Lene_S

Jeg hang meg opp i noe i akkurat denne setningen, og begynte å tenke på hvem som faktisk sitter på gjerdets to sider, og følgelig da hvem som faktisk er mest troverdig. På vernersiden har man mennesker med en interesse for å bevare naturen og dens mangfold. De (vi) får ingenting igjen for det vi kjemper for, annet enn, om vi "vinner", vissheten om at mangfoldet vil bestå. Vi har ingen økonomiske interesser på noen måte, noen av oss. På utryddersiden er det folk med egeninteresser, hovedsaklig økonomiske, men også andre personlige og egoistiske ønsker og behov (jegere)*. Dersom de vinner, vil det bety penger og annen personlig vinning. Noen protester så langt? Så da: Om man klarer å se situasjonen nøytralt, altså overført til noe man selv egentlig ikke bryr seg om, hvem ville man først mistenkt å, skal vi si, tweake fakta til sin fordel? De fleste vil nok, om de er ærlige med seg selv, svart "de med økonomisk interesse". Og med god grunn, de med dollartegn i øya har en lei tendens til å tøye sannheter. Og dermed lurer jeg på, med bakgrunn i bl.a. tidligere tråder her: Hvorfor er det sånn at det er vi som ikke har noe som helst å tjene på å finne på ting eller fabrikkere fakta som blir beskyldt for det i denne saken? Jeg klarer ikke å se hva vi kan tjene på å ljuge om hvordan ting henger sammen i naturen (ja, jeg fikk vite i en diskusjon på FB at gauper overhodet ikke hadde noe med naturens balanse å gjøre, det var bare noe jeg fant på), tall (her på sonen har jeg fått den i fleisen flere ganger, selv om tallene er hentet rett fra rovdata), eller hva som helst annet. Hva har vi å vinne på å finne på ting? Og hvorfor skulle vi det? Som nevnt over, så er vernere mest opptatt av at naturen skal gå rundt, og det gjør den ikke om det blir unaturlig mange rovdyr heller. *"egoistist" blir her brukt kun beskrivende, i sin sanne betydning.

Chihuahuaer har jo et rykte på seg for å være små gneldrebikkjer, og det har nok ikke oppstått i løse lufta. Så mange av dem gneldrer på folk, og da ligger mye i genene. Den mest logiske grunnen for bjeffinga er, for meg, frykt, altså at de føler seg truet. Antakelig pga størrelsen, tenker jeg. Slik bjeffing er jo et forsøk på å jage bort noe, og det belønner seg selv når man er ute fordi man går videre og det som var skummelt tilsynelatende ble skremt bort. Altså funka metoden, tror hunden, selv om det egentlig ikke hadde med bjeffinga å gjøre. Og dermed er det heller ikke så enkelt å trene bort, for man får jo ikke folk til å stå og glo til bikkja roer seg når man er ute på tur, det kan vi heller ikke forventa at folk skal gidde å gjøre. Selv om jeg gjør mitt for å bidra, jeg stopper når jeg ser noen prøver å roe ned en hund, enten det er iver eller frykt. Om det hjelper så mye, aner jeg ikke, men jeg prøver nå i hvert fall Samme selvforsterkinga skjer også hjemme, da folk eller dyr passerer, og bikkja tror det er den som har jaget dem bort. Hvordan det går med et barn i familien, er umulig å spå. Det kan slå begge veier. Var derfor jeg forslo å teste ut litt på forhånd, og kickstarte prosessen med tilvenning til nytt familiemedlem med andres barn. Selvsagt nøye kontrollert og passet på av deg, men det skjønte du sikkert

