fordi jeg glemmer tida på kvelden eller hun har drukket mer enn vanlig, så skjer det alltid på samme sted, det samme stedet hun tisset da hun var liten; på teppet under spisestuebordet (selv om teppet er skiftet flere ganger siden hun var valp). Hvis jeg hadde en hund som måtte tisse mye oftere enn det normale, slik @Malamuten beskriver, ville jeg sjekket den hos veterinær. Da er jo enten blæra overaktiv, hunden drikker for mye (kan være pga sykdom eller maten), eller den har fått uvanen med å tisse oftere enn nødvendig. Du fôrer jo med Labb, om jeg husker rett fra en annen tråd, og det kan være saltinnholdet der gjør at hundene dine drikker mer enn de skulle trenge. Ikke en uvanlig konsekvens på billigere kattefôr, i hvert fall

Må bare si at jeg føler veldig med deg. Og du minnet meg på at jeg også slet med mye mageplager da jeg var barn, men det ble tillagt "nervøs mage". Antakelig har jeg også fått dårlige assosiasjoner, slik du har, jeg har bare ikke tenkt på det sånn før. Akkurat når jeg utviklet IBS skal være usagt, men det har gitt meg plenty med problemer. Størst ble frykten for å ikke rekke frem til doen, en frykt som dukket opp etter et uhell på ungdomskolen -> kjempeartig Denne frykten grodde beinhardt fast i meg, og slapp ikke taket før plutselig nå i våres, etter over 26 år, nesten litt magisk. Jeg har fortsatt IBS, men driter bokstavelig talt i det nå, endelig Du trenger ikke svare på det, eller du kan sende meg en PM, men jeg er nysgjerrig på om du har eller har hatt lignende utfordringer. Jeg følte meg veldig alene frem til internett ble vanlig, før det ante jeg ikke om noen som hadde verken samme lidelse eller samme angstproblematikk.

Jeg er ikke så sikker på det jeg har utheva. Jeg tror hun elsker prestisje og eget ego mye høyere. Jeg klarer bare ikke å få det til å bli kjærlighet når man ønsker de man liksom skal elske så mye vondt. Det denne dama driver med er dyreplaging like mye som de som slår bikkjene sine, og hun burde rett og slett ikke få lov til å eie hund. Dessverre er hun nok ikke spesielt unik, så det er flere som burde bli fradømt retten til å eie hund på samme grunnlag, også her i landet. Det burde faktisk være en enkel sak å finne hjemmel i loven for noe sånt, med paragrafer som stiller krav til livskvalitet og naturlig utfoldelse. ----- Mulig jeg stiller ting litt på spissen nå, men jeg husker ramaskrikene da hunden Lukas ble druknet festet til et betongrør i Moss for noen år siden. Og ja, det er klart det var helt grusomt, men sammenlignet med bulldoger og mopser, så vil jeg si Lukas slapp billig unna. Han led veldig i få minutter, mens disse med flate snuter lider nesten like mye hele livet. Liten tvil om hva som er verst i mine øyne. Derfor virker det merkelig at langvarig lidelse er mer akseptert enn den kortvarige. Ja, Lukas døde, men helt ærlig, så synes jeg at død ikke bør være den avgjørende faktoren, for da opphører lidelsene. Det er mengden og lengden på lidelsene som burde være avgjørende.