Lene_S

Vi bare fortelle litt om hvor dårlig idé frifôring kan være. Riktignok gjelder dette katt, men tviler på at hunder er særlig annerledes i så måte. Vi har jo, som noen sikkert har fått med seg, flere fosterkattunger hjemme. For halvannen uke siden fanget jeg inn en hunnkatt og hennes ca. 5 mnd gamle datter, som vi kalte Milka. Milka bodde først sammen med moren i et digert hundebur, og dagen etter at de om inn til oss, etter en helsesjekk, ble Milka flyttet til kattungerommet. Der sto maten alltid fremme. Etter et par dager merket vi at Milka, som hadde fått markekur med en gang hun kom, var veldig stinn i magen, og hun virket å ha vondt. Vi tok henne med til dyrlegen, som etter ultralyd mente hun var forstoppa. Med hjelp av flytende parafin, fikk vi løsnet opp i proppen, men jentungen fortsatte å ha stor mage, så hun fikk en ny markekur, da en kanskje ikke klarer å ta alt dersom det er mye parasitter. På torsdag var magen fortsatt stor og stinn, i tillegg til at avføringen var løs og stinky, så jeg snakket igjen med vet'n, som ba oss om å sette frøkna på Zoolac og I/D-fôr. Dagen etter var magen enda større, og Milka hadde veldig vondt, så da ble det røntgen. Og det som dukket opp da sjokkerte både oss og dyrlegen. Den lille kattungen, som da veide over 2,3 kg mot de 1,7 kg hun veide 9 dager tidligere, hadde en magesekk på størrelse med en grapefrukt, stappfull av mat. Hun var faktisk på vei til å spise seg selv til døde. Vi har aldri opplevd noe lignende, men vi har lært. Det er ikke lurt å se om matinntaket regulerer seg etter en tid, for det kan bli livsfarlig i mellomtiden. For de som måtte være interesserte: Det går mye bedre med Milka. Hun fikk minimalt med mat på fredag, for å få tømt magesekken. Og hun får nå posjonert i/d blandet med vann, pluss Zoolac, for å stabilisere systemet. Så må vi i gang med å lære jenta å spise fornuftig. Og hvis noen har noen gode råd på veien, så mottas de med stor takk.

Så bra! Og selvfølgelig skal du, og vi andre, ha medlidenhet med dyr i andre land. Det er det jo ingen som har benektet, eller kritisert noen for, tvert i mot. Og det er veldig bra å støtte organisasjoner lokalt i utlandet økonomisk, som jeg skrev tidlig i tråden, for det hjelper mye mer der problemet faktisk er. Så det får du ingen klager på fra meg Det var det du skrev om at du gjerne skulle ha hentet en katt eller to fra den organisasjonen du besøkte jeg reagerte på. Send gjerne penger Jeg så at du innrømmet at det var aspekter du ikke hadde tenkt på angående hundene, og det er flott gjort, ikke alle er så flinke til sånt. Jeg skrev det jeg skrev for også å dekke opp kattenes del av dette. Og ikke bare for deg, men også for andre som leser tråden, som er minst like viktig

Hikke høres veldig sannsynlig ut. En hund hikker omtrent som du beskriver i startinnlegget. Magen trekker seg sammen med noen sekunders mellomrom, og jeg har aldri hørt det komme en lyd. Frøkna mi fikk forøvrig hikke mye oftere da hun var valp enn etter at hun ble voksen.

Jeg har bestemt at jeg skal ha en Smurf, selv om det trenger ikke være noe blått

Masse ære og berømmelse til de som hjelper dyrene der de er. Og hunder kan jeg skjønne til en viss grad av folk vil hjelpe med å hente dem hit, som en misforstått snillhet, all den tid vi ikke har et løshundproblem i Norge. Men katter??? De har vi mer enn nok av som flyr hjemløse selv. Og her i landet sliter de med en ekstra belastning kontra de i Tyrkia, her er det i tillegg kaldt, og mange fryser i hjel. Så å innføre løskatter fra andre land er langt forbi min fatteevne, det finnes ikke noe som nærmer seg gode grunner engang. Som et minimum må vi bli kvitt vårt eget problem før vi kan begynne å hjelpe andre med deres. Og å få flere katter til Norge er så langt unna løsningen som det er mulig å komme. Jeg håper virkelig du tenker deg om flere ganger før du vurderer noe sånt. Det finnes tusenvis av nydelige katter som sitter og venter på sine for-alltid-hjem på Kattehus rundt om i hele landet, og enda flere som går ute og fryser, og venter på å få plass på de samme husene. Hjelp dem!