Jeg kan bare svare for min chi. Hun er veldig glad i barn, i alle aldre, selv om vi ikke har barn selv. Vi fikk en niese for et år siden, og Ayla elsker lille tulla. Og tulla elsker Ayla. De ble glade i hverandre fra de møtte hverandre i sommer for første gang. Før det fikk ikke Ayla hilse på babyen. Jeg tror hvorvidt en hund, uansett rase, liker barn er delt mellom iboende kvalitet og erfaring. For Aylas del, hadde hun en iboende disposisjon for å like barn, hun elsket dem fra første øyeblikk, og har gjort det siden. Hun har vært rundt barn fra 2-år alder så lenge vi hatt henne, dog ikke på daglig basis. Som du sier, er ikke chihuahuaer kjent for å være spesielt glade i barn, de føler seg lett trua, men det er altså individuelle forskjeller. Hvis jeg var deg, ville jeg oppsøkt barn og sett hvordan hundene reagerer. Sørg for å hilse på hundevante barn, slik at erfaringene blir gode. Og begynn med litt eldre barn, som er mer forutsigbare for hundene, og jobb deg nedover i alder. Da får du både sett hvordan hundene reagerer, og du får startet prosessen med tilvenning og gode erfaringer.

Nope. Dvs, nå er det et par-tre år siden vi prøvde, en tynn pølse med rød plast rundt, men laks, om jeg ikke husker feil. Ingen av kattene ville røre den, selv ikke han som eter alt fra sylteagurker til frøene i en rød chili. V&H til bikkja, derimot, er veldig populær.

Akkurat den der sliter jeg veldig med å forstå. Å kalle noen ved etternavn, uansett anledning, er veldig, veldig rart for meg. Legger du til herr eller fru, eller frøken, blir det enda snålere. Den ene gangen noen har kalt meg fru "etternavn" ble jeg livredd, og trodde svigermor var i nærheten Nå skal det sies at jeg hadde beroligende innabords, han som sa det var en meget søt og nusselig svensk sykepleier, og stedet var pre-op. Men likevel, helt feil, og ekstremt unaturlig både å kalle noen ved etternavn, og å bli tiltalt på den måten. For meg, i hvert fall. Den eneste jeg noen sinne har brukt fru til var mormors gamle nabo, la oss kalle henne fru Olsen, men det var var fordi det var det alle kalte henne, og det jeg lærte fra jeg begynte å snakke. Hun hadde liksom ikke noe fornavn, hun het bare fru Olsen. Jeg har aldri i mitt liv kalt noen for herr eller frøken noe-som-helst. Jeg må dog spørre: Dersom du skal gå bort til noen du vet navnet på, men ikke formelt har hilst på, tiltaler du dem som herr/fru Hansen da? Det gjør ikke jeg, og ingen jeg kjenner under 80 gjør det heller.

Det er litt det jeg tenker på i denne sammenhengen, for på en del raser så er det nettopp det som ikke er rasetypiske som er mest funksjonelle, og dermed, som @enna skrev, penest. For seriøst, dyfunksjonelt kan da umulig være pent, eller? Så rasetypisk er ikke et automatisk synonym med pent. Ta frøkna mi, som hadde fått klar beskjed om å pelle seg ut av enhver utstilling. Hun har for lange bein, og for lang kropp, hun er elegant. Og sånt skal man selvfølgelig ikke ha noe av hos chihuahuaer, de skal være korte, butte og uelegante. Hodet er feil, og hun har for mye muskler. Alt dette gjør henne langt mer funksjonell enn de rasetypiske chi'ene. Hun kan hoppe opp på ting som er i hvert fall 80 cm høye, hun kan klatre oppover fjellskrenter som er nesten helt loddrette, og hun har ingen problemer med å flakse rundt i høy blåbærlyng offroad i skogen. I tillegg har hun ikke så utstående øyne som veldig mange har, ei heller den brede plasseringen av øynene. Alle tenna hadde hun plass til, og alle ramla ut helt av seg selv. Alt dette er ikke rasetypisk, men gjør at hun ikke ser stein gæern ut, som alt for mange utstillings-chihuahuaer gjør. I hennes tilfelle vil jeg si at ikke rasetypisk er en fordel, og gjør henne penere overall. Det samme gjelder jo en del andre rase også, hvor rasetypisk = noe riv, ruskende galt. Det bør ikke klassifiseres som pent. Dessuten, for meg er det det som skiller frøkna mi fra andre, det som gjør henne unik, som er mest sjarmerende. Det mest synlige er ørene. De står opp som de skal, men bare så vidt. Så når hun danser avgårde, så vipper øretippene opp og ned. De har ikke den spensten de skal ha, men det har ingen praktisk betydning for henne, så jeg synes det bare er kjempesjarmis, et ekstra og godt synlig tegn på at hun er glad og koser seg <3

Dessverre er reklame mange steder noe jeg bare må akseptere for å kunne se eller høre på noe gratis. Tenk om vi måtte betalt tilsvarende NRK-lisensen for hver eneste kanal. Da hadde det det ikke blitt mange valgmuligheter, gitt. Uten reklame hadde det vært den eneste muligheten for kanaler å tjene penger, det er jo ikke gratis å lage TV. Så jeg aksepterer at reklame må til, selv om det er irriterende med fem minutters avbrekk på upassende plasser (synes forøvrig TVNorge og Eurosport løste det bedre under OL nå, ved å bruke delt skjerm med reklame på den ene siden og sporten på den andre på steder der det ikke skjedde så mye, enn TV2 under Rio-OL, som brøt til reklame på de merkeligste tidspunkter). MEN: Enkelte reklamer er mer enn bare irriterende. Som på TV3, TLC o.l. hvor det er reklamer for minst 6 forskjellige nettkasinoer i hver pause. Det er provoserende. Samme gjelder reklamer for diverse lån uten sikkerhet. En ting er å prøve å lokke oss til å kjøpe ting og tang vi egentlig ikke trenger, men å oppfordre folk til å sette seg i gjeld eller spille seg fra hus og hjem, det er langt forbi akseptabelt. Telefonselgerer er jeg veldig delt på. Jeg prøver å huske på at de som faktisk sitter i den andre enden antakelig ikke har andre muligheter til å tjene til livets opphold, for jeg innbiller meg at veldig få faktisk velger det yrket frivillig når alle vet hvor mye dritt man får. Samtidig så irriterer jeg meg grenseløst over de firmaene som ikke respekterer reservasjoner mot slikt salg. Jeg har en langvarig feide gående med et firma som ikke respekterer min reservasjon. Kan vel sikkert ikke skrive her hvilket firma det gjelder, men de selger veldig mye serviser med nisser og slike ting Anyhoo, jeg har aldri, aldri kjøpt noe der, og likevel ringer de støtt. Jeg har flere ganger forklart den stakkaren som ringer at jeg skjønner at det ikke er vedkommendes feil, men at jeg vil snakke med en ansvarlig. Og gjentatte ganger har det ikke funka, så sist fikk de beskjed om at hører jeg et pip til, så går min neste samtale til Forbrukerrådet. Mens jeg nå er i gang, kan jeg jo fortelle om den mest provoserende markedføringen jeg har blitt utsatt for. Det er mange år siden, og dreide seg om det het Programbladet. En kompis abonnerte på det, og fikk tilbud om å gi noen han kjente to gratis bladet. Han valgte oss, og vi fikk bladene. Etter de to første, fortsatte bladene å komme. Vi likte ikke bladet, så det gikk rett i papirinnsamlinga. Vi tenkte at om de vil kaste bort blader på oss, så vær så god. Så kom det en regning. Den gikk samme vei som bladene. Vi gadd ikke å kaste bort tellerskritt på å ringe, for vi hadde ikke bestilt bladet, og syntes det var rimelig frekt å sende regning. Så kom en til. Og så ringte dem. Vi forklarte situasjonen, og sa klart i fra at siden vi ikke hadde bestilt, så var vi selvfølgelig ikke forpliktet til å betale for noe de på eget initiativ fortsatte å sende oss. Nei, selvfølgelig, det var vedkommende enig i, og skulle ordne opp. Bladene fortsatte å komme. Og så kom ny regning. Og ny telefon. Samme runde, med løfte om at det skulle fikses. Da opphørte bladene. Noen måneder senere kommer det plutselig inkassokrav Da ringte jeg, og ba om å få snakke med daglig leder. Jeg forklare hele suppa, så rolig jeg kunne, men jeg kan nok ha hørte litt sur ut. Fikk til svar at slik holdt de ikke på med. Neivel, men nå har jeg akkurat fortalt deg at jo, det har dere gjort, så da kaller du meg altså en løgner? Nei, det var mine ord, fikk jeg høre. Hans logiske sans må har ramlet av et sted på veien, for i mitt hodet sa jo han at jeg løy når han påsto at det jeg fortalte var umulig. Jeg ba han bevise at vi hadde bestilt bladet (som jo er deres byrde), hvorpå han avbrøt meg med at "dette gadd han ikke å høre på", og la på! (det er servicen sin, det). Jeg snappa fort opp hvor det bar, så da kicka barnslig-genet mitt inn, og jeg fikk klemt inn en "din bæsj" før det sa klikk Ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg lover, jeg var dønn saklig før det, og han begynte