En mulighet er Hill's metabolic, som er tilsatt tunge fibre for å øke metthetsfølelsen, mens kaloriene er kuttet ned. Vi bruker den til vår chi, som er et matvrak av rang, og selv om hun aldri blir mett, så maser hun i hvert fall ikke etter mat. Bakdelen er at med mer fiber, så blir det mer bæsj

Selvinnsikt er en fin bil osv. Han Birkemo har virkelig skjønt det, som stiller opp som sannhetsvitne, etter selv å ha blåst i dyrevelferden. Litt som om Osama bin Laden i sin tid hadde stått frem i avisene og sagt at terror ikke er så utbredt og fælt som vi tror. Troverdig? Næh...

Oioi, kjenner til den der, ja. Har jo i skrivende stund 6 fosterkattunger i huset, og er det noe disse småpelsene kan, så er det å finne de stedene man aldri visste eksisterte. Eller tenker på kan brukes til noe som helst. Har leita huset rundt så mange ganger de siste månedene. En gang fant jeg, etter en intens leteaksjon, den ene ungen liggende oppå dekoderen. Han sov søtt, han, med ryggen opp. Den er svart, og det er jo dekoderen også, så han var jo mer eller mindre borte i den boksen Et par dager senere leita jeg febrilsk etter dekoderpusen søster. Følte meg passe dum da jeg til slutt fant henne, sittende bak det ene beinet på salongbordet Jeg sverger den frøkna så på meg med et utspekulert blikk som sa "jeg ville bare se hvor lang tid det tok" Godt du fant lille pusegutt, da. Han hadde nok gitt lyd fra seg etter hvert, disse småtassen vet å si fra når de er misfornøyde Men du og du, så nusselig han er <3

Hmm, vi har tydeligvis hatt veldig flaks. Vi var ute i over en time i 7 minus for et par dager siden. Ayla skulle jo vært dø Seriøst, vi er da ikke så anti-klær på hund at vi ikke kler på loppa når det er kaldt. Hun er veldig happy med sin strikkagenser i alpakkaull, mye mer behagelig enn dekken, mener hun. Husker januar for to år siden, da var det femten kalde eller kaldere i flere dager, og voffa ble mer og mer gretten og ufyselig fordi jeg ikke tok henne med ut. Til slutt måte vi bite i det sure eplet, og kjøpe fleecedress. Det hadde selvfølgelig helt feil passform, så jeg måtte sy og styre for å få den til å sitte. Men med genser under, dress og potesokker, så loppedyret ut som en vandre Teletubbie Vi kom oss dog ut en liten tur, og det hjalp betraktelig på humøret til frøkna. Tror hun innså klokskapen i mitt valg om å holde oss innendørs Sånn generelt vil jeg si at så lenge man bruker litt fornuft, ser hvordan bikkja har det, og kler på den om den fryser, så ser jeg ingen grunn til å holde dem inne så fort det kryper under null. Uansett størrelse. Jeg, derimot, synes det er et forferdelig mas å måtte dra på meg ullbukse, boblebukse, skjerf, lue og alt mulig styr. Og så fryser jeg så fort på nesa. Så jeg blir gjerne inne når det er kaldt, men da er vi tilbake til gretten og ufyselig loppe, og det er det rett og slett ikke verdt.

Dyrt tenker jeg at ikke gjør så mye, ribbe er en gang i året, så den har jeg lyst til å spise med verdens beste samvittighet for en gangs skyld, koste hva det koste vil. Jeg har ikke hørt om andelsbruk. Kan du fortelle litt om hva det går ut på?

Hva med catnip? Reagerer han på det? Noen reagerer mer eller annerledes på tørka catnip fremfor leker som inneholder greiene. Det hender vi slenger ut en neve tørka catnip på kjøkkengulvet her, og det er stor fest hver gang. Da kommer de fra oppå skap og under steiner for å rulle og kose seg, leke og bli helt tullete. Veldig moro for både dem og oss Ellers er laserpeker den eneste tingen som får den ene katten her i huset til flytte på armer og bein.