Det første som ramler ned i huet mitt er Showgirls, som var så dårlig at det nesten ble kul av det. Altså, den var ikke ment å skulle være komedie, men ble det helt ufrivillig. Ellers skjønte jeg ikke en dritt av Sin city, og jeg måtte se Matrix flere ganger før jeg fikk noe fornuftig ut av den, og. Når jeg tenker meg om, så slet jeg veldig med hva fankern som foregikk i Sweeney Todd også. Mulig jeg har litt tungt for det, men filmer uten en klar handling forvirrer meg.

What she^ said!

Kanskje den dagen det snør i hel***e Før det kommer det ikke på frågan! Jeg er ikke glad i verken kulde eller varme, jeg liker høst best, jeg. Eller for å beskrive perfekt vær for meg: Varmt nok til at jeg kan gå med lite klær, men ikke så varmt at jeg føler meg stekt eller kokt. Så 18-20 grader og overskya er flott, eller litt kjøligere med sol. Det verste med kulde er alle de fordømte klærne jeg må kave på meg, og det blir sånt et forbanna tiltak bare å gå til postkassa. Blir det ned på 10 minus eller kaldere, så fryser innholdet i nesa mi, og leppene stikker. Da er det ikke det granne gøy å være ute, og sånn sett er det veldig kjekt med en liten hund som ikke synes det er artig overhodet med så mye klær som er nødvendig for henne når det blir så kaldt, så da kan jeg bli inne med god samvittighet

Ayla får leke med andre når anledningen byr seg. Dvs, som regel treffer vi på noen på tur, og hun har flere venner rundt i bygda. Hun får også lett nye venner, senest i går fant hun tonen med toypuddel-valpen til noen en gate bortenfor oss. Hennes onkel bor i nabohuset, og han stikker nedom omtrent hver dag, så når det passer sånn, sender jeg jentungen ut for å leke med han (jeg er med ut selv, selvfølgelig). Det er ikke så ofte vi går tur med andre. I hvert fall ikke lengre turer. I snitt en gang i uka går vi en liten tur sammen med bestevenninna og matmor, f.eks. opp til skoleplassen, hvor de kan løpe rundt og være tullinger. Ayla får hilse på alle hun vil hilse på og som vil hilse på henne. Det skjer støtt, minst en gang i uka, og hun har fått flere venner på denne måten, venner vi treffer tilfeldig på tur, og som hun elsker å leke med. Ayla setter pris på andre hunders selskap ute, og liker å leke med de rette hundene, men jeg merker egentlig ikke at det er noe hun går og savner dersom hun ikke har sett andre på noen dager.

Min neste hund blir antakelig en FL, og jeg vil helst ikke ha svart. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det har noe med all pelsen og svart gjør det vanskelig å se ansiktet. Helst vil jeg ha brun eller grå, gjerne med lyse tegninger. Jeg har dog ingenting i mot svarte hunder ellers, og jeg elsker helt svarte katter. Jeg synes black and tan blir merkelig på noen raser, som chihuahua, mens det er det eneste rette på rottis og pinchere. Merle hører også bare hjemme hos enkelte raser, tenker jeg, som Aussie og Sheltie. Ellers tenker jeg lite på farger og mønstre, men må innrømme at jeg synes det er kult med noe som skiller seg ut, som den BC'en over her med odd eyes og usymmetrisk mønster (vel og merke så lenge det som gjør at dyret skiller seg ut ikke går ut over dyret på noe vis).

Selvfølgelig, det var derfor jeg skilte mellom "i og rundt store byer" og "distriktene". Likevel er de største klinikkene og de beste veterinærene på Østlandet. Det kan ikke bare forklares med befolkningstetthet, for det finnes store byer i de andre delene av landet også. Så hvorfor finnes ikke de store klinikkene der også? Fredrikstad er ikke så veldig stor by, men har Norges største og mest moderne klinikk. Hvorfor befinner ikke den seg i Trondheim? Eller Bergen? Du skriver jo stort sett det samme som jeg gjorde, så jeg skjønner egentlig ikke hva du mener jeg er uenig i.

Ja, men hvor vanlig er det å ta fugl til veterinær for noe annet enn å slipe nebbet? Det er jo vi dyreeiere som i stor grad bestemmer hva veterinærer skal kunne noe om. For 30-40 år siden kunne ikke veterinærer all verden om katter heller, men så begynte vi å ta kattene med til dem, og de måtte skjerpe seg hva kunnskap angikk. Det er reptileierne som bestemmer hvor mye veterinærene skal bli nødt til å tilegne seg av kunnskap, på samme måte som gnagereiere har latt dem slippe unna. Og det samme gjelder vel fugl, vil jeg tro, siden nivået fortsatt er så lavt. At kunnskapsnivået er størst på Østlandet, gjelder alle kjæledyr. Det er her de største og mest moderne klinikkene er, og det er generelt i og rundt de store byene at folk er mest nøye med å ta dyr til veterinær. Igjen så er det eierne som sitter med all makta. Hadde dyreeierne i distriktene skapt behovet for større klinikker, mindre avstand mellom dem, og dermed flere veterinærer, som i sin tur hadde vært nødt til å heve kunnskapsnivået sitt, så hadde ikke skillet vært så stort som det er i dag. Ingenting av det du skriver er unikt for reptiler.

Det er vel heller et argument for at veterinærstanden har en jobb å gjøre. De er heller ikke spesielt gode på gnagere, jeg vet kun om to-tre veterinærer jeg ville stolt på med gnagere. Den beste er Cordelia Bracht, som også er ganske kunnskapsrik på fugl. Greia er den, at reptiler finnes her i landet i store mengder, det var antatt ca 100 000 før forbudet ble lempet på. De fikk sjelden veterinærbehandling ved behov, nettopp fordi veterinærene ikke hadde grunn eller muligheter til å lære mer om dem. Fordi alle var forbudt, var det jo rett og slett ingen tilgjengelige kurs ol om reptiler her i landet. Så med rødlista kom flere muligheter for veterinærene til å faktisk lære om disse dyrene, og dermed øke sine behandlingmuligheter. Jeg vil tro reptileiere vil benytte seg av veterinærer i langt større grad enn gnagereiere, i og med at reptiler lever lenger og koster mer, så veterinærene kan ikke unnskylde manglende kunnskaper med at de aldri ser dyrene, slik de kan med gnagere (og fugler, til en viss grad).

Skrekkfilmer med veldig overnaturlige ting og tang er ikke mye skumle, selv om noen av dem kan være gode filmer. The Shining synes jeg er ekkel fordi det handler om noe som kan skje med oss alle ved isolasjon. Nattsvermeren kaller ikke jeg en skrekkfilm, det er en thriller. Paranormal activity, og forsåvidt Blair witch, spiller jo på hvor mye vi kan ødelegge oss selv. Selv om PA har noe overnaturlig med, så er det jo den frykten man nører opp under som egentlig er det som er skremmende, hvor mye vi egentlig er i stand til å ødelegge oss selv dersom vi gir etter for frykt. Og det gjør det veldig nært og personlig, spesielt når filmene er laget som de er, man har ikke den fjerde veggen å gjemme seg bak.