Tusen takk for link Skal prøve å få bestilt ribba der. Fant bare pakker som inkluderer pølser, som jeg ikke trenger, men har sendt en mail, så jeg får håpe jeg kan få kjøpt bare ribba. Forhåpentligvis kan vi spise frittgående ribbe med god samvittighet på julaften i år

Nei, jeg vet ikke hvor stor del er det ene og hvor stor del er det andre. Og det gjør ikke du heller. Hvor i svarte svingene latterliggjør jeg noe som helst? Og jeg hvordan kan jeg svare som en raseentusiast når jeg skriver at rasen gjerne må dø ut for min del? Det tror jeg aldri jeg har hørt en entusiast si om noen rase. Og det er enkelt og greit fordi jeg ikke er noen raseentusiast. Har aldri vært det, kommer aldri til å bli det. Men faktum er at det er klin umulig å si hva som er genetiske mentale problemer, og hva som er et gjennomgående eierproblem i dette tilfellet. For alt du nevner, både frykter, med tilhørende aggresjon, og ressursforsvar kan like godt komme fra eiere som ikke behandler hundene som hunder som fra noe de har arvet. Tror du small dog syndrome er noe man har funnet på bare for å erte småhundeiere? Det ene utelukker heller ikke det andre. Du mener kategorisk at det er oppdretternes feil, men jeg, som tydeligvis ikke klarer å få formidlet det klart og tydelig, mener at det er et åpent spørsmål hvor problemet ligger. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal si det på flere måter så det trenger gjennom: Jeg aner ikke hvor problemet ligger, og har ikke gitt et eneste uttrykk for hvor jeg mener problemet ligger. Jeg har stilt spørsmål rundt temaet, ingenting annet. At du har bestemt deg for noe annet, og finner på ting, kan virkelig ikke jeg lastes for.

Nei. Les det som står i bold og understreka: Mulig du missa den setningen, men phychotic chihuahua er et humorinnlegg, på en side for novelleskriving, hvor det åpnes med at "Psychosis is an affliction that effects most Chihuahuas from around the world." Det forteller vel at det er ment å skulle være morsomt, eller? Beklager, 2ne, men det blir litt dumt å skulle bruke en novelleskriversides humorinnlegg som eksempel på mentale problemer hos noen som helst

Jeg brukte ikke sosialisering og oppdragelse som argument, jeg stilte spørsmål rundt hva som er mentale brister og hva som er påført/ikke forebygget. For det er jo ikke til å stikke under en stol at chihuahuaer ikke akkurat ligger på topp når det kommer til oppdragelse og slikt. Derfor er det jo et naturlig spørsmål, tenker jeg. Altså, er de nervøse og hissige fordi de blir løfta opp og dullet med, eller hadde de vært nervøse selv om de ble skikkelig sosialiserte? Selv hund av den stødigste rase hadde jo blitt ufordragelig og uholdbar om den ble båret rundt, skjermet fra andre hunder og ikke lært god oppførsel. Så hvordan kan vi vite forskjellen? Jeg sier ikke at det ikke kan være mentale brister, jeg sier bare at det ikke er gitt at søpleoppførsel er noe som ikke kan forebygges hos flertallet, spesielt når man tenker på at flertallet ikke blir behandlet som de hundene de er. Å google kan være litt tricky. Jeg googlet det samme som deg, og resultatet om psykotiske chihuahuaer var en humoristisk greie Resten av resultatene på side en er vel omtrent som du vil finne om du bytter ut chihuahua med puddel, eller hvilken som helst annen rase. Det meste går på small dog syndrome, eller kan knyttes opp mot det. Det er ikke dermed sagt at ikke chihuahuaer har sine mentale utfordringer, som stort sett alle andre raser, men jeg klarer ikke å se av resultatene der at det er et så stort problem som du skal ha det til. Jeg tror at om man hadde luket ut alt som er et resultat av dulling, så hadde ikke chihuahuaer hatt flere atferdsproblemer enn gjennomsnittet. Så jeg føler at det ikke er et godt nok argument for å dømme hele rasen til døden. Helseaspektet, derimot, er en sterkt argument for en slik løsning. Spesielt med tanke på at fremfor å forsøke å avle bort problemene som allerede er der, så forsøker folk i stedet å avle snutene kortere og kortere, altså føye nye problemer til lista. Det er altså så usannsynlig dustete, og så meningsløst at chi-folket ikke har lært av hvordan det har gått med andre rasers manglende snuter. Da spiller det faktisk ingen rolle at min chi har kondis og fart som slår de fleste, eller at det finnes andre som henne, som fungerer som hunder, når alt, alt, alt for mange andre ikke gjør det. Det er revnende likegyldig at alle er glade i sin hund, at jeg elsker min, når så mange lider i sin eksistens. Og det er slik jeg skulle ønske at folk tenke når det kommer til disse andre ekstremrasene; at selv om vi skulle ønske at vi kunne ha den eller den rasen hele livet, så er det ikke verdt det at så mange sliter som de gjør, at vår kjærlighet til dem ikke stopper lidelsene, og at vår forkjærlighet for en rase ikke rettferdiggjør alt disse hundene blir utsatte for.