Det der var vondt å se på. Man trenger ikke å ha peiling på verken schæfere, utstilling eller inngående kjennskap til anatomi for å se at noe er alvorlig galt med den stakkars hunden. Nok et eksempel på at dyrevelferd er saga blott over dammen. Ikke at vi er noe premieeksempel, vi har plenty med svin på skauen, men i USA er alt så ekstremt. Det vi kaller ekstremt her, er normalt der. Foreløpig, må jeg si, for det er skummelt hvor mye vi tar innpå på enkelte områder. Jeg håper at schæferfolket her har bedre vett og prioriteringer enn flatsnutefolket, og har snudd i tide, og at videoer som dette funker som skrekk og advarsel, fremfor som reklame, slik gispende mopser gjør. @Tuvane, please tell me I'm right, og gi meg bittelite håp for menneskeheten *trygle*

Jeg liker skrekkfilmer som kødder med huet. Sånne som viser hva egentlig ålreite folk er i stand til når situasjonen blir ekstrem. Som The Shining. Som Saw-serien (selv om den hesten ble sparka litt vel mange ganger). Type klassisk skrekkfilm med dum blondine som løper opp trappa i stedet for ut døra er bare irriterende, og litt komiske, ikke skumle. Zombier, spøkelser og demoner er ikke det granne skummelt. Men de som minner meg på hva jeg selv kan være i stand til å gjøre enten mot meg selv eller andre om jeg blir pusha på "rett" måte, de er skumle på ordentlig. Det må være realistist om jeg skal bli revet med. Altså, ikke at situasjonen kanskje er kjempesannsynlig, men noe som kan skje (er fortsatt overraska over at ingen har forsøkt å kopiere Jigsaw, med mindre jeg har missa noe). Og det må først og fremst handle om psykologi, det må føkke med knollen, fremfor bare blod og gørr. Dessverre så er det mye mer av blod, gørr, og spøkelser, men hvis noen vet om noen gode filmer i kategorien jeg liker, så hyl ut titler.

Innlegget tar opp et veldig viktig poeng: Rovviltnemdenes egentlige oppgave. Det ser ut til at flere av dem ser ut til å mene at deres jobb utelukkende er å skyte flest mulig rovdyr, men egentlig skal dette være dere oppgave (fra Rovviltportalen): En leder av en Rovviltnemd som klager over at han ikke får skyte flere gauper har åpenbart ikke forstått sin rolle, sett i lys av arbeidsbeskrivelsen sitert over her (merk spesielt at det står "opprettholdes", ikke "holdes nede"). Ingen er tjent med at Rovviltnemdene ledes av folk som blir skuffa og sure når de ikke får lov til å skyte gauper. Det burde være gode nyheter for de som er satt til å opprettholde bestandene, ikke nyheter som ødelegger hele vinteren for dem. Da er de rett og slett ikke egnet til oppgaven, og bør finne på noe annet.

Neida, jeg skjønte det, men det hjalp faktisk å bytte til softselen i går. Ayla har ikke typiske symptomer på chi-hoste, eller luftrørskollaps, og hun er klarert for det med skop. Det eneste mønsteret vi har funnet er at hun begynner å hoste når hun kommer ut, men disse rundene med hoste har altså kommet i både varmt og kaldt vær, så temperaturen har tydeligvis ikke noe å si. Opphisselse, lek og løping har ikke løst ut hosteanfall, men jenta har vært slappere enn vanlig den siste uka. Hun begynner nå å bli bedre, for i kveld har hun jazza seg opp av kattene flere ganger, og jappa på noe (rådyr?) utenfra noen ganger, så hun begynner å bli seg selv. Vi var altså hos vet'n i dag, og hun kunne egentlig ikke si så mye konkret. Blodprøven var fin. Hun var tydelig tett i nesa/bihulene, og surklet når den ene neseboret ble holdt for. Ellers surkler hun lite/ingenting innendørs, selv når hun jazzer seg opp. Vi fikk beskjed om å gi Onsior i ei uke for å se om det hjelper. Det hjalp den første gangen hun fikk hosteproblemer. Og evt hostesaft, om det trengs. Har prøvd å dryppe saltvann i nesa, men det går rett og slett ikke jentungen med på, og får det alle andre steder enn i nesa Vi tok også turen innom en dyrebutikk med det samme vi var ute, for å se om vi fant en bedre sele. Vel, vi kjøpte to, så får vi se om de funker. Den ene er en sånn jakke-sele, sånn med borrelås rundt magen og rundt halsen, veldig myk og brede bånd, så jeg håper den funker til å ikke utløse hostekuler nå. Den andre er en vanlig sele, men har mykere polstring, som jeg håper la være å irritere om noe er på gang når denne runden er slutt.