Om chihuahua bør få dø ut, vel, den er farlig nær point of no return helsemessig, og folk avler dem verre, ikke bedre, så sånn sett har jeg ingen store innvendinger. For fremtidige hunders skyld, så kan de godt la være å bli født, etter min mening. Men, og nå mener jeg helt seriøst og uten å fly i forsvar pga min egen hund, men er det virkelig så ille med mentaliteten deres? Tenker i forhold til sosialisering og generell oppdragelse. Hvor ligger faktisk problemet? Jeg kjenner ikke så mange chihuahuaer, kun fire stk, inkl. min egen. Jeg kjenner altså Ayla, og hennes onkel, Spike, som bor i nabohuset. Så kjenner jeg Aylas bestevenninne, Mini, og hennes kullsøster, Stacy. Det som er interessant er hvor forskjellige de to slektsparene er, også med tanke på sosialisering og oppdragelse. Mini og Stacy ble født hos en puppy miller, en dust som kun vil tjene penger på hundene. Stacy flyttet da hun var valp, men har ikke fått veldig mye sosialisering. Hun kan være hissig, men jeg aner ikke hvordan hun er med fremmede folk og hunder. Mini bodde hos "oppdretter" til hun var over 4 år, og manglet åpenbart det meste av sosialisering. Da Ayla ble kjent med henne, skjønte hun ingenting av Aylas invitasjoner til lek, og hun har fortsatt dårlig språk, er redd og hissig med større hunder, og tar tid før hun hilser på folk hun ikke kjenner. Ayla og onkelen ble født og oppvokst hos en skikkelig oppdretter, som sosialiserte dem, og de har begge blitt sosialiserte her. Spike har ikke fått så mye oppdragelse, men han supersnill og fredelig mot alt og alle, selv om han selvfølgelig bjeffer, som den varsleren han er. Det samme gjør Ayla, som også har fått oppdragelse. Også hun er vennlig, på grensen til overivrig, når hun møter folk, og hun elsker barn. Hun har liten tålmodighet med hanner som snuser henne i rompa, hun forstår ikke hva de er ute etter, og hun kan hisse seg opp når store hunder har gått forbi, altså har rompa til (vi jobber kontinuerlig med dette, det er tillært fra Mini). Av disse fire, er det forøvrig kun den ene som er under den magiske grensa på 3 kg: Mini. De andre er 3,5, 4 og 5 kg. At chi's er små, vel, jeg synes helt ærlig at max størrelse på 3 kg er latterlig, det burde vært minimum, mest pga fremkommelighet og muligheter for ulike aktiviteter. Sånn bortsett fra det, så ser jeg ikke noe problem med selve størrelsen, isolert sett. Når størrelsen skaper problemer, blir det selvfølgelig noe annet, men du bruker størrelsen som en grunn til at rasen bør dø ut. Tilbake til det jeg lurte på, altså hvor mye er et mentalproblem, og hvor mye er small dog syndrome? For er det mentale ødelagt, ja, da er det nok en spiker i den kista, men er det ikke hundene som er problemet, så synes jeg ikke det skal brukes som argument. Dem finnes det nok av under helsefanen uansett.