Åh, nå fikk jeg vondt langt inni hjertet Igjen så lurer jeg på hva som feiler norske myndigheter, som mener at lover ikke gjelder dem. Alle våre rovdyr er komplett rettsløse, selv om de egentlig har lover som beskytter dem, og det totalt uakseptabelt. Jeg lurer på om jeg skal gjøre som Nemi, som sendte brev til folkeregisteret med beskjed om at hun i fremtiden vil være registrert som hund, for jeg kjenner jeg har mindre og mindre lyst til å klassifiseres som menneske i dette landet.

Jeg har ikke flytta mange ganger, og får litt bakoversveis av tall opp mot 20 i denne tråden Jeg bodde på Greåker utenfor Sarpsborg til jeg var 3 1/2, og så brant huset vårt ned. Mamma hadde akkurat fått seg kjæreste i Drøbak, og vi skulle bo der midlertidig. Mamma bor der ennå Jeg gikk et år på folkhøyskole, og flytta hjem igjen. Så flytta jeg ut hjemmefra som 22-åring, fortsatt i Drøbak, sammen med det som senere ble kona. Etter halvannet år, måtte vi flytte ut, og så bodde vi 12 år i samme leilighet før vi kjøpte huset her i Hølen. Og her skal vi bli boende til vi blir slept ut på båre

Har vært inne på tanken, men greia er den at de to gangene tidligere hun har hatt slike hosteperioder har vært i varmt vær Selvfølgelig, det trenger jo ikke å være samme årsak hver gang, men det er jo uansett pussig at det dukker opp med noen måneders mellomrom. Hun har aldri hatt på seg halsbånd, kun brukt sele. Hun bruker en Hurtta-sele, en slik, og jeg trodde den presset på toppen av brystbeinet, men jeg testet den nå, og merket at den akkurat bommer. Så kanskje det kan forklare noe. Vi hadde en Y-sele fra Hurtta, men den satt veldig rart på henne, strammet seg ikke over hele liksom, så derfor ble det denne varianten. Har en soft-sele jeg kan bruke, se om det gjør noen forskjell. Men: Kan det forklare snørringa? Og, som jeg glemte å nevne, nysinga, som ikke er like fremtredende hver dag, men veldig aktiv noen dager?

Ja, jeg vil jo tro det. Hun måtte jo dopes ned for å skopes, så da er det vel standard å lytte litt her og der, er det ikke? Pluss, hun ble lyttet til under den årlige helsesjekken ved vaksina, mener jeg å huske (også standard, vel). Lungeorm var det ikke sist, hvert fall. Jeg leverte avføringsprøver og det ble utelukket. Ble forøvrig også tatt prøver fra nedi luftrøret en plass (bronkiene?) uten at noe ble funnet.

Vet'n var veldig usikker de to første gangene, men kennelhoste ble nevnt, selv om vet'n ikke syntes det hørtes helt ut som normal kennelhoste. Første gangen fikk vi bare diagnosen "irritert luftrør", og den andre gangen fikk vi ingen klar diagnose. Da jeg tok henne med ut for å gå på do i ettermiddag, så hostet hun ille, samtidig som at det hørtes ut som om hun var tett i nesa, noe som resulterte i at hun nesten ikke fikk puste. Hun skalv og virket redd. Og hun fikk selvfølgelig ikke gått på do. Jeg kvier meg nå for å ta henne med ut i det hele tatt, for det høres jo ut som at hun skal stryke med, men jeg må vel bare se om det hjelper med hostesaft, selv om hun hater den gørra.