Frøkna mi hadde sprekt om hun fikk fri tilgang. Hun får tre måltider pr dag. Gikk egentlig ned til 2 da hun ble voksen, men hun begynte å kaste opp galle, så da ble det tilbake til 3. Hun er et matvrak, og vi sliter nok med å holde vekt borte fra henne uten enda større inntak. Hun stjeler alt hun kommer over. Bl.a. fant hun en matpakke i skogen en gang, med en brødskive med smør og salami. Den spiste hun i fart, omtrent som når Mikke og Donald spiser maiskolber. Heldigvis har hun en mage som tåler mye, for alt mulig havner nedi der, og selv om vi har prøvd å jobbe inn en slipp, så funker det bare ikke. Ned i magen skal det, det er jo det tryggeste stedet i verden... I følge min fine bok om hunders anatomi og fysiologi, så har hunder fordøyelse som er tilpasset en måltid pr dag. Magesekken porsjonerer videre på en annen måte enn vår, og maten blir generelt liggende lenger i magesekken. Det er altså ikke naturlig for huder å småspise hele dagen. En negativ konsekvens med frifôring er jo at man får mindre kontroll på når bikkja må på do. Med faste måltider, så vet jo vi sånn ca når Ayla må bæsje, men om hun hadde kunne spist når som helst, så kunne jo bæsjen komme når som helst også. Vi frifôrer forøvrig ikke kattene, heller. De får de samme tre måltidene som Ayla. Først og fremst begynte vi med dette da vi måtte sette flere på slanker'n. Nå har flere av kattene ulike behov, og dermed ulike fôr, i tillegg til noen som konstant er på kontrollert diett, så det er rett og slett mest praktisk.

Sånn for å pirke, så var det jo her ikke snakk om å komme opp med et svar på stående fot. Duden skrev jo innlegget, og hadde da anledning til å tenke seg om både godt og lenge for å finne ut om det var 8 eller 9 hunder han har hatt. Ellers er jeg veldig enig i resten av innlegget. Jeg så også episoden, og fikk skikkelig vond smak i munnen.

Har fått med meg den tråden, har til og med svart. Og forøvrig så skylder ikke jeg på noen, jeg poengterte at det er bortkasta å drive skyldfordeling. Det som er viktig er veien videre, og der må alle dra sin del av lasset, også NKK og dommere. Nei, jeg visste ikke alt chihuahuaene sliter med, og jeg var nok over gjennomsnittet interessert i hund generelt. Men jeg innrømmer at rasevalget var ganske impulsivt, selv om hundekjøpet egentlig ikke var det. Selvfølgelig vil det alltid være noen som vil ha mindre, flatere, mer hud, kortere bein osv. Sånn er folk, de vil ha noe som skiller seg ut i ekstreme retninger. Og ja, det er et holdningsproblem, men jeg tror ikke det er noe som kommer til å forandre seg. Men at seriøse oppdrettere ikke vil avle teacup-pudler, betyr ikke at såkalte seriøse brachy-oppdrettere har de samme grensene for hva som er greit. For det aller meste der er ikke greit. Omtrent alle som en trenger å dytt i riktig retning, også de som stiller på utstilling, og jeg kan altså ikke fatte at det ikke kan bidra noe som helst til overall bedre helse å tvinge disse til å gjennomgå helsesjekk før de jakter videre på de hellige sløyfene. Da er vi enige om det. Jeg har ikke alle svarene her. Jeg vet ikke hvor grensene skal gå, men jeg mener at vi uansett må begynne et sted. Ved å bruke argumentet om at man ikke vet hvor grensa skal gå, gjør bare at ingenting forandrer seg. Da får man begynne med det verste, og jobbe seg fremover. Men noen må sette i gang, alle kan ikke bare gå og vente på at andre instanser skal fyre startpistolen. (for ordens skyld, så synes jeg grensene for chi er sinnsyke. At det er akseptabelt med hund på størrelse med ei smørpakke, men ikke over 3 kg, er vanvittig) Jeg vet ikke hva folk vil gjøre, jeg. Som sagt, håper jeg at jakten på sløyfer fortsatt vil være så viktig at de retter seg etter nye retningslinjer, men jeg har ingenting i Jakten på den 6. sans å gjøre, så jeg vet ikke. Nå har du bare slått ned alle tanker og ideer som har kommet. Det hadde vært interessant å høre hva du tenker må til for å få gjort noe som helst i positiv retning på kortest mulig tid. Holdningsarbeid tar rett og slett for lang tid, det har historien vist over hele fjøla, uansett tema. Så skal vi da bare gi opp? For ser du virkelig at den gjengse valpekjøper kommer til å bry seg vesentlig mer om rekkevidden av valg av valp? Forøvrig alt for lettvint å legge alt ansvaret på valpekjøpere. For du kan snu på flisa og si at valpekjøperne, som tross alt er amatørene, ikke ville kunne ta håpløse og dustete valg om oppdrettere, som skal være de med kunnskap og erfaring, hadde gjort jobben sin. Hvis ingen hadde satt flatsnuta snøftere til verden, så hadde ikke valpekjøperne kunne kjøpe dem heller. Altså, det er et sammensatt problem, og alle bærer sin del av ansvaret, både klubber, dommere, oppdrettere, valpekjøpere, f**n og hans oldemor. Til næringsbransjen har en bit av kaka, som stapper bilder av franske bulldoger og mopser på puter, pledd og annet pyntedill. Kjendiser legitimerer kjøp av snøfterne for tiden, Insta er jo full av alt fra A-kjendiser til D-kjendiser som sprader rundt med to utstående øyne med pels rundt.

Har helt ærlig ikke peiling, folk er for skrudde i prioriteringene til at det finnes noen enkel løsning. Jeg ser at en slik løsning bare vil påvirke en gruppe oppdrettere, men det vil da likevel bidra, tenker jeg. Hvis vi skal la være å gjøre noe i påvente av en løsning som vil treffe alle, så kan vi like gjerne bare gi opp. Et sted må man starte, og da er jo den gruppa som likevel må innordne seg regler et greit sted. Jeg er enig i at det ikke finnes enkle løsninger. Skal dette bli bedre, så må det flere ulike tiltak til, og siden problemet er sammensatt, så vil jo et hvert forsøk på bedring også være sammensatt. Problemene til brachyrasene handler jo ikke kun om neselengde, det er jo flere grunner til at de sliter med pusten. Og det er jo ikke bare pusten som er problemet, de har jo hudfolder som påvirker øynene og synet, og øynene ramler jo ut i litt hard vind på en del av dem. Er vanskelig for meg å sette noen grenser, men det er jo noe fagfolka evt må finne ut av dersom MT skulle finne det for godt å håndheve avlsparagrafen. Selv om det vil være vanskelig å håndheve denne, så synes jeg likevel at et forsøk hadde sendt et viktig signal om at vi som samfunn ikke er interessert i å ha hunde- og katteraser som lider. Jeg tror det er viktig at slike signaler kommer fra så mange hold som mulig. Hvis både MT, NKK, utstillinger, dommer, veterinærer setter de grensene de har tilgjengelige ut fra sine stillinger, og så mange som mulig av oss vanlige, dødelige fortsetter å snakke og skrive, dele og støtte, så vil forhåpentligvis beskjeden etter hvert synke inn hos stadig flere. Men jeg tror alle instanser, både offentligheten og det organiserte hundenorge må dra lasset sammen, og i samme retning, om det skal være noe som helst håp. Det er selvfølgelig veldig bra at noe skjer, ref testen du nevner, men det går for sakte. Hvor lenge har det vært snakket om at noe må skje for å redde disse snøftende stakkarene? Det har vært noen år nå. Så da er vi tilbake til at ting må skje litt fortere, NKK og raseklubbene må slutte å somle. Jeg skjønner at det skal tas opp på møter, men da får man sette oppe ekstramøter da, fremfor å vente til den ene gangen i året. Det er tross alt snakk om dyr helse her, ikke hvorvidt man skal ha grønne eller rød uniformsjakker. Det må jo være mulig å for litt fortgang i sakene.

Neinei, selvfølgelig ikke, men de (vi) som kun er valpekjøpere har liksom ikke ørten andre hunder å ta hensyn til. Tenker hvermannsen, som jo er flertallet av valpekjøperne. Mange tenker bare på seg og sin ene hund, tenker at deres lille tue ikke kan velte hele lasset likevel, så det betyr jo ingenting. Men for all del, alle vi som kjøper hund har en stor påvirkningskraft, på godt og vondt. De siste årene har det blitt brukt mest til vondt når det kommer til mange raser, og jeg klarer ærlig talt ikke å se at folk kommer til å ta til vettet så lenge muligheten er der til å velge bort helsa. Hadde jeg, eller hvem som helst, bare hatt fasiten på det... Som jeg skrev, så tenker jeg at utvida helsekrav for å få delta på utstilling kunne være verdt forsøket, for å flytte fokus litt vekk fra å være kun en skjønnhetskonkurranse. Kravene måtte selvfølgelig være raseavhengig, i hvert fall i første omgang, for å luke ut de største problemene. Det er jo liten vits i å kaste bort tid å ressurser på utholdenhetstest for huskyer, og slikt. Selvfølgelig skal de også holde ut litt, men problemet er liksom ikke så gjennomgående der. Men jeg ser for meg at man starter med de rasene de fleste av oss synes er grotesk deformerte, brachyrasene (og ja, det inkluderer chihuahua, som blir flatere og flatere for tiden, så de trenger å stoppes, de også). På utstilling vil en veterinær sjekke nese, pust, munn, gane, øyne osv og avgjøre om hunden er sunn eller ei (sunn som hund, ikke sammenlignet med andre individer av rasen). Sunn, som i å kunne leve som en hund uten at spesielle hensyn må tas. Gjerne også sette opp utholdenhetstest. Stryker bikkja på den, lager lyder når den går eller står stille, eller en annen av flere fastsatte kriterier, så får ikke hunden delta. Jeg kunne også gjerne tenke på at på sikt så blir det strengere helsekrav i form av utførte tester, som HD/AD-røntgen, PL-sjekk, øyelysning osv, for å få delta på utstilling. Det jeg håper er at folk konkurranseinstinkt og behov for heder og ære vil gjøre at de fortsatt vil strekke seg etter disse elskede sløyfene, selv med strengere krav til deltakelse. Siden så få er villige til å endre rasene til det bedre frivillig, så ser jeg liksom ikke noen annen mulighet enn å tvinge folk. Lenger enn strengere helsekrav for å delta på utstillinger har jeg ikke kommet i søken etter mulige løsninger.

Jo, for all del, men som jeg skrev, jeg tror det er vanskelig å få folk til å la være å velge søthet fremfor sunnhet. Derfor valgte jeg å ikke skrive så mye om den biten, jeg innbiller meg at det er enklere å endre regler enn å få folk til å velge med huet

Det blir neimen ikke lett dette her, når ingen blir enige om hvor skylda og ansvaret ligger. Så jeg foreslår at vi driter litt i akkurat det, og ber om at alle ledd tar sin del av jobben i fremtiden. Raseklubber og NKK har en kjempejobb foran seg, og de må slutte med all somlinga. Det kan ikke ta et år eller mer å få innført krav. Innrømmer at jeg ikke har så god oversikt her, men jeg vet at det i hvert fall tok over et år å få innført kjent PL-status på chihuahua etter klubbens ønske. Har også hørt om andre endringer som har tatt lang tid å få innført. Ting kan bare ikke ta så lang tid, da kommer vi aldri fremover. Nå vet ikke jeg hvor mye makt NKK faktisk har over raseklubbene, men det må da være noe som kan brukes som pressmiddel for å få til endringer? Hvis ikke, så bør kanskje hele systemet omorganiseres. Noe har jo gått galt et sted på veien her, så noen må uansett endres. Utstilling og dommere. Jeg forstår at utstilling egentlig ikke skal fungere som avlsreklame, og at dommere egentlig ikke bestemmer hvem som skal avles videre på. Flott, det, men i praksis så brukes det likevel av mange som et slags godkjent-stempel. Det er selvfølgelig de som tolker det dithen sin egen feil, men greia er den at så lenge det er prestisje og premier involvert, så mister folk huet. Det tror jeg faktisk ikke vi får gjort noe med. For hundenes skyld, bør derfor utstillinger legges opp ut fra dette faktum. Dommere har makt til å formidle hva slags hunder de vil at skal fødes. Og de er i en stilling der de kan påvirke i stor grad hva som er godkjent og ikke godkjent. De bør slå ned på åpenbart syke og deformerte hunder. At folk ikke vil stille for strenge dommere, vel, hvis alle dommere slår ned på slike ting, så vil det presse frem andre valg hos oppdrettere. De kan selvfølgelig la være å stille i det hele tatt, med den konsekvens at de ikke får dekket behovet for nye sløyfer. Eller de må endre fokus i avlen for å fortsatt kunne stille. Uansett vil dommerne ha sitt på det tørre, de gjør de de kan for å bidra til en bedre hundestand. De har ikke ansvaret for hva folk velger å avle på, men som med de som står og bare ser på at mobbing skjer, så er dommere også medskyldige når de velger å premiere lidelser, når de har mulighet til å si at de ikke aksepterer slikt. Hvordan er forresten kravene til de ulike titlene? Er det krav om ulike dommere? Utstilling kunne ha hatt en viktig funksjon dersom det ble brukt riktig. Slik det er nå, spekulerer utstillere med dommere og hunder for å vinne. Flatsnuter og en haug med andre mer eller mindre syke raser er bevisene for at utstilling ikke fungerer som det gode verktøyet det kunne og burde ha blitt brukt som. Jeg tenker at en mer omfattende veterinærsjekk ved inngangen hadde vært enkelt og effektivt. Passerer ikke bikkja sjekken, så må den dra hjem igjen. Kanskje det på sikt burde innføres krav om kjent status for ulike raseskavanker for å få stille ut? Så har vi oppdretterne da. De som sitter med valgene om hvem som skal stilles ut og pares. Mange gjør en god jobb, og gjør gode valg, ingen tvil om det, men dessverre så er det en alt for stor andel som ikke gjør det. Som for det meste annet i samfunnet, så er det disse alt må legges opp etter. De som har sunne hunder som kanskje eller kanskje ikke skal pares vil uansett ikke bli straffet for endringene jeg snakker om. De vil ikke "trenge" å spekulere i dommere for å unngå disk pga deformerte hunder. Jeg må jo si at denne dommerspekuleringa gir klare signaler om at både utstillinger ikke fungerer som de burde, og at oppdrettere har feil fokus. Hva er poenget, liksom? Anyway, oppdrettere, spesielt av de utsatte rasene, vil fortsette med det de holder på med så lenge de får godkjent-stempel på utstilling, får godkjent avlskombinasjoner, og får solgt valpene. De forstår jo åpenbart ikke hvor galt det står til, så i det store og det hele, og selv etter mye fokus og holdningsarbeid, så er det de færreste som ser lyset. Hvor lenge skal vil vente på at lyspæra går på? Hvor mange generasjoner med lidende hunder skal fødes før noe endres? Jeg mener at når folk ikke klarer å se problemene selv, så må endringene tvinges frem. Og det er her klubber, utstillinger og dommere har sine muligheter til å påvirke. Vi får ikke gjort noe med at folk velger premier foran helse. Vi får ikke gjort noe med at folk velger søthet fremfor sunnhet. Men vi kan gjøre noe med hvorvidt det "offentlige" hunde-Norge stempler det som godkjent eller ei. Det burde være det enkleste å endre på. Jeg synes at det er ufruktbart så fortsette å diskutere hvem som har skylda for ditt, og hvem som har ansvaret for datt. Jeg synes også det er meningsløst å diskutere på et grunnlag om hvordan ting burde, kunne eller skulle ha vært. Vi må finne løsninger ut fra hvordan realiteten faktisk er, og alle deler av kabalen må bruke de kortene de har til rådighet for å presse frem endringer hos de som åpenbart ikke evner å se virkeligheten, og ta dertil bedre valg.

Du spør om det er noen farer ved å kjøpe denne valpen, og svaret er et rungende JA! For å koke det ned litt hardt og brutalt, så handler dette om hvor prioriteringene deres ligger: Hvis det viktigste er valp akkurat nå, koste hva det koste vil; hvis pengbruk til dyrlege ikke er noe som plager dere, vi snakker tusenlapper i fleng; hvis det etiske ikke er så viktig, å støtte noen som avler for penger; hvis det ikke gjør noe å måtte avlive hunden etter et år og kjøpe ny, da er dette valpen for dere. Hvis det viktigste er at valpen har fått best mulig start; hvis dere er opptatt av at valpen skal ha størst mulig sjansen til å holde seg frisk og leve lenge; hvis dere ikke ønsker å støtte folk som bruker dyr som inntektskilde, da bør dere se dere om etter en bedre valp og en bedre selger.

Må si jeg nesten synes litt synd på bøndene om dagen, troverdigheten deres raser jo rett i kjeller'n når det er sutring over melkekartonger og mas om ulvens skyld for at elgen spiser havre (kjempesjokk, btw) over en lav sko. Disse skrullingene får jo Trump til å virke rasjonell og fornuftig når han gir muslimer skylden for alt fra høye priser på øl til dårlig vær. Det går jo ikke an å ta dette seriøst